Erna Solberg

I 1979 ble hun vararepresentant til Bergen bystyre som 18-åring og fast møtende medlem fra 1987. I 1989 ble hun valgt inn på Stortinget, hvor hun var yngste medlem av sin partigruppe.

I 1990-årene arbeidet Solberg blant annet med skattepolitikk i Stortinget, og hun engasjerte seg i spørsmål om genteknologi, abort og assistert befruktning. Som hovedregel gav hun uttrykk for en restriktiv grunnholdning, men med støtte til selvbestemt abort. Fra 1997 satt hun i Kommunalkomiteen.

Da Høyre dannet regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre i 2001, ble Solberg Kommunal- og regionalminister. Hun ble sittende i dette vervet til regjeringen gikk av etter valget i 2005 og Solberg gikk tilbake til Stortinget, hvor hun ble Høyres parlamentariske leder. Hun var parlamentarisk leder i perioden 2005–2013 og igjen fra 2021.

Som statsråd fikk Solberg rykte som kompromissløs og ble kjent under tilnavnet «Jern-Erna». Tilnavnet skrev seg særlig fra innstramninger i innvandringspolitikken og kutt i overføringene til kommunene.

I 2004 rykket hun opp internt i regjeringen og ble stedfortredende statsminister etter å ha tatt over som leder i Høyre.

Solberg ble valgt til partileder på Høyres landsmøte i 2004. Hun hadde opparbeidet seg et sterkt ry som en folkelig og handlekraftig leder og var populær i mange fylkeslag, særlig utenfor hovedstadsregionen.

Det gikk kun få dager fra Jan Petersen kunngjorde sin avgang som partileder, til det ble klart at Solberg ville bli valgt