Plassering

av KF-bok. Begrenset gjenbruk

Tollerodden med Larvik kirke.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Larvik torg.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Larvik, kommune i Vestfold fylke, omkring Larviksfjorden og nedre del av de to vassdragene som munner ut her, Farriselva (Siljanvassdraget) og Numedalslågen. I 1988 ble kommunen slått sammen med nabokommunene Brunlanes, Hedrum, Stavern og Tjølling. Den nye storkommunen omfatter således halvøya mellom Langesundsfjorden og Larviksfjorden i sørvest, halvøya mellom Larviksfjorden og Sandefjordsfjorden i sørøst, områdene på begge sider av Farris i vest, og områdene på begge sider av Lågen 30–35 km nordover fra utløpet. Larvik er Vestfolds største kommune, både etter areal og folketall.

Larvik og Lardal kommuner har blitt enige om å slå seg sammen til Larvik kommune i forbindelse med regjeringen Solbergkommunereform. Dette ble formelt vedtatt i statsråd 5. februar 2016 med virkning fra 1. januar 2018.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Kommunen ligger i sin helhet innen Oslofeltet, og berggrunnen består av magmatiske bergarter fra perm, vesentlig syenitt, men også noen mindre områder med lavabergarter helt i nordøst. Særlig kjent er den grovkornede syenitten larvikitt, som brytes i store brudd flere steder i kommunen. Noen av øyene i Langesundsfjorden lengst vest i kommunen består av sedimentære bergarter fra kambrosilur. Gjennom kommunen, nordøst-sørvest, går Raet, en israndavsetning fra isens tilbaketrekning etter siste istid. Den kommer inn i kommunen litt sør for Goksjø, går gjennom Larvik by og demmer blant annet opp Farris, og går ut i Langesundsbukta ved Mølen. På ra-ryggen nord for Larvik sentrum ligger Bøkeskogen, den største bøkeforekomsten i Norge. Marine løsavsetninger dekker det meste av berggrunnen utenfor Raet; innenfor er det særlig langs Lågen en finner større løsavsetninger. Ellers domineres landskapet av skogkledde, avrundede åser med sparsomt morenedekke. De høyeste åsene i kommunen er i nordvest (Vettakollen, 456 moh.) Klimaet er gunstig med et stort antall årlige soldager og lang vekstsesong. Årlig nedbør er 1050 mm, med høsten som mest nedbørrike årstid. Månedsmiddeltemperaturen varierer fra -3 °C i januar til 17 °C i juli. Om sommeren og høsten er sørvest den dominerende vindretning; på kysten kan sørvesten ofte komme opp i kuling styrke i høstmånedene. Vinter og vår dominerer en nordlig fralandsvind.

Larvik ligger i sin helhet i den boreonemorale sone med edelløvskog i solvendt terreng med godt jordsmonn, mens barskog og bjørk preger landskapet for øvrig.

Ifølge Fylkesmannen i Vestfold  har Larvik følgende 19 naturreservater: Fugløyrogn (Viktig hekkeplass for sjøfugler), Stormyr (Fattigmyrkompleks), Elva (Stort, flatt fattigmyrkompleks), Nevlungstranda (Fint utformet svartorstrandskog med tilhørende strandvegetasjon), Brånakollene (Vel utviklet og tilnærmet urørt bøkeskog), Refsholttjønna  og  Indre Viksfjord (Viktige våtmarksområder med spesielt rikt og interessant fugleliv), Jordstøyp,  Vemannsås, Røysa, Middagskollen og Korpen (Skogområder med stor variasjon i skogtyper, fra fattig til rik vegetasjon og artsinnhold. Stor grad av opprinnelig preg), Askvikmyra (Spesielt, kystnært myrområde), Malmøya (Særpreget kystområde med stort geologisk og biologiskmangfold), Ringane (Særpreget strandområde. Voksested for den nasjonalt svært sjeldne og truede arten vasskjeks), Hummerbakken (Viktig våtmarksområde. Levested for den nasjonalt sjeldne og truede plantearten dvergålegras), Kinnhalvøya (Variert naturområde. Levested for den nasjonalt svært sjeldne og truede arten flytegro og flere andre sjeldne arter), Styggås (Særpreget naturområde. Kystnær kalkfuruskog med flere nasjonalt sjeldne arter av planter og sopp) og Geiterøya (Uvanlig stor og konsentrert forekomst av barlind, samt forekomst av de hensynskrevende planteartene flueblomst og hjortetrøst.)

Larvik havn med ferge til Hirtshals. Stavern kan skimtes i bakgrunnen. I forgrunnen noe av den gamle bebyggelsen på Torstrand.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Bosetningen er særlig konsentrert til tettstedene Larvik (23 927 innbyggere i 2016) og Stavern (5 635 innbyggere i 2016) og områdene utenfor Raet ellers. Andre tettsteder i kommunen er Helgeroa/Nevlunghavn (1 890 innbyggere i 2016) og Lauve/Viksfjord (1 777 innbyggere i 2016) nær kysten, og Kvelde (931 innbyggere i 2016) og Verningen (931 innbyggere i 2016) i innlandet. Skogtraktene rundt Farris og på begge sider av Lågen i nord er svært sparsomt bosatt. Bebyggelsen i og omkring selve bysenteret ligger hovedsakelig i skråningen mellom fjorden og Bøkeskogen.

Byens første tollkammer på Tollerodden, fra 1600-1700-tallet, er antikvarisk restaurert og drives i dag av en stiftelse. Huset er båtkonstruktøren Colin Archers fødested.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Industri er etter offentlig forvaltning og varehandel/hotell- og restaurantdrift kommunens viktigste næring, og den er svært allsidig. Viktigste bransjer er nærings- og nytelsesmiddelindustrien, hovedsakelig i bysenteret og Hedrum (28,2 prosent av de industrisysselsatte i 2014), metallvareindustri (18,4 prosent), mest i bysenteret og i Tjølling, trelast- og trevareindustri (14,2 prosent, mest i bysenteret, Brunlanes og Hedrum) og bergverksdrift (10,2 prosent) i Tjølling, Brunlanes og Hedrum; kjent i så måte er brytningen av larvikitt. Den største enkeltbedrift er Treschow-Fritzøe, som eier og drifter selskaper innen skogsdrift og naturressurser, eiendomsforvaltning og -utvikling, steinindustri, byggevarehandel og –distribusjon samt programvareutvikling.

Larvik er Vestfolds viktigste jordbrukskommune, med nesten 20 prosent av fylkets jordbruksareal. Korndyrking er viktigste driftsform med 2/3 av jordbruksarealet i kommunen. Ellers dyrkes det mye poteter og grønnsaker, og Larvik har størst areal til grønnsaker på friland blant landets kommuner. Arealet under glass/plast (agurk, tomat og blomster) er det største i Vestfold. Husdyrholdet er relativt beskjedent sammenlignet med planteproduksjonen, men betyr mye i fylkessammenheng; hønseholdet er størst blant fylkets kommuner.

Larvik er etter Tjøme fylkets viktigste fiskerikommune, regnet både etter vekten og verdien av den ilandbrakte fangsten. Særlig merkes fangsten av skalldyr. Viktigste fiskehavner er Stavern og Helgeroa/Nevlunghavn.

Larvik er den kommunen i Vestfold med størst skogavvirking. I 2015 utgjorde den 87 348 m³, eller 24 prosent av fylkets samlede avvirkning. Størsteparten av avvirkningen er gran og foregår i tidligere Hedrum kommune.

Det er svært lite vannkraftproduksjon i Larvik. Den gjennomsnittlige årsproduksjonen i kommunen er på 14 gigawattimer (GWh) per 2016. Det er tre kraftverk i kommunen, største fallhøyde er 23 meter.

Østlands-Posten kommer ut i Larvik. Den hadde i 2016 et opplagstall på 9 921.

Vestfoldbanen går gjennom tettstedet Larvik. E18 passerer nord for sentrum. Fra Bommestadkrysset ved E18 går Rv. 40 til tettstedet Larvik, mens Fv. 40 går fra Bommestadkrysset langs Lågen nordover til Kvelde og videre til Svarstad i Lardal og til Kongsberg. Fv. 304 går fra Kvelde til Sandefjord. Fra tettstedet Larvik går Fv. 303 til Sandefjord, Fv. 301 via Stavern til Helgeroa/Nevlunghavn og Fv. 302 direkte til Helgeroa/Nevlunghavn. Larvik er en av Østlandets viktigste havner, med fergeforbindelse til Hirtshals. Om sommeren er det fergeforbindelse mellom tettbebyggelsen Helgeroa, Stokkøya, Årøya, Siktesøya, Langøya og tettbebyggelsen Langesund i Telemark.

Thor Heyerdahl videregående skole med varierte studieretninger. Sykehuset i Vestfold, avd. Larvik, ligger i bysenteret, I Stavern ligger Sykehuset i Vestfolds tilbud til pasienter som trenger rehabilitering; klinikk fysikalsk medisin og rehabilitering. Stedet er mest kjent som Kysthospitalet ved Stavern, og har sin historie helt tilbake til 1892.

