trell

I de eldste nordiske landskapslovene oppfattes trellen som løsøre uten rettsstatus. Besittelse av treller var noe som hevet en families sosiale status. Ut fra de mange bestemmelser i lovene, særlig de norske landskapslovene, om treller og frigitte treller (løysinger), ser det ut til at trellehold spilte en betydelig rolle i 1000-tallets norske samfunn, både hos høvdinger og gode bønder. Litterære kilder fra høymiddelalderen mener å vite at treller i eldre tid ble brukt både som husholdstjenere og gårdsarbeidere.

De norske lovene skiller mellom utenlandske og norske treller. Utenlandske treller var nok hovedsakelig blitt tatt til fange under vikingtokt og krigstog, både i kristne områder i Vest-Europa og ikke-kristne områder i østersjøområdet. Dels ble trellene tatt med hjem til Norge som krigsbytte av dem som tok dem til fange, og dels kunne de selges og kjøpes på slavemarkeder i utlandet. Om de fikk barn, kunne trellestatusen gå i arv. Men også innenlandske frie menn kunne ifølge de eldste lovene risikere å bli treller (skuldarmenn) om de hadde gjeld de ikke klarte å betale tilbake – de ble i så fall i bokstavelig forstand gjeldsslaver.

Hvor omfattende trelleholdet var, og hvor viktig det var for den totale produksjonen, er svært usikkert og har vært gjenstand for mye diskusjon. Kildene gir på den ene siden ikke grunnlag for å hevde at den norske og øvrige nordiske økonomien i vikingtid og tidlig kristen middelalder var så gjennomgripende basert på ufri arbeidskraft som såkalte slavesamfunn andre steder og i andre epoker, som i antikkens Athen og Italia, eller som i plantasjeøkonomien i sørstatene i USA i nyere tid.

I Athen og Italia kan på det meste opptil 35 til 40 prosent av befolkningen ha vært slaver. Så omfattende har trelleholdet helt sikkert ikke vært i Norge. Basert på bedre dokumenterte forhold i England mot slutten av 1000-tallet er det blitt gjettet på at trellene i Norge kan ha utgjort rundt ti prosent av befolkningen her.

På den andre siden forutsetter landskapslovene at det tok flere generasjoner før en løysing og hans eller hennes etterkommere ble helt fri fra bindingen til herren sin og dennes etterkommere. Dessuten kan landskapslovenes klare juridiske kategorier representere forenklinger som dekker over mange former for ufrihet eller avhengighet mellom ytterpunktene trell og helt fri mann eller kvinne.

En passus i Frostatingsloven kan tyde på at det på alminnelig gode gårder i Trøndelag gjerne var et par treller i tillegg til bonden og hans familie. Det heter nemlig her at om en mann ble blindet, skulle han som erstatning få en gård med tolv kyr, to hester og tre treller.

På storgårder kan det ha vært flere. I Snorres kongesagaer heter det om høvdingen Erling Skjalgsson på Sola at han stadig hadde 30 treller hjemme på gården sin, og i tillegg andre treller. Erling skal ha fastsatt dagsverk for dem og gitt dem åkerlapper som de kunne dyrke for seg selv om kveldene og nettene, når arbeidet for herren var gjort. Slik kunne de ifølge Snorre legge seg opp midler til å kjøpe seg fri fra trelldommen, og for betalingen han fikk fra dem kunne Erling kjøpe seg nye treller. Løysingene satte han dels til sildefiske og annet arbeid, og dels fikk de rydde gårder i skogen. Snorre førte denne beretningen i pennen 200 år etter at Erling Skjalgsson døde. Den må derfor tas med en betydelig klype salt.

Da de eldste bevarte redaksjonene av de norske landskapslovene ble til på slutten av 1100-tallet og første halvdel av 1200-tallet, var trelleholdet etter alt å dømme i sterk tilbakegang til tross for de mange bestemmelsene der om treller og frigitte treller. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og det øvrige reviderte norske lovverket fra andre halvdel av 1200-tallet er trellene helt borte som sosial gruppe. Landsloven forutsetter riktignok at kokkene på leidangsskipene kunne være treller, men dette kan være en detalj som er blitt hengende igjen fra landskapslovene ved lovrevisjonen til kong Magnus uten noen rot i faktiske forhold i 1270-årene.

Da Snorre skrev kongesagaene sine, var kristendommen for lengst godt etablert i Norge, og kirken var mot hold av kristne treller og for frigivelse av disse. Beretningen om Erling Skjalgsson og de frigitte trellene hans tidlig på 1000-tallet kan være inspirert av dette. Men vi kan ikke se bort fra at Snorre hadde rett i at det mot slutten av vikingtiden var utstrakt bruk av treller på høvdinggårdene her til lands. Og landskapslovene gir inntrykk av at til og med prestene i den eldste kristne tiden kunne være treller.

I tillegg til at kirken motarbeidet bruk av kristne treller har nok flere økonomiske forhold bidratt til at trelleholdet forsvant. En åpenbar årsak var at tilgangen på treller utenfra gikk sterkt tilbake etter vikingtiden, både fra kristne og ikke-kristne områder. Å opprettholde et omfattende trellehold ved å la trellene reprodusere seg selv var trolig mer kostbart og lite effektivt. Samtidig førte den sterke befolkningsveksten i høymiddelalderen til økende knapphet på jord. I en slik situasjon var det ikke nødvendig for jordeierne å bruke tvang for å skaffe arbeidskraft til å dyrke jorden. Det ble mer regningssvarende å leie ut jord i stedet.

Trelleholdet ble derfor fra tidlig kristen middelalder trolig gradvis erstattet av et mer omfattende leilendingsvesen enn tidligere. Høymiddelalderens tallrike leilendinger ble nok i stor utstrekning rekruttert fra trellestanden. Dels kan nyrydningsmenn ha vært trelleætlinger, slik Snorre må ha sett det for seg i beretningen om Erlings Skjalgsson og de frigitte trellene hans. Dels kan også underbruk av eldre gårder som tidligere ble drevet av treller, i stedet ha blitt leilendingsgårder i denne perioden.

Historikeren Kåre Lunden mente at trelleholdet holdt seg lengst på Østlandet hvor nyrydningen kunne pågå lengre enn i andre landsdeler og presset på jordressursene meldte seg sist. Av samme grunn mente han at trelleholdet holdt seg enda lenger i det mer jordrike Sverige, hvor trellevesenet ble formelt avskaffet så sent som i 1335 ved en retterbot (stadga) utstedt av den svensk-norske kongen Magnus Eriksson. Det er imidlertid uklart hvilken betydning trelleholdet hadde der da kong Magnus erklærte det for avskaffet, og i beste fall høyst usikkert om trelleholdet i Norge virkelig holdt seg lenger på Østlandet enn i andre deler av landet.

• slaveri
• norsk historie fra 800 til 1130
• vikingtiden

• «Treller, bønder og elite» – Norgeshistorie.no
• «Slaver, barn og kvinner – husholdet i merovingertiden» – Norgeshistorie.no