Også kjent som: svartedøden, digerdøden, den store manndauden
Svartedauden. Døden innhenter en vandrende handelsmann. Tresnitt av Hans Holbein d.y.
svartedauden, var en pestepidemi som herjet i Asia og Europa på midten av 1300-tallet. Den artet seg som en bylle- eller lungepest med blodstyrtninger og sterke smerter. Meget få overlevde sykdommen, døden inntrådte som regel i løpet av 3–5 dager. Epidemien begynte sannsynligvis i Kina 1343 og fulgte karavaneveiene vestover. Den nådde Krim 1346, Konstantinopel 1347, og herfra bredte den seg i løpet av 2 år over hele Europa.
Sommeren 1349 kom den til Norge med et skip som gikk inn til Bergen, og sykdommen spredte seg raskt over hele landet, bl.a. ved hjelp av lopper (se rotteloppe). Det er mye som tyder på at de Islandske annalers melding om at bare tredjedelen av befolkningen overlevde, i det vesentlige er riktig. Tallrike gårder ble lagt øde, og man regner med at det tok 150 år før folketallet nådde sin gamle høyde.
Det finnes nøyaktige beskrivelser av pestepidemier fra oldtiden, men nøyaktige tellinger av dødsofre foreligger sjelden. Både før og etter svartedauden forekom epidemier i Europa, og også i Afrika, Asia og Sør-Amerika, men svartedauden er den verste som har rammet Europa. På 1500- og 1600-tallet var det en lang rekke epidemier i europeiske land med mange dødsfall (Moskva 200 000 døde, Napoli 300 000, Wien 75 000, London 70 000), den siste større europeiske epidemi var i Marseille 1720 med 90 000 døde. De siste epidemier (1898–1911) krevde 7 mill. ofre i India. Fra 1960 av har epidemiene vært små, og dødsofrene kan telles i hundrer.
Se også pest.