av /Fjord-Norge. Begrenset gjenbruk

Stavanger

Faktaboks

landareal:
236 km²
innbyggertall:
142 034
fylke:
Rogaland
innbyggernavn:
siddis, finnøybu, finnøing, rennesøybu
kommunenummer:
1103 (fra 01.01.2020, tidligere 1103)
høyeste fjell:
Bandåsen (514 moh.)

Kommunevåpen

Stavanger. Sentrumskart. 1) Rådhus. 2) Stavanger domkirke, Katedralskolen (Kongsgård skole). 3) Oljemuseum. 4) Sjøfarts- og handelsmuseum. 5) Gamle Stavanger, Hermetikkmuseum. 6) Utvandrersenter. 7) Valbergtårnet. 8) Sølvberget (kulturhus). 9) St. Petri kirke. 10) Statsarkivet. 11) St. Johannes kirke. 12) Hetland kirke. 13) Jernbanestasjon. 14) Busstasjon. 15) Fylkesmannen. 16) Telemuseum. 17) Rogaland Teater. 18) Sykehus. 19) Arkeologisk museum. 20) Stavanger museum. 21) Stavanger kunstforening. 22) Svømmestadion.

Av /KF-arkiv ※.
Av /Store norske leksikon ※.

Stavanger-området.

Av /Store norske leksikon ※.

Stavanger. Midt i Stavanger sentrum ligger Breiavatnet og Stavanger katedralskole. Stavanger domkirke sees i bakgrunnen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra Stavanger havn.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Stavanger domkirke.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Stavanger er en kommune i Rogaland fylke. Den omfatter fastlandet på vestsiden av Gandsfjorden/Byfjorden mellom Dusavik i nord og Forus i sør og med bysenteret ved Gandsfjordens munning, likeledes øyene nord for munningen. Ved kommunereformen i 2020 ble Stavanger slått sammen med Rennesøy og Finnøy, samtidig som den sørøstre delen av øya Ombo, som før 2020 hørte til Hjelmeland, ble lagt til kommunen.

Stavanger er landets fjerde folkerikeste kommune, og tettstedet Stavanger/Sandnes, som omfatter den sammenhengende bymessige bebyggelsen i de fire kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg, utgjør landets tredje største tettsted med 225 020 innbyggere (2019).

Historie

Stavangers historie som by strekker seg langt tilbake i middelalderen. Stavanger ble opprettet som bykommune i 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret i Norge.

Kommunen fikk byutvidelser i Hetland (Stavanger prestegjelds landdistrikt) i 1867, 1879, 1906, 1923 og 1953 før den 1965 ble sammenslått med Madla og fastlandet vest for Gandsfjorden, likeledes øyene utenfor munningen fjorden, av Hetland.

Fra 1965 hørte 121 øyer til Stavanger hvorav sju fikk fastlandsforbindelse i 1978. Den klart største av disse var Hundvåg/Buøy (5,3 km2).

Dagens utstrekning

Ved kommuneendringene i 2020 økte antall øyer i Stavanger til 326. De største øyene i tidligere Rennesøy som da ble slått sammen med Stavanger, er: Rennesøy (40,7 km2), Mosterøy (12,0 km2), Bru (3,0 km2), Fjøløy (2,1 km2) og Klosterøy (1,7 km2). De største øyene i tidligere Finnøy kommune er: Finnøy (25 km2), Fogn (10 km2), Bjergøyna (5,6 km2), Kyrkjøyna (5,2 km2), Halsnøya (Halsne; 4,9 km2) og Nordre og Søndre Talgje (henholdsvis 4,1 og 1,6 km2).

Ellers merkes Åmøy, før 2020 delt mellom Stavanger og Rennesøy, som er 5,3 km2, og Ombo (57,5 km2), Ryfylkes største øy, som tidligere var delt mellom Finnøy og Hjelmeland, men som fra 2020 i sin helhet ligger i Stavanger.

