treskeverk

Vi ser her hvordan renseapparatet på et Thermænius treskeverk virket.
Av .
Prøvekjøring av piggmaskin før museumsdag på Litlenget i Rissa 2008.

Artikkelstart

Et treskeverk var en maskin som tidligere ble brukt til å skille korn eller frø fra halm og strå og rense produktet. Ulike energikilder ble brukt til å drive de eldste treskeverkene. Fra først av var det hånd- og hestekraft eller vind og vann som drev enkle maskiner av tre og etter hvert av jern i form av piggmaskiner. Disse maskinene kunne ikke sortere eller rense kornet, det måtte foregå i etterkant av treskingen.

De eldste treskemaskinene

Som i Sverige og andre land ble det også i Norge eksperimentert med treskemaskiner i andre halvpart av 1700-tallet. Det endelige gjennombruddet kom imidlertid med skotten Andrew Meikles konstruksjon fra 1787. I hans maskin ble kornet ført frem mellom to riflede valser mot en roterende sylinder med jernbeslåtte slagbommer som pisket løs kornet.

De minste maskinene kunne trekkes med håndkraft. Teknologien knyttet til vannkraft og hestevandring var imidlertid kjent i Norge, og ble også tatt i bruk som drivkraft til treskemaskinene. Først på 1800-tallet begynte treskemaskinene å spre seg utover landet fra gode korndistrikter som Trøndelag og Hedmark. Prisen på maskinene var imidlertid svært høy, 50-150 daler, og det var bare de største gårdene som hadde økonomi til å betale slike summer.

På 1850-tallet kom det endelige gjennombruddet for treskemaskinene, men på landsbasis ble fortsatt nesten alt kornet tresket med sliul. På denne tiden ble også et nytt treskeprinsipp presentert; det gjaldt piggtreskeren, som fikk sin glansperiode mot slutten av 1800-tallet. Det nye var at kornet ble raspet av akset mellom piggene på en roterende valse og piggene i slagbroen.

Produksjonen

Helt frem til midten av 1800-tallet var treskemaskinene nesten utelukkende laget av tre, produsert av lokale håndverkere. På 1850-tallet var det flere mekaniske verksteder og jernverk som produserte treskeverk i serier. Mesna Brug ved Lillehammer begynte å produsere piggmaskiner i 1879. Disse maskinene hadde drivhjul og vitale deler av jern.

Drivkreftene

De eldste treskemaskinene av tre var ekstremt tunge å dra. Til de største maskinene måtte man gjerne ha fire hester. Det var også et blodslit å dra de mindre maskinene for håndkraft. Det var ikke uten grunn at piggmaskinen ble kalt «husmannspina».

På 1850-tallet begynte en revolusjonerende nyhet å vise seg på veiene, nemlig den transportable dampmaskinen, kalt lokomobilen. Ofte var det flere storbønder som gikk sammen om å kjøpe treskeverk og lokomobil. Det måtte være en betydelig bemanning når treskingen fant sted. Mange steder var det nærmest høytid med god mat og drikke. I Trøndelag ble det vanligvis servert kjøttkaker, en rett som ble høyt verdsatt.

Slaglistemaskinene

Treskemaskinene kunne etter hvert utføre flere funksjoner. Halmstråene med korn ble først banket mellom de roterende slaglistene og slagbroen. Slagbroen, som lå under trommelen, fungerte også som en rist. Korn, agner og halmstubber falt ned på ristebordet, som transporterte den såkalte dråsen til skumsåldet. Her blåste en vifte bort agner og halmstubber. Kornet falt ned på oppfangerbordet, som i sin tur transporterte det til såldekassene. Disse såldene hadde ulike store åpninger som gjorde at man kunne skille ut halmstubber, korn og frø og mindre urenheter. Ved hjelp av en elevator kunne så det ferdigrensede kornet transporteres til et oppsekkingsapparat. Halmen forlot slagbroen via en metallplate og landet på halmristeren, som til slutt førte den ut av maskinen.

Treskeverkenes endeligt

I første halvpart av 1900-tallet ble nesten alt korn tresket med treskeverk. Dette endret seg relativt raskt i andre halvpart av det samme århundret, da skurtreskere ble importert i stor stil. Skurtreskeren kunne både skjære, treske og rense kornet i én operasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1983). Jord- og kornbehandling i eldre tid. Redskaper brukt i Steinkjer-regionen, Steinkjer Museum.
  • Langballe, M (1919). Landbruksredskaper og maskiner. I N. Ødegard (red.). Landbruksboken bd. 1. Kristiania.
  • Valen-Sendstad, Fartein (1964). Norske Landbruksredskaper. 1800-1850-årene. De Sandvigske Samlinger. Lillehammer.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg