Leilending (også kalt bygselmann), en person som leier jord, er en betegnelse som nok går tilbake til vikingtid. Den gammelnorske formen er leiglendingr, og er avledet av verbet leiga og substantivet land.

På 1200- og 1300-tallet bygslet en leilending normalt en gård med egen skyldtakst fra én eller flere jordeiere. Alt på 1100- og 1200-tallet var det rettslig sett stor forskjell på en odelsbonde og en leilending, ettersom en odelsbonde hadde rett til dobbelt så store rettsbøter som en leilending. Derimot kom skillet mellom en selveiende bonde og en leilending til å bli jevnet ut, i takt med at leievilkårene ble bedre, og mange gårdbrukere endte opp med å måtte bygsle. 

Fra 800- og 900-tallet e.Kr. og fram til 1350 økte tallet på leilendinger. Mens et flertall av bøndene  i ulike former var selveiende bønder i vikingtida, var flertallet leilendinger på begynnelsen av 1300-tallet. Samtidig ble det i løpet av denne perioden et skarpere skille mellom politisk makt og eiendomsrett til jord, og leieforholdet ble mer og mer et saklig-økonomisk forhold, og personlige avhengighetsforhold av politisk karakter mellom mektige godseiere og leilendinger og selveiere fikk mindre betydning.

På 1600- og 1700-tallet skilte leilendingene seg ut fra husmenn ved at de bygslet en matrikulert og skyldsatt gård, som nå  også figurerte som en egen skatteenhet. I kontrast festet husmennene bare et lite jordstykke som var en del av en gård, og hadde ofte arbeidsplikt. Og på denne tiden var skillet mellom leilendinger og selveiere mindre enn det man skulle tro, fordi leilendingene hadde så store rettigheter til gården. Mange leilendinger kunne for eksempel sette ned og inngå kontrakter med husmenn på sine gårder, og ellers bestemme suksesjonen eller hvem etterfølgerne skulle være. Hovedskillet sosialt sett på bygdene gikk mellom bønder og husmenn, ikke mellom selveiere og leilendinger i bondestanden.

Betegnelsen leilending opptrer i de norske landskapslovene allerede på 1100- og 1200-tallet. Mens Gulatingsloven opererer med vanlig kontraktstid på ett år, har Frostatingsloven en normaltid på tre år. Men allerede på slutten av 1200-tallet og på 1300-tallet viser hjemmelsbrev at livstidsfeste var i ferd med å innarbeide seg. Noe annet er at avgiften veitsla, som ble betalt hvert tredje år, vitner om at mange leilendinger lenge måtte få stadfestet sin kontrakt hvert tredje år. Denne avgiften fikk på 1500-tallet navnet tredjeårstake, og var da et minne om middelalderens vanlige kontraktstid på tre år. I løpet av 1200- og 1300-tallet var praksis blitt at leieforholdet ble stadfestet på nytt hvert tredje år mot gjestebud for eller avgift til jordeieren innenfor en ordning med livslang leilendingsrett.

Derimot forutsatte praksisen med en stor førstebygsel –innfestingsavgift – som ble lovfestet i 1514, at leilendingene fikk sitte livet ut på gården. Både førstebygsel og tredjeårstake ble innarbeidet som nye avgifter - ekstraavgifter - i løpet av siste del av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. På 1100- og 1200-tallet hadde landskylda – den årlige jordleia – vært den eneste lovlige avgiften, men alt på 1200-tallet ble klaget over at jordeierne krevde ekstraavgifter.

På 1500-tallet gjorde kongemakten flere forsøk på å få innført livstidsfeste for leilendinger med både offentlige og private jordeiere. I 1604 innførte Christian IV livstidsfeste som juridisk bindende når ikke annet var avtalt. På 1500- og 1600-tallet var det også svært utbredt at leilendinger hadde opplatingsrett, det vil si at de kunne bestemme hvem som skulle overta leilendingsretten etter dem mot økonomisk vederlag. I 1699 forutsatte lovgiverne at leilendinger skulle ha forkjøpsrett til gården ved salg, og denne retten ble slått uttrykkelig fast i et reskript i 1710.

Det må sees som arvefeste som tenderer mot permanent feste. I de norske småbyene var det også sterke tendenser mot permanent feste. Huseiere kunne selge hus med festegrunn uten å innhente samtykke fra grunneier.

Derimot kunne kontraktsbrudd føre til at jordeieren sa opp kontrakten og utkastelse av leilendingen. Leilendingen måtte betale landskylda i tide og tredjeårstake hvert tredje år, og holde gårdsbygninger og jordvei ved like, og ikke hogge ut for mye tømmer. Tømmerhogsten for leilendingen begrenset seg til å virke som han trengte til å bygging og vedlikehold av hus og gjerder, og skulle ikke overstige verdien av halve landskyldtaksten.

I praksis var det vanlig at leilendingene fortsatte å leie, selv når de sto med rest på leieavgiftene. Forordningene som kom i 1684 og 1685, søkte også å trygge leilendingene mot utkastelse om han sto med restanser på førstebygsel og tredjeårstake. Bare restanser på landskyld var oppsigelsesgrunn. 

Rettspraksis viser at leilendinger som over lengre tid ikke hadde svart leieavgifter og hadde latt gården forfalle, kunne miste bruksretten og bli kastet ut. Men utfallet i rettssaken kunne like gjerne gå leilendingens vei som jordherrens, og leilendinger hadde ofte sterkt rettsvern, selv i saker der de over tid hadde brutt viktige punkter i kontrakten.

Fra slutten av 1600-tallet og enda mer utover på 1700-tallet fikk stadig flere gårdbrukere skjøte på gården og ble selveiere. Den største trusselen mot leilendingene kom fra andre bønder som hadde råd til å kjøpe seg en gård. Bønder som ikke hadde en gård å drive selv, men hadde bygslet bort gården, kunne kreve å få overta den. Han lyste seg som husvill, det vil si være uten hus eller gård, og kunne da anvende buslitsretten, det vil si rett til å overta gårder en eide og leide ut når en var husvill. Retten ble gjerne brukt for både egen person og for barn og svigerbarn. En undersøkelse av Høland på 1600-tallet viser at buslitsretten i siste del av hundreåret ble en viktig drivkraft for leilendinger som valgte å kjøpe gårder.

Dernest viste leilendingssystemet seg å bli mindre lukrativt for jordeierne. Alt i 1539 måtte regulering av landskyld på en gård, som både var takst og årlig jordleie, skje ved en bondelagrette. Dette betydde i praksis at landskylda sjelden ble forhøyet. I 1578 ble tredjeårstaka fryst fast på offentlig gods, og i 1604 ble de offentlige takstene gjort gjeldende på privat gods. I 1684 og 1685 kom det også faste og uforanderlige takster for førstebygsel på alle typer gods.

Disse reformene betydde at jordleieinntektene ikke kunne følge prisstigningen, selv om noen jordeiere tok seg til rette og skrudde opp avgiftene ulovlig. Dette gjorde at mange jordeiere på slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet, og i Nord-Norge på 1800-tallet, valgte å kjøpe seg ut eller å spekulere i jordegods i tider med høy prisstigning uten å satse på stabilt eierskap. Jordeiere som før hadde søkt å sikre seg gårder med skog og fosser eller gårder med gode fiskeplasser, valgte å selge seg  ut og kontrollere ressursene gjennom kontrakter og gjeldsbinding overfor bøndene.

På 1700-tallet og enda mer på 1800-tallet kom ordning med forpaktere inn som et nytt innslag. Forpakterne hadde ofte korte åremålskontrakter, og et vilkår var  ofte deling av kornavling mellom jordeier og forpakter. De såkalte helmingskontraktene (helming betyr halvpart) er et minne om denne likedelingen av avlingen. Forpakterne kom til å ligne på husmenn med hensyn til kortvarig leietid og utrygghet, men de disponerte over langt større jordvidde og hadde sjelden arbeidsplikt.

I løpet av 1800-tallet forsvant leilendingssystemet. Det holdt seg best i Nord-Norge og på Sunnmøre. Bestemmelsene om leilendinger falt bort ved lov om forpaktning av 25. juni 1965.

  • Dørum, Knut: Oppløsningen av skyldeiesystemet. En studie av eiendomsformer og eierinteresser til jord i Norge ca. 1600–1800, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1994.
  • Hovstad, Håkon: Enkelte trekk i norsk jordleielovgivning på 15- og 1600-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1959.
  • Iversen, Tore: Trelldommen. Norsk slaveri i middelalderen. Oslo 1994.
  • Johannessen, Knut: Eiendomsfordeling og eierinteresser. Trekk av jordeiendomsforholdene i Høland på 1600-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1971.
  • Skre, Dagfinn, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200–1350 e.Kr. Oslo 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.