Det ble satt opp en unionsavtale i Kalmar som slo fast at rikene skulle for alltid være forent og foreta felles kongevalg mellom den avdøde konges sønner. Hvis ingen fantes, skulle valget være fritt. Det skulle alltid være fred mellom rikene, og de skulle utgjøre et forsvarsforbund overfor omverdenen. Rikene skulle føre en felles utenrikspolitikk ved at kongen traff avgjørelser i samråd med representanter fra alle tre rikene. Fredløshet i ett rike skulle dessuten gjelde i hele unionen.
Utover dette skulle imidlertid hvert rike beholde sitt rettssystem, og lov og rett måtte ikke dras fra ett rike inn i et annet. Det var maktpolitisk avgjørende for kontrollen i rikene at unionsmonarken besatte slottslenene etter samråd med riksrådene og i overensstemmelse med hvert lands lover.
Ingen norske bisper satte seglet sitt på brevet som bevitnet kong Eriks kroning i Kalmar (kroningsbrevet). Videre ser heller ingen av de frammøtte norske representantene ut til å ha beseglet unionsdokumentet, selv om fire står blant utstederne. Av dette har noen forskere trukket den slutning at unionen ikke var ønsket av de ledende politiske kretsene i Norge, fordi de skal ha innsett at landet ville bli den svakeste unionspartneren.
Det er imidlertid ikke grunnlag for å tillegge norske stormenn andre, eller mindre sterke, motiver for å ønske en nordisk union på dette tidspunktet enn sine danske og svenske standsfeller. To danske biskoper var til stede i Kalmar uten å besegle noen av de bevarte dokumentene. Det samme kan være tilfelle med én eller flere norske biskoper. Det såkalte unionsbrevet har 17 utstedere, men bare ti har trykt seglene sine på, og én av dem kan være en nordmann.
Selv om unionsbrevet framstår som et utkast, er det likevel beseglet, om enn mangelfullt, og blitt oppbevart i det danske kongelige arkiv. Historikere har derfor ment at brevet må ha vært noe mer enn bare en kladd, men uten at enighet er oppnådd om brevets status. En utbredt oppfatning i dag er at en trolig ikke lyktes med å avtalefeste et endelig unionsprogram i Kalmar, som unionsdokumentet la opp til, men skjøt dette ut i framtida. Kompromisset var å utstede kroningsdokumentet for å slå fast myndigheten for den kronede unionskongen Erik.
Ut fra de bevarte dokumentene kan det ikke sies at Kalmarunionen egentlig kom inn i varige, juridisk bindende former. Margrete fikk det på denne måten antakelig som hun ville. Erik ble kronet til konge i alle tre land, men det ble ikke vedtatt noen unionsavtale. Dette var trolig fordi Margrete ikke ønsket en slik avtalefestet, formell tildeling og regulering av riksstyret, fordi det kunne begrense hennes egen mulighet til å styre. Selv om Erik var konge, var Margrete unionens virkelige hersker til sin død i 1412.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.