Etter dette grenser Stavanger på fastlandet mot Sandnes i sør, Sola i sørvest og Randaberg i vest. I sjøen grenser kommunen til Kvitsøy i Håsteinfjorden/Kvitsøyfjorden i vest, til Bokn og Tysvær i Boknafjorden/Nedstrandsfjorden i nordvest, til Suldal i Boknafjorden i nord, til Hjelmeland i Ombofjorden/Gardsundsfjorden i nordøst, til Strand i Fisterfjorden/Høgsfjorden i øst og til Sandnes i Gandsfjorden i sørøst.

Natur

Stavanger. Ullandhaug, sørvest for Stavanger by, med rekonstruerte langhus fra jernalderen. I bakgrunnen Hafrsfjord og bydelen Gosen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Vinterstemning fra Breiavatnet.
Breiavatnet
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Berggrunnen i Stavanger hører til den kaledonske fjellkjeden, (se også kaledonske orogenese) og består dels av omdannede sedimentære bergarter fra kambrosilur, særlig fyllitt og glimmerskifer, dels av sterkt omdannede bergarter av prekambrisk opprinnelse, vesentlig gneis av ulik type, likeledes granitt og gabbro. I de sentrale delene av kommunen på fastlandet dominerer fyllitt og glimmerskifer, på øyene er det større innslag av hardere bergarter som amfibolitt og gneiser.

Øyene er lave og relativt flate i sør, men blir mer berglendte og høyere nordover. Skifrene i berggrunnen forvitrer lett og gir god dyrkingsjord, men vegetasjonen er relativt sparsom i områdene som er mest utsatt for vær og vind. Berggrunnen er både på fastlandet og øyene for en stor del dekket av betydelige, glasiale løsmasser, og særlig de sørlige øyene danner i så måte en fortsettelse nordover av landskapet på Jæren. Nord i kommunen ligger jorden i stor grad i søkk mellom lyng- eller skogkledde knauser. Skogen er stort sett løvskog med en del plantet gran. På Ombo er det naturlig furuskog.

Harde bergarter av prekambrisk alder i den kaldeonske foldesonen danner de høyestliggende områdene både på fastlandet og på øyene. Eksempler på dette er på fastlandet Madlatuva ved Hafrsfjorden som når 95 moh., og det markerte landemerket Jåttånuten, sju km sør for bysenteret, som når 138 moh. Slike eksempler på øyene er Bandåsen nordvest på Ombo som når 513 m og er det høyeste punkt i Stavanger kommune og på øyene i Rogaland, likeledes Mastravarden vest på Mosterøy 154 moh., Rennesøyhornet (Hodnefjellet) sørøst på Rennesøy 234 moh., Vestbøvarden 153 moh. på Finnøy og Eikefjellet 213 moh. på Halsnøya (Halsne).

Bysenteret i Stavanger ligger rundt Vågen, en liten bukt som skjærer seg sørøstover fra Byfjorden . Fra Vågen går en markert forsenkning i fyllitten via Breiavatnet sørøstover til Hillevågsvatnet, en nordgående bukt av Gandsfjorden.