Stavern var frem til 1864 hovedbase for Sjøforsvaret, og stedet har atskillig bebyggelse fra den tiden det tjente som orlogsstasjon.

Larvik hører til Sør-Øst politidistrikt, Larvik tingrett og Agder lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Vestfold regionråd sammen med  HofHolmestrandHortenLardalNøtterøyReSandefjordStokkeTjøme og Tønsberg.

Larvik kommune tilsvarer de 11 soknene Berg, Hedrum, Hvarnes, Kjose, Kvelde, Larvik, Nanset, Stavern, Tanum, Tjølling og Østre Halsen i Larvik prosti (Tunsberg bispedømme) i Den norske kirke.

For statistiske formål er Larvik kommune (per 2016) inndelt i 16 delområder med til sammen 117 grunnkretser.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Larvik til Larvik fogderi i Jarlsberg og Larviks amt.

17. mai feires i Bøkeskogen.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Larvik er et gammelt strandsted og fikk kjøpstadsrettigheter i 1671 da Ulrik Frederik Gyldenløve kjøpte godset Fritsø og ble greve av Laurvig. Byen levde av trelasthandel, båtbygging og sjøfart, og av Fritsø jernverk, som ble drevet inntil 1868. Havneutbygging og jernbaneforbindelse i 1880-årene til Oslo og Skien virket stimulerende på byens næringsliv. Etter en stagnasjonsperiode fikk byen en ny og allsidig industrivekst fra 1930-årene.

Den eldste bebyggelsen ligger ved Tollerodden. Her er Larvik kirke fra 1677, Laurvigs Hospital fra 1762 (fredet 1923), og den gamle tollboden fra 1712 (fredet 1923, nå sjøfartsmuseum). I nærheten ligger Herregården, en vakker trebygning i barokkstil anlagt 1674 som Gyldenløves residens og hovedsete for Laurvig grevskap (fredet 1923). Tollerodden, Herregården og høydedraget innenfor danner et skille mellom den sentrale delen av byen i vest med vanlig trafikkhavn, jernbanestasjon, offentlige bygninger og forretningsstrøk, og Torstrand og Vestre Halsen i øst med industrihavn og industristrøk på de flate sandslettene ved Lågen. Bydelen Langestrand vest for Farriselva har nær tilknytning til byens eldste industri, Fritzøe Verk. På odden ved elveutløpet er det bygget et nytt, moderne boligkompleks, Fritzøe Brygge.

I Bøkeskogen er Vestfolds største bevarte gravfelt fra yngre jernalder. Larvik Museum har samlinger fra grevetiden, så vel som fra byens sjøfarts- og industrihistorie.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv mast med tre seil mot en blå bakgrunn; gjenspeiler tilknytningen til sjøen.

Første ledd i navnet er dannet av norrønt lǫgr, 'vann', her brukt om Numedalslågen; eldre navneformer er Laurvig, Laghervik.

  • Allum, Anund Iversen: Hedrum: bidrag til bygdens historie [...], 1956, Finn boken
  • Bjørvik, Tor: Kulturminner i Larvik-distriktet, 2007, isbn 978-82-990835-7-7
  • Gundersen, Sverre: Brunlanes kommune 1837-1987, 1987, Finn boken
  • Krohn-Holm, Jan W.: Tjølling bygdebok, 1970-74, 3 b., Finn boken
  • Krohn-Holm, Jan W.: Hedrum bygdebok, 1978-82, 3 b., Finn boken
  • Larviks historie, 1923-63, 3 b.
  • Nyhus, Per: Dengang det het Laurvig, 1981, isbn 82-990835-0-8, Finn boken
  • Nyhus, Per: Larvik A-Å, 1999, isbn 82-990835-3-2, Finn boken
  • Nyhus, Per: Larvik før og nå, 2008-, 2 b., isbn 978-82-990835-8-4, Finn boken
  • Wasberg, Gunnar Christie: Larvik: hva byen var, og slik den ble, 1971 («Et utvalg litteratur om Larvik», av A. Kronen og M. Bærug: 171-213), Finn boken
  • Wasberg, Gunnar Christie & Thor-Olaf Marthinsen: Stavern: strandstedet - byen, 1994, Finn boken
  • Wasberg, Gunnar Christie m.fl.: Brunlanes: en bygdebok, 1970-92, 3 b. i 4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.