Norges historie etter 1990, fra omkring 1990 ble det norske samfunnet preget av dyptgripende endringer på det politiske, sosiale og økonomiske felt. Forholdet til verden omkring endret seg også.

Internasjonalt var slutten på den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 det store veiskillet. Den kalde krigens trusselbilde ble avløst av nye trusler. Kampen mot terror kom høyt på dagsordenen og Norge ble trukket med i krigene på Balkan, i Libya og Afghanistan.

Den 22. juli 2011 kom terroren også til Norge da den høyreekstreme Anders Behring Breivik sprengte en bombe i regjeringskvartalet og massakrerte 69 ungdommer på Utøya.

Fra årtusenskiftet ble de revolusjonerende konsekvenser av den digitale teknologi synlige. Det gjelder først og fremst på kunnskapsområdet og på det sosiale området, ved blant annet utviklingen av internett og de sosiale medier.

I det langsiktige perspektiv kan vi observere hvordan staten trakk seg forsiktig tilbake til fordel for markedet og det sivile samfunn. Samtidig ser vi hvordan institusjoner som hadde representert de stabile rammebetingelser for politikken og for individets livsprosjekter, kom under økende press.

Økt europeisk og internasjonalt samarbeid svekket nasjonalstaten som rammen om politikken. Særlig viktig var avtalen om deltagelse i EØS (Det europeiske økonomiske samarbeid) som ble undertegnet i 1992 og iverksatt i 1994. Det innebar en betydelig overføring av beslutningsmyndighet til EU i Brüssel og en liberalisering av økonomien.

Den gamle direktørkapitalisme ble avløst av en nygammel finanskapitalisme. Viktige strategiske beslutninger i næringslivet ble lagt til den internasjonaliserte finanskapitalen. Bedriftene som var blitt sett på som sentrale og stabile samfunnsinstitusjoner, ble under den nye kapitalisme ustabile og utrygge.

Samfunnets viktigste kollektiv, den gamle kjernefamilie, kom under økende press fra den nye frigjøring av individet, og den nye likestillingskontrakten. Enhetsskolen som skulle bidra til sosial utjevning og sosial enhet, kom under sterk kritikk.

Frem til 2005 var det skiftende borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer, men da fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakt gjennom en rød-grønn allianse som varte frem til valget i 2013.

Særlig viktige reformer initiert av Arbeiderpartiet var den store pensjonsreformen og etablering av «arbeidslinjen». Temaer som sykelønn, oppsigelsesvern og sosial dumping kom høyt på den politiske dagsorden. Til tross for reformer på disse områder, er det rimelig å hevde at liberaliseringen på det økonomiske område ikke ble koblet til en tilsvarende deregulering av arbeidsmarkedet eller av velferdsstaten.

Ellers fortsatte debattene fra den foregående periode om klima- og miljøspørsmål, innvandring og oljepolitikken med uforminsket styrke. Se Norsk historie 1970 – 1990.

De skisserte begivenheter og tendenser med et tyngdepunkt i begynnelsen av 1990-årene markerer et dyptgripende linjeskifte i den historiske utvikling.

I 1992 undertegnet Norge EØS-avtalen med EU (Den europeiske union). Denne er i utredningen Utenfor og innenfor - Norges avtaler med EU (NOU 2012:2) beskrevet som «den største og mest sammensatte folkerettslige avtale Norge noen gang har inngått». Ifølge utredningen har avtalen vist seg å ha betydning på de fleste samfunnsområder i Norge.

Fire ganger hadde Norge søkt om medlemskap i EF/EU. I 1972 og 1994 ble medlemskap avvist ved folkeavstemninger, se EU-kampen. Folkeavstemningen i 1994 var på mange måter en gjentagelse av den i 1972, men foregikk i roligere former. Motstand mot avståelsen av nasjonal suverenitet eller en svekkelse av nasjonalstaten som ramme for det politiske liv, var motstandernes hovedargument også denne gang. Forhandlingene og folkeavstemningen kom etter at EØS-avtalen var undertegnet. For mange praktiske formål var Norge allerede «innenfor».

Folkerettslig var EØS-avtalen en meget spesiell konstruksjon. Det var uvanlig at stater tilknyttet seg institusjoner og forpliktet seg til å følge deres regler uten å være medlemmer. Avtalen er dessuten «dynamisk». Det vil si at den stadig utvikles ut over det som opprinnelig lå i den. Det forutsettes at Norge hele tiden tilpasses denne løpende utvikling innenfor EU. EØS-avtalen er altså mer omfattende i dag enn det som var tilfellet i 1992. At det måtte bli slik var klart da avtalen ble inngått.

Forhandlingene om EØS-avtalen var blitt ført mellom EFTA og EU. EFTA-landene oppnådde det som var deres hovedhensikt – adgang til det grenseløse indre marked. Dette ble etter hvert presisert til å bety – fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer, kalt de fire friheter. Avtalen omhandlet også utvidet samarbeid på en rekke områder ut over dette, slik som sosiale forhold, arbeidsliv, miljø, forskning og utdanning.

EØS-avtalen var langt fra den eneste avtale Norge fikk med EU, selv om den var langt den viktigste. I 2012 hadde Norge i alt 74 avtaler, de fleste av mindre omfang. Det dreier seg stort sett om tilknytningsavtaler, hvilket vil si at Norge forplikter seg til å overta allerede eksisterende EU-regler.

Et viktig område gjaldt justispolitikken, der Schengen-avtalen som Norge tiltrådte i 1999 var den viktigste. Den avskaffet grensekontroll av personer mellom landene og etablerer et omfattende politisamarbeid. Et tredje område gjaldt utenriks- sikkerhets- og forsvarspolitikk. På dette område er Norges tilknytning svakere.

I 2004 skiftet EU karakter ved at unionen ble utvidet med 10 nye stater fra det opprinnelige kommunistiske Øst-Europa. Fra å være en vesteuropeisk rikmannsklubb ble den nå langt på vei en alleuropeisk organisasjon med 27 medlemsland. Utvidelsen har hatt store konsekvenser for norsk økonomi og arbeidsliv, idet den åpnet for en omfattende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa.

Problemet med EØS-avtalen er svekkelsen av den nasjonale suverenitet og av demokratiet. Innad i EU er «det demokratiske underskudd» regnet som et problem. Makten ligger i stor grad i byråkratiet, og i rettssystemet gjennom rettsliggjøringen av politikken.

De fire friheter representerer et liberalistisk syn på markedets gagnlighet som økonomisk styringsmiddel. Det innebærer like konkurransevilkår for alle. Det betyr ikke at alt slippes løst. Det eksisterer en stor mengde detaljerte reguleringer av den økonomiske virksomhet. Nasjonalstatlige reguleringer kan også godtas hvis de er ikke-diskriminerende.

FN og NATO har vært bærebjelkene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, se blant annet Norge i etterkrigstiden 1945 – 1970.  

Norge har deltatt mer enn de fleste i FNs fredsbevarende operasjoner. Etter 1947 har Norge vært med på i alt 34 oppdrag. På slutten av 1990-årene ble Norge også trukket med i NATO-ledede militære intervensjoner med og uten FN-mandat.

På Balkan deltok Norge i Bosnia-krigen med i alt 4400 soldater til UNPROFOR (United Nations Protection Force), og Kosovo-krigen med styrker i KFOR (Kosovo Force) under NATOs ledelse (Kosovos historie). Det største engasjement kom imidlertid i Afghanistan.

Etter terroranslagene mot tvillingtårnene i New York og Pentagon i Washington den 11. september 2001 tok USA initiativet til en global kamp mot terror. Allerede i oktober samme år startet USA militære aksjoner mot Afghanistan.

Afghanistan var styrt av Taliban, en islamsk fundamentalistisk bevegelse som hadde gjort landet til et fristed for al-Qaida – et islamsk terrornettverk. USA hadde ikke noe mandat fra FN, men påberopte seg rett til selvforsvar, noe de fleste anerkjente som legitim grunn. I etterkant av invasjonen ble NATO gitt mandat av FN til å opprette en sikkerhetsstyrke, ISAF International Security Assistance Force, for å delta i krigen.

Etter å ha trappet ned deltagelsen på Balkan deltok Norge i ISAF fra og med 2002. Krigen er blitt langtrukken og omfattende. I realiteten har Norge vært i krig i over 10 år. Over 7000 norske soldater har vært involvert, 10 er blitt drept og 839 er blitt skadet. Etterhvert har Norge også gitt betydelige midler til gjenoppbyggingen av det afghanske sivilsamfunn. I 2011 ble det tatt initiativer for å få avsluttet krigen og amerikanerne begynte å trekke sine styrker ut. Det gjorde også de andre landene inklusive Norge.

I 2003 gikk USA til angrep på Irak. Også her var det en del av krigen mot terror. Norge sto utenfor krigshandlingene.

Ved årsskiftet 2010 – 2011 var det opprør i flere av de arabiske land i Midtøsten og Nord-Afrika. Opprørene ble kalt den arabiske våren. I Libya godkjente FN militær intervensjon til støtte for opprørerne, se borgerkrigen i Libya 2011. I mars deltok Norge med 6 bombefly som i alt droppet 569 bomber. NATO overtok samme måned kommandoen over den militære aksjon.

De militære intervensjoner i Afghanistan, Irak og Libya endte alle med at USA og NATO måtte trekke seg ut uten å ha lyktes med å stabilisere situasjonen i landene. På denne bakgrunn er det nå mange røster som hevder at NATO bør revurdere sin strategi.

NATO hadde vært et svar på den kalde krigen. I 1999 hadde NATO utformet et nytt strategidokument som blant annet ga et utvidet mandat til å intervenere militært utenfor NATO-området («out of area»). Erfaringer fra krigene i Irak, Libya og Afghanistan bidro imidlertid til at røster reiste seg for å gå tilbake til den gamle strategi og holde seg til forsvaret av NATO-området.

Norge fikk sitt eget møte med terroren. Fredag 22. juli 2011 kom en 32 år gammel mann, Anders Behring Breivik, til AUFs sommerleir på Utøya i Tyrifjorden. Han var utkledd som politimann, og skjøt og drepte 69 av de 564 unge deltagerne på sommerleiren før han ble tatt hånd om av politiet.

Utøyamassakren kom rett etter at Breivik hadde detonert en større bombe rett utenfor regjeringskvartalet. Den drepte 8 personer og førte til omfattende materielle skader, se terrorangrepene i Norge 2011.

Disse terrorhandlingene var de verste i Norge etter andre verdenskrig. Breivik er etnisk norsk og hadde skrevet et omfattende manifest der han fremstår som høyreekstremist og islamofob. I august 2012 ble han dømt til forvaring i 21 år for massemord og terror. Disse terrorhandlinger førte til omfattende diskusjoner om Politiets sikkerhetstjeneste (PST), om sikkerhetspolitikken generelt, og om grensene for ytringsfriheten. Om det får noen langsiktige virkninger gjenstår å se.

Fra 1980-årene har det foregått en revolusjonerende teknologisk utvikling som har fått stor betydning for samfunnsutviklingen på alle plan. Det gjelder den nye informasjonsteknologien, eller den digitale revolusjon. Med denne gikk man over fra å snakke om industrisamfunnet til å snakke om tjenestesamfunnet, kunnskapssamfunnet, informasjonssamfunnet, kommunikasjonssamfunnet o.l. etter hvert som den nye teknologien viste sitt potensial.

Innenfor industrien ble effektivitetshensynet basert på masseproduksjonskonseptet i store enheter (fordisme) skjøvet til side for idealet om «fleksibel spesialisering», ofte i småbedrifter slik som i Silicon Valley i California. Denne utvikling var muliggjort ved den nye teknologien. Samtidig var potensialet for produktivitetsforbedringer stort. Den nye teknologien revolusjonerte også administrasjon og tjenesteyting.

Like revolusjonerende er den direkte betydning av den nye teknologien for folk flest gjennom det som er kalt sosiale medier. Etter årtusenskiftet er sosiale medier på kort tid blitt et massefenomen. De mest kjente av de sosiale medier er Facebook, Twitter, YouTube og blogging. Viktige er også nettavisenes kommentarfelt.

Det er store diskusjoner om hvordan denne eksplosive vekst i sosiale medier påvirker det sosiale og politiske liv. Bernard Enjolras (Enjolras et al., 2013) setter i sin bok om de sosiale medier i Norge opp to motstridende antagelser når det gjelder den rolle de sosiale medier spiller for offentligheten og demokratiet. På den ene side er det de som hevder at den fører til demokratisering og konvergens, og på den annen, de som hevder at den fører til hierarkisering og fragmentering.

Negative konsekvenser av den omfattende bruk av sosiale medier kan være at det utvikler seg en dårlig ytringskultur blant annet på grunn av en omfattende anonymisering, at sosiale medier blir lekeplass for marginale og ekstremistiske grupper, at vi får en polarisering i den offentlige debatt og at vi får informasjonskontroll og filtrering fra private tjenesteleverandører som Google, Facebook, Twitter og Apple. Det er videre en bekymring for at den samlede offentlighet løses opp i adskilte «ekkokamre», der man bare møter sine meningsfeller, og for at sosiale medier vil forsterke forskjeller mellom dem som deltar i politiske debatter, og dem som ikke gjør det, eller mellom dem som har tilgang til informasjon og dem som ikke har det.

Konklusjonen til Enjolras og hans medarbeidere er imidlertid at det er lite empirisk støtte for at disse negative konsekvenser er dominerende. Tvert imot synes den forskning som foreligger å peke mot at offentligheten, demokratiet og den enkelte har tjent på invasjonen av de sosiale medier.

Flere får anledning til å uttale seg i den offentlige debatt – og gjør det. Vi ser en bredere deltagelse i debatten. Nettdebattene er lite preget av ekstreme holdninger og peker mot konvergens, snarere enn mot fragmentering i ekkokamre.

En av de viktigste og mest positive muligheter de sosiale medier har skapt er samarbeidsdemokratiet. Det er den mulighet som har åpnet seg for mobilisering rundt saker utenom de etablerte maktstrukturer. For det første så vi under «den arabiske våren» hvordan de sosiale medier hadde kraft til å forvandle individuelle handlinger til kollektive handlinger (Kfr. Enjolras et al.)  Rollen blir en annen i etablerte demokratier som det norske. Men også her ser vi de sosiale mediers mobiliserende kraft, blant annet gjennom roseaksjonen etter 22. juli-massakren.

De sosiale medier bidrar altså ikke bare til demokratisering gjennom en bredere deltagelse i den offentlige debatt, men først og fremst ved at de har vist seg å være effektive instrumenter for kollektiv mobilisering og koordinering av likesinnede. Dette er på vei til å bli en sentral ytringsform som styrker demokratiet.

En annen side ved den digitale teknologi er at den åpner for omfattende overvåkning. I juni 2013 ble det lekket store mengder gradert materiale om omfattende amerikansk etterretningsvirksomhet i utlandet. Mannen bak lekkasjene – Edward Snowden – arbeidet på den tiden i National Security Agency. Snowden er av noen kalt forræder, av andre en varsler og en helt. I dag har han foreløpig oppholdstillatelse i Russland. Avsløringene har åpnet øynene til folk flest for hvilke muligheter og hvilket omfang slik overvåkning kan ha.

For den enkelte representerer den digitale teknologi to motsatte tendenser: Andres (myndighetenes) muligheter for å kontrollere deg, og dine egne muligheter for å bruke den i eget livsprosjekt. Den største av de sosiale medier er Facebook med over en milliard brukere globalt og godt over 2 millioner i Norge. Den har etter hvert fått karakter av noe midt imellom privat og offentlig sfære. Diskusjonen om betydningen av Facebook er omfattende. Den er for det første et interaktivt kommunikasjonsmedium. Men det er mer enn det.  En av de sosiale mediers fremste paroler er «sharing is caring». På Facebook er det blitt vanlig å dele alt mulig i ditt privatliv − både de gode og de triste hendelser – med «vennekretsen». Dette skulle da fremme omsorg for hverandre og gjøre folk flest og dermed samfunnet mer åpent.

På den annen side hevdes det at denne bruk av Facebook kan fremme selvopptatthet og narsissisme. Er dette riktig kan det bety at de sosiale medier fremmer utviklingen mot den individuelle autonomi (se nedfor under Individets frigjøring).

I begynnelsen av 1990-årene ble det introdusert nye prinsipper for offentlig forvaltning med en omlegging bort fra regelstyring mot «New Public Management» (NPM. Noe godt norsk ord er ikke dukket opp). Dette dreier seg om prinsipper for offentlig virksomhet som har det private marked som forbilde ut fra en antagelse om at en markedsmessig utforming av offentlig virksomhet vil gjøre denne mer effektiv og kvalitativt bedre.

Prinsippene ble utviklet av OECDs Public Management Committee. Her ble det lagt vekt på målstyring, konkurranse i tjenestesektoren og større valgfrihet for den enkelte når det gjaldt bruk av tjenestene.

Målstyringen (Management by Objectives, MBO) er et begrep fra det private næringsliv. Den går ut på at den enkelte virksomhet skal stå fritt i utøvelsen av sine oppgaver mot å rapportere og bli evaluert i etterkant. Målstyring ble tatt med i den offentlige utredning En bedre organisert stat fra 1989, og Gudmund Hernes la det til grunn for sin skolepolitikk i «Reform 94» (se nedenfor). Den ble altså et element i reformene innenfor offentlig tjenesteytelse.

Etter hvert utviklet det seg kritikk mot New Public Management som delvis gikk ut på at offentlig virksomhet er basert på andre mål og prinsipper enn markedet og på den omfattende byråkratisering ved den rapportering som kreves. Rett etter nyttår 2014 gikk SV ut og beklaget at de ikke fikk redusert eller bremset på den tiltagende byråkratisering mens de satt i regjeringsposisjon.

Tiden fra 1981 til 1996 var preget av skifter mellom to sterke politiske motstandere, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland. De neste 10 årene var dominert av de borgerlige gjennom Kristelig Folkepartis Kjell Magne Bondeviks to regjeringer (1997 – 2000 og 2001 – 2005). Den første var en sentrums- mindretallsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og den annen var en borgerlig samlingsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

I 2005 hadde Arbeiderpartiet for første gang i historien gått til valg med et koalisjonsalternativ. Foruten Arbeiderpartiet besto koalisjonen av Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i det som ble kalt den rødgrønne regjeringen. Tidligere hadde Arbeiderpartiet kunnet stole på støtte fra partiene på venstrefløyen, og av og til på Senterpartiet. Nå ble de sluppet inn i varmen. Koalisjonen viste seg levedyktig. Den holdt sammen i 8 år, men tapte valget i 2013 for en koalisjon av Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti i Stortinget.

At Arbeiderpartiet og Høyre valgte sine koalisjonspartnere fra ytterpartiene på henholdsvis venstre- og høyrefløyen var noe nytt. Såvel Sosialistisk Venstreparti som Fremskrittspartiet var typiske opposisjonspartier med rimelig skarpe meninger. Arbeiderpartiet og Høyre kunne nok støtte seg til dem når det gjaldt, men de vegret seg lenge mot å slippe dem inn i varmen. De konsentrerte seg heller om å slåss om sentrum.

Spørsmålet er hva fløypartiene − eller systemet − tapte ved at fløypartiene gikk i posisjon. Selv om SV fikk gjennomslag for noen av sine standpunkter, kan man knapt si at politikken generelt ble radikalisert.

Det tradisjonelle tette forhold mellom Arbeiderpartiet og LO endret seg fra omkring 1990-årene. Begynnelsen av 1990-årene var kriseår med relativt stor arbeidsledighet. Da Gro Harlem Brundtland dannet sin tredje regjering i 1990, ble det umiddelbart et spent forhold til LO. «Kampen mot arbeidsledigheten ble på mange måter også en kamp mot Gro og hennes innerste krets,» skriver LO-formannen Yngve Hågensen i sine memoarer. For å bøte på ledigheten krevet han at regjeringen måtte stimulere økonomien ved å bruke mer penger over statsbudsjettet. LO mente de med en slik ekspansiv politikk sto for arbeiderbevegelsens tradisjonelle ideologi mot det de oppfattet som tendenser til å gi etter for nyliberalistiske tendenser.

Det formaliserte samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet ble etterhvert bygget ned og den gjensidige uavhengighet understreket. I 1997 ble fagforeningenes kollektive medlemskap i Arbeiderpartiet avviklet, og i 2001 bevilget LO penger for første gang også til et annet parti enn Arbeiderpartiet.

LOs tiltak mot arbeidsledigheten ble det såkalte «solidaritetsalternativet» som først og fremst innebar en lønnsmoderasjon som preget arbeidslivet i perioden 1992 – 1997. Denne «kollektive fornuft» som LO kalte det, ble møtt med stor forståelse. Det er uenighet om virkningene av solidaritetsalternativet, men Norge kom ut av krisen og det ble slutt på moderasjonsdisiplinen. I 1998 – 2000 fikk LOs medlemmer en betydelig økt kjøpekraft, og arbeidsledigheten steg igjen. LO-ledelsens moderate forslag gikk på et nederlag ved uravstemningen i 2000.

Samarbeidet med Arbeiderpartiet fortsatte også etter dette, om enn i mer uformelle former og med større grad av uavhengighet hos partene. LO fulgte også med på ferden i retning av finanskapitalisme, privatisering og liberalisering (se nedenfor), om enn noe mer nølende og bremsende enn Arbeiderpartiet.

Direktørkapitalismen (se også Industristaten) som hadde vært sosialdemokratiets system, ble fra omkring 1990 avviklet til fordel for en ny (eller kanskje heller en gammel, men gjenoppstått) finanskapitalisme. Nå skulle det ikke lenger være teknokratene (direktørene) eller politikerne som bestemte hvor det skulle investeres, men markedet, det vil si – eierne eller kapitalistene. Det var igjen eiermakten som telte.

Under direktørkapitalismen ble de strategiske beslutninger tatt innenfor bedriften, mens de under den nye kapitalisme ble flyttet ut i den internasjonale finanssfære. Tendensen under direktørkapitalismen hadde vært at det utviklet seg konglomerater (store industrielle enheter som spredte sine virksomheter på flere områder), mens det under den nye kapitalisme der de strategiske beslutninger ble tatt utenfor bedriften, ble på moten med bedrifter som spesialiserte enheter. Nå kunne bedriftene som i gamle dager var stabile institusjoner, bli delt opp og solgt stykkevis til fjernere, ofte utenlandske, interessenter. De ansattes verden blir mer uforutsigbar og mindre trygg.

Den nye kapitalisme er allikevel ikke helt som den gamle. De største aktører på den internasjonale arena idag er ikke store private kapitalister som Vanderbiltene, Carnegiene eller Rockefellerne, men de store offentlige og private upersonlige fonds. Vi har fått en fondskapitalisme. Det norske oljefondet (Statens pensjonsfond utland) er et eksempel på denne utvikling.

Et viktig poeng i denne sammenheng er at de som styrer disse fondene har et begrenset handlingsrom i forhold til de gamle personlige eiere. De skal først og fremst sørge for et så høyt utbytte som mulig for de mange småsparere som er de egentlige eiere. De er, kan man si, fanget i en logikk som er forskjellig fra den de gamle, store kapitalister levde i. På den ene side øyner vi et demokratielement ved at småsparerne er blitt de nye kapitalister. På den annen side representerer det begrensede handlingsrom en ny art av strukturell tvang.

Bortsett fra Norsk Hydro og kanskje et par til, har store konglomerater ikke vært karakteristisk for Norge. Mindre bedrifter, ofte med eierne som direktører eller med tett kontakt til bedriften, har vært vanlig. Allikevel er det flere trekk ved den nye finanskapitalisme som karakteriserer utviklingen også i Norge. (Det er typisk at Hydro er blitt delt opp i tre spesialiserte selskaper).

Det var flere forhold som førte til den nye finanskapitalisme. EUs liberalistiske økonomiske politikk som Norge ble bundet til gjennom EØS-avtalen er et av dem. Et annet er de store skattereformer omkring 1990.  

Rundt 1990 ble det foretatt store revisjoner i norsk skattepolitikk. Dette var en internasjonal trend. Det karakteristiske ved reformen i Norge var at den i så stor grad var basert på en fellesforståelse − ikke minst mellom Arbeiderpartiet og Høyre − om hva som var de nødvendige reformer. Og forståelsen gikk i retning av hva Høyre hadde stått for.

En revisjon av skattesystemet fremsto som sterkt påkrevet. Av hensyn til den internasjonale konkurranse var det nødvendig å skape rimelig like konkurransevilkår landene imellom. En annen impuls lå i at det gamle system var så gjennomhullet av spesialordninger at det lett kunne manipuleres. En tredje impuls lå i at Norge på det tidspunkt var i en krisepreget økonomisk situasjon, noe måtte gjøres for å lette forholdene for næringslivet. 

Tendensen i reformene var en senkning av såvel marginalskattene som skattene på kapital. Kapitalen, det vil si eierne eller kapitalistene, ble gitt større frihet. En rekke fradragsordninger og skattemessige fordeler ble eliminert. Det nye skattesystemet skulle blant annet være en forutsetning for et mer effektivt næringsliv.

Frem til den store skattereformen hadde Norge hatt en stadig økning i skattenivået uavhengig av om det var sosialdemokratisk eller borgerlige regjeringer. Etter år 2000 finner vi snarere en tendens til senkning i skattenivået, blant annet når det gjelder skatt på arbeid (mer markert i de andre nordiske land).

Bak reformene aner vi det som er blitt kalt «skattestatens krise»: Hvordan skulle man med det stadig sterkere press på skattene på grunn av den økende internasjonale konkurranse, finansiere en stadig mer krevende velferdsstat? I flere av de europeiske land kan vi, spesielt etter 2010, observere en slik krise. Norge er i den heldige situasjon at man, på grunn av oljeinntektene, kan gjøre opp statsbudsjettet med store overskudd. Spørsmålet er om dette representerer noen løsning på lang sikt.

Problemet med skattestatens krise går igjen i den politiske debatt. Mulige løsninger som er lansert, er en overflytting av skatt på arbeid til skatt på bolig, en utvidelse av momsen og en markant økning av de grønne skattene. En omfattende pensjonsreform som skal gjøre folketrygden «bærekraftig» (les: «billigere»), er allerede på gang (se nedenfor). Et bidrag til løsning er dessuten statens kapitalinntekter. Staten eier over 40 % av verdiene på Oslo Børs og tar inn ca. 30 milliarder kroner i renter og utbytte i året (2012). Ironien er at i dagens liberaliserte økonomi, der det igjen er blitt eiermakten som dominerer, er statlig eierskap − eller sosialisering − blitt aktuelt på nytt.

Den nye internasjonaliserte finanskapitalisme, skapt blant annet av liberaliseringen av økonomien innenfor EØS og av de store skattereformer, har medført at vi har fått en ny livlighet på aksjebørsen, og en ny gruppe synlige og aktive kapitalister – omtrent som i gamle dager. I sammenligning med andre land det er naturlig å sammenligne oss med, er de imidlertid ikke så forferdelig mange eller rike. Sosialdemokratene hadde langt på vei lykkes i å plukke fjærene av kapitalistene. Under den nye kapitalisme er bekymringen – også blant sosialdemokratene – blitt at vi har så svake private eiermiljøer. Blant annet har Fellesforbundets formann, Arve Bakke, hevdet at vi har for få kapitalister i Norge (Aftenposten 13/1, 2012).

Et viktig trekk ved utviklingen mot en mer markedsstyrt økonomi og mot finanskapitalisme var privatiseringen av de offentlige virksomheter gjennom 1990-årene. For selv om Arbeiderpartiet aldri hadde hatt sosialisering som et sentralt politisk mål, hadde det utviklet seg et betydelig offentlig eierskap. Det var de borgerlige som sterkest hadde gått inn for privatisering, men Arbeiderpartiet hadde hengt seg på.

Det mest bemerkelsesverdige var omgjøringen av de statlige monopoler innenfor offentlig tjenestegjøring (post og telegraf) til offentlige aksjeselskaper som skulle konkurrere på det frie marked. I 2000 ble for eksempel nye Telenor, som var en videreføring av det gamle Televerket, notert på børsen. Ikke lenge etter ble store deler av aksjene solgt til private. I 2001 foretok den sosialdemokratiske regjering (Stoltenberg I) et nedsalg av store deler av statens aksjer i Statoil til private.

Denne «fristilling» fortsatte under den borgerlige regjering fra 2001. Blant annet ble Luftfartsverket og deler av Statens Vegvesen omdannet til aksjeselskapene Avinor og Mesta. Produksjonsdelen av Kystverket og deler av Jernbaneverket ble til egne aksjeselskaper. Nedsalget av statsaksjer i Telenor, Statoil, Yara og DnB fortsatte. Under den lange periode for den rødgrønne regjering etter 2005 (Stoltenberg II) døde imidlertid privatiseringsbølgen mer eller mindre ut.

I mange av privatiseringstransaksjonene beholdt staten kontrollerende poster. Samtidig har staten arbeidet med å utvikle en aktiv eierskapspolitikk. Staten kan imidlertid ikke diskriminere mellom statlige og private eiere i samme bedrift. Men den kan, som kontrollerende eier, blant annet sørge for at virksomheter og investeringer ikke forsvinner ut av landet. Det blir gjerne ansett som en utfordring med privatiseringen at et større nedsalg vil innebære salg til utlendinger, idet det ikke finnes en kapitalbase i Norge utenfor staten som har kapasitet til å overta statens eiendeler.

«Arbeidslinjen» ble et sentralt begrep i norsk politikk i 1990-årene. Denne «linje» går ut på at lønnsarbeidet er et ubetinget gode og at politikkens mål må være full sysselsetting. Den legger videre opp til en kobling mellom rettigheter og plikter. Den som mottar økonomisk støtte av en eller annen art fra det offentlige, har plikt til å delta i aktiviseringstiltak med tanke på å komme inn igjen i inntektsgivende arbeid. Arbeidslinjen forutsetter økonomisk vekst. Steinar Stjernø og Einar Øverbye karakteriserer arbeidslinjens prinsipielle basis som et kombinert resultat av «protestantisk arbeidsetikk og sosialdemokratisk arbeidsorientering». 

Nå var ikke en slik politikk aldeles ny. I Fellesprogrammet i 1945 sies det at «alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid». «Arbeid» betyr her «lønnsarbeid» og uttalelsen gjenspeiler de bitre erfaringer fra mellomkrigstidens store arbeidsløshet. – Det måtte ikke gjenta seg. Men det var altså først fra omkring 1990 at politikken ble systematisert slik som antydet ovenfor. Arbeidslinjen var sentral for Arbeiderpartiet, men fikk oppslutning også fra de andre partier.

I etterkrigstidens industrisamfunn var idealet blitt realisert. Vi fikk en kombinasjon av sterk økonomisk vekst og full sysselsetting. Siden skulle det bli noe mer problematisk å leve opp til idealet. Og det er karakteristisk at det var perioder med tendenser til arbeidsløshet og mange på trygd som var utgangspunktet for de (delvis) nye grep som ble utviklet ved «arbeidslinjen» på begynnelsen av 1990-tallet.

Om det var relativ enighet om arbeidslinjen generelt, skulle det bli strid om visse aspekter ved arbeidslivspolitikken. I 1999 tok Bondevik 1-regjeringen (en mindretallsregjering med Kr.F., Venstre og Senterpartiet) et initiativ for å få mer fleksible ordninger når det gjaldt arbeidstid og midlertidig ansettelse. LO ønsket å bevare de opparbeidede rettigheter, men det var delte meninger om hvilken strategi som var den beste. I 2004 introduserte Bondevik 2-regjeringen, som var en borgerlig mindretallsregjering, mer fleksible ansettelsesordninger. Blant annet ble det åpnet for en generell adgang til midlertidig ansettelse. Regjeringen ble beskyldt for å brutalisere arbeidslivet. De rødgrønne har siden reversert Bondevik 2-reformen.

Motsetningene skapte mye politisk uro og kom på dagsordenen igjen blant annet ved tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet. Det var EU-direktiver fra 2006 og 2008. Tjenestedirektivet skulle sikre fri utveksling av tjenester på tvers av grenser (med unntagelse av offentlig forvaltning, helsetjenester og transporttjenester). Vikarbyrådirektivet skulle garantere et minimum av beskyttelse for vikarer og annen midlertidig innleid arbeidskraft. Det ble strid om norsk implementering i begge tilfeller, særlig om vikarbyrådirektivet.  

Partiene i Norge, med unntagelse av SP, SV og Rødt, støttet implementeringen, men de store fagforbundene med LO i spissen gikk imot. Bekymringen var først og fremst at en økt bruk av vikarer ville redusere antallet fast ansatte. Fellesforbundet (i LO) hadde først gått imot, men endte med å støtte direktivet ut fra hensynet til solidaritet med vikarene. LO endte også med å godta direktivet under forutsetning av at det kom en forsterket lovbeskyttelse av de opparbeidede rettigheter – også for de ansatte i vikarbyråene. Stortinget sluttet seg til implementeringen i 2012.

Et særlig problem for reguleringen av arbeidsmiljøet er den store økning i sosial dumping. Sosial dumping brukes om konkurranse der arbeidstagers arbeidskraft tilbys på vilkår som ligger langt under det som ellers gjelder. Dette er vokst til et stort problem på grunn av den omfattende arbeidsinnvandring fra de tidligere kommunistland i Øst-Europa etter utvidelsen av EU i 2004. Ved at denne nye arbeidskraften godtar vilkår som er langt dårligere enn det den norske arbeidskraften godtar, kan den true arbeidsplassene for disse. Politikken har vært å forsøke å bedre vilkårene for innvandrerne ved å allmenngjøre tariffavtalenes lønnsbestemmelser. Det har imidlertid vist seg problematisk å kjempe mot de sterke føringer i arbeidsmarkedet på denne måten.

Stridighetene er etterhvert blitt dempet ved at Høyre har varslet en mer moderat linje. Årsaken har blant annet vært at samarbeidet om å rette opp økonomien etter krisen på 1990-tallet gikk bra. (se «solidaritetsalternativet» ovenfor).

Den nordiske modellen har således fått et bemerkelsesverdig comeback på 2000-tallet. Ifølge dominerende økonomisk teori skulle typisk nordiske trekk som sterke fagforeninger, sentraliserte avtaler, høyt skattenivå og stor offentlig sektor ikke være spesielt gunstig for økonomien. Men så har det vist seg at de nordiske landene har klart å kombinere disse trekk med effektivitet og likhet. Generelt kan vi si at liberaliseringen av økonomien innenfor EØS-systemet ikke ble koblet til en tilsvarende deregulering av arbeidsmarkedene eller av velferdsstaten.

Alt er imidlertid ikke idyll. Om Høyre ble mykere, gikk NHO-sjefen Kristin Skogen Lund ut med et klart budskap under valgkampen i 2013: «LO styrer Ap og hindrer enhver endring av arbeidsmiljøloven». Det hun angrep var først og fremst de strenge reguleringer av arbeidstiden. Hun kunne henvise til et stort antall lovbrudd i kommuner og statlige virksomheter, noe hun mente viste at loven ikke var tilpasset det moderne arbeidsliv med økt krav om fleksibilitet.

Nå har det etter hvert kommet opp en viss kritikk av premissene for arbeidslinjen. Er det slik at lønnsarbeidet i den form det hadde fått er et ubetinget gode? Arbeidslinjen har paternalistiske og moralistiske innslag, for å sitere en av de fremste forsker på feltet, Knut Halvorsen. Dessuten: er full sysselsetting mulig?

Arbeidslinjen i det rike Norge har vært rimelig vellykket. Sysselsettingsgraden er høy, og Norge har kunnet motta mange arbeidsinnvandrere, blant annet fra Sverige og Polen. Men der er faresignaler. Og ser vi på Europa generelt, er situasjonen en helt annen. Til tross for en viss økonomisk vekst i deler av EU, klarer de ikke å komme arbeidsløsheten til livs. Der er idag 20 millioner arbeidsløse, 50 millioner fattige og 5 millioner er hjemløse.

På kontinentet er debatten omkring disse spørsmål blitt relativt omfattende. Der ser vi også tendenser til omprioriteringer i retning av å dele på lønnsarbeidet for eksempel. I Norge har denne utvikling knapt begynt. Her er det fremdeles slik at verdiskapningen tas ut i økt forbruk fremfor i mindre lønnsarbeid.

Helsepolitikken sto sentralt i perioden. I 1997 vedtok Stortinget fastlegeordningen. Den fikk raskt stor oppslutning fra kommunene og folk flest, og synes å ha vært en suksess. Den var del av en generell omlegging av helsevesenet der den store reformen ble vedtatt i 2001 etter initiativ fra Stoltenberg-regjeringen. Reformen er av Tore Grønlie karakterisert som «den kanskje største forvaltningsreform gjennom tidene». Den gjaldt omorganisering av sykehusene og spesialhelsetjenestene. Ved denne reformen skiftet 250 institusjoner eiere og 100 000 ansatte fikk ny arbeidsgiver. Staten overtok fylkeskommunenes eierskap til sykehusene som deretter ble organisert i fem «helseforetak». Ordningen hadde klare elementer av New Public Management (se ovenfor)

Det hadde vært mye politisk strid om sykehusene, og striden har fortsatt etter gjennomføringen av den store reformen. Det synes som det gjenstår å finne den gode løsning.

En sak det har stått mye strid om er sykelønnsordningen (Folketrygden). Sykelønnsordningen var en av de omkostningskrevende reformer Arbeiderpartiet innførte under partiets radikale periode i 1970-årene. Et element i ordningen var at arbeidsgiver var forpliktet til å betale sykelønn tilsvarende full lønn i de 16 første dager av arbeidstagers sykdom. Det har vært omfattende diskusjoner – for det første om hvor stort sykefraværet egentlig er, og for det annet om hva årsaken til det eventuelt høye sykefraværet egentlig er. Bondevik 2-regjeringen ønsket å svekke sykelønnsordningen, noe Stoltenberg og Arbeiderpartiet advarte mot.

I 2006 foreslo Stoltenberg II-regjeringen at arbeidsgiverne skulle betale noe av sykelønnen ut over de 16 dager. Det førte til en sterk reaksjon fra LO og NHO, og regjeringen Stoltenberg måtte legge seg flat og droppe forslaget. Måter å redusere sykefraværet på gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv ble så intensivert. Også på dette område har de borgerlige moderert seg. Den borgerlige regjering som tiltrådte etter valget i 2013 har fredet sykelønnsordningen.

Bruken av de store inntekter fra norsk oljevirksomhet har vært et politisk tema fra begynnelsen. Stort sett har man klart å kanalisere de store inntekter til staten og unngå en overoppheting av norsk økonomi ved å styre pengene utenom aktuell bruk og inn i et oljefond som bare skal investere i utlandet, Statens pensjonsfond utland, for fremtidig bruk til pensjonsforpliktelsene. Ved utgangen av 2013 var verdien av fondet omkring 5000 milliarder kroner.

Politikken med å styre pengene inn i et fond på denne måten ble stadfestet da Stoltenberg-regjeringen i 2001 foreslo en finanspolitisk «handlingsregel» som sa at man bare skulle bruke den gjennomsnittlige avkastningen av fondet i den løpende politikk. Avkastningen ble anslått til 4 % av formuen. Alle partier unntatt Fremskrittspartiet sluttet seg til.

Statens pensjonsfond er ikke regnet som tilstrekkelig til å finansiere de økende trygdeutgifter i fremtiden. Samme år (2001) regjeringen Stoltenberg knesatte handlingsregelen satte den i gang arbeidet med en omfattende pensjonsreform. Nye regler er blitt iverksatt gradvis fra 2010, og man regner med at hele reformen skal være sluttført og implementert i 2025.

Utgangspunktet var en forventet dramatisk økning i pensjonsutgiftene i folketrygden hvis man skulle fortsette med de etablerte ordningene. Utgiftene ville kunne øke fra 9 % av verdiskapningen i fastlandsøkonomien til det dobbelte i 2050. Årsaken er en økende andel eldre og høyere pensjoner.

Den nye ordning skal møte disse utfordringer ved å koble pensjonen, ikke til perioden da arbeidstager har hatt høyest inntekt slik den gamle ordningen var (standardtrygghet), men til den gjennomsnittlige inntekt i løpet av livet, hvilket vil være lavere. Samtidig skal reformen skape insentiver som skal få folk til å stå lenger i arbeid.

Systemet skal gå over til i hovedsak å bli innskuddsbasert, og de oppsparte midler skal betraktes som pensjonistens private formue. Han/hun skal selv kunne bestemme hvor lenge man ønsker å stå i arbeid og når pensjonspengene skal tas ut i perioden mellom 62 og 75 år. Pensjon og arbeid i privat sektor skal fritt kunne kombineres uten avkortning i pensjonen.

Et viktig element i det nye pensjonssystemet er levealderjusteringen. Den innebærer at hvis forventet generell levealder øker (hvilket den normalt vil gjøre), vil de yngre årskull få lavere pensjon. Dette kan kompenseres ved å stå lengre i arbeid. Levealderjusteringen skal sikre at pensjonssystemet forblir bærekraftig.

Prinsippet i den gamle folkepensjonen som innebar at staten skulle ta vare på deg ved alle former for inntektsbortfall, ble erstattet av et system der mye avhenger av hvilken strategi den enkelte velger. Som det er sagt: «Bare minstepensjonen» er nøkkelen til å forstå pensjonskommisjonen. Staten skylder oss ikke noe mer. Vil vi ha mer, må vi jobbe for det og betale for det.

Statistisk Sentralbyrå har regnet på den sannsynlige effekt av reformen i 2060 sammenlignet med hva situasjonen hadde vært uten reformen. Konklusjonen er at sysselsettingen vil øke med 235 000 personer og statens finanser vil bli styrket med 172 milliarder kroner.

Miljøpolitikken har beholdt mye av oppmerksomheten etter at den ble satt på dagsordenen for alvor i 1970-årene. Et nytt gjennombrudd kom med rapporten «Vår felles framtid» som var blitt utarbeidet av en internasjonal kommisjon med Gro Harlem Brundtland som leder. Den kom i 1987 og satte for alvor CO2-problematikken på dagsordenen som det viktigste forurensningsproblem. Denne rapporten startet den klimapolitiske debatten for alvor her i landet. For oljenasjonen Norge var det naturligvis problematisk at CO2-problemet ble så sentralt.  

I 2007 lanserte Stoltenberg-regjeringen sitt «månelandingsprosjekt», nemlig fullskala renseanlegg for CO2Mongstad. I 2013 ble prosjektet lagt til side. Det ble for komplisert og dyrt. Kritikken fra Riksrevisjonen var sterk. Opposisjonen og miljøvernorganisasjonene omtalte dette som et «løftebrudd».

Renseprosjektet kan imidlertid fortsette på nye spor. Stoltenberg mente man ville kunne få fullskala renseanlegg i 2020, og etter valget i 2013 tok den borgerlige regjering opp saken.

Den annen store sak som har vært høyt oppe på den politiske agenda er konsekvensutredninger for oljeutvinning i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Konflikten sto mellom vernehensyn og hensynet til næringsutviklingen i Nord-Norge. Den illustrerer også hvor komplisert det er å være både en oljenasjon og en ledende miljønasjon. Etter sterkt press fra mellompartiene er denne sak lagt på is av den borgerlige regjering etter at den tiltrådte i 2013. Se striden om oljeboring i Nord.

Norges innvandringspolitikk har vært gjenstand for konflikter siden den nye innvandring fra utviklingslandene begynte tidlig i 1970-årene og vi fikk den såkalte «innvandringsstoppen» i 1975, se Norsk historie 1970 – 1990.

Fra slutten av 1980-årene var det økende medieoppmerksomhet omkring spørsmålet og politisk ble det en økende restriktiv holdning gjennom 1980- og 1990-årene. Høyre og Arbeiderpartiet sto hverandre nær i disse spørsmål. Fra slutten av 1990-tallet var det en viss liberalisering, spesielt med hensyn til arbeidsinnvandring. Denne øket markant med utvidelsen av EU østover (se ovenfor under «Arbeidslinjen»). Det var også en viss debatt om innvandringen var en belastning for samfunnet eller et positivt tilskudd.

Selv om Norge lenge hadde en relativt begrenset innvandring, kom den i 1990-årene opp på omtrent samme nivå som ellers i Europa. Nå er det problematisk hvem som skal regnes som innvandrere. Ved inngangen til 2013 var det ca. 600 000 eller 12 % av befolkningen på ca. 5 millioner som var født utenfor Norge og med begge foreldre født utenfor Norge, mens det var ca 120 000 som var født i Norge og med begge foreldre født utenfor Norge. Statistisk Sentralbyrå regner med at det i 2050 vil være ca 1,3 millioner innvandrere eller ca. 20 % av befolkningen. I dag er ca. en tredjedel flyktninger og asylsøkere, en tredjedel familiegjenforeningsinnvandrere og en tredjedel arbeids- og utdannelsesinnvandrere.

Like viktig som spørsmålet om hvor restriktiv man skulle være når det gjaldt adgangen til landet, var integrasjonsspørsmålet. Hvordan forene samfunnssolidaritet med kulturforskjeller? Spørsmål om deltagelse i arbeidslivet og kjennskap til norsk språk og kultur ble viktig. Et moment i denne debatten gjaldt kontantstøtten (se nedenfor). Det ble av mange sett på som et problem at mødre med minoritetsbakgrunn ble hjemme med barn som ikke kom i barnehage. Mødre og barn ble således isolerte i forhold til det norske samfunnet, og barna kunne dårlig norsk når de skulle begynne på skolen.

Fra omkring 2000 avtok flyktning- og asylsøkerinnvandringen noe. De som har rett til asyl, må være flyktninger fra forfølgelse i hjemlandet, og noen vil oppgi falsk identitet for å bli godtatt som flyktninger. Ut over på 2000-tallet intensiverte myndighetene arbeidet med å avdekke falske identiteter og returnere folk til deres hjemland. Mange av personene det gjaldt hadde da levd flere år i Norge og hadde barn som var vokst opp som integrerte barn i det norske samfunn. Dette kunne skape store medieoppslag. Spørsmålet som ble reist var om retur av disse barna var i strid med FNs barnekonvensjon.

Den institusjonelle basis for den sosialdemokratiske orden representerte stort sett en videreutvikling av det liberale samfunns institusjoner. I 1980- og 90-årene er det imidlertid tegn til at dette stabile institusjonelle rammeverk for den nasjonale politikk og for den enkeltes livsprosjekter begynner å knake i sammenføyningene. Vi skal se på noen av de viktigste institusjoner.

Nasjonalstaten har vært den helt grunnleggende enhet. Demokratiet var utviklet innenfor den nasjonale ramme. Innenfor denne mente man også at man hadde politisk kontroll med økonomien. Den stadig mer omfattende internasjonalisering svekket imidlertid nasjonalstatens funksjon som den stabile ramme for politisk og økonomisk virksomhet på 1990- og 2000-tallet. Politikkens handlingsrom er blitt begrenset. Demokratiet ble også svekket ved «det demokratiske underskudd» og rettsliggjøringen innenfor EU (se ovenfor).

Under sosialdemokratiets hegemoniske periode etter 1945 og frem i 1970-årene hadde bedriftene blitt ansett for å være stabile og sentrale samfunnsinstitusjoner. Det skyldtes ikke minst den lange høykonjunktur etter andre verdenskrig. Det betydde at de ansatte i bedriften kunne regne med stabile rammebetingelser som gjorde det mulig å planlegge deres livsprosjekter. Flere av de sosiale velferdsordninger var dessuten knyttet til ansettelsesforholdet i bedriften. 

Under mer skiftende konjunkturer og ved overgangen til den nye finanskapitalisme fra 1990-årene av (se ovenfor), mistet bedriftene mye av den stabilitet de hadde hatt. Det utviklet seg et marked for kjøp og salg av bedrifter eller deler av bedrifter. Den nye mangel på stabilitet i næringsstrukturen gjorde at velferdsordningenes trygghetssystem ble svekket. Den undergravde også den enkeltes mulighet for å legge til rette for et livsprosjekt. Generelt kan vi observere en ny institusjonell flyktighet eller usikkerhet.

Den relativt vellykkede utjevningspolitikken i tiårene etter krigen førte til at den subjektive klassebevissthet ble svekket hos de yngre generasjoner. Det banet veien for nye allianser. Blant annet finner vi en tendens til samarbeid mellom ledelse og ansatte i bedriftene for å sikre bedriftens overlevelse i den hardere internasjonale konkurranse. Samtidig ser vi hvordan svekkelsen av den subjektive klassebevissthet og av enhets- og likhetsidealet fører til at de objektive klasseforskjeller igjen øker. Statistisk Sentralbyrå publiserte således i mars 2012 tall som viser at inntektsforskjellene hadde vist en økning de siste 25 årene, dog slik at utviklingen hadde stabilisert seg fra omkring 2005.

De viktigste arenaer for sosial integrasjon var skolen og familien. Sosialdemokratiets enhetsskole var en arv fra venstrestaten. Et hovedhensyn var nettopp den sosiale integrasjon (Norge i etterkrigstiden).

I 1970-årene ble skolen en politisk kamparena. Kunnskapskravet ble svekket. Ingen skulle bli tapere. Dette avfødte en motreaksjon. I 1990 ble Gudmund Hernes utnevnt til kirke- og undervisningsminister i Brundtland-regjeringen. Forutsetningen var at han skulle reformere skolen. Hernes’ reformer ble utmyntet i «Reform 94». Hernes var en tilhenger av kunnskapsskolen og forsvarte den som en kulturell, nasjonsbyggende enhet. Han ga detaljerte beskrivelser av det forpliktende lærestoff. Den viktigste reformen var innføringen av en videregående skole som omfattet så vel de gamle gymnasene som yrkesskolene. All ungdom mellom 16 og 19 år skulle nå ha rett til tre års opplæring som skulle føre til studiekompetanse. Hernes innførte også målstyring i skolepolitikken (se ovenfor).

Kristin Clemet fra Høyre var den neste markante skolepolitiker. Hun forkastet ideen om enhetsskole, og i 2004 lanserte hun det såkalte «Kunnskapsløftet» som på mange måter var en oppfølging av Hernes’ kunnskapspolitikk. Hun åpnet for fritt skolevalg og flere privatskoler. Ideologisk var det en glidning fra sosial integrasjon og dannelse av samfunnsborgeren til mangfold og individuell personlighetsutvikling.

Kjernefamilien med tilhørende husmorkontrakt sto sterkt både som ideal og realitet under sosialdemokratiets storhetstid etter krigen. Idealet var en hjemmeværende husmor. Dette endret seg fra 1970-årene. Endringene ble ikke minst næret av den nye radikale feminisme som krevet husmorkontrakten erstattet av en likestillingskontrakt. Toinntektsfamilien ble et ideal, men også en økonomisk nødvendighet. Kravet om full barnehagedekning fulgte som en konsekvens av dette. Samtidig øket skilsmissefrekvensen. Den tradisjonelle kjernefamilie knaket i sammenføyningene. For sosiologen Ulrich Beck blir dette et av de klareste eksempler på radikaliseringen av modernitetens individuelle autonomi.

Også her kom det en reaksjon. Det reiste seg et forsvar for kjernefamilien. Konkret kom striden til å stå om kontantstøtten. I utgangspunktet var det en finansiell støtte til de mødre som valgte å være hjemme med barna. Saken ble fremmet av Kristelig Folkeparti i 1992 med en noe nølende tilslutning fra de andre borgerlige partier. Arbeiderpartiet var mot. Saken ble en av de helt sentrale saker under valgkampen i 1997 som endte med borgerlig seier og innføring av kontantstøtte året etter.

Det viste seg imidlertid at støtten hadde minimal betydning for mødres valg av lønnet arbeid utenfor hjemmet. Utviklingen gikk uansett i retning av mødre i arbeid utenfor hjemmet og full barnehagedekning. Kontantstøtten overlevde, men som et system der pengene fulgte barna og der den kunne bli brukt som betaling for barnepass når mor var på jobb.

Vi registrerer altså en generell svekkelse av flere av de stabile institusjonelle rammer for politikken og den enkeltes liv som Arbeiderpartiet hadde bygget sin politikk på. Vi kan kanskje snakke om en ny flyktighet som også kan bety en større frihet for den enkelte, men også en større usikkerhet.

Svekkelsen av sosialdemokratiets enhets- og likhetsideal til fordel for individuell frihet (Norsk historie 1970 – 1990) var en videreføring av utviklingen i modernitetens historie. I Ulrich Becks ord dreiet det seg om «en radikalisering av modernitetens individuelle autonomi». Nå er det ikke entydig når det gjelder hva som ligger i modernitetsbegrepet. Det er imidlertid tre aspekter som står sentralt. Det er troen på fremskrittet, bruken av fornuften og individets frigjøring.

Under sosialdemokratiets hegemoniske periode etter 1945 var to av aspektene klart fremme. Det var troen på fremskrittet og bruken av fornuften. Det siste manifesterte seg i troen på vitenskapen, bruken av den moderne teknologi til industrialisering og tendensen til ekspertstyre (teknokrati). Det siste aspektet, individets frigjøring, var stilt mer i skyggen av sosialdemokratiets tradisjonelle, kollektivistiske idealer som enhet og likhet.

I tiårene etter 1970 var de to første aspekter fremdeles levende, men i en noe avbleket form. Industrialiseringens skyggesider som forurensning og dårlig arbeidsmiljø kom klarere frem. Den barskeste kritikken manifesterte seg i ungdomsopprøret. Det var den unge generasjons opprør mot det teknokratiske sosialdemokratiets grå ensformighet og for mer frihet og selvbestemmelse.

Svaret på det siste kom med Arbeiderpartiets «Aksjon frihet» i 1985 under Gro Harlem Brundtland (Norsk historie 1970 – 1990). Nå skulle enkeltmennesket settes i sentrum: «Vi skal ikke lukke øynene for at den sterke utbyggingen av offentlig sektor også kan ha skapt en følelse av maktesløshet og frihetsberøvelse».

Ideologisk ble denne politiske omlegging legitimert av den «radikale» Einar Førde. Han så den mulige motsetning mellom likhet og frihet: Frihetspolitikken «kan bety litt mindre likhet, men det er ein billig pris for større mangfald og fridom».

Det er bemerkelsesverdig hvordan så godt som hele venstresiden i politikken ved denne frihetsrevolusjon mistet mye av det tradisjonelle kollektivistiske tankegods knyttet til begreper som likhet og enhet til fordel for en radikalisert individuell autonomi knyttet til begreper som frihet og mangfold.

Vi antydet en dialektikk i utviklingen: Trygghetssamfunnets kjedsommelighet avfødte et opprør med krav om en rikere virkelighet og større frihet for den enkelte. Den engelske historiker Tony Judt har en annen forklaring idet han knytter endringen til en spektakulær hendelse omkring 1990: «Sovjetunionens sammenbrudd underminerte ikke bare kommunismen, men en hel progressiv fortelling om fremskritt og kollektivisering …. Da denne fortelling mistet ankerfeste, var det mye annet som kom i drift.»

Denne frihetsrevolusjonen førte utvilsomt til større frihet for den enkelte. Men så er det ikke alltid like lett å bli overlatt til seg selv og sin egen iscenesettelse. Noen vil kunne falle utenfor i denne nye radikaliserte modernitet. For å sitere en av Zygmunt Baumans presise observasjoner: Frihet uten fellesskap er like skremmende som fellesskap uten frihet.

Den sosialdemokratiske tenkning og mentalitet hadde i stor grad blitt hegemonisk. Det vil si at alle var blitt mer eller mindre sosialdemokratiske. Men det skulle altså ikke vare. Opprøret fra 1970 var et opprør mot sentrale deler av det sosialdemokratiske samfunn, men det skulle ta tid før den nye retning i politikken manifesterte seg. Om man skal tidfeste et slags gjennombrudd for institusjonaliseringen av den liberale frihetstenkning, må det være årene omkring 1990.

Denne kursendring er mer radikal enn den kursendring som fant sted ved Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935. Det som da skjedde, var stort sett at Arbeiderpartiet overtok det radikale Venstres politikk for å sette sitt eget merke på den. Retningen i den politiske utvikling ble altså ikke radikalt endret den gang. Det ble den nå!

Men hva så med det enda mer sentrale trekk ved moderniteten – troen på fremskrittet? I Aschehougs store norgeshistorie heter siste bind: Overflod og fremtidsfrykt. Bakgrunnen for frykten er miljøforurensningene og verdens overbefolkning. Ut fra hvor overveldende disse trusler er, får de liten oppmerksomhet i politikken. Om dette har Ulrich Beck følgende kommentar:

«Når farene blir altoverskyggende, blir på en måte ingenting farlig lenger. Når det ikke er mulig å unnslippe, vil folk slutte å tenke på fare. Den økologiske endetidsfatalisme lar den private og politiske stemningspendel slå ut i hvilken som helst retning.» Forestillingen om at vi lever i en endetid har dype røtter i vår mytologiske fortid. Vi trodde kanskje at vi med vår moderne fornuft hadde kommet ut av disse forestillinger og mot en tro på fremtiden. Men virkeligheten synes å slå tilbake. Vi kan kanskje la denne påpekning av vår endetidsfatalisme stå som en tankevekkende kommentar til den relative mangel på oppmerksomhet som de største trusler får i politikken. Folk vil helst ikke høre om dem.

Men den underliggende frykten er der og reflekterer tapet av troen på at fremtiden vil kunne gi oss et bedre samfunn. I 1992, samme år vi fikk den nye skatteloven og underskrev EØS-avtalen, utga Francis Fukuyama boken The End of History and the Last Man. Den vakte stor oppmerksomhet og ble mye diskutert. Her påpeker Fukuyama at vi for første gang i vår moderne historie har vanskelig med å forestille oss en verden som er radikalt bedre enn vår egen, eller en fremtid som ikke er demokratisk eller kapitalistisk. Det er verdt å legge merke til at nå er det gamle fremtidsscenariet med teknokratiet og byråkratiet fra industristatens glansperiode skjøvet i bakgrunnen til fordel for demokratiet og kapitalismen.

Men det betyr på ingen måte at vi er kommet frem til den ideelle verden. Tapet av en fremtidsvisjon er nemlig tapet av noe å ofre seg for, ifølge Fukuyama. Resultatet kan bli et samfunn preget av egoisme, som igjen vil kunne føre til at vi mister vår selvrespekt. Det har siden versert mange varianter av slike dystre fremtidsscenarier. 

Det ble i forbindelse med valgkampen i 2013 sagt at det Jens Stoltenberg manglet, var en bakgrunn for den politikk han sto for i en fortelling som kunne gi oss tro på en bedre fremtid å bevege seg mot. Men hvem har det? Det er jo nettopp Fukuyamas påpekning at det er dette vi alle mangler i dag. Judt har en tilsvarende kommentar: «Som intellektuelle og politiske tenkere vil vi sannsynligvis stå overfor en situasjon der vår hovedoppgave ikke blir å skape forestillinger om bedre verdener, men snarere å tenke ut hvordan vi skal unngå verre verdener».

I denne situasjon må politikken anta karakter av en reparasjonspolitikk, og med en tilbakevenden til elementer fra fortiden slik som en gjenoppdagelse av den liberale rettighetstenkning og en gjenoppdagelse av en mer eller mindre klassisk kapitalisme. Når man har mistet troen på fremtiden, er det kanskje logisk nok å vende blikket mot fortiden.

  • Afghanistankrigen. Konflikten i …, Konflikter under Globalis.no, interaktivt verdensatlas fra FN-sambandet. Her er en oversiktlig og oppdatert fremstilling av krigen i A. med redegjørelse for Norges deltagelse. Det er etter hvert skrevet en god del om Afghanistankrigen. Kfr. Hammer nedenfor.
  • Ulrich Bech, 1986, Risikogesellschaft. Auf dem Weg eine andere Moderne. Suhrkamp, Frankfurt. En klassiker der Beck blant annet drøfter endetidsfatalismen.
  • Ulrich Beck, 2004. Arbeid og frihet. Bd. 2 i en trebindsutgave, Globalisering og individualisering, som samler Becks senere skrifter. Abstrakt forlag. Her fremstilles hva Beck kaller «Antitesen til arbeidssamfunnet».
  • Ulrich Beck, Intervju i Klassekampen 14. mai, 2005. Her hevder han at den moderne, radikaliserte modernitet fører til at institusjonene fra den første modernitet bryter sammen.
  • Trond Bergh, 2009, Kollektiv fornuft. LOs historie 1969 – 2009. Bd. 3 av LOs historie.
  • Grete Brochmann, 2006, Hva er innvandring? Universitetsforlaget. En liten og velskrevet innføring i temaet.
  • Ian Buruma, «Tony Judt: The Right Questions». Intervju med Tony Judt i New York Review of Books, April 5, 2012, p. 31. To av sitatene i teksten er hentet herfra.
  • Johan Christensen, 2013, Nordisk skattepolitikk mot 2030. FAFO-notat 2013 - 07.
  • Jon Erik Dølvik, 2013, Grunnpilarene i de nordiske modellene. Et tilbakeblikk på arbeidslivs- og velferdsregimenes utvikling. FAFO-rapport 2013 - 12. Argumenterer for at hovedtrekkene i den nordiske modell er intakte til tross for liberaliseringen av økonomien.
  • Anne Lise Ellingsæter og Arnlaug Leira, red. 2004. Velferdsstaten og familien. Utfordringer og dilemmaer. Gyldendal Akademisk. Her behandles kontantstøtten. Tendensen til at foreldre ikke utnytter muligheten til å være hjemme med barna påvises.
  • Bernard Enjolras, Rune Karlsen, Kari Steen-Johnsen og Dag Wollebæk, 2013. Like liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Cappelen Damm. Boken analyserer virkningen av de sosiale medier på offentligheten og det politiske liv, spesielt i Norge.
  • Francis Fukuyama, 1992, The End of History and the Last Man. Hamish Hamilton, London.
  • Tore Grønlie, 2009, Den nye staten: tiden etter 1980. Fagbokforlaget.
  • Gro Hagemann og Klas Åmark, «Fra ’husmorkontrakt’ til likestillingskontrakt’» i Fredrik Engelstad red., 1999, Om makt: teori og kritikk.
  • Anders Sømme Hammer, 2010, Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge. Aschehoug. Hammer har bodd i Afghanistan i lengre tid og gir et bilde av krigens virkninger i landet med et kritisk sideblikk til Norges krigføring og de norske mediers dekning.
  • Thorbjørn Jagland, 2008, «En fornyer av den sosialdemokratiske orden?» i Kristin Clemet og Harald Stanghelle. red., Kåre Willoch. Et debattskrift. Kagge. Jagland gir blant annet en beskrivelse av frihetskampanjen i Arbeiderpartiet i siste halvdel av 1980-tallet.
  • Tony Judt, 2007. Postwar: A History of Europe since 1945. Pimlico. London. Judts store klassiker. Her står lite om Norge. (Kfr. også Buruma).
  • David Kirkpatrick, 2010, The Facebook Effect. Simon & Schuster
  • Einar Lie, 2012, Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget. De to siste kapitler gir en grei oversikt over den økonomiske politikk fra 1980-årene av og frem til 2012. Oversiktlig og instruktivt om finanskrisen rundt 1990 (med 1991 som det store kriseåret), og handlingsregelen fra 2001.
  • Norge i FNs fredsarbeid. FN-sambandet på Nettet.
  • Hallvard Notaker, 2012, Høyres historie 1975 – 2005. Opprør og moderasjon. Cappelen Damm. Boken behandler utførlig omleggingen av skattesystemet, fristillingen av kapitalen omkring 1990 og den store helsereformen i 2001 o. a.
  • NOU 2004:1 Modernisert folketrygd.
  • NOU 2012:2, Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU. En meget omfattende rapport med en instruktiv oversikt som innledning.
  • NOU 2012:14. Rapport fra 22 juli-kommisjonen. En grundig rapport om terroraksjonen til Anders Behring Breivik 22, juli, 2011. Rapporten er den sentrale referanse når det gjelder hva som skjedde den 22. juli 2011. Det er forøvrig skrevet omfattende om aksjonen på papir og i sosial medier.
  • Francis Sejersted, 2013, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax. En revidert versjon av bok med samme tittel fra 2005. En del av temaene som finanskapitalisme, frihetskampanjen og samfunnsinstitusjoner under press behandles her i noe større lengde.
  • Cecilie Staude og Tore Marthinsen, 2013, Sosial kommunikasjon. Personlig – samtale – verdi. Kommuneforlaget. Om den enkeltes bruk av de sosiale medier.
  • Steinar Stjernø og Einar Øverbye. red. 2012,  Arbeidslinja. Arbeidsmotivasjonen og velferdsstaten. Universitetsforlaget . En instruktiv antologi om et tema som har preget de siste årenes politiske debatt.
  • Stortingsmelding nr. 35, 1994 – 1995, Velferdsmeldinga. Gir en presentasjon av arbeidslinjen.
  • Stortingsmelding nr. 29, 2000 – 2001. Retningslinjer for den økonomiske politikken. Den er karakterisert av Einar Lie (se ovenfor) som «et av de viktigste stortingsdokumenter de siste tiårene». Det er her retningslinjene for bruken av oljepengene fastlegges, blant annet handlingsregelen.
  • Stortingsmelding nr. 9, 2006 – 2007. Arbeid, Velferd og inkludering. Presenterer sentrale elementer i Arbeiderpartiets politikk.
  • Dag Østerberg, 1999, Det Moderne. Et essay om Vestens kultur 1740 – 2000. Gyldendal.
  • Ida Aalen, 2013, En kort bok om sosiale medier. Fagbokforlaget

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.