Viken var i middelalderen navnet på det norske landskapet omkring Oslofjorden og Skagerrak. Det omfattet områdene Ranríki (Renafylke), Vingulmǫrk, Vestfold og Grenland.

Det er blitt foreslått at Viken opprinnelig var den norrøne betegnelsen på hele havområdet som vi nå med et tysk-nederlandsk ord kaller Skagerrak, og at dette har gitt navn til de tilstøtende landområdene. Det er i hvert fall forhold som tyder på at landskapet Viken i vikingtid og tidlig middelalder strakte seg helt fra Göta älv til Lindesnes.

På 1200-tallet ble imidlertid Agder regnet til Vest-Norge, og grensen mellom Viken (Borgartingslag) og Gulatingslag gikk ved et sted kalt Rygjarbit, omtrent der hvor grensen mellom Agder og Telemark går i dag, mellom Kragerø og Risør, eller muligens noe lenger sør mot Lyngør.

Viken var lenge et grenseområde mellom Norge i vest, Danmark i sør og Sverige (Gøtaland) i øst, og på 800- og deler av 900-tallet var området hovedsakelig kontrollert av danske konger. Dette fremgår blant annet av de frankiske riksannalene, som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred, i 813 dro til Vestfold (ad Westarfoldam) lengst nord og vest i danekongens rike for å slå ned et opprør der.

Den nordnorske høvdingen Ottar fra Hålogaland forteller i 880-årene at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold, lengst sør i «nordmennenes land», med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han Danmark på babord side. Det tyder på at Viken da, i alle fall de østlige delene, fremdeles ble ansett for å være en del av det danske riket. Men denne beretningen, som er gjengitt som et tillegg i en angelsaksisk oversettelse av en latinsk verdenshistorie fra senantikken, antyder samtidig at den norske rikssamlingen vest- og nordfra på den tiden hadde nådd vestre del av Viken.

De siste tiårene av 900-tallet styrket den danske innflytelsen i Viken seg igjen, og det norske rikskongedømmet fikk først full kontroll over kystområdene på begge sider av Oslofjorden tidlig på 1000-tallet. I 1016 seiret Olav Haraldsson over Svein Jarl i slaget ved Nesjar og la Viken under seg. Olav ble avsatt i 1028 da danskekongen Knut den mektige tok kontroll over både Viken og resten av Norge. Men med Magnus Olavsson og Harald Hardråde ble Viken mot midten av 1000-tallet varig innlemmet i det norske kongeriket, og riksgrensen mot Danmark ble satt ved Göta älv.

I den norske borgerkrigstiden, da flere kongsemner kjempet om den norske tronen, hadde de ulike kandidatene ofte støtte i hver sin landsdel. Flere ganger søkte den ene av partene støtte fra danskekongen, som så på dette som en mulighet til å gjøre sine gamle krav på Viken gjeldende igjen. Da baglerreisningen mot kong Sverre ble organisert av oslobiskopen Nikolas Arnesson og andre nordmenn i eksil i Danmark i 1196, ble Viken kjernen i et østnorsk «baglerrike» som kjempet mot det birkebeinerdominerte Trøndelag og Vestlandet. Den geografiske dimensjonen ved denne fasen av borgerkrigene vises tydelig ved Kvitsøyforliket i 1208, der baglerkongen Filippus Simonsson ble tildelt Opplandene og Viken fra Rygjarbit til Svinesund som eget rike.

Viken hadde sine egne administrative organer, Oslo bispedømme og Borgartinget. Oslo bispedømme ble opprettet i siste halvdel av 1000-tallet, og biskopen tok fast sete i Oslo senest rundt 1100. Frem til opprettelsen av Hamar bispedømme i 1152/1153 omfattet Oslo bispedømme både Viken (Borgartingslag) og innlandsbygdene østafjells (Eidsivatingslag). Borgartinget kan ha vært et lokalt ting for området rundt Borg (Sarpsborg) fra 1000-tallet, men ble trolig ikke et regionalt ting for hele Viken før på midten av 1100-tallet. Haugatinget i Tønsberg var et viktig kongehyllingsting fra 1100-tallet.

Viken var for sin tid og etter norske forhold et forholdsvis sterkt urbanisert område. Fra 1000-tallet hadde landskapet fem byer: Konghelle, Borg, Oslo, Tønsberg og Skien. På 1200-tallet kom Marstrand i Båhuslen til, på 1400-tallet også Oddevold (Uddevalla). Til sammenligning hadde resten av landet kun en håndfull byer på samme tid: Trondheim, Bergen, Stavanger og – med litt velvilje – BorgundSunnmøre og Vågan i Lofoten.

I senmiddelalderen og den første tiden etter reformasjonen ble betegnelsen Viken oftest brukt mer begrenset om den nordre delen av det daværende østnorske landskapet Båhuslen, fra Svinesund til Havstensfjorden ved Uddevalla, som ved utgangen av høymiddelalderen utgjorde en sysle kalt Ranrikesysle, mens den søndre delen eller halvfylket av det gamle Ranrike eller Renafylke var blitt til Elvesysle. I 1658 måtte den dansk-norske kongen Frederik 3 avstå hele Båhuslen, fra Göta älv til Svinesund, til svenskekongen, og Viken ble på den måten en del av det svenske landskapet Bohuslän. I den første svensketiden ble betegnelsen dels brukt i flertallsformen «Vikene» før den gradvis gikk ut av bruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. juli skrev Lars Mæhlum

Snart på tide at leksikonet har noe om det nye Viken fylke. Foreslår at den foreliggende artikkelen legges som et historisk kapittel under det som vil bli artikkelen om det moderne Viken.

23. juli svarte Per G. Norseng

Se kommentaren min nedenfor som jeg kom til skade for å legge inn som ny sak.

23. juli skrev Per G. Norseng

Jeg er selvsagt enig i at det bør lages en artikkel om det nye Viken fylke, men synes ikke artikkelen om det historiske kystlandskapet Viken bør relegeres til å bli et underkapittel av denne. Dertil er det for lite kontinuitet, både historisk og geografisk, mellom de to. De bør derfor ha hver sine selvstendige artikler.

23. juli svarte Lars Mæhlum

Du har sikkert rett i det. Da bør vel din hete Viken - historie?

23. juli svarte Per G. Norseng

Jeg har forsøksvis foreslått Viken - Historisk landskap.

23. juli skrev Lars Mæhlum

Det fungerer godt. Kanskje helst med liten h.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.