Oljekrisen
Det ikoniske bildet av kong Olav 5. som tar trikken er fra oljekrisen.
Av /NTB.
Oljekrisen
Oktober 1973. Representanter for henholdsvis de persiske gulfstatene og vestlige stater møtes i Wien for å diskutere oljeprisene. Sittende som nummer to fra venstre er Saudi-Arabias oljeminister Ahmed Zaki Yanani (1930-2021).
Av /NTB.
Bensinmangel under oljekrisen
Bensinstasjon i Portland, Oregon, USA forteller om redusert kapasitet på grunn av bensinmangel, 1973.
Av .

Oljekrisen er betegnelsen på en forsyningssituasjon for petroleum som oppsto i vestlige land vinteren 1973–1974. Oljekrisen, som var en midlertidig forsyningskrise i noen land, omtales også som den arabiske oljeboikotten: Arabiske oljeproduserende stater innførte en politisk begrunnet reduksjon i produksjon og leveranse av olje, samtidig som de økte prisene sterkt. Dette førte til kortsiktig mangel på blant annet bensin, og en langsiktig endring av global energipolitikk. Dette fikk innvirkning på maktforholdet i Midtøsten: Arabiske stater styrket sin økonomi og bygde ut sine militære forsvar, og fikk derigjennom en sterkere politiske posisjon i forhold til vestlige land, som støttet Israel i Midtøsten-konflikten.

Noen land ble direkte rammet av boikotten, andre indirekte. Til de siste hørte Norge, som var avhengig av å importere petroleumsprodukter, blant annet gjennom Nederland. Oljekrisen ble særlig synlig gjennom begrensninger på biltrafikk, og det ble planlagt rasjonering av bensin.

Boikott-aksjon

Det var de arabiske oljeprodusenter, organisert i Organization of Arab Petroleum Exporting Countries (OAPEC), som sto bak boikottaksjonen. Flere av verdens største oljeprodusenter var med i OAPEC. De fikk også med seg andre produsentland, organisert i Organization of Petroleum Exporting Countries (OPEC), på aksjonen, og til å innføre et nytt prisregime.

Aksjonen var rettet særlig mot land som støttet Israel i den fjerde arabisk-israelske krigen, i oktober 1973 (Yom Kippur-krigen, også kjent som Oktoberkrigen). Produsentlandene iverksatte en boikott (embargo) mot enkeltland; framfor alt USA, men også enkelte andre, blant annet Nederland. Eksporten av olje til disse landene ble helt eller delvis stanset. Aksjonen varte til mars 1974.

Olje ble brukt som et politisk våpen i et forsøk på å presse vestlige stater til å oppgi sin politiske, økonomiske og militære støtte til Israel. Etter forslag fra Kuwait besluttet OPEC å skjære ned produksjonen med fem prosent hver måned, inntil Israel hadde trukket seg tilbake fra de områdene landet okkuperte under seksdagerskrigen i 1967

Oljeboikotten hadde både en politisk og en økonomisk dimensjon, og fikk politiske så vel som økonomiske følger.

Politisk dimensjon

Den utløsende årsak til oljekrisen (oljeboikotten) høsten 1973 var Yom Kippur-krigen. To arabiske stater, Egypt og Syria, angrep Israel, som kom militært på defensiven. Israels fremste allierte, først og fremst USA, økte sin militære støtte, og Israel lykkes i å slå angrepene tilbake.

De arabiske stater sto sammen i den politiske kampen mot Israel, som allerede under seksdagerskrigen i 1967 hadde erobret store landområder fra Jordan (Vestbredden og Øst-Jerusalem), Egypt (Gaza og Sinai) og Syria (Golanhøydene). Krigen i 1973 var et forsøk på å gjenerobre tapt territorium, påføre Israel et nederlag, og derigjennom også støtte palestinernes kamp for selvstendighet.

Det politiske presset var særlig rettet mot Israels viktigste allierte, USA. Boikotten endret ikke USAs nære forhold til Israel, men påskyndet amerikansk diplomati i Midtøsten, under president Richard M. Nixon og utenriksminister Henry Kissinger. Verken boikottaksjonen eller diplomatiet førte til noen løsning på Midtøsten-konflikten, men bidro til noen kortsiktige resultater. Aksjonen endret maktforholdene særlig på tre måter, så vel som for det globale energibildet:

USA etablerte et strategisk samarbeid med en av de mest sentrale arabiske stater, Egypt, der president Muhammad Anwar al-Sadat inngikk en fredsavtale med Israel i 1979 som førte til at Sinai ble tilbakelevert. Dermed ble den panarabiske fronten mot Israel splittet, selv om ingen andre land ennå fulgte Egypts eksempel.

Med de sterkt økende eksportinntektene fikk de oljeproduserende arabiske statene et nytt økonomisk grunnlag for å styrke sin stilling både politisk, økonomisk og militært. Dermed ble maktbalansen i Midtøsten endret, med sterkere arabisk politisk innflytelse. Flere, og framfor alt den største produsenten, Saudi-Arabia, gikk til omfattende våpenimport. Det samme gjorde blant annet Libya.

Gjennom aksjonen styrket kartellet av oljeprodusenter (OPEC) sin stilling, og endret det globale energipolitiske bildet. Stillingen til de store multinasjonale oljeselskapene ble svekket, mens produsentlandene styrket sin. Industriland avhengig av oljeimport måtte endre sin energipolitikk, og i noen grad sin politikk overfor den arabiske verden.

Økonomisk dimensjon

Oljekrisen
Under oljekrisen ble det innført strenge restriksjoner i biltrafikken, og det var begrenset tilgang på bensin. Noen fant imidlertid på kreative løsninger, som denne bilen med påmontert generator for trekull.
Oljekrisen
Av /NTB scanpix.

Oljeaksjonen i 1973–1974 besto av flere tiltak: Selve boikotten, med stans eller reduksjon av leveranser til enkeltland, redusert produksjon, samt økte priser. Til sammen fikk dette store konsekvenser både for de eksporterende og de importerende landene. Eksportørene fikk en sterk økning i sine inntekter; økte priser førte til økonomiske utfordringer for importørene.

Prisen på råolje ble hevet flere ganger; først doblet, senere om lag firedoblet – til 11,65 dollar per fat i januar 1974. Mens oljeselskapene tidligere hadde fastsatt prisen, ble den nå diktert av statene der forekomstene fantes, og ble utvunnet. Tidligere hadde de dominerende oljeselskapene (de såkalte «sju søstre») styrt prisfastsettelsen så vel som produksjonen, og dermed stabilisert markedet. Fra 1973 framsto kartellet av oljeproduserende stater (OPEC) som den sterke part, og overtok styringen.

Aksjonen i 1973–1974 styrket samarbeidet mellom oljeprodusentene, men førte også til et nærmere energipolitisk samarbeid mellom industrilandene, gjennom Det internasjonale energibyrået (IEA) som ble opprettet i 1974. Oljekrisen aktualiserte også utviklingen av alternative energikilder (særlig kjernekraft), og intensiverte oljeletingen utenfor de arabiske landene. Ikke minst førte den til at USA måtte revurdere sin energipolitikk med sikte på større selvforsyning og flere kilder, samt et tettere samarbeid med flere oljeproduserende arabiske stater.

Oljekrisen hadde en kortsiktig effekt på forsyningssituasjonen, men også en langsiktig økonomisk effekt i flere industriland. En påfølgende resesjon (økonomisk tilbakegang) i USA tilskrives ikke minst de økte energikostnadene.

Forut for aksjonen hadde USA devaluert sin valuta (dollar), noe som reduserte produsentenes inntekter ettersom olje handles i dollar. Også dette var en medvirkende årsak til at produsentlandene ville overta styringen med fastsetting av prisen. Enkelte oljeeksporterende land valgte også å overta (nasjonalisere) utenlandske oljeselskap. Det mest kjente eksemplet er Aramco i Saudi-Arabia.

Konsekvenser i Norge

Prisøkningen førte til sparetiltak i mange land, også i Norge. Det ble blant annet lagt begrensinger på privat bilkjøring, med forbud mot kjøring i helgene fra 5. desember 1973. Det ble også planlagt rasjonering av bensin, men allerede i første kvartal 1974 var forsyningssituasjonen normalisert. For Norge fikk oljekrisen en annen, og mer langvarig effekt: Den ble starten på en krise for norsk tankfart.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Jan Sverre Knudsen

Apparatet på bilen på det nederste bildet er vel en knottgenerator. Ikke trekull. Se SNL-artikkelen knott.

svarte Ola Nordal

Hei Jan Sverre. Det stemmer at det er en knott-generator på bildet, men den fungerer også med trekull. I et annet bilde fra samme bildeserie ser vi at det fylles grillkull på bilen. Mvh Ola i redaksjonen.

skrev Aksel Hatland

Var ikke den viktigste konsekvensen for Norge at inntektene til oljeselskapene og den norske staten økte sterkt? Hendingene vinteren 1973-74 var vel en velsignelse for Norge på lang sikt, selv om det var en krise på kort sikt?

skrev Dag Leraand

Hei:
Du kan nok si at den langsiktige effekten ble den du beskriver, som følge av den nye markedsmakten noen av de store oljeproduserende fikk til å heve prisen på olje, med større inntekter også til den norske stat som følge. Men, som du også skriver, det var en forsyningskrise der og da, også og ikke minst fordi Norge ennå var en ung produsent og på langt nær selvforsynt.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg