arbeidsinnvandring

Artikkelstart

Arbeidsinnvandring er innvandring som er knyttet til et arbeidsforhold. Arbeidsinnvandring betegner i vid forstand at utlendinger kommer til et land for å jobbe og bo der i kortere eller lengre tid.

Faktaboks

Også kjent som

arbeidskraftinnvandring eller arbeidsmigrasjon

Ulike typer arbeidsinnvandring

Det kan skilles mellom arbeidsinnvandring fra ulike typer land, som omfattes av ulike typer regelverk. EU-/EØS-borgere kan fritt komme og arbeide i Norge, mens statsborgere fra andre land trenger tillatelse. Det kan også skilles mellom ufaglært arbeidskraft og spesialister, som tildels omfattes av ulike regelverk, se under.

I tillegg kan det skilles mellom korttidsarbeidere – som for eksempel sesongarbeidere i landbruket – og arbeidsinnvandrere som flytter på mer varig basis til landet de skal arbeide i. Pendlere som arbeider i et annet land enn de bor i, kan også i noen tilfeller regnes som arbeidsinnvandrere. En annen kategori er utstasjonerte eller utsendte arbeidstakere, såkalte 'posted workers', som er sendt av sin arbeidsgiver for å gjøre en jobb i et annet land.

Arbeidsinnvandring til og fra Norge

Muligheter for arbeid har vært en viktig forklaring på internasjonal migrasjon, både historisk og i dag. Innvandring av fagfolk og ufaglært arbeidskraft satt sitt preg på det norske samfunnet gjennom mange hundre år, se norsk innvandringshistorie.

Håpet om å finne seg et bedre levebrød var en viktig drivkraft bak den store utvandringen fra Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den gangen reiste de norske migrantene hovedsakelig til USA.

De siste femti årene har Norge i stadig større grad blitt et land som arbeidsinnvandrere reiser til.

Arbeidsinnvandring til Norge fra de nordiske nabolandene er ikke regulert, det vil si at nordiske borgere ikke trenger tillatelse for å bo og arbeide i andre nordiske land. Svensker, dansker og islendere har i lang tid vært store innvandrergrupper i Norge, og norske statsborgere har også flyttet til andre nordiske land for å arbeide. Disse strømmene har vært sterkt påvirket av økonomiske opp- og nedgangstider i de ulike nordiske landene.

Fram til 1975 var det også relativt enkelt for andre statsborgere å få tillatelse til å komme som arbeidsinnvandrere til Norge, og i 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene kom det arbeidere fra blant annet Jugoslavia, Tyrkia og Pakistan.

I 1975 ble det vedtatt en stopp for arbeidsinnvandring til Norge. I praksis begrenset stoppen ny rekruttering av ufaglært arbeidskraft. Det ble laget en rekke unntak i regelverket, blant annet for spesialister.

I tiårene som fulgte har begrensningene på arbeidsinnvandring vært endret flere ganger, både for faglært og ufaglært arbeidskraft. Gjennom EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen er Norge blitt med i et felles europeisk arbeidsmarked, og EU/EØS-borgere kan fritt komme og arbeide i Norge. Etter EU-utvidelsen østover i 2004 har særlig mange polske og litauiske statsborgere benyttet seg av denne muligheten, og høy innvandring fra østeuropeiske EU-land er en hovedforklaring på den kraftige økningen i innvandringen til Norge i perioden 2004-2010. Siden 2011 har arbeidsinnvandringen til Norge gått noe ned, noe som delvis kan forklares med bedre økonomiske forhold i land som Polen og Litauen.

I tillegg til arbeidsinnvandringen fra nordiske land og resten av EU/EØS-området, og innvandringen av spesialister fra utenfor EU/EØS, kommer det også mange au pairer til Norge. Formelt sett regnes au pair-ordningen som kulturutveksling og ikke som arbeidsinnvandring.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg