Kalmarunionen, navnet på den politiske foreningen som formelt bestod mellom de tre nordiske rikene, Danmark, Norge og Sverige, i perioden 1389/1397–1521. Sverige stod imidlertid reelt utenfor unionen i lange perioder etter 1434. Kalmarunionen ble formelt aldri oppløst, og tanken om en samling av de tre nordiske rikene fortsatte å eksistere helt fram til 1800-tallet.

Den første unionskongen var Erik av Pommern, som ble kronet til felles nordisk unionskonge i Kalmar i 1397. På dette tidspunktet hadde imidlertid foreningen allerede eksistert i 8–10 år. Da den unge kong Olav (Oluf) Håkonsson av Norge og Danmark døde 1387, var hans mor, dronning Margrete, blitt riksstyrer i begge riker. Hun videreførte som representant for det norsk-svenske folkungedynastiet, kravet på Sverige, som hennes mann, Håkon 6., hadde blitt fordrevet fra i 1364/65. Fra 1389 hadde hun også den reelle makten i hele Sverige, etter at hennes tropper hadde beseiret og fanget den svenske kongen Albrecht av Mecklenburg ved Falköping.

Den unge Erik av Pommern, Margretes søsterdattersønn, ble hyllet som konge i Norge under Margretes formynderskap i 1389. I 1396 mottok han kongehyllesten også i Sverige og Danmark. Den felles kroningen fant sted i Kalmar da han ble myndig året etter. Kroningsbrevet er utstedt av til sammen 67 representanter fra de tre landene.

Det ble satt opp en unionsavtale i Kalmar som slo fast at rikene skulle for alltid være forent og foreta felles kongevalg mellom den avdøde konges sønner. Hvis ingen fantes, skulle valget være fritt. Det skulle alltid være fred mellom rikene, og de skulle utgjøre et forsvarsforbund overfor omverdenen. Rikene skulle føre en felles utenrikspolitikk ved at kongen traff avgjørelser i samråd med representanter fra alle tre rikene. Fredløshet i ett rike skulle dessuten gjelde i hele unionen. 

Utover dette skulle imidlertid hvert rike beholde sitt rettssystem, og lov og rett måtte ikke dras fra ett rike inn i et annet. Maktpolitisk avgjørende for kontrollen i rikene var at slottslenene skulle besettes etter samråd med riksrådene og i overenstemmelse med hvert lands lover.

Ingen norske bisper beseglet brevet som bevitnet kong Eriks kroning i Kalmar (kroningsbrevet). Videre ser heller ingen av de frammøtte norske representantene ut til å ha beseglet unionsdokumentet, selv om fire står blant utstederne. Av dette har noen forskere trukket den slutning at unionen ikke var ønsket av de ledende politiske kretsene i Norge, fordi de skal ha innsett at landet ville bli den svakeste unionspartneren.

Det er imidlertid ikke grunnlag for å tillegge norske stormenn andre, eller mindre sterke motiver for å ønske en nordisk union på dette tidspunktet enn sine danske og svenske standsfeller. To danske biskoper var til stede i Kalmar uten å besegle noen av de bevarte dokumentene. Det samme kan være tilfelle med én eller flere norske biskoper. Det såkalte unionsbrevet har 17 utstedere, men bare 10 har trykt på seglet sitt, og én av dem kan være en nordmann.

Selv om unionsbrevet framstår som et utkast, er det likevel beseglet, om enn mangelfullt, og blitt oppbevart i det danske kongelige arkiv. Historikere har derfor ment at brevet må ha vært noe mer enn bare en kladd, men uten at enighet er oppnådd om brevets status. En utbredt oppfatning i dag er at en trolig ikke lyktes med å avtalefeste et endelig unionsprogram i Kalmar, som unionsdokumentet la opp til, men skjøt dette ut i framtida. Kompromisset var å utstede kroningsdokumentet for å slå fast myndigheten for den kronede unionskongen Erik.

Ut fra de bevarte dokumentene kan det ikke sies at Kalmarunionen egentlig kom inn i varige, juridisk bindende former. Margrete fikk det på denne måten antakelig som hun ville. Erik ble kronet til konge i alle tre land, men det ble ikke vedtatt noen unionsavtale som kunne begrense for sterkt den felles kongemakten. Og hun var unionens virkelige hersker til sin død i 1412.

I 1434 gjorde svenskene opprør mot kong Erik og brøt for en kort tid ut av fellesskapet. Erik ble endelig avsatt både i Sverige og Danmark i 1439, og i Norge i 1442. Eriks søstersønn, Kristoffer av Bayern, ble valgt til ny konge i alle rikene i perioden 1440-42.

Ved Kristoffers død i 1448 valgte svenskene Karl Knutsson til konge, mens danskene valgte den tyske Christian av Oldenburg (Christian 1). Begge kjempet også om å vinne Norge; Christian med mål om å gjenopprette treriksunionen, Karl for å etablere en svensk-norsk personalunion. Sistnevnte ser ut til å ha stått sterkt blant bøndene og en stor del av aristokratiet i Norge, mens flere riksrådsmedlemmer støttet Christians kandidatur.

