Mossekonvensjonen

Moss Jernverks hovedbygning hvor Mossekonvensjonen ble utformet. Bygningen har siden blitt kjent som Konvensjonsgården. Foto: Ulf Larsen, 2005. Tilgjengelig under CC BY-SA 3.0.
.
Lisens: fri

Porten til Kommandantgården i Fredrikstad. Mossekonvensjonen ble utformet i Moss, men den ble signert i Kommandantgården i Fredrikstad, 15. august 1814.

Mossekonvensjonen var en avtale som ble sluttet 14. august 1814 mellom Karl Johan, som var kronprins og representant for den gamle, syke, svenske kong Karl 13, og den norske regjering. Ved Mossekonvensjonen godkjente Norge unionen med Sverige.

Kieltraktaten

Konvensjonen gjorde slutt på krigen som hadde begynt da svenske tropper den 26. juli gikk til angrep på Norge. Hensikten var å drive gjennom bestemmelsene i Kieltraktaten som var inngått i januar samme år mellom den dansk-norske kong Frederik 6 og Karl Johan. Kieltraktaten la opp til den svensk-norske union ved at Frederik 6 frasa seg den norske krone til fordel for den svenske konge.

Kieltraktaten ble ikke godtatt i Norge. Der ble det et opprør under ledelse av stattholderen, kronprins Christian Frederik. Opprøret førte frem til 17. mai-grunnloven og valget av Christian Frederik til norsk konge. I noen måneder var Norge et helt selvstendig konstitusjonelt kongedømme.

Våren 1814 var Karl Johan på kontinentet med den svenske hæren for å være med på å nedkjempe Napoleon. Da han kom hjem med hæren om sommeren, var det klart at han ville sette alt inn på å realisere bestemmelsene i Kieltraktaten. Det endte med «den lille krigen»; en krig mellom Norge og Sverige som varte i to uker sommeren 1814.

Christian Frederik var ingen krigerkonge, og han måtte tidlig ha innsett at det var lite å vinne ved fortsatt krig. Han grep derfor sjansen da Karl Johan etter bare drøye to ukers krig kom med et forslag om våpenstillstand der han blant annet tilbød Norge å beholde grunnloven i en union med Sverige. Dette tilbud kom sannsynligvis etter press fra Storbritannia.

En uunngåelig union

Godtagelsen av svenskenes tilbud var helt ut Christian Frederiks eget initiativ. Den norske regjering protesterte, og ville fortsette krigen.

Christian Frederik hadde imidlertid innsett at unionen med Sverige var uunngåelig. Svenskene var militært helt overlegne, og Norge hadde ikke støtte fra stormaktene. Det gjaldt også Storbritannia som hadde mye sympati for Norge, men som hadde bundet seg til å støtte unionen med Sverige.

På den annen side kunne mye vinnes ved å gripe den sjanse som bød seg. For det første kunne man unngå et unødvendig blodbad, og for det annet kunne man redde grunnloven.

De viktigste bestemmelser i Mossekonvensjonen var at Christian Frederik forpliktet seg til å abdisere og forlate landet, at Norge skulle få beholde grunnloven i unionen med Sverige (bare med de begrensede endringer som unionen krevet) og at det skulle innkalles et ekstraordinært storting.

Det var dette storting som valgte Karl 13 til norsk konge den 4. november, som var datoen for etableringen av den svensk-norske union. Det ekstraordinære storting vedtok også de endringer i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen.

Den endrede grunnloven ble kalt novembergrunnloven. Grunnlovens egne bestemmelser om grunnlovsendringer ble ikke fulgt, men det har aldri vært tvil om at endringene var rettmessige som konstitusjonell nødrett.

Av viktighet var også det som ikke sto. Der var ingen henvisning til Kieltraktaten. Den var aldri blitt godtatt i Norge. Nå var det Norge, i realiteten Christian Frederik, som forhandlet som norsk konge. Kongen i København hadde ikke mer han skulle ha sagt.

I Norge var den patriotiske glød fra riksforsamlingen på Eidsvoll fremdeles levende. Stemningen gikk klart i retning av å fortsette krigen. Det fikk Christian Frederik erfare. Ved å forhandle frem Mossekonvensjonen og dermed godta unionen og inngå fredsavtalen, mistet han den stråleglans som hadde omgitt ham om våren på Eidsvoll.

Da forhandlingene på Moss var ferdig, fikk Christian Frederik et nervøst sammenbrudd. Ettertiden har imidlertid bedømt hans innsats positivt. Unionen var ikke til å unngå, men grunnloven ble reddet og ga grunnlag for en relativ selvstendighet for Norge innenfor unionen. Som historikeren Halvdan Koht skriver: «Med sin siste kraft fullførte han en stordåd for Norge».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Langslet, Lars Roar: Christian Frederik. Konge av Norge (1814). Del 1. Cappelen 1998.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg