Komintern, forkortelse for Den kommunistiske internasjonale, var i virksomhet fra 1919 til 1943. 

Komintern ble stiftet på en kongress i Moskva 4. mars 1919. Dens program og oppbygning ble fastlagt ved en rekke senere kongresser. I 1920 ble de såkalte Moskva-tesene vedtatt. De inneholdt betingelsene for å bli opptatt som medlem. Den tredje internasjonale var etter formålsparagrafen en sammenslutning av de kommunistiske partier i alle land til et enhetlig kommunistisk verdensparti. Ved hjelp av flertallet av arbeiderklassen og de fattige bønder ville den arbeide for å opprette proletariatets verdensdiktatur, avskaffe klassene og virkeliggjøre sosialismen som det første skritt mot det kommunistiske samfunn. Komintern bygde på den «demokratiske sentralisme». Eksekutivkomiteen ble valgt av kongressen og hadde den avgjørende myndighet over alle de tilsluttede partier, som var organisert etter nøye fastlagte prinsipper. Komintern anerkjente bare ett kommunistisk parti i hvert land. Kominterns sekretariat lå hele tiden i Moskva, og det sovjetiske partiet hadde den helt bestemmende innflytelse.

I de første årene fikk Komintern tilslutning fra den radikale delen av arbeiderbevegelsen i alle land og spilte en ledende rolle i de revolusjonære reisningene etter den første verdenskrig. Da reaksjonen satte inn, ble imidlertid skillet mellom det sovjetiske parti og Vest-Europas arbeiderbevegelse stadig mer utpreget, og Kominterns ledelse greide ikke lenger å samle de store arbeidermasser utenom Sovjetunionen. Fraksjonsstriden i det sovjetiske partiet virket også sterkt hemmende på Internasjonalens virksomhet, og førte til stadige taktiske svingninger. Komintern avviste alle forsøk på internasjonal samling av arbeiderbevegelsen som ikke fullt ut bygde på dets sentralistiske organisasjonsprinsipp. Mens de sosialdemokratiske partier særlig har bygd på de bedrestilte faglærte arbeidere, har de kommunistiske partier for en vesentlig del samlet sine medlemmer blant de lavest lønte og de arbeidsløse. Komintern la stor vekt på propagandaen i de koloniale og halvkoloniale land og samarbeidet her med de nasjonale bevegelser. I Kina spilte kommunistene en ledende rolle under den nasjonale reisning i 1927, og selv etter at Chiang Kai-shek vendte seg mot dem, fortsatte det å eksistere en del sovjetrepublikker i det indre av Kina.

I 1930-årene skjedde det en ny kursendring i Kominterns taktikk. Japanernes erobring av Mandsjuria og Hitlers maktovertakelse i Tyskland betydde en umiddelbar krigstrussel mot Sovjetunionen. Under inntrykk av krigsfaren og nazismens fremmarsj i Europa lanserte Komintern parolen om folkefront, som ble knesatt på Kominterns kongress 1935, der Georgi Dimitrov ble valgt til formann. Kominterns virksomhet hadde hele tiden vært betraktet med dyp uvilje av andre lands regjeringer. Etter at Sovjetunionen var kommet med i den annen verdenskrig i 1941, utgjorde Kominterns eksistens en hindring for samarbeidet med Storbritannia, og særlig med USA. Kominterns presidium oppfordret de enkelte seksjoner til å bifalle at den ble oppløst. Oppløsningen trådte i kraft 10. juni 1943.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.