Den intense tronstriden som fulgte, viser at det ikke var en selvfølge for nordmenn å fortsette unionen med Danmark på dette tidspunktet. Karl oppnådde å bli kronet til norsk konge i Trondheim i 1449, men måtte alt året etter oppgi Norge til Christian. Dette fordi ledende svenske stormenn ikke var villig til å støtte ham i kampen om landet, men i stedet ønsket fred med Danmark.

I kjølvannet av Christians kroning til norsk konge i Trondheim i 1450, inngikk de norske og danske riksrådene en evig unionsavtale mellom Norge og Danmark, den såkalte Bergenstraktaten. Det var første gang de to rikene inngikk en formell unionsavtale, og avtalen knesatte en evig union mellom to helt likestilte riker der bare kongen var felles (personalunion). 

I 1457 lyktes det Christian å fordrive Karl også i Sverige, og selv bli hyllet som svensk konge. I 1464 var det derimot Christians tur til å bli fordrevet fra dette riket, og Karl vendte tilbake. Christian forsøkte å gjenerobre Sverige i 1471, men ble slått av Sten Sture ved Brunkeberg. Kong Hans gjenopplivet treriksunionen i 1497, men i 1501 ble også han fordrevet fra Sverige, etter et stort opprør som også spredte seg til Norge under ledelse av Knut Alvsson (Tre roser).

Selv om kong Hans lyktes med å slå ned opprøret i Norge, var det så alvorlig at kongen innledet en politikk med sterkere vekt på å beholde kontrollen over landet, en politikk som kulminerte med at Norge ble et dansk lydrike i 1537. Fra 1501 styrte Sturene igjen i Sverige som riksforstandere. Christian 2 ble i 1513 valgt til konge i Danmark og Norge. I 1520 erobret han Sverige og ble kronet i Stockholm (umiddelbart etter fulgte Stockholms blodbad).

I 1521 reiste Sverige seg under Gustav Eriksson (Vasa). Valget av ham til svensk konge i 1523 brakte med seg den endelige slutten på Kalmarunionen.

Kalmarunionen var et nordisk eksempel på et tidstypisk fenomen i seinmiddelalderens Europa. Særlig i Sentral- og Øst-Europa oppstod ulike unioner. Böhmen, Ungarn, Polen og Litauen var alle i unioner med naboland i denne perioden. Den mest varige ble den polsk-litauiske unionen som eksisterte i perioden 1386-1795, det vil si omtrent like lenge som unionen mellom Norge og Danmark.

Dronning Margrete hadde stor betydning for at Kalmarunionen ble etablert, men hun handlet ikke i et politisk vakuum. Mye tyder på at den nordiske unionstanken som ble realisert i 1397, primært utkrystalliserte seg hos dronningen og det nordiske aristokratiet fra rundt 1380. De politiske, økonomiske og militære forholdene i Norden på det tidspunktet gjorde tanken om en felles union til en reell og akseptabel – kanskje til og med ønskverdig – mulighet for alle de ledende politiske gruppene i de tre nordiske rikene. 

Muligheten for en åpen konfrontasjon mellom konge og aristokrati lå imidlertid latent innebygd i datidas styresett, innenfor Kalmarunionen var i tillegg forholdet mellom rikene avgjørende. Det er ingen tvil om den danske dominansen innenfor unionen, en dominans som forsterket seg utover i perioden. Unionskongedømmets politiske mål ble i temmelig høy grad bestemt av danske geografiske og økonomiske forhold. Danmark var det rikeste av de  nordiske landene, best utstyrt med jord som det var, og hadde sannsynligvis den største befolkningen.

Kritikken i de to andre rikene mot den danske dominansen i unionen og utnevnelsen av dansker til både biskoper og lensherrer i Norge og Sverige, må i siste instans ha skyldtes grunnleggende politiske og økonomiske interesser, konkrete interesser som var knyttet til nasjonal selvstendighet. Den konstitusjonelle utformingen av forholdet mellom en unionell kongemakt og hvert lands aristokrati, var Kalmarunionens viktigste problem. Dette innebygde maktpolitiske spenningsforholdet innenfor unionen, ble over tid "løst" ved at Sverige brøt ut av unionen, mens Norge ble politisk underlagt Danmark.

  • Albrectsen, Esben: Danmark-Norge 1380-1814, b. 1: Fællesskabet bliver til : 1380-1536, 1997, isbn 87-500-3496-0, Finn boken
  • Blom, Grethe Authén: Norge i union på 1300-tallet, 1992, 2 b., isbn 82-519-1117-6, Finn boken
  • Etting, Vivian: Fra fællesskab til blodbad : Kalmarunionen 1397-1520, 1998, isbn 87-00-28888-8, Finn boken
  • Grinder-Hansen, Poul, red.: Margrete 1 : Nordens frue og husbond : Kalmarunionen 600 år, 1996, isbn 87-89384-51-2, Finn boken
  • Haug, Eldbjørg: Margrete - den siste dronning i Sverreætten, 2000, isbn 82-02-17642-5, Finn boken
  • Larsson, Lars-Olof: Kalmarunionens tid : från drottning Margareta till Kristian II, 2. uppl., 2003, isbn 91-518-4217-3, Finn boken
  • Moseng, Ole Georg, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen & Erling Sandmo: Norsk historie I, 750-1537, 2. utgave, 2007, isbn 978-82-15-00415-0

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.