Hjemmefronten, opprinnelig brukt om den sivile befolkning som bak de militære fronter bidrar til krigsinnsatsen, materielt og moralsk. Under den andre verdenskrig fikk ordet en spesiell betydning i tyskokkuperte områder, og ble samlenavnet for dem som sluttet opp om kampen mot okkupasjonsmakten, både gjennom holdningskamp og sivil eller militær motstand.

Motstandsorganisasjonene, sivile og militære, oppstod i 1940 og fikk fastere form etter hvert. I løpet av 1943 ble forestillingen om en sentral motstandsautoritet så befestet at uttrykket hjemmefrontens ledelse (HL) kom i bruk. Etter en reorganisering ved årsskiftet 1944–45 bestod ledelsen av 12 medlemmer, ved frigjøringen 14 medlemmer.

5. mai 1945 fikk HL fullmakt fra regjeringen til å opptre på dens vegne ved tysk kapitulasjon i Norge. HL nedla sitt mandat 14. mai 1945, etter at regjeringsdelegasjonen var kommet til landet.

Holdningskampen var bakgrunnen og forutsetningen for hjemmefronten. Bare ved omfattende tilslutning kunne hjemmefrontens organisasjoner hevde seg og finne medarbeidere til tidkrevende og farefylt virksomhet. Som folkebevegelse kunne hjemmefronten forene hovedstrømninger i norsk politisk og idéhistorisk tradisjon, fordi selve grunnlaget for norsk statsskikk, dens institusjoner og dens ideer, ble utsatt for nasjonalsosialistisk nyordning. Dette var hjemmefrontens eksistensgrunnlag.

Det organiserte apparatet ble til ved at holdningskampen utkrystalliserte ledergrupper. Det skjedde på alle kanter av landet, og på alle nivåer. Spontane, lokale og spredte grupper fant etter hvert sammen til mer omfattende kontaktnett, og førende personligheter fra tiden før invasjonen fortsatte å utøve lederskap i nye, såkalt illegale former. Det tok lang tid å samordne slike tiltak, og det måtte skje i hemmelighet, under store vansker og stigende forfølgelse.

Hjemmefrontens hovedoppgaver var å bevare lojaliteten mot de prinsipper som hadde ligget til grunn for utvikling av demokratiet i Norge, å motvirke nazifisering i et land som var mørklagt av sensur og ensretting, å yte bidrag til allmenn motstand og krigføring på den norske regjerings og dermed på de allierte makters side. Dette førte etter hvert til en meget mangfoldig virksomhet.

Hjemmefronten motvirket kollaborasjonspolitikk og ensrettingstiltak, spredte informasjon og gav retningslinjer i vanskelige situasjoner, ytte hjelp til dem som kom under forfølgelse, blant annet ved forsyningstjeneste for personer som måtte gå i dekning, og ved flyktningtransport over de stengte grenser, holdt ute-Norge underrettet om utviklingen, også gjennom militær etterretningstjeneste, finansierte og organiserte en lang rekke slike og lignende virksomheter.

Mot slutten av krigen ble det også lagt stor vekt på å bevare verdier som kunne komme i fare dersom tyskerne valgte den siste, desperate motstands linje, og på å forberede gjenreisning og politisk normalisering.

Det var et hovedmål å ha nær forbindelse med regjeringen, dels over Sverige, dels over Nordsjøen, og i stigende grad ved hjelp av radio. Representative kretser hadde opprettet forbindelsen alt i 1940. Forsvarsrådet i London anerkjente militærorganisasjonen formelt i møte 20. november 1941, og lot den sortere direkte under Hærens overkommando, fra 6. februar 1942 under den nyopprettede Forsvarets overkommando.

Fra årsskiftet 1941–42, da den sivile Koordinasjonskomité fikk fast form og arbeidet i nær forbindelse med motstandsledergruppen «Kretsen», førte også disse sivile ledergrupper en omfattende korrespondanse med regjeringen i London.

Det var ikke minst denne nære tilknytningen til Kongen og regjeringen som gav hjemmefronten en så sterk posisjon i det okkuperte Norge, og en så solid tillit ute.

Om begivenheter og hovedfaser i hjemmefrontens samlede motstandskamp, se Norge under andre verdenskrig.

Høyesterettsjustitiarius Paal Berg, formann
Høyesterettsadvokat Sven Arntzen
Dr.philos. Halfdan Olaus Christophersen
Sekretær i Jern og Metall Frank Hansen
Fullmektig Jens Chr. Hauge
Rådmann Sverre Iversen
Lektor Magnus Jensen
Pastor Alex. Johnson
Lærer Kåre Norum
Direktør Egil Offenberg
Overrettssakfører Tor Skjønsberg
Høyesterettsdommer Erik Solem
Gårdbruker Ole Rømer Sandberg
Sekretær Arnfinn Vik
  • Kjeldstadli, Sverre: Hjemmestyrkene: Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen, 1959, utgitt på ny i 2011, isbn 978-82-93206-00-2, Finn boken
  • Gjelsvik, Tore: Hjemmefronten: den sivile motstand under okkupasjonen 1940-1945, 1977, isbn 82-02-03899-5, Finn boken
  • Grimnes, Ole Kristian: Hjemmefrontens ledelse, 1977, isbn 82-00-07032-8, Finn boken
  • Magne Skodvin (red): Norge i krig, bd. 1-8, 1984-1987, isbn 82-03-11144-0, Finn boken
  • Magne Skodvin: Krig og okkupasjon 1939-1945, 1990, isbn 82-521-3490-4, Finn boken
  • Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge: Fullt og helt, 2008, isbn 978-82-03-22988-6, Finn boken
  • Per Eivind Hem: Megleren: Paal Berg 1873-1968, 2012, isbn 978-82-03-23427-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.