Unionsoppløsningen i 1905

Kronologi over de viktigste hendelsene i 1905

  1. 11. januar

    Den norske regjeringen avviser den svenske statsminister Erik Gustaf Boströms forslag til organisering av det norske utenriksstyret, kjent som «lydrikepunktene».

  2. 7. februar

    Forhandlingene om konsulatsaken strander.

  3. 18. februar

    Stortinget setter ned en egen spesialkomité til behandling av konsulatsaken.

  4. 11. mars

    Den nye norske regjeringen under Christian Michelsen tiltrer. Regjeringens eneste program er aksjon i konulatsaken.

  5. 13. april

    Sveriges statsminister Boström går av og blir erstattet av Johan Ramstedt.

  6. 10. mai

    Stortingets spesialkomité avgir innstilling. Den går inn for et ensidig norsk vedtak om å opprette et separat konsulatvesen.

  7. 18. og 23. mai

    Stortinget (Odelstinget og Lagtinget) vedtar lov om et eget norsk konsulatvesen, gjeldende fra 1. januar 1906.

  8. 27. mai

    Kong Oscar 2 nekter å godkjenne loven. Ingen statsråd vil kontrasignere sanksjonsnektelsen, og regjeringen søker avskjed. Kongen nekter å innvilge søknaden.

  9. 7. juni

    Selve unionsoppløsningsdagen i Norge. Stortinget ber regjeringen fortsette «med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge».

  10. 7. og 8. juni

    Kong Oscar 2 hylles ved Rosendals slott i Stockholm. Svensk og internasjonal presse kaller den norske stortingsbeslutningen et «statskupp».

  11. 21. juni

    Det åpnes en ekstra («urtima») Riksdag i Stockholm. Den vedtar 27. juli at et nyvalgt Storting eller en folkeavstemning må ta stilling til unionsspørsmålet, og først deretter kan Norge foreslå for Sverige at man skal forhandle om vilkårene for oppløsningen.

  12. 27. juli

    Stortinget beslutter at det skal avholdes en folkeavstemning i Norge om unionsoppløsningen.

  13. 2. august

    Enda en ny svensk regjering tiltrer, under ledelse av Christian Lundeberg.

  14. 13. august

    Folkeavstemningen i Norge foregår i en nasjonal begeistringsrus. 368 392 stemmer ja til unionsoppløsningen, 184 stemmer nei. Se også:Kvinnenes underskriftskampanje.

  15. 31. august

    De formelle forhandlingene om unionsoppløsningen starter i Karlstad.  

  16. 8.–12. september

    Pause i Karlstadforhandlingene, som er nær sammenbrudd. Svensk marinestyrke sendes til Strömstad; delvis norsk mobilisering 13. september, da forhandlingene kommer i gang igjen.

  17. 23. september

    Karlstadforhandlingene avsluttes med en avtale om oppløsning av unionen.

  18. 9. oktober

    Stortinget vedtar Karlstad-overenskomsten med 101 mot 16 stemmer; en radikal fløy stemmer mot.

  19. 13. oktober

    Riksdagen vedtar Karlstad-overenskomsten. 16. oktober bifaller Riksdagen en kongelig proposisjon om opphevelse av Riksakten og anerkjennelse av Norge som selvstendig stat.

  20. 26. oktober

    Karlstad-konvensjonen undertegnes i Stockholm. Oscar 2 frasier seg den norske tronen, og unionen oppløses formelt.

  21. 12. og 13. november

    Den danske prins Carl krever folkeavstemning før han sier ja til Norges trone. Folkeavstemningen gir flertall for kongedømme med 259 563 stemmer, mot 69 364 som vil ha republikk.

  22. 18. november

    Stortinget velger prins Carl til norsk konge. Han tar navnet Haakon 7.

  23. 25. november

    Kong Haakon 7, dronning Maud og kronprins Olav kommer til Norge.

  24. 27. november

    Kongen avlegger ed til forfatningen i Stortinget.

Unionsoppløsningen i 1905 markerer slutten på unionen mellom Norge og Sverige som hadde eksistert siden 1814. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905. I Sverige regnes 26. oktober som dagen for unionsoppløsningen. Det var da kong Oscar 2 frasa seg den norske krone.

Den svensk-norske union fra 1814 hadde vært lite mer enn en personalunion med felles konge. Det vil si at Norge hadde en høy grad av indre selvstyre, men det var Sverige som sto for begge landenes utenrikspolitikk.

Karl Johan, den svenske kronprins som førte den svenske politikk, hadde gitt store konsesjoner til nordmennene. I 1818 ble han konge i de to riker. Han forsøkte da å skape en tettere union med sterkere kongemakt, men nordmennene sto imot. Da Karl Johan døde i 1844 ble motsetningene dempet, og 1850-årene ble «unionens lykkelige tid».

I 1860-årene ble imidlertid harmonien brutt. I Norge fikk den unionsskeptiske venstrebevegelsen vind i seilene, og i 1884 kom de til regjeringsmakten og innledet etter hvert en «knyttenevepolitikk» i unionssaken. Norges mulighet for å føre en egen utenrikspolitikk hadde lenge vært et stridstema. Nå krevde Venstre at Norge burde få et eget nasjonalt konsulatvesen.

I 1895 ble det krise og Sverige raslet med sablene. Venstre la seg på en mykere linje og krisen ble overvunnet. Den blusset imidlertid opp igjen, spesielt ved de såkalte «lydrikepunkter», et lovforslag om at et norsk konsulatvesen skulle være underlagt det svenske utenriksstyre (se konsulatsaken). Forslaget ble fremmet av den svenske statsminister Boström i 1904. Det var nå klart for de fleste på begge sider at det gikk mot en unionsoppløsning. Spørsmålet var bare hvordan.

I Norge grep Christian Michelsen tømmene. Han ble statsminister og skar igjennom ved å få Stortinget til å vedta en lov om eget konsulatvesen. Da Kongen nektet sanksjon, gikk regjeringen av og Michelsen formulerte den berømte 7. juni-beslutningen som sa at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og unionen var følgelig oppløst. – Sverige skulle ha skylden for unionsbruddet.

I 1905 var svenskene stort sett innstilt på unionsoppløsning, men reagerte på måten det ble gjort på. Forhandlingene som fulgte gjaldt svenskenes betingelser for å gå med på unionsoppløsningen. Det var tendenser til krise i forhandlingene. Begge parter var imidlertid innstilte på å unngå krig, noe de klarte.

I samtid, som i ettertid er den fredelige oppløsning av den svensk-norske union sett på som et politisk-diplomatisk mesterstykke. På den store fredskongress i Haag i 1907 ble til og med kong Oscar II hyldet som «fredsfyrste».

Mot unionsstrid

Den svensk-norske union, slik den ble etablert ved 4. november-grunnloven i 1814 og Riksakten året etter, var en meget tynn union, ikke stor mer enn en personalunion med felles konge hvis myndighet var begrenset etter tidens forestillinger. Selv militærvesenet og utenriksstellet som normalt skulle ligge under kongelig myndighet, hadde de norske politiske institusjoner en viss kontroll over.

Det var Karl Johan, som kronprins, som førte den svenske politikken i 1814. For ham gjaldt det å få unionen på plass, og i den sammenheng var han villig til å gi nordmennene store konsesjoner. I 1818, da han ble konge, forsøkte han imidlertid en ”amalgamasjonspolitikk” – en sammensmeltning av de to riker. Han tok også initiativer til å få endret grunnloven slik at kongens makt ble større. Blant annet foreslo han at Kongens utsettende veto i lovsaker skulle erstattes av absolutt veto, og at Kongen skulle kunne oppløse Stortinget. I 1821, da Stortinget skulle behandle kongens grunnlovsforslag, samlet han troppestyrker utenfor Kristiania (Oslo). Men han kom ingen vei, nordmennene hadde sine politiske institusjoner på plass og voktet strengt om sin selvstendighet. Karl Johan vek også tilbake fra å anvende militær makt når det kom til stykket. Da Karl Johan døde i 1844 ble amalgamasjonspolitikken oppgitt, og forholdet mellom de to stater bedret seg betraktelig.

1850-årene er betegnet som unionens lykkelige tid. Det bredte seg da en panskandinavistisk bevegelse, ikke ulik pangermanismen i Tyskland. I denne situasjon ble det nedsatt en unionskomite med tung representasjon fra begge land. Den la frem et forslag om en tettere union med flere felles politiske arenaer, og med full likestilling mellom de to stater. Det var på dette tidspunkt det ble bestemt å reise et minnesmerke over Karl Johan i Oslo. Rytterstatuen over mannen som førte Norge inn i unionen med Sverige er fremdeles det mest spektakulære minnesmerket i Oslo.

Nå ble unionskomiteens forslag lagt tilside. Unionskomiteens forslag var for radikalt. Det ble også fulgt av en svensk aktivisme for en tettere union. Man skjønte i Norge at det bar galt av sted, som Jens Arup Seip skriver. I 1864 led dessuten skandinavismen et avgjørende nederlag da Sverige/Norge ikke kom Danmark til unnsetning i krigen med Preussen. Nasjonalismen fenget til fortrengsel for skandinavismen. Av viktighet var også forskjellene i de politiske institusjonene i landene. Norge var mer demokratisk, og dette ga muligheter for for en radikal, demokratisk venstrebevegelse. Den demokratiske bevegelse ville at Kongens makt skulle begrenses, og siden kongen ble regnet som svensk, ble opposisjonen også anti-unionell og nasjonalistisk. På grunn av unionen fikk man altså en allianse mellom nasjonalisme og radikalisme som var uvanlig ellers i Europa der nasjonalismen ofte ble representert av de konservative. Alliansen ga den norske venstrebevegelse et sterkt momentum.

I Sverige begynte de konservative å frykte den liberale smitte fra Norge. Som Göran B. Nilsson skriver: ”den svenska ultrahögern började från mitten av 1880-talet att utnyttja unionsfrågan på samma listiga sätt som det norska venstre fast med omvända förtecken. Högern kunde få vind i sin kamp mot demokratins frammarsch i Sverige genom att spela på storsvenskhet och antinorskhet.” Det er sagt at fra omkring 1880 trakk de svenske konservative og de norske radikale i hver sin ende av unionen slik at den tilslutt revnet på midten. Det er ikke en helt gal beskrivelse av utviklingen.

Fra knyttenevepolitikk til lydrikepunkter

Postkort med oppfordring til å stemme for unionsoppløsningen. Tilgjengelig som offentlig eiendom (public domain).

. fri

Venstre kom til makten i Norge i 1884. Året betegner det første og største skritt mot parlamentarisme, det vil si at regjeringen skulle ha støtte i flertallet i Stortinget. Den norske regjering hadde først vært utnevnt av Kongen, men hadde lenge vært et selvsupplerende kollegium. Nå grep det radikale Storting tøylene. Fra 1890 innledet Venstre den såkalte ”knyttenevepolitikk” i unionssaken. Sverige ble utfordret, blant annet ble det krevet nasjonal kontroll med utenrikspolitikken og eget nasjonalt konsulatvesen. Dette var ikke bare en symbolsak. Sverige hadde nærmet seg Tyskland, mens Norge så seg best tjent med et tett forhold til Storbritannia. I 1895 kom det til krise. Svenskene begynte å rasle med sablene, og krig mellom de to land ble nå et mulig alternativ. Oppløsning av unionen ble også omtalt som en mulighet. Da oppløsningen ble realisert ti år senere, var man forsåvidt mentalt forberedt.

Viktigst var det imidlertid at svenskene i 1895 ensidig sa opp mellomriksloven som regulerte handels- og skipsfartsforholdene mellom Sverige og Norge, altså et slags fellesmarked. Denne ensidige avvikling av mellomriksloven røper at man heller ikke i Sverige tenkte unionelt. Skulle det være noe substans i en union, måtte det i det minste være et fellesmarked. Oppsigelsen vakte harme i Norge, og det er blitt hevdet av noen at egentlig var det svenskene som ved dette sa opp unionen. 1905 var bare en naturlig konsekvens av oppsigelsen i 1895. Krisen i 1895 endte med at nordmennene la seg på en mykere linje. En ny unionskomite ble nedsatt hvilket innebar at unionssaken ble stilt i bero i noen år. Ikke desto mindre er det rimelig å hevde at unionens skjebne nå var beseglet, om den ikke hadde vært det før. Det var bare et spørsmål om tid.

I 1903 fikk Norge en samlingsregjering under den konservative Francis Hagerup og Henrik Ibsens liberale sønn, Sigurd Ibsen. (Norge hadde på det tidspunkt to statsministere, en i Kristiania (Oslo) og en i Stockholm). Hagerup/Ibsen-regjeringen hadde som program en mulig oppløsning av unionen gjennom forhandlinger. Dette var en politikk på lang sikt. Det skulle imidlertid skje ting som satte fart i prosessen. Den dramatiske utvikling frem mot unionsbruddet i 1905, begynte sent i 1904 da den svenske statsminister Erik Gustaf Boström la frem et forslag til løsning av konsulatsaken som innebar at et eventuelt eget norsk konsulatvesen fortsatt skulle innordnes under den svenske utenrikspolitikk. Disse ”lydrikepunkter” avfødte stor forbitrelse i Norge. Sannsynligvis har ikke Boström forstått hvor provoserende hans forslag virket i Norge. Det er sagt at han ved dette forslag drepte unionen ved et vådeskudd. ”Lydrikepunktene” førte til at Hagerups regjering sprakk og måtte gå av slik at scenen var ryddet for aktivistene under den gamle venstremannen Christian Michelsen.

Michelsen griper tøylene

I Sverige var unionspolitikken i høy grad et anliggende for Kongen. Kong Oscar II var imidlertid gammel og mye av initiativet var tatt over av kronprins Gustav. I 1895 hadde han vært av de militante. Men i 1905 var han kommet til at det var best at unionen ble oppløst. Han hadde fått meldinger fra stormaktene (Storbritannia og Tyskland) at det de først og fremst ønsket var fred i Skandinavia, forøvrig stilte de seg likegyldige til en oppløsning av unionen. Storbritannias avslappede holdning til unionsoppløsningen var blant annet påvirket av Storbritannais minister i Sverige og Norge, James Rennell Rodd. På dette grunnlag foreslo Gustav overfor Riksdagen at Sverige skulle ta initiativet til en fredelig oppløsning av unionen. Det ble imidlertid ikke godtatt, ikke fordi Riksdagen ville holde på unionen for enhver pris, men fordi det var viktig at skylden for et eventuelt unionsbrudd skulle ligge hos Norge. Kronprins Gustavs initiativ har vært kjent i noen tid, men har hatt vanskeligheter med å komme inn i den norske ”fortelling” om unionsoppløsningen. For norsk selvforståelse har det vært viktig å holde fast ved at det var Norge som drev frem unionsoppløsningen mot motstand fra Sverige. Som bakgrunn for den fredelige unionsoppløsning, er det imidlertid all grunn til å merke seg kronprinsens initiativ.

Det neste skritt var at det norske storting etter initiativ fra den nye aktivistiske regjering ensidig vedtok en lov om opprettelse av eget norsk konsulatvesen. Lovvedtaket måtte sanksjoneres (godkjennes) av Kongen. På et dramatisk møte på Stockholms slott den 27. mai henstilte først den norske statsminister i Stockholm, Jørgen Løvland, innstendig kongen om å sanksjonere loven. Kongen nektet imidlertid. Den svenske opinion ville ikke ha godtatt en sanksjon. Løvland foreholdt da kongen at nektelsen kunne føre til oppløsning av unionen idet ingen av statsrådene ville kontrasignere sanksjonsnektelsen, noe som måtte skje om sanksjonsnektelsen skulle være gyldig. Istedenfor kontrasignatur ville hele regjeringen innlevere sine avskjedssøknader. Kongen hadde utsettende veto i lovsaker, og det har vært en del diskusjon om nektelsen av kontrasignatur var i overensstemmelse med den etablerte statsrett. Det er nå allment anerkjent at det var den, og at dette var kjent og godtatt såvel på svensk som på norsk side.

Kongen hevdet til slutt at han ikke ville bifalle avskjedssøknadene da han ikke ville kunne danne noen annen regjering. Etter dette reiste de norske statsråder tilbake til Kristiania (Oslo). Hjemme i Kristiania så statsminister Michelsen hvilken mulighet som åpnet seg ved kongens siste uttalelse. Sammen med sine nærmeste medarbeidere formulerte han den berømte 7. juni-beslutningen som ble vedtatt av Stortinget, og som simpelthen slo fast at Kongen hadde oppløst unionen ved å erklære at han ikke kunne danne noen norsk regjering og følgelig hadde opphørt å fungere som norsk konge. Samtidig bemyndiget Stortinget regjeringen Michelsen til å fortsette − nå også formelt som Stortingets regjering. Det er de som har hevdet at dette var det endelige gjennombrudd for parlamentarismen.

Sverige hadde altså oppløst unionen! Selv om kontrasignaturnektelsen var statsrettslig ”i orden”, har det vært diskutert om 7. juni-beslutningen var i overensstemmelse med folkeretten. En sentral jurist som høyesterettsjustitiarius Carsten Smith har hevdet at 7. juni-beslutningen var ”et nederlag for internasjonale rettsprinsipper. De norske statsorganer handlet den dag antagelig i strid med våre internasjonale – og unionsmesssige – forpliktelser ved ensidig å erklære unionen for oppløst”. Professor Ola Mestad har imidlertid hevdet at den nok var i overensstemmelse med folkeretten, men så føyer han til at om det var en revolusjon, så var det en ”revolusjon per invitasjon”. Dette er grunnet på kongens erklæring om at han ikke kunne skaffe Norge en ny regjering. Kongen visste at han ikke kunne hindre regjeringen fra å tre tilbake. Han hadde heller ikke noen alternativ kriseløsning å henvise til. Det er med andre ord noe resignert over Kongens uttalelse, han har forstått at unionsoppløsningen var det sannsynlige utfall. Det er nettopp denne resignasjon Michelsen har sett og grepet fatt i.

Karlstadforhandlingene

I Sverige var kronprins Gustav og regjeringen under statsminister Johan Ramstedt (som hadde overtatt etter Bostrøm) tilbøyelig til uten videre å godta unionsoppløsningen. 7 juni-beslutningen hadde imidlertid vakt en storm av forbitrelse i Sverige. Man reagerte ikke så mye på selve unionsoppløsningen, den var man mentalt forberedt på, men man reagerte på måten dette var gjort på, på nordmennenes ensidige aksjon. Selv liberalere og gamle venner av Norge reagerte med harme. I denne situasjon satte Riksdagen kongehuset og regjeringen Ramstedt på sidelinjen og etablerte en komite under den ultrakonservative Christian Lundeberg for å føre saken videre. Politikken ble ikke å godta at unionen var oppløst ved 7. juni-beslutningen, men at den måtte kunne oppløses under forutsetning av at Sveriges ære ble ivaretatt. Det vil si at det måtte stilles betingelser og gis konsesjoner.