Bybeskrivelse

Stavanger. Parti fra gamle Stavanger, som består av nær 170 små, hvitmalte, vernede hus og brostensgater. De gamle gasslyktene er fremdeles i bruk, men gassen er byttet ut med elektrisitet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Stavanger. Parti fra Vågen. De gamle sjøhusene ble bygd på 1800-tallet og er senere restaurert. I dag finnes mange av byens utesteder her. På høyden bak sjøhusene sees Valbergtårnet, påbegynt 1850. Arkitekt var C. H. Grosch. Valbergtårnet ble brukt som vakttårn frem til 1922. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Bysenteret ligger ved Vågen nord for Breiavatnet og jernbanestasjonen. Det sentrale handelsstrøketner i et område med stort sett eldre trehusbebyggelse med trange, sjarmerende gater, øst og sørøst for Vågen, med Kirkegata som viktigste forretningsgate. Ved nordenden av det idylliske Breiavatnet ligger Stavanger domkirke, et av landets fineste og best bevarte bygg fra middelalderen. Inntil denne lå bispegården, hvis grunnmur Kongsgård skole (Stavanger Katedralskole) antakelig er bygd på. En omfattende fornyelse i utkantene av det gamle bysenteret, særlig rundt Torget mellom domkirken og Vågen, har siden 1950-tallet sterkt forandret sentrums utseende, men flere verdifulle, eldre miljøer i den sentrale delen av byen er bevart, for eksempel «Straen» vest for Vågen (Gamle Stavanger), som for størstedelen er boligområde.

Nær sentrum ligger østre bydel som sammen med det gamle bysenteret er skilt fra det øvrige fastlandet i kommune ved forsenkningen mellom Hillevågsvatnet og Vågen. I forsenkningen går Fv. 44 og jernbanen sørover. På Eiganes noe vest for sentrum ligger Kielland-familiens Ledaal, som nå er både kongebolig, representasjonslokale for byen og museum. Nærmest sentrum i sør ligger bydelen Våland på et høydedrag med vidt utsyn; lenger ute ligger Mosvatnet med friluftsområder. Øst og sør for Mosvatnet ligger de nye bydelene Bekkefaret og Tjensvoll, som avgrenses i sør av Ullandhaug, også med betydelige friluftsområder.

Ved Fv. 44 (Lagårdsveien) sør for bysenteret ligger kontorene til fylkesmannen i Rogaland og Rogaland fylkeskommune. Hillevåg som ligger like utenfor munningen av Hillevågsvatnet, var sentrum i den tidligere Hetland kommune. Her finnes atskillig industri. Jernbanen og Fv. 44 fører videre sørover langs Gandsfjorden med småhusområdene Mariero og Lyngnes. I Hinnavågen er det et større anlegg for bygging av oljeproduksjonsplattformer, og på Forus på grensen til Sandnes er det store områder for industri og annen næringsvirksomhet, særlig virksomheter innen oljesektoren. Her er blant annet hovedsetet til Equinor, likeledes et større forretnings- og servicesenter og byens største idrettsanlegg etter publikumskapasitet (Viking Stadion). Oljedirektoratet og det meste av virksomheten til Universitetet i Stavanger ligger på Ullandhaug. Universitetet har virksomhet også på Bjergsted (musikk og dans) og på Stavanger Museum (arkeologi), samt på Universitetssykehuset i Stavanger som ligger i Bekkefaret.

Nordvest for bysenteret ligger Tasta med store boligområder og ved Byfjorden store industriområder med en vesentlig del av oljebasene (Dusaviga på grensen til Randaberg). I vest ligger Stokka nærmest byen og lenger ute Madla. Rundt Stokkavatnene (tidligere drikkevannskilde) er det friområder. I nord og nordøst ligger byøyene, hvorav Hundvåg/Buøy som med 10 954 innbyggere (2017), er den største etter folketall. På Buøy ligger Rosenberg WorleyParsons AS (tidligere Rosenberg Mek. Verksted). Hundvåg er forbundet med bysenteret ved Bybrua via Sølyst/Grasholmen og Engøy.

Navn og kommunevåpen

Kommunevåpenet (godkjent 1939) har en gull avkvistet vinranke med blad mot en blå bakgrunn; motivet har sin opprinnelse i byseglet fra 1591 og henspiller på første stavelse i navnet.

Navnet kommer av norrønt Stafangr, sammensatt av stafr, ‘stav’, og angr, ‘fjord’, sikter antakelig til det rette fjordløpet inn til Vågen; stafr kan også knyttes til Valbergets skrent som reiser seg bratt opp øst for Vågen.

Ekstern lenke

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg