Ottmar Hörls installasjon "Martin Luther - Here I am" i Wittenberg av /Reuters. Gjengitt med tillatelse

Martin Luther

Faktaboks

Født
10. november 1483
Død
18. februar 1546

Portrett av Martin Luther av maler, kobberstikker og tresnittegner Lucas Cranach – den eldre (1472–1553). Cranach var nær venn av Luther.

Martin Luther av . Falt i det fri (Public domain)
Statue av Martin Luther foran Frauenkirche i Dresden. 
Statue av Martin Luther av . CC BY SA 3.0

Martin Luther var en tysk teolog som spilte en sentral rolle i den religiøse og kulturelle omveltningen som kalles reformasjonen. Han studerte ved universitetet i Erfurt, der han ble påvirket av skolastisk tenkning, humanisme og mystikk. Han var munk og ble presteviet, men levde det meste av sitt liv som professor i teologi ved universitetet i den tyske byen Wittenberg. I 1517 offentliggjorde han 95 teser (læresetninger) med kritikk av pavekirkens avlatshandel. Avlatshandel gikk ut på at folk kunne betale penger til kirken for å få avlat – det vil si redusert straff for uoppgjorte synder i skjærsilden. Dette stilte Luther seg kritisk til. Senere ble hans kritikk mot paven og den romerske kirken stadig mer radikal. Paven erklærte Luther som kjetter i 1521, men med støtte hos kurfyrsten i Sachsen og ved hjelp av moderne boktrykkerkunst fikk Luthers kirke- og religionskritikk likevel stor utbredelse og dannet grunnlaget for reformasjonen.

Luther i Erfurt og Wittenberg

Martin Luther var født i Eisleben i Sachsen. Han ble sendt på skole i Mansfeld, Eisenach og Magdeburg og ble i 1501 immatrikulert ved universitetet i Erfurt. En sterk religiøs erfaring etter en angstopplevelse ved et lynnedslag utenfor Erfurt i 1505 fikk Luther til å endre planene om å studere jus, og han gikk i stedet i kloster for å bli munk. Han sluttet seg til augustinereremittene – en av senmiddelalderens tiggerordener. Augustinerklosteret i Erfurt hadde også et nært samarbeid med universitetet i byen, og klosterledelsen bestemte at Luther skulle fortsette sine studier og konsentrere seg om teologi.

Luther tilbrakte nesten ti år i Erfurt og ble på flere måter preget av det kulturelle livet i byen. Universitetet i Erfurt var et sentralt miljø for senmiddelalderens skole-teologi, nærmere bestemt for den retningen som gjerne omtales som nominalisme (latin: via moderna). Nominalismen var en kritisk intellektuell tradisjon, og dette kom i teologisk sammenheng blant annet til uttrykk ved at man understreket den store avstanden mellom verden og Gud. Nominalistene avviste at man kan tenke Gud og religiøse sannheter i forlengelsen av verden og menneskelig fornuft. Her skilte via moderna seg fra den andre skolastiske retningen, nemlig realismen (latin: via antiqua).

Erfurt var også et sentralt miljø for tysk humanisme, som med inspirasjon fra italiensk humanisme søkte tilbake til antikkens kildetekster. Humanistene i Erfurt vendte seg tidlig på 1500-tallet mot de lærde skolastikerne ved universitetet. I tillegg var Erfurt byen der middelalderens berømte mystiker Mester Eckhart (cirka 1260–1327) hadde tilbrakt store deler av sitt liv som munk og klosterleder. Både nominalismen, humanismen og mystikken var med på å forme Luther i Erfurt-perioden og påvirket også hans teologi siden. Ikke minst de mystiske røttene for Luthers teologi har vært framhevet i forskningen de siste årene.

I 1510 ble Luther sendt til Roma med et oppdrag fra sin orden. Året etter flyttet han fra Erfurt til augustinereremittenes kloster i Wittenberg og forberedte seg til sin doktoreksamen ved det nylig grunnlagte universitetet i byen. Han ble doktor i 1512 og overtok samme år det teologiske professoratet i Wittenberg med ansvar for å forelese over Bibelen. Fra da av og livet ut var bibelforelesningene på universitetet en av hans sentrale oppgaver. Mange av forelesningene tok for seg tekster fra Det gamle testamentet, især Salmenes bok og 1. Mosebok. Flere forelesninger tok også for seg Paulusbrevene, især Romerbrevet og Galaterbrevet. Mange av disse forelesningene er kildebelagt enten med Luthers egne forelesningsnotater eller med avskrifter fra studenter som var til stede.

