Høyrebølgen er betegnelsen på en periode på om lag ti år fra 1975, da partiet Høyre opplevde sterk vekst, samtidig som norsk politikk og norske velgere mer allment lot til å bevege seg mot høyresiden.

Begrepet forstås gjerne som del av en internasjonal tendens, der partier på høyresiden i mange land opplevde oppsving og politisk gjennomslag. Høyrebølgen i Norge knyttes fremfor alt til Kåre Willochs regjeringstid fra 1981 til 1986.

Høyre hadde siden 1945 ligget jevnt like under 20 prosents valgoppslutning da partiet ved kommunevalget i 1975 viste tegn til vekst. Ved valgene i 1977 og 1979 oppnådde Høyre 24,8 og 29,2 prosent, før høydepunktet ble nådd med 31,7 prosent i 1981.

Også medlemstallet steg kraftig, fra rundt 100.000 i 1975, til 177.000 i toppåret 1983.

Høyre var nær ved å komme i regjering i 1977, men Arbeiderpartiet beholdt stortingsflertallet med svært knapp margin. I 1981 dannet Høyre regjering alene, og i 1983 gikk Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med i regjeringen.

Willochs regjeringer stod sentralt i overgangen fra etterkrigstidens vekt på statsstyring til en orden der flere avgjørelser ble overlatt til markedskreftene. Willoch fikk gjennom reformer som dereguleringen av boligmarkedet, avviklingen av NRK-monopolet og av begrensninger på bankenes adgang til å låne ut penger.

Disse regnes som viktige uttrykk for høyrebølgen som politisk retningsskifte, av Bernt Hagtvet og Tor Bjørklund omtalt som høyrebølgen med liten ”h” – i motsetning til den som gjelder partiet med stor ”H”.

Høyrebølgen er blitt gitt ulike forklaringer. Berge Furre la i sin grunnbok i norsk historie vekt på at økende velstand svekket den brede oppfatningen om at statlige fellesløsninger var nødvendige for å sikre et godt samfunn. Furre hevdet at Høyrebølgen representerte et brudd, der etterkrigstidens sosialdemokratiske orden ble avløst av markedsstyring.

Francis Sejersted har forklart Høyres oppsving med Arbeiderpartiets dreining mot venstre etter EF-avstemningen i 1972. Høyre ble et bedre alternativ for mange. I likhet med Furre vektlegger Sejersted betydningen av Høyres reformer, men han har heller sett dem som reparasjoner og fornyelser av det som fantes, enn som det brå skiftet Furre skriver om.

I Hallvard Notakers bok om Høyres historie 1975-2005 deles Høyrebølgen i tre ulike strømninger som hver for seg hjalp partiet. Høyre tok rollen som anfører for dem som videreførte 1968-generasjonens oppgjør med autoritetene og, ofte i rollen som forbrukere, utfordret selve staten som autoritet. Samtidig tok partiet en lederrolle i forsvaret av normer og tradisjoner mange konservative mente at ble svekket av det samme oppbruddet, slik som i skole- og kriminalpolitikken.

Den tredje strømningen, troen på at politiske løsninger heller burde søkes i markedet enn i statsstyring, var viktig i elitemiljøer og for politikkutformingen, men ifølge Notaker mindre viktig for å forstå Høyres vekst.

  • Furre, Berge. Norsk historie 1905-1990: vårt hundreår. Oslo: Samlaget, 1992.
  • Bjørklund, Tor og Bernt Hagtvet. «Høyrebølgen». I Kåre Willoch - Et debattskrift, red. Kristin Clemet & Harald Stanghelle. Oslo: Kagge, 2008. 
  • Bjørklund, Tor og Bernt Hagtvet (red.). Høyrebølgen - epokeskifte i norsk politikk? Oslo: Aschehoug, 1982.
  • Notaker, Hallvard. Opprør og moderasjon: 1975-2005, bind 4, Høyres historie. Oslo: CappelenDamm, 2012.
  • Sejersted, Francis. Opposisjon og posisjon: 1945-1981, bind 3, Høyres historie. Oslo: Cappelen, 1984.
  • Sejersted, Francis. «Norge under Willoch».  I Francis Sejersted. Norsk Idyll? Oslo: Pax, 2000.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.