Arbeidsinnvandring, også kalt arbeidskraftinnvandring eller arbeidsmigrasjon, vil si innvandring som er knyttet til et arbeidsforhold. Det betegner i vid forstand at utlendinger kommer til et land for å jobbe og bo der i kortere eller lengre tid.

Arbeidsinnvandring til Norge fra de nordiske nabolandene er ikke regulert, dvs. at det ikke kreves noen tillatelse fra utlendingsmyndighetene. Arbeidstakere, tjenesteytere og selvstendig næringsdrivende fra resten av EØS-området kan arbeide her i inntil tre måneder uten tillatelse, men må ha en EØS-tillatelse for lengre opphold. I forbindelse med utvidelsen av EU/EØS 1. mai 2004 ble det innført overgangsregler for arbeidstakere fra åtte av de ti nye EU/EØS-landene (Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn) som innebærer at borgere fra disse landene må ha en spesiell EØS-tillatelse før de kan begynne å arbeide i Norge.

Arbeidsinnvandring betegner i snevrere forstand innvandring av arbeidskraft som følge av målrettede politiske tiltak for å få utlendinger med spesiell kompetanse til å komme og ta jobb på områder hvor Norge selv mangler kvalifiserte arbeidstakere.

I Norge ble det i 1975 innført en midlertidig stopp for arbeidsinnvandring. I praksis begrenset stoppen ny rekruttering av ufaglært arbeidskraft. Det ble laget en rekke unntak i regelverket, bl.a. for spesialister. Fra tusenårsskiftet har det vært en gradvis liberalisering av regelverket som har åpnet for økt arbeidsinnvandring til Norge, både av faglært og ufaglært arbeidskraft.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.