Landskyld er opprinnelig den årlige avgiften en leilending betalte til eieren (jorddrotten) for bruken av gården hvor leilendingen bodde og arbeidet.

I samsvar med eldre tiders naturalhusholdning ble landskylden i alminnelighet betalt med gårdens produkter. De viktigste formene for landskyld var korn, smør, talg, fisk, salt, huder og skinn, alt etter sin art regnet etter vekt (bismerpund eller vog), i hulmål eller per stykk.

Magnus Lagabøtes landslov av 1274 brukte landskyld som grunnlag for utligning av leidangsskatten, noe som førte til at landskyld etter hvert trengte igjennom som verdimåler også for selveierbruk. Fra 1500-tallet ble landskylden en fast avgift, som bare kunne reguleres ved offentlig skyldsetting, men til gjengjeld kom det opp nye avgifter. De nye avgiftene hadde i alminnelighet til formål å omgå skyldsettingsreglene, og de avspeiler forholdet mellom tilbud og etterspørsel på jord. Da skatt i naturalier ble avløst av pengeytelser, ble verdiforholdet mellom de forskjellige artene av landskyld fastsatt i penger.

Når retten til å bruke en eiendom og retten til å oppebære landskyld var skilt fra hverandre, talte man om løs landskyld.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.