Plassering

KF-bok. begrenset

Fra Qaqortoq (dansk Julianehåb), som ligger på Grønlands sørkyst.

Marco van Belleghem. begrenset

Grønland, selvstyrt land og en del av Danmark. Jordens største øy. Ligger i det nordlige Atlanterhavet, med størstedelen av arealet nord for polarsirkelen. Grenser mot Canada i vest, mot nord til Nordishavet og mot øst til Grønlandshavet og Danmarkstredet.

Naturgeografisk er Grønland en del av Nord-Amerika og politisk en del av Europa.

Grønlands areal er 5,7 ganger større enn Fastlands-Norge. Cirka 81 prosent av arealet er dekket av is hele året; Grønland har Jordens nest største innlandsis. Hovedstad er Nuuk/Godthåb.

Grønland er en del av det såkalte Rigsfællesskabet (DanmarkFærøyene, Grønland) og har siden 1979 hatt vidstrakt selvstyre, Hjemmestyret.

Grønland (navnet). Omkring år 982 ga Eirik Raude de beboelige områdene på øya dette navnet antagelig fordi han mente at det ville friste til innvandring. Det grønlandske navnet, Kalaallit Nunaat, betyr ‘Kalaallits land’.

Grønlands nasjonalsang er ‘Nuna asiilasooq’, ‘Det lange land’.

Grønland ligger i Arktis og er 2670 kilometer langt fra det nordligste punktet, Kapp Morris Jesup, til det sørligste punktet, Kapp Farvel. Gjennomsnittsbredden er 1060 kilometer. Hele øya er fjellrik, med Gunnbjørns Fjeld, 3693 meter over havet, som Grønlands høyeste fjell.

Omkring 16 prosent av Grønland er isfritt. Alle isfrie områder ligger langs kysten mens det indre er dekket av innlandsis som når opp i en tykkelse på 3000 meter enkelte steder, og som er 1500 meter tykk i gjennomsnitt. Langs kysten er innlandsisen gjennomskåret av renner og gjennombrutte fjell, nunataker. Isen glir ut i havet i form av bretunger og danner store isfjell etter kalving. Den største bretungen er Jakobshavn-breen.

Kysten har de fleste steder mange bukter og lange fjorder som kan nå helt inn til innlandsisen. Scoresbysundet på østkysten er 350 kilometer lang og regnes ofte som verdens lengste fjord. Meget lange fjorder er også Nordre og Søndre Strømfjord samt Godthåbsfjorden på vestkysten. Ved denne fjorden har man funnet noen av klodens eldste kjente bergarter i form av 3800 millioner år gammel jernmalm. Ved kysten er det mange små og store øyer; den største er Disko på vestkysten.

Hele Grønland har polarklima. På grunn av øyas store utstrekning og høydeforskjeller er klimavariasjonene store. En gren av Golfstrømmen går nordover langs vestkysten og en strekning på sørvestkysten er derfor normalt isfri hele året. Dette området kalles Åbentvandområdet. Langs østkysten går den kalde Østgrønlandsstrømmen sørover. Det er mest nedbør i sør, 750–1000 millimeter i året, mens det ikke faller mer enn cirka 200 millimeter i nord. Nedbøren er meget lav i sentrale deler av innlandsisen. På vestkysten blåser vinder mest på land om sommeren og fra land om vinteren.

Middeltemperaturen på østkysten varierer fra -5 til -10 °C i sør, ved 74° N cirka -20 °C og ved nordkysten cirka -30 °C. På østkysten er månedsmidlene cirka -5 °C i sør og ca. -25 °C i nord. Ved Nuuk varierer gjennomsnittstemperaturen gjennom årstidene fra – 5 °C til 7 °C. På vestkysten er månedsmidlene om vinteren cirka. -5 °C i sør og cirka -25 °C i nord. Kaldeste måned er januar og ved kysten til dels februar.

Høyeste maksimumstemperatur er 15–25 °C i sør i juli. Somrene er kjøligere på østkysten enn på vestkysten. Om sommeren er det mye tåke og tåkeskyer langs kystene, på vestkysten særlig i sommerhalvåret.

Over innlandsisen er klimaet nokså ensartet. Innlandsisen utgjør en barriere for luftstrømmer i retning øst-vest. Det er gradvise overganger etter breddegrad og høyde over havet. Det er relativt lav hyppighet av kuling og storm på innlandsisen.

Ved kysten i det sørlige Grønland er det mildt nok til at det vokser mye gress. Lengst sør er det mange steder en frodig vegetasjon etter polare forhold med småvokst bjørkeskog og pilekratt. Mot nord blir trærne mindre og stadig mer forkrøplet. På Peary Land lengst nord på Grønland er det en overraskende rik vegetasjon. Det finnes nærmere 500 arter av frøplanter på Grønland; i tillegg kommer mange arter av lav og moser. Av bær finnes krekling og blokkebær.

Det er åtte arter landpattedyr på Grønland: hare, røyskatt, polarrev, polarulv, rein, moskusfe, isbjørn og halsbåndlemen. I havet omkring finnes seks selarter, minst ti tannhvaler og seks bardehvaler.

Den middels store, sterke og utholdende grønlandshunden, som er en trekkhund, er hjemmehørende på Grønland og i Nord-Amerika.

Det er påvist mer enn 225 fuglearter, hvorav mer enn 50 hekker. Karakteristiske fuglearter er grønlandsrype, snøspurv, ravn, havørn og snøugle. Det er påvist omkring 100 fiskearter. De økonomisk viktigste er torsk, kveite og lodde, og røye i havet og i vassdrag og vann. Det er også store forekomster av reker.

88 prosent av befolkningen er inuiter (grønlendere). Resten er hovedsakelig dansker som for det meste bor på Grønland noen år; siden 1990-tallet har antallet dansker på Grønland vært avtagende. Dansk-grønlandske ekteskap er vanlige. Et lite mindretall er innvandrere og deres etterkommere. Befolkningen er hovedsakelig ung/middelaldrende.

Om lag en fjerdepart av Grønlands befolkning bor i Nuuk. 84 prosent av befolkningen bor i byer og tettsteder, og de fleste grønlendere er bosatt på vestkysten.

Blant annet på grunn av utbredt alkoholmisbruk, mye i forbindelse med rask modernisering av samfunnet, er selvmord og ulykker vanlig. Forventet levetid er 74,3 år for kvinner og 68,9 år for menn (født i 2013).

De fleste er vestgrønlendere mens østgrønlendere utgjør cirka seks prosent. Polar-inuitene i Thuledistriktet i det tynt befolkede nordlige Grønland utgjør noen hundre personer. Det meste av det nordlige, østlige og hele det indre Grønland er ubebodd.

De tre gruppene lever tradisjonelt uten kontakt, og de tre dialektene av grønlandsk er innbyrdes vanskelige å forstå. Dansk er i utbredelse.

De fleste grønlendere sogner til den danske evangelisk-lutherske kirke. Siden 1994 er Grønland et eget stift med en biskop. Noen grønlendere er romersk-katolikker, adventister og Jehovas vitner.

Etter at Hjemmestyreloven trådte i kraft i 1979, er Grønland et ‘særlig folkesamfunn’ innenfor Danmark, det vil si en selvstyrende og likeberettiget del av Danmark. Hjemmestyret omfatter mesteparten av Grønlands indre politikk, men pengevesen og forsvars- og utenrikspolitikk omfattes ikke av hjemmestyret.

Statsoverhode er dronning Margrethe 2. Grønland har en egen regjering (landsstyre) og et folkevalgt parlament, Grønlands landsting, som velges i allmenne valg for fire år og har 31 medlemmer. 

Det er tre viktige politiske partier; siden desember 2014 regjerer en koalisjon mellom Siumut, Demokratene og Atassut.

Grønland velger to representanter til det danske Folketinget.

Grønland ble medlem av Nordisk Råd i 1984.

Grønland har siden Strukturreformen i 2009 vært inndelt i fire kommuner: Sermersooq omkring Nuuk og mye av vestkysten og østkysten, Kujalleq omkring Kapp Farvel, Qeqqata nord for Nuuk ved Davisstredet og Qaasuitsup i nordvest. Det nordlige Grønland omfattes av Nordøst-Grønland biosfærereservat.

Som del av Danmark er Grønland medlem av NATO. Danmark har ansvaret for Grønlands forsvar og har base ved Kangilinnguit (Grønnedal). USA har en flybase i Pituffik (Thule Air Base) som er et senter for elektronisk overvåking av raketter. Årlig opptas et mindre antall grønlendere til militærutdannelse.

Grønland er ikke EU-medlem, selv om de gikk inn sammen med Danmark i 1973. Erfaringene de første årene var ikke positive for en region med særegen kultur, helt avhengig av fiskerier. Dårlige erfaringer og misnøye førte til at forhandlinger om uttredelse ble tatt opp, og etter en folkeavstemning i 1982 gikk Grønland ut av EU som de første i historien. Isteden har både Færøyene og Grønland fått viktige fiskeriavtaler med EU.

Den tidligste bosetning av såkalte polar-inuiter på Grønland antas å ha inntruffet cirka 2500 før Kristus. Omkring Kristi fødsel ble Dorset-kulturen den første som bosatte seg på både vestkysten og østkysten. Omkring 1100 etter Kristus vandret Thule-kulturen inn fra Nord-Amerika til Grønlands nordvestkyst og nedover vestkysten; den innførte teknologiske innovasjoner som hundesleder og harpunpiler med mothaker.

Ifølge sagatradisjonen kom den islandske storbonden Eirik Raude til Sørvest-Grønland i 982. Etter å ha utforsket kysten i tre år, dro han cirka 986 tilbake med flere hundre mennesker, husdyr og utstyr på 25 skip. Innvandrerne delte seg etter hvert i to bygder, Austerbygd omkring dagens Qaqortoq (Julianehåb), som var den største, og Vesterbygd i det senere Nuuk-distrikter lenger nord; mellom disse vokste den lille Midtbygda frem.

De norrøne innvandrerne møtte ingen tidligere befolkning, og de levde av fiske og husdyrhold, og dro på jaktferder nordover langs vestkysten. På 1000-tallet var klimaet mer gunstig og vestkysten grønnere enn den er i dag.

Kristendommen ble innført på begynnelsen av 1000-tallet og Grønland fikk egen biskop i 1124; bispesetet ble opprettet i Gardar (Igaliku). I 1153 ble det grønlandske bispesetet innlemmet i den norske kirkeprovins.

I 1261 ble Grønland frivillig en del av det norske kongedømmet. Den norske kongen sikret seg kontroll med handelen på Grønland som innbyggerne var avhengige av. Bygdene kan den gang ha hatt 3000–4000 innbyggere.

Omkring 1300 ble klimaet dårligere og grønlandshandelen lot seg ikke opprettholde etter svartedauden. Kontaktene mellom Grønland/Island og Norge ble stadig dårligere og samtidig kan konflikter med inuiter ha økt. Vesterbygda ble avfolket cirka 1350 og Austerbygda cirka 1500, noe som er bekreftet blant annet av arkeologiske funn.

Det er flere teorier om årsaken til at det norrøne samfunnet på Grønland forsvant. Blant disse kan nevnes klimaforverring, kamper med inuitene og overbelastning av naturressursene kombinert med opphør av kontakt med Island og Norge. Undergangen skyldes trolig en kombinasjon av flere faktorer.

På 1500-tallet kom flere ekspedisjoner under leting etter Nordvestpassasjen til Grønland. En engelsk ekspedisjon under John Davis utforsket vestkysten i 1580-årene. På 1600- og 1700-tallet drev særlig engelskmenn og nederlendere omfattende hvalfangst omkring Grønland. En ny epoke ble innledet da den norsk-danske misjonæren Hans Egede opprettet en misjonsstasjon på vestkysten der Nuuk ble grunnlagt i 1728. Også tyske misjonærer (herrnhutere) var aktive, og flere danske og herrnhutiske misjonsstasjoner ble opprettet på vestkysten.

Omkring år 1800 var nesten hele Grønlands befolkning kristnet. Dette førte til en fullstendig omveltning av inuitenes bosettingsform og næringsgrunnlag. Blant annet forsvant viltet fra landområdene omkring misjonsstasjonene og innbyggerne ble avhengig av importerte varer. De danske kongene oppfattet Grønland som dansk interesseområde og monopoliserte øya da Den kongelige grønlandske handel (KGH) ble opprettet i 1776. Omkring 1800 gikk handelen med overskudd, men under Napoleonskrigene ble den blokkert. Samfunnsoppløsning og nødsår fulgte.

Ved Kieltraktaten i 1814 beholdt Danmark overhøyheten over Grønland. KGHs handelsmonopol og isolasjonen av Grønland ble opprettholdt. Handelen begynte å bli lønnsom igjen etter 1825 da krisen etter Napoleonskrigene var over. På 1800-tallet levde nesten hele befolkningen av fangst og solgte overskuddet til KGH. I 1840-årene ble det innført sosiale reformer. I 1862 fikk Grønland et sterkt begrenset indre selvstyre, men den danske stat dominerte hele samfunnet.

På 1800-tallet ble østkysten utforsket. I 1823 fikk britene William Scoresby og Douglas Charles Clavering kontakt med nordøstgrønlendere og Robert Peary utforsket nordkysten og Peary Land 1891–95. I 1888 krysset en liten gruppe ledet av Fridtjof Nansen som de første innlandsisen fra øst- til vestkysten. Knud Rasmussen opprettet stasjonen Thule i 1910 og ledet sju ekspedisjoner langs nordkysten 1912–33.

I 1921 proklamerte Danmark suverenitet over hele Grønland og delte øya inn i tre landsdeler. Da hadde torskefisket i høy grad fortrengt selfangsten som grønlendernes hovednæring. Norge hadde gamle fangstinteresser på øya og protesterte. I 1924 sikret en dansk-norsk avtale norsk næringsdrift der. Etter en norsk okkupasjon av Eirik Raudes Land på østkysten 1931–33 fikk Danmark ved dom i Haag i 1933 suvereniteten også over dette området, se Grønlandssaken.

Under den andre verdenskrig var forbindelsene mellom Grønland og Danmark brutt. USA overtok forsvaret av øya og opprettet flyplasser der. Etter krigen gjorde et sterkt ønske om sosiale og politiske reformer seg gjeldende. I 1950 ble KGH skilt fra staten, et folkevalgt landsråd ble valgt og et omfattende moderniseringsprogram iverksatt. Tuberkulosen ble bekjempet og folketallet økte. Et hovedmål var omlegging fra kystfiske til havfiske, og fiskeflåten og fiskeindustrien ble utbygd.

I 1953 ble Grønlands status som koloni opphevet og øya ble integrert i Danmark som en egen landsdel med to faste representanter i Folketinget. Det indre selvstyret økte og i 1955 ble et eget Grønlandsministerium opprettet. Moderniseringen bedret velstanden blant grønlenderne, men skapte også mange sosiale problemer. Omkring 1970 var en sterkere politisk selvbevissthet blitt utviklet blant grønlenderne. Mens Danmark sluttet seg til EF (EU) i 1972, ble det flertall imot medlemskap etter en folkeavstemning på Grønland.

En folkeavstemning i 1979 ga et klart flertall for hjemmestyreloven som Folketinget vedtok året før. Et hjemmestyre som lignet Færøyenes ble innført; samtidig oppsto de første partidannelsene. I 1985 fikk Grønland eget flagg. I 1988 gikk Grønland ut av EF og fikk status som oversjøisk territorium. I 1990-årene var den økonomiske utviklingen på Grønland preget av synkende arbeidsledighet, lav prisstigning, økende turisme og muligheter for utvinning av gass og olje.

I 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne for uavhengighet fra Danmark. Selvstyret ble utvidet gjennom «Lov om Grønlands selvstyre af 12. juni 2009,» der de to viktigste punktene er 1) Grønlands rett til å løsrive seg fra Danmark når de selv har lyst og 2) Grønlands rett til inntekter fra grunnen; det vil si olje og mineraler.

1. oktober 2014 trakk partiet Atassut seg fra regjeringen etter landsstyreformann Aleqa Hammonds private forbruk av offentlige midler. Ved valget 28. november 2014 mistet regjeringspartiet Siumut omkring 10 prosent av stemmene, men beholdt sitt flertall. Den nye regjeringen ble dannet 4. desember 2014 og er en koalisjon mellom partiene Siumut, Demokratene og Atassut, med Kim Nielsen som landsstyreformann.

Det grønlandske samfunnet er preget av en stor offentlig sektor som i høy grad finansieres av tilskudd fra Danmark. Flertallet av arbeidsstyrken er sysselsatt i kommunen eller av Hjemmestyret. Privat næringsliv finnes bare i liten utstrekning og mest i håndverkssektoren.

I sørlige deler av Grønland drives oppdrett av sau. Her er det litt jordbruk med dyrking av fôrplanter, poteter og grønnsaker.

Grønlands økonomi baseres først og fremst på fiske. Tidligere ble det satset mest på torskefiske, men dette fisket har forsvunnet. Siden 1960-årene har rekefisket vært viktigst og er i dag den viktigste inntektskilden. Nord for Åbenvandsområdet fiskes mye kveite. Kun i de såkalte fangst- og ytterdistrikter i nordlige deler av Grønland drives fangst av sel og noe hval som egentlig yrke, dessuten jakt på blant annet polarhare, moskusfe, rein, isbjørn og fugler.

Grønlands økonomi baserer seg i økende grad på utvinning av mineralforekomster. I Ivittuut (Ivigtut) ble det brutt kryolitt til 1987 og bly og sink brytes i det østlige og nordlige Grønland. I tillegg utvinnes blant annet uran, jernmalm, aluminium, titan, kobber og molybden. Det er en liten forekomst av gull i sør (Nalunaq). Det har vært lett etter gass og olje mange steder, foreløpig med beskjedent resultat. Båtverft og fiskeforedlingsindustri er av stor betydning.

Turisme har inntil nylig spilt en økende rolle, men er nå (2014) i nedgang og hemmes av en kort sommersesong, manglende hotellutbygging og store transportkostnader.

De viktigste eksportproduktene er fisk, skalldyr og mineraler.

Danmark er den viktigste handelspartner fulgt av Norge. Nesten alle maskiner, transportmidler, oljeprodukter og næringsmidler blir innført fra Danmark.

Arbeidsledigheten (2014) er på nærmere 10 prosent. Grønland hadde (2014) et budsjettunderskudd på 225 millioner danske kroner.

Barneskolen er tiårig; ni år er obligatorisk for barn i alderen 7–16 år. For videregående skole kreves en toårig fortsettelsesskole. Grønland har tre videregående skoler og ett universitet, en lærerskole, en arktisk ingeniørskole og høyere utdanning særlig innen fiskeri og sjøfart. Eksamen fra videregående skole gir adgang til høyskoler og universiteter i Danmark. Friundervisning er godt utbygd og spiller en viktig rolle.

Grønland har to store aviser; størst er den tospråklige Atuagagdliutit/Grønlandsposten (AG) som utkommer to ganger ukentlig. Den nest største avisen er ukeavisen Sermitsiaq. Det finnes mange stensilerte lokalaviser.

Kalaallit Nunaata Radioa (KNR) – Grønlands Radio ble etablert i 1942 og sender blant annet tospråklige nyheter, siden 1982 også på fjernsyn. Fjernsynsprogrammer sendes lokalt gjennom Kalaallit Nunaata Radioa TV, i tillegg sendes nyheter fra Danmark. Nuuk TV sender lokalfjernsyn fra Nuuk. De amerikanske basene sender nyheter, musikk og annet opptil 24 timer i døgnet og fjernsynsprogrammer ni timer daglig. Det finnes to regionale radiostasjoner. Den første radiostasjonen på Grønland ble anlagt av nordmenn i Myggbukta i 1922 og var i drift til 1959.

Av gammel norrøn litteratur er bevart omkring 30 runeinnskrifter; samtlige unntatt en fra 1100-tallet, er fra 1300-tallet. Eddadiktet ‘Atlamål’ ble muligens skrevet på Grønland.

Den opprinnelige grønlandske litteraturen er inuitenes muntlig overleverte sagn, myter og sanger som blant annet belyser religiøse forestillinger. Mye av dette stoffet danner bakgrunn for grønlandsk litteratur på 1900-tallet.

På 1700-tallet ble Bibelen, salmer og religiøse skrifter oversatt til grønlandsk. Den første avisen kom i 1861. Det Grønlandske Litteraturselskab ble stiftet i 1908. Mathias Storch (1883–1957) utga i 1914 ‘Sinnattugaq’ (‘En Grønlænders Drøm’) som er den første originale grønlandske roman. Utover på 1900-tallet utkom historiske romaner, skuespill og lyrikk. Kjente forfattere er blant andre Ole Brandt, Jens Rosing som skrev om minoritetsgruppers problemer, og Otto Sandgreen. På 1980-tallet kom samtiden mer i forgrunnen og noveller og dikt ble dominerende sjangere. Et stort navn innen litteratur om tabubelagte emner er Vivi Lynge Petrussen (1961-). Store deler av den grønlandske litteratur foreligger i dansk oversettelse.

Innen kunst har Grønland lange tradisjoner i utskjæring av tre, hvalrosstenner og kleberstein. Også masker i tre, små dyre- og tupilak-figurer samt drakter med geometriske mønstre er viktige elementer i grønlandsk tradisjonell kunst. Grønlands mest kjente kunstner er Aron fra Kangeq som laget tresnitt i 1850-årene; han la grunnlaget for en varig tradisjon innen grafikk og tegnekunst. Viktige moderne kunstnere er for eksempel maleren, grafikeren og billedhoggeren Aka Høegh (1947-), video- og performancekunstneren Jessie Kleemann (1959-), landart-kunstneren Pia Arke (1958–2007) samt grafikerne Frederik Kristensen (1952-) og Arnannquaq Høegh (1958-). Nuuk Snefestival har siden 1994 arrangert årlige konkurranser i å lage store snøskulpturer.

Grønlandsk musikk var preget av inuitenes musikk (sang, rammetromme) som delvis er gått av bruk. Elementer har overlevd blant annet i pop-musikalske uttrykk. I dag er grønlandsk musikk en blanding av grønlandsk og dansk musikk med innflytelse fra USA og Storbritannia. Eksempler er rockebandet ‘Sume’, popsangeren Rasmus Lyberth (1951-) og hip-hop-gruppen ‘Nuuk Posse’.

Viktige tradisjonelle inuittiske danseformer er trommedans og gledesdans. I 1600–1800-årene nådde europeiske folkelige danser Grønland blant annet via hvalfangere. Skiftende euro-amerikanske populærdanser er mest utbredt i våre dager.

Som første land opprettet Norge et generalkonsulat i Nuuk i 1986.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. mai 2014 skrev Sverre Olav Lundal

Hei!

Det står i artikkelen at ikring år 1800 var nesten hele Grønlands befolkning kristna og at dette førte til ei fullstendig omveltning av inuitane si busetjingsform og næringsgrunnlag. Mellom anna forsvann viltet ikring misjonsstasjonane og innbyggjarane blei avhengige av importerte varer. Vidare står det at på 1800-tallet levde nesten heile folket av fangst og selde overskotet til Den kongelege grønlandske handel. Eg syns desse opplysningane ser motstridande ut.

19. mai 2014 skrev Roger Pihl

Kan du forklare hva du mener er motstridende?

19. mai 2014 svarte Sverre Olav Lundal

Eg trudde at det var klårt kva eg meinte. Det står i artikkelen at viltet forsvann ikring misjonstasjonane og at innbyggjarane blei avhengige av importerte varer, samstundes som nesten heile folket levde av fangst og selde overskotet til Den kongelege grønlandske handel.Eg meiner det er leksikonet si oppgåve å forklåra korleis desse opplysningane heng i hop.

23. mai 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Sverre Olav og Roger,

Jeg har nå sett på spørsmålet sammen med Nils Petter Thuesen som har skrevet artikkelen.



Han kommenterer at "viltet" viser til landdyr omkring misjonsstasjonene. Dette forsvant, og derfor ble det større import fra Danmark. Fangsten det er snakk om var derimot konsentrert til fangst av dyr fra havet (hvalross-tenner, sel, noe hval) + fiske etter at høsting av landvilt ikke var aktuelt som tidligere.



Vi ser at dette kan være forvirrende, og vil se hvordan det kan klargjøres i teksten.



Vennlig hilsen Marte

Redaksjonen

25. mai 2014 skrev Roger Pihl

Jeg har gravd litt rundt, og finner at før kristningen av Grønland nødvendiggjorde avhengigheten av fangst en sesongmessig mobilitet, de måtte flytte dit det var noe å fang. Med misjonsstasjonene kom et fast(ere) bosettingsmønster, og dermed også mindre mobilitet, følgelig også mindre fangst.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.