Erna Solberg

Erna Solberg, norsk politiker, statsminister siden 2013 og partileder i Høyre siden 2004. Solberg har representert Hordaland på Stortinget siden 1989.

Solberg er cand.mag. fra Universitetet i Bergen (1986), med fagene sosiologi, sammenliknende politikk, statistikk og sosialøkonomi. Hun har hele sin yrkeserfaring fra politikken og organisasjonslivet, hovedsakelig med ulike stillinger og tillitsverv i Høyre.

Solberg ledet Høyre til seier i Stortingsvalget 2013. Høyre gikk fram med 9,6 prosentpoeng og ble landets nest største parti. Solberg fikk i oppdrag å danne regjering og gikk sammen med Fremskrittspartiet om oppgaven. Venstre og Kristelig Folkeparti er støttepartier for Solberg-regjeringen.

Som 18-åring ble hun vararepresentant til Bergen bystyre i 1979 og fast møtende medlem fra 1987. I 1989 ble hun valgt inn på Stortinget, hvor hun var yngste medlem av sin partigruppe.

I 1990-årene arbeidet Solberg blant annet med skattepolitikk i Stortinget, og hun engasjerte seg i spørsmål om genteknologi, abort og assistert befruktning. Som hovedregel gav hun uttrykk for en restriktiv grunnholdning, men med støtte til selvbestemt abort. Fra 1997 satt hun i Kommunalkomiteen.

Da Høyre dannet regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre i 2001, ble Solberg Kommunal- og regionalminister. Hun ble sittende i dette vervet til regjeringen gikk av etter valget i 2005 og Solberg gikk tilbake til Stortinget, hvor hun ble Høyres parlamentariske leder.

Som statsråd fikk Solberg rykte som kompromissløs og ble kjent under tilnavnet «Jern-Erna». Tilnavnet skrev seg særlig fra innstramninger i innvandringspolitikken og kutt i overføringene til kommunene.

I 2004 rykket hun opp internt i regjeringen og ble stedfortredende statsminister etter å ha tatt over som leder i Høyre.

Solberg ble valgt til partileder på Høyres landsmøte i 2004. Hun hadde opparbeidet seg et sterkt ry som en folkelig og handlekraftig leder, og var populær i mange fylkeslag, særlig utenfor hovedstadsregionen.

Det gikk kun få dager fra Jan Petersen kunngjorde sin avgang som partileder, til det ble klart at Solberg ville bli valgt til å etterfølge ham. Hun hadde da vært 1. nestleder siden 2002.

Tidligere hadde Solberg vært leder for Høyrekvinners Landsforbund (HKL) fra 1993 til 1994, det siste året før organisasjonen ble nedlagt. Hun ble i praksis sittende i samme rolle i det nye vervet som kvinnepolitisk leder fra 1994 til 1998, med plass i partiets Arbeidsutvalg. Hun satt også i stortingsgruppens styre på den samme tiden, fra 1993 til 1997.

Valgresultatet i 2005 på 14,1 prosent var Høyres dårligste noen gang. Partifeller og politiske kommentatorer antydet at Solberg burde trekke seg som partileder.

Usikkerheten om hennes posisjon forble betydelig helt til valget i 2009. Da fikk hun styrket sin stilling etter en oppslutning på 17,2 prosent, et bedre resultat enn mange hadde ventet bare få uker tidligere. Kravene om lederskifte i Høyre stilnet.

Mens Fremskrittspartiets leder Siv Jensen var blitt fremstilt som opposisjonens hovedfigur av mediene ved valget i 2009, ble det stadig oftere Solberg som fikk denne rollen i årene som fulgte.

Høyre steg jevnt på meningsmålingene gjennom 2010, og i 2013 hadde partiet en stabil oppslutning på over 30 prosent. Solberg etablerte seg i denne perioden som den ubestridte statsministerkandidaten blant partiene som gikk inn for regjeringsskifte ved stortingsvalget i 2013, en rolle hun fikk etter valget.

• Erna Solberg i Norsk biografisk leksikon

• Artikkelen om Erna Solberg hos Allkunne