Sommeren 1905 ble det ført forhandlinger mellom de to regjeringer i den svenske byen Karlstad, midtveis mellom Stockholm og Kristiania (Oslo). I Sverige ble Lundebergs komite konvertert til en regjering. Dette var altså Riksdagens (og ikke Kongens) regjering og innebar et viktig skritt mot parlamentarisme også i Sverige. Svenskene forhandlet ut fra den forutsetning at unionen fortsatt besto og at det var betingelsene for en oppløsning man diskuterte. Norge derimot forhandlet ut fra den forutsetning at unionen var oppløst og at diskusjonene dreiet seg om de kompensasjoner Sverige skulle innrømmes. De formelle spørsmål som oppsto på dette grunnlag, bestemte man seg på begge sider å overse. Det gjaldt for eksempel slike ting som hvordan Jørgen Løvland, som hadde vært statsminister i Stockholm, men som etter 7. juni var blitt utnevnt til Norges første utenriksminister, skulle tituleres. For svenskene var han fremdeles statsminister.

Den første betingelse den svenske Riksdagen stilte, var at det måtte holdes folkeavstemning i Norge. Det er noe paradoksalt ved at de ultrakonservative krever et slikt demokratisk grep. Michelsen kom imidlertid Riksdagen i forkjøpet slik at folkeavstemningen fikk preg av å være et norsk initiativ. Den førte til en unison oppslutning om Michelsen og 7. juni-beslutningen, kun 184 enkeltstemmer ble avgitt mot beslutningen. På det tidspunkt var det alminnelig stemmerett for menn i Norge (men ikke i Sverige). Kvinnene mobiliserte også til støtte for Michelsen ved en underskriftskampanje som fikk en enestående oppslutning. De gamle meningsforskjeller som hadde eksistert i Norge om unionens gavnlighet, ble altså feid til side til fordel for en nasjonal samling om den aktivistiske politikk.

Det vanskeligste punkt under forhandlingene var svenskenes krav om at de norske grensefestninger langs grensen mot Sverige skulle ødelegges. Det gjaldt to gamle historiske festninger, Kongsvinger og Fredriksten (det var ved den siste at den svenske krigerkongen Karl 12 var blitt skutt i 1718), foruten en del nyere befestninger som var bygget i årene før 1905 på grunn av den tilspissede unionskonflikt. Hverken Michelsen eller Lundeberg var villige til å sette saken på spissen. Det gjaldt for begge å unngå krig, derfor måtte det ikke stilles krav som de visste motparten ikke kunne godta. I det hele tatt utviklet det seg et godt og tillitsfullt forhold mellom de to hovedforhandlere, venstremannen Michelsen og den ultrakonservative Lundeberg. De likte hverandre og stolte på hverandre, og var begge innstilt på at forhandlingene skulle lykkes. Men de hadde begge militante grupper på hver sin side som det måtte tas hensyn til.

På den norske side var det en militant gruppe som mente at kravet om å rive grensefestningene gikk den norske suverenitet for nær. Lundeberg hadde en tilsvarende situasjon på sin side. Der var det en gruppe som krevet en militær aksjon. Sannsynligvis hadde Lundeberg og Michelsen stor gjensidig forståelse for hverandres forhandlingsstrategier. Det vil si at det var et element av spill for galleriet over forhandlingene, noe som knapt er uvanlig i slike situasjoner. Resultatet var for det første at de militante grupper ble isolert såvel i Sverige som i Norge, og for det annet at de to gamle historiske festninger fikk bli stående, mens de andre ble revet.

Sannsynligvis var den svenske reaksjonen kraftigere enn Michelsen hadde tenkt seg. Etter det dristige og avgjørende grep 7. juni, ble hans politikk å mildne motsetningene og gi konsesjoner til svenskene. Det er sagt at han skiftet politikk, men det har han selv benektet. Seieren var vunnet, nå måtte den sikres på en fornuftig måte. Det klareste uttrykk for denne forsoningspolitikk i kjølvannet av den provoserende 7. juni-beslutningen ble da også tilbudet til kronprins Gustavs yngre bror, prins Carl, om å overta den norske krone. Dette ble blankt avvist, men Michelsen hadde fått demonstrert god vilje gjennom en gest til det svenske kongehus. I stedet ble det altså den danske prins Carl som ble valgt til norsk konge – Haakon VII. I den foreliggende situasjon var det av stor betydning å få demonstrert overfor stormaktene at unionsoppløsningen var en ren politisk handling og at det ikke var tale om noen sosial revolusjon. Michelsen var selv gammel republikaner, men dette var ikke tiden for å være radikal og innføre republikk. Nå skulle så mange som mulig samles om den nasjonale politikk, det vil si om unionsoppløsningen og bare den.              

Hvor nær var man krig?

Til tross for at begge parter ønsket og arbeidet for en fredelig løsning, var resultatet ikke gitt på forhånd, og spenningen var til tider svært høy. Det ble mobilisert på begge sider av grensen. Det er blitt hevdet av norske historikere at tilbaketoget i 1895 da svenskene begynte å rasle med sablene, skyldtes at Norge sto så svakt militært. I 1905 derimot hadde Norge rustet opp under den dyktige forsvarsminister fra 1900 til 1903, Georg Stang, og kunne ta risikoen ved en ensidig unionsoppløsning. Sverige hadde imidlertid også rustet opp (i likhet med Europa forøvrig), slik at styrkeforholdet mellom Norge og Sverige var det samme i 1905 som i 1895. Det vil si at Sverige var uten sammenligning den militært sterkeste stat. Endringer i det militære styrkeforhold synes ikke å ha vært avgjørende for nordmennenes dristige grep i 1905.

Det har vært en diskusjon om hvor nær man egentlig var krig. Valget lå i svenskenes hender. Skulle man svare på 7. juni-beslutningen med militær aksjon. Det gjorde man ikke, men om man ikke fikk tilstrekkelige konsesjoner fra nordmennene under de påfølgende forhandlinger, skulle man da gå til militær aksjon? Det ville eventuelt kunne tatt form av en innmarsj i Norge mot Kristiania for å beskyte og skape ødeleggelser i hovedstaden. Etter på denne måten å ha ydmyket nordmennene, ville Sveriges ære vært gjenopprettet og de svenske tropper ville kunne bli trukket tilbake. Selv om stormaktene ønsket fred i Skandinavia, ville en slik aksjon knapt utløst noen reaksjon internasjonalt. I Encyclopedia Britannica fra 1911 står det at ”war generally follows the secession of a member of a union”. Krig var forventet adferd i en slik situasjon.

Stemningen i Sverige var imidlertid mot krig. Noen av de militære sjefer og politikere fra de ultrakonservative i førstekammeret i Riksdagen ivret for militær aksjon, men som vi har sett var det en isolert gruppe. Kongefamilien var klart mot militær aksjon, det var også statsminister Lundeberg som selv hadde sin bakgrunn som ultrakonservativ i førstekammeret. Hans holdning var viktig for å isolere de militante, og han er beskrevet som en ”återtogets hjälte”. Også sosialdemokratene og deres leder, Hjalmar Branting, gikk aktivt ut mot krig. Branting var av de få svensker som godtok at unionen var oppløst ved stortingsvedtaket den 7. juni. Sosialdemokratene truet også med generalstreik om det skulle gå så langt som til militær aksjon. Den kanskje viktigste grunn til at det ikke ble krig var nok allikevel at ikke bare nordmennene, men også svenskene så fordeler ved at unionen ble oppløst.   

Unionsoppløsning – en måte å bli kvitt unionssaken på

Bakgrunnen for denne holdning lå dels i en nyskandinavistisk bølge i tiårene før 1905. Selv om man aldri kan snakke om en felleskultur i likhet med den dansk-norske felleskultur, ble det kulturelle og faglige samarbeid mellom Sverige og Norge stadig tettere. Det er symptomatisk at Svenska Akademien ga nobelprisen i litteratur til den norske forfatter og nasjonale aktivist Bjørnstjerne Bjørnson i 1903. Samme år holdt Norges grand old man innenfor humaniora, Sophus Bugge, under stor begeistring sitt kjente foredrag i Studentersamfundet i Kristiania om den nye tid for skandinavisk samarbeid. Året etter, i 1904 midt under unionskrisen, holdt Edvard Grieg åtte konserter i Stockholm. Til en venn skriver han: ”Blandt Tilhørerne har jeg bare set Tegn på den varmeste sympati...” og han fortsetter, ”Musiklivet her i disse Dage står ganske under Tegnet: Norge. Og det er forunderligt, hvordan de netop her lar sig elektrisere av norsk kunst. Tænk førend jeg kom hid, var der udsolgt til 3 Koncerte. Hjemme er jo sligt en Umulighed. Ja, til tre Sportsstævner! Men til tre Koncerter – aldrig!” 

Det ble i denne tiden også etablert skandinaviske foreninger og skandinaviske tidsskrifter. Det ble arrangert regelmessige møter innenfor forskjellige profesjoner som økonomi, juss, naturvitenskap osv. Særlig markant var utviklingen av det som er blitt kalt ”arbeiderskandinavismen” – et tett samkvem mellom de voksende arbeiderbevegelser i de tre skandinaviske land. Dette er bakgrunnen for den svenske arbeiderbevegelsens støtte til Norge i den kritiske unionsoppløsningsfase. En forutsetning for dette stadig tettere samkvem mellom de tre skandinaviske land, var det språklige fellesskap. Svensk, dansk og norsk (dansk) sto så nær hverandre at alle kunne bruke sitt eget språk i samkvemet innenfor Skandinavia.

Vi ser altså en karakteristisk motsetning mellom – på den ene side en stadig mer tilspisset politisk konflikt mellom Sverige og Norge, og – på den annen side et stadig nærmere samarbeid kulturelt og faglig. Denne motsetning ble sterkt følt og næret behovet for å bli kvitt unionssaken som sto som et hinder for en videre utvikling av samarbeidet mellom de to land. Etterhvert vokste også den tanke frem at den beste måte å bli kvitt den besværlige unionssaken på, var simpelthen å få oppløst unionen. Denne tanke vokste ikke bare frem i Norge, men også i noen grad i Sverige. De ultrakonservatives frykt for den liberale smitte fra Norge løp altså sammen med de norgesvennliges ønske om å få bort hindrene for et nærmere samarbeid mellom de to land. På begge hold begynte man å se fordelene ved en unionsoppløsning.

Tanken hadde vokst frem allerede på 1890-tallet. I 1894 oppholdt den kjente svenske poet og forfatter, Gustaf Fröding, seg på et nervesanatorium i Norge. Derfra skrev han artikler i den svenske avisen Karlstadtidningen. I en av disse skriver han ”Om jag vore Kung – ja, då skulle jag först och främst förklara unionen upplöst.”  Så ikler han seg kongerollen og fortsetter: ”Vi vele inte att vårt och våra undersåters liv skall förbittras av ändalösa trätor. Faren i frid, mina kära norsker! Vi önske Eder all framgång, lycka och välmåga.”  Man var simpelthen blitt trett av unionskonflikten på begge sider av grensen.

Sverige og Norge hadde forskjellige flagg. Begge flaggene skulle imidlertid ha et felles unionsmerke i hjørnet av flagget.  De radikale norske nasjonalister mente unionsmerket gikk norsk suverenitet for nær og fikk det fjernet i siste fase av unionen. Da kunne nordmennene med stolthet heise det rene norske flagg. Sverige derimot beholdt unionsmerket frem til høsten 1905. Da man endelig ble kvitt det, berettes det om med hvilken begeistring man enkelte steder kunne heise det rene flagg – et svensk flagg uten unionsmerke! Men det skjedde først utpå høsten 1905.

En styrket nasjonsbygging

I moderne historieforskning er det blitt legitimt å resonnere ”kontrafaktisk”. Det innebærer en reaksjon mot den vanlige tendens i faget til å tenke deterministisk, eller til å impliserer at det med nødvendighet måtte gå som det gikk. Det er svenske historikere (Göran B. Nilsson og Bo Stråth) som har argumentert for at vi nettopp fra unionenes «lykkelige tid» i 1850-årene kontrafaktisk kunne ha tenkt oss en annen utvikling, det vil si en utvikling mot en tettere og mer holdbar union. De har altså anfektet det vanlige norske syn at unionens skjebne var beseglet ved dens fødsel i 1814 – at 1905 kom som en naturlig følge av 1814.

Nå har vi sett at det særlig i siste fase av unionen utviklet seg et godt forhold mellom de to land på flere felt. Det er imidlertid noe ironisk i det forhold at dette ikke ga grunnlag for tanken om en tettere og mer harmonisk union, tvert imot næret det ønsket om unionsoppløsning så man ble kvitt den besværlige unionssaken.

Håpet om at unionsoppløsningen skulle innebære at motsetningene mellom de to folk med ett skulle være ute av verdenen slik at man kunne intensivere den nære mellomfolkelige kontakt, slo ikke til. Unionsoppløsningen førte til en ”istid i Norden” som Ruth Hemstad har skrevet. En rekke planlagte møter i Norden og mellom svensker og nordmenn ble avlyst. Edvard Grieg hadde for eksempel ikke flere konserter i Stockholm. Unionssaken hadde vekket sterke følelser på begge sider av grensen. I den aktuelle situasjon virker det som svensker og nordmenn hadde vanskelig for å forstå hverandres reaksjoner. Boström hadde undervurdert de sterke norske reaksjoner på ”lydrikepunktene” i 1904 og Michelsen hadde undervurdert de sterke svenske reaksjoner på 7. juni-beslutningen 1905.

Hovedpoenget er imidlertid at det ble en fredelig unionsoppløsning. Dette er i sterk kontrast til den blodige oppløsning av den irsk-britiske union i 1921. Den fredelige unionsoppløsning har vakt oppmerksomhet i samtid og ettertid. Det er således bemerkelsesverdig at den gamle og syke Oscar II, som nok så på unionsoppløsningen som et nederlag, ble hyldet som «fredsfyrste» på den store fredskongress i Haag i 1907.

Sverige hadde «tapt» Finland til Russland i 1809. Norge skulle være en erstatning for tapet, men Norge kom aldri til å erstatte Finland i svensk bevissthet. Det er også karakteristisk at unionsoppløsningen fulgtes av en nasjonal konsolidering i både Norge og Sverige. I Sverige fødtes på slutten av 1800-tallet en stormaktsdrøm: Det lille Sverige skulle bli den ledende industrinasjon i Europa – hva landet også ble! I dette mentale bildet av en nasjonal konsolidering hadde Norge ingen plass. Norge kom unionen i dens siste fase til å stå i veien for den svenske, nasjonale nasjonsbyggingen. I Norge ser vi en parallell utvikling. Unionsoppløsningen fulgtes av «den nye arbeidsdagen» − en intensivert konsentrasjon om en bred nasjonsbygging.

Utvalgt og kommentert bibliografi

Bo Stråth. 2005. Union och demokrati. De förenade rikena Sverige−Norge under 200 år. Nya Doxa. Norsk versjon: Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg−Sverige 1814−1905. Pax.

Dette er bd. I i jubileumsverket Sverige og Norge under 200 år (Sverige og Norge gjennom 200 år) utgitt i anledning 100 årsmarkeringen av den svensk−norske unions oppløsning. Dette er den den fyldigste og mest oppdaterte historie om den svensk-norske unions historie. Selve oppløsningen i 1905 behandles utførlig i kap. 10, «Uppløsningen» s. 451−515.

Ola Mestad og Dag Michalsen (red.). 2005. Rett, nasjon, union. Den svensk-norske unionens rettslige historie 1814-1905. Universitetsforlaget.

Her er en rekke artikler om den konstitusjonelle utvikling under unionen, og ikke minst om de rettslige forhold ved unionsoppløsningen. Spesielt kan nevnes:

Michael Stolleis, «The Dissolution of the Union between Norway and Sweden in 1905» (s. 35-48). Her settes diskusjonene i unionens siste fase inn i samtidens politiske og ideologiske konflikter i Europa.

Cecilie Schjatvet, «Internasjonal voldgift og unionsoppløsning» (s. 49-78).

Her påvises det norske stortings utenrikspolitiske engasjement gjennom Den interparlamentariske union i unionens siste fase.

Ola Mestad, «Unionsoppløysinga i 1905: parlamentarisme, strategi og statsrett» (s. 334-419). Her gjennomgås blant annet utviklingen frem til 7. juni-vedtaket og det vises hvordan dette vedtaket dannet føringer på norsk statsrett.

Alf  Kaartvedt. 1995.  1814-1905. Unionen med Sverige. Del III i Bd. 1 av Norsk utenrikspolitisk historie. (s. 231-364).

Kaartvedt påviser at «Unionen kunne i virkeligheten ikke fungere utenrikspolitisk uten utstrakt norsk medvirkning».

Ruth Hemstad. 2008. Fra Indian summer til nordisk vinter. Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsning. Akademisk publisering.

En fremstilling av skandinavismen der det påvises en sterk nyskandinavisme fra omkring 1900 og frem til unionsoppløsningen, og den påfølgende nordiske vinter som en følge av begivenhetene i 1905.  

Bo G. Hall. 2005. Storsvensken som ble fredsfurste. Statsmannen och brukspatronen Christian Lundeberg. Proprius. – En kort biografi over svenskenes statsminister og forhandler i Karlstad.

Øystein Sørensen og Thorbjörn Nilsson (red.). 2005. 1905 – Nye perspektiver. Aschehoug. – En bok som holder hva den lover. Der er en rekke artikler med friske perspektiver på 1905.

Inger Hammar. 2004. För freden och rösträtten. Kvinnorna och den svensk-norska unionens. sista dagar. Nordic Akcademic Press.

Gustaf Fröding och Norge. 2006. Gustaf Fröding-sälskapet XXXVII.

En rekke dagbøker og erindringer er publisert så som:

Francis Hagerup. 1951. Dagbok ført i 1905. Utgitt av H. Falck Myckland. Aschehoug.

Fridtjof Nansen. 2005. Dagbok 1905. Redigert av Bodil Austad og Kim Ravn. Unipax. Her om forhandlingene som førte til at prins Carl av Danmark ble den norske kong Haakon VII, -  og om forhandlingene med stormaktene om anerkjennelse av den norske selvstendighet.

Sverre Blandhol og Dag Michalsen (red.) 2007. Rettsforsker, politiker, internasjonalist: Perspektiver på Francis Hagerup. Unipax.

Lars Roar Langslet. 2011. Kap. «Francis Hagerup» i Konservatisme på norsk, s. 167-187. Med utgangspunkt i Blandhols og Michalsens bok (se ovenfor) og i Rune Slagstads behandling av Francis Hagerup som en sentral handlingsideolog i Nasjonale strateger (Pax  1998, s. 126-129) blir Hagerup rehabilitert både som rettsteoretiker og politiker.

Tor Bomann-Larsen. 2006. Vintertronen. Cappelen. Dette er første bind i en omfattende biografi om kong Haakon og dronning Maud. Kong Haakons vei til den norske trone er inngående skildret.   

Per E. Hem. 2005. Jørgen Løvland. Vår første utanriksminister. Samlaget

Lars Roar Langslet. 2004. Sønnen. En biografi om Sigurd Ibsen. Cappelen.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 24.03.2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie fra 1884 til 1940

Francis Sejersted Institutt for samfunnsforskning

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.