Ved siden av forelesningene spilte såkalte disputasjoner en viktig rolle ved universitetene på 1500-tallet. De var en del av tradisjonen fra skolastikken og ble brukt både til prøving av studenter og til mest mulig poengtert diskusjon av omstridte temaer. Vanligvis var det professorenes oppgave å formulere teser som skulle være utgangspunkt for en disputasjon, og også fra Luther er det overlevert flere teserekker der han utfordret til diskusjon av ulike temaer.

Reformasjon og kirkekritikk

Luthers kritikk av Romerkirken vokste gradvis fram i arbeidet med forelesningene. Noen viktige kritikkpunkter ble testet ut i tesene om avlaten som han offentliggjorde 31. oktober 1517 og som gjerne regnes som startskuddet for reformasjonen. Avlaten var et system for kjøp og salg av guddommelig tilgivelse. Mot betaling kunne man kjøpe avlat (tilgivelse) og få redusert plagene i skjærsilden. Bakgrunnen for avlaten var en forestilling om at den katolske kirken forvaltet en «overskytende skatt av gode gjerninger» – et overskudd av gode gjerninger – særlig fra helgenenes hellige liv. Disse gode gjerningene kunne gjøres om til en handelsvare og komme andre mindre hellige mennesker til gode.

I senere teserekker til disputasjonen i Heidelberg i 1518 og disputasjonen i Leipzig i 1519 ble Luthers kritikk skarpere og mer fundamental. Den rettet seg nå ikke lenger bare mot avlaten, men mot hele den romerske kirkens autoritetssystem. Også den den katolske skole-teologien ble utsatt for kraftig kritikk.

Fra 1517 av ble Luthers kritikk også spredd offentlig på en måte verden tidligere aldri hadde opplevd. Boktrykkerkunsten ble tatt i bruk for å spre avlatstesene som plakater, og forleggere i en rekke byer oppdaget at det var penger å tjene på å trykke og selge Luthers tekster. Fra cirka 1520 var Luther blitt den mest berømte mannen i hele Europa, og de såkalte «reformatoriske hovedskriftene» som han utga dette året, ble trykt i svære opplag. Her fortsatte han sin kritikk av den romerske kirken, pave- og bispemakten, kirkens bibeltolkning og dens sakramentpraksis og appellerte til «den verdslige øvrighet» (først og fremst fyrstene) om hjelp for å redde kirken ut av dens «babylonske fangenskap» (lik israelittenes fangenskap under egypterne i Det gamle testamentet).

Luther forsøkte lenge å beskytte paven selv mot kritikken og holdt en dør åpen for at han i siste øyeblikk skulle kunne bidra til å løse den umulige situasjonen kirken var i. Våren 1521 var Luther derimot overbevist om at det ikke var håp om at paven ville komme kritikerne i møte. Tvert om mente han nå at paven var selve Antikrist, Satans utsending som ifølge Bibelen skulle komme i de siste tider for å ødelegge kirken innenfra. Luther mente at denne endetidskampen var i gang.

En viktig del av pavekirkens vranglære gjaldt etter Luthers syn klostrene. De fremmet først og fremst skinnhellighet, og de evige klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet hadde ifølge Luther ingen basis i Bibelen. Kritikken av klostervesenet fikk store sosiale konsekvenser, og om lag halvparten av alle klostre i Det tyske riket ble etter hvert oppløst. Et liv i kloster var i middelalderen gjerne ansett som et «kall» og ble regnet som særlig hellig. Dette avviste Luther: Guds kall til menneskene var først og fremst et kall til å gå inn i verden – skapt av Gud – og utføre alle former for nyttig arbeid der, og ikke et kall til å tre ut av verden og gjemme seg i et kloster.

Luther selv markerte bruddet med klosterløftene særlig tydelig da han i 1525 inngikk ekteskap med den tidligere nonnen Katarina av Bora (1499–1552). Dette var en hendelse som vakte stor oppsikt i samtiden og som ble kraftig kritisert fra katolsk side.

Kjetterprosess og bannlysning

Den voldsomme offentlige oppmerksomheten rundt Luthers kritikk av pavekirken fra 1517 av bidro til at luthersaken etter hvert fikk høy prioritet også i Roma. Fra tysk side ble kjetterprosessen mot Luther kraftig påskyndet av hans professorkollega i Ingolstadt, Johannes Eck (1486–1543). Luther ble formelt forhørt i Augsburg i 1518 av kardinal Cajetan. 15. juni 1520 utstedte pave Leo X en bulle mot Luther – det vil si en pavelig erklæring – der han truet med å lyse ham i bann dersom han ikke innen 60 dager tilbakekalte en rekke uttalelser som paven regnet som kjetterske.

Etter at Luther hadde mottatt bullen med trussel om bannlysning, samlet han studenter og kolleger utenfor byporten i Wittenberg og kastet bannbullen på bålet sammen med et eksemplar av den romerske kirkeretten (Corpus Iuris Canonici). Mye av den romerske kirkens avsporinger var etter Luthers syn legitimert nettopp i kirkeretten, og som uren tekst passet det å brenne også denne sammen med bannbullen utenfor byens murer. 3. januar 1521 utstedte paven den definitive bannbullen mot Luther. Den innebar at Luther var utstøtt av kirken og også at det var forbudt å distribuere og eie hans skrifter.

Etter at Luther hadde blitt erklært en kjetter av paven, var det de verdslige myndighetene som skulle utføre dommen. Dette var derimot ingen enkel sak. Tyskland var på Luthers tid en del av Det tysk-romerske riket med en keiser på toppen. Keiser Karl 5 samarbeidet med paven for å bekjempe kjetteri, men var ikke i posisjon til å utøve effektivt styre over hele det store riket han rådet over. På regionalt og lokalt plan var det i stor grad fyrster eller byråder som bestemte. Kursachsen, der Luther holdt til, ble styrt av fyrsten Fredrik den vise som var på Luthers side. Situasjonen var altså at keiseren ønsket å effektuere kjetterdommen mot Luther, men Luthers fyrste ville verne ham. Saken spisset seg til på riksdagen i Worms i april 1521. Riksdagene var innkalt av keiseren for å regulere felles anliggender i hele riket. Luther var lovet fritt leide og skulle få en siste sjanse til å kalle tilbake sine kjetterske synspunkter.

17. april 1521 sto Luther fram for riksdagen. Han sto fast på sitt og nektet å tilbakekalle med mindre han ut fra «Skriften eller fornuften» ble overbevist om at han hadde tatt feil. Riksdagen bekreftet kjetterdommen mot Luther, men før noen rakk å ta ham til fange for å straffe ham, fikk Fredrik den vise bortført ham til saksisk territorium til borgen Wartburg ved Eisenach. I ti måneder levde Luther i skjul her før han vendte tilbake til Wittenberg.

Tilhengere og motstandere

Med sitt offentlige gjennombrudd fikk Luther mange tilhengere, både blant borgerskapet i byene, munker og nonner i klostrene, humanister og lærde ved universitetene og fyrster og adelige som var kritiske til pavens og keiserens makt. Også i perioden forut for den tyske bondekrigen i 1524–1526 satset lederne av bondeoppstanden på støtte fra Luther i kampen mot skjerpet beskatning fra føydalherrene.

I løpet av 1520-tallet distanserte Luther seg skarpt fra flere av sine potensielle alliansepartnere. Fra 1522 av tok han avstand fra sin professorkollega i Wittenberg, Andreas Bodenstein Karlstadt (1486–1541), som blant annet var mer radikal enn Luther i kritikk av religiøse bilder og som i tillegg var kritisk til barnedåpen. I 1525 tok Luther kraftig avstand fra at bøndene hadde grepet til våpen i sin kamp mot føydalmakten. Samme år distanserte han seg ettertrykkelig fra humanistlederen Erasmus av Rotterdam (1466–1536) i en berømt diskusjon om viljens frihet. For Erasmus var det et avgjørende anliggende at mennesket med sin vilje kunne bidra til egen frelse, mens det for Luther var like avgjørende å si nei: Frelsen kom ifølge Luther bare fra Kristus, og konsekvensen av et slikt standpunkt måtte være at mennesket ikke bidro med noe. Dette skrev Luther om i skriftet Om den trellbundne viljen fra 1525.

Han distanserte seg også fra Zürichs reformator Ulrich Zwingli (1484 – 1531). Her gjaldt uenigheten forståelsen av nattverden. I 1529 ble de to kalt sammen av Filip av Hessen på hans slott i Marburg for å komme til enighet, uten at dette lyktes. Luther insisterte på sin bokstavelige tolkning av nattverdselementene og utdypet sitt syn nærmere i det store skriftet Om Kristi nattverd. En bekjennelse fra 1529. Når Jesus selv ved utdelingen av brødet til disiplene sier «Dette er mitt legeme», må det forstås ordrett og bokstavelig, mente Luther. Zwingli sto derimot fast på en symbolsk tolkning av ordet «er». En formidling mellom disse to standpunktene viste seg å være umulig.

Slike avgrensinger både til bondestanden og andre teologer bidro til å befeste flere indre frontlinjer mellom ulike deler av reformasjonsbevegelsen.

Luther og jødene

Antijødisk polemikk var en viktig del av senmiddelalderens teologiske tradisjon. Denne tradisjonen ble fulgt opp av Luther allerede fra hans tidlige år. I 1523 utga han imidlertid skriftet Jesus Kristus, en jøde av fødsel, der han forsvarte jødene og hevdet at man ikke kunne forvente at de omvendte seg til kristendommen så lenge de kristne behandlet dem så dårlig. I 1543 arbeidet Luther med flere større skrifter om jødene og deres omvendelse. Det mest beryktede av disse skriftene hadde tittelen Om jødene og deres løgner. Her kommer han med radikale antijødiske utfall og anbefaler fyrstene å ty til drastiske tiltak for å hindre jødene i å spotte de kristne. Han anbefaler ikke at jøder skal drepes, men mener blant annet at deres synagoger bør brennes. Kritikken er først og fremst – i forlengelsen av en senmiddelaldersk tradisjon i dominikaner- og fransiskanermiljøer – rettet mot rabbinerne, som man mente hadde ført jødene på avveier. I Luthers nærmiljø i Sachsen fantes det knapt jøder igjen etter at de var blitt utvist i flere bølger i løpet av 1300- og 1400-tallet. Hans antijudaisme er derfor i svært liten grad basert på personlig kontakt med jøder.

Folkespråk, bibeloversettelse og salmer

Helt fra reformasjonens begynnelse var Luther opptatt av at Bibelens budskap skulle gjøres tilgjengelig for folk flest. Folk skulle ha direkte tilgang til religionens kilder og ikke være avhengige av et presteskap som var hevet over folket og som for en stor del leste de hellige tekstene på latin. Luther var ikke den første på 1500-tallet som var opptatt av å oversette Bibelen til folkespråket, men han var utvilsomt den som lyktes best med dette prosjektet. Først kom hans såkalte Septembertestament i 1522, en oversettelse av Det nye testamentet fra gresk til tysk som Luther hadde laget mens han var i eksil på Wartburg etter riksdagen i Worms. Deretter kom første utgave av den såkalte Lutherbibelen i 1534. Her var også Det gamle testamentet med etter at det var blitt oversatt fra hebraisk i et større prosjektarbeid med teologer og språkeksperter i Wittenberg de foregående årene. Lutherbibelen dannet i sin tur basis for en rekke videre oversettelser til ulike folkespråk i protestantiske land og har hatt en stor betydning for utviklingen av skriftspråket i flere av disse landene.

For den religiøse formingen av mennesker etter reformasjonen har de lutherske salmebøkene vært minst like viktige som bibeloversettelsene. Luther var helt fra sin ungdom av interessert i sang og musikk. Han spilte og sang gjerne selv og studerte musikk i Erfurt. Tidlig på 1520-tallet skrev han en rekke salmer, og minst 45 av hans salmer (kalt Luthersalmer) er overlevert til ettertiden. Mange av dem var inkludert i de første lutherske salmebøkene som kom på markedet allerede i 1523–1524.

Katekismer og utdanning

I 1529 utga Luther sin lille katekisme, en enkel sammenfatning av kristen tro og lære. Den var ment til bruk i skolen og i hjemmet, til opplæring av barn. Katekismene var en gammel kristen sjanger. Luthers tekst var del av en utdanningsoffensiv som slett ikke bare omfattet religionsundervisning. Luther og reformatorene prioriterte skole og utdanning – både for gutter og jenter – svært høyt, og fyrster og byråder ble oppfordret til å medvirke til utbygging av skoler for barn og unge. Her skulle man ikke bare lære om religion, men også en rekke andre fag i samsvar med humanistiske dannelsesidealer.

Luther-resepsjon

Luther har vært tolket og brukt på mange måter gjennom århundrene. Han ble lenge først og fremst framstilt som støttespiller for et tradisjonelt luthersk statskirkesystem. På 1800-tallet kunne han i Tyskland relanseres som en nasjonal og folkelig helt og en av stamfedrene for en ny tysk selvbevissthet. Blant filosofer på 1800-tallet (deriblant Georg Wilhelm Friedrich Hegel) kunne han bli framhevet som en av de første representantene for det moderne mennesket som med stort mot trosset den politiske overmakten og i stedet satset på egen fornuft og egen erkjennelse.

Tidlig på 1900-tallet fikk man i flere land en egen «Luther-renessanse», der Luthers teologi ble gjenoppdaget som kilde til fornyelse av religionsforståelsen i protestantiske land. Den mest kjente tyske representanten for denne gjenoppdagelsen var kirkehistorikeren Karl Holl (1866–1926) i Berlin. Han la særlig vekt på den unge Luthers teologi og den radikale tenkningen om religion som finnes der. På 1930-tallet hadde Sverige sin egen Luther-renessanse særlig knyttet til det teologiske fakultetet ved universitetet i Lund. Her framhevet man Luther som den ypperste tenkeren i kristendommens idéhistorie med uovertrufne tanker om temaer som kjærlighet (Anders Nygren: «Den kristna kärlekstanken») og forsoning.

Forut for og under andre verdenskrig ble Luthers antijudaisme brukt i nazistisk propaganda. I kommunistisk ideologi under DDR-tiden ble igjen den tidlige Luther framhevet, men nå med særlig vekt på hans innsats for å bryte ned pavemakten som sentral del av middelalderens føydalmakt. Luther etter 1525 så man derimot på som reaksjonær og en teolog i fyrstemaktens tjeneste.

Luthers verker

Luthers verker er i dag tilgjengelig i den såkalte Weimar-utgaven (WA), utgitt i 127 store bind (flere av dem fordelt på delbind) i perioden fra 1883 til 2009 (til sammen over 80 000 sider). Utgaven omfatter seks bind med Luthers bordtaler, 18 bind med brev, tolv bind som dokumenterer arbeidet med bibeloversettelsen og 73 bind med ulike typer skrifter (stridsskrifter, prekener, bibelutlegninger, disputasjonsteser, oppbyggelige traktater og annet).

Nyere norske oversettelser av Luthers verker:

  • Martin Luther. Verker i utvalg, bind 1–6. Utg.: Inge Lønning, Tarald Rasmussen og (fra bind 4) Sigurd Hjelde, Oslo: Gyldendal 1979–1983 (også digitalt tilgjengelig)
  • Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517–1520. Utvalg og innledning ved Tarald Rasmussen. Oslo: Pax 2004
  • Martin Luther: Utvalgte tekster. Utvalg og innledning ved Sigurd Hjelde. (Verdens hellige skrifter), Oslo: De norske bokklubbene 2008

Eksterne lenker

Litteratur

  • Scott Hendrix: Martin Luther. Visionary Reformer. Yale University Press 2015
  • Thomas Kaufmann: Martin Luther. München: C.H.Beck, 3. utg. 2014
  • Thomas Kaufmann: Luthers Juden. Stuttgart: Philipp Reclam jun 2014
  • Armin Kohnle: Martin Luther. Reformator, Ketzer, Ehemann. Leipzig: Evangelische Verlangsanstalt 2015
  • Volker Leppin: Martin Luther. Darmstadt: Primus Verlag, 2. opplag 2010
  • Volker Leppin: Martin Luther. Vom Mönch zum Feind des Papstes. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft 2013
  • Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517–1520 (utg.: Tarald Rasmussen), Oslo: Pax 2004
  • Andrew Pettegree: Brand Luther. 1517, Printing and the Making of the Reformation. New York: Penguin Press 2015
  • Lyndal Roper: Martin Luther. Renegade and Prophet. London: The Bodley Head 2016
  • Heinz Schilling: Martin Luther. Rebell i en brytningstid. Oslo: Vårt Land forlag 2016
  • Magerøy, Lars Inge: Munken som endret Europa. Reformatoren Martin Luther. Oslo: Luther Forlag 2016
  • Næss, Atle: Martin Luther. Om 1517, reformasjonen og munken som trosset keiser og pave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2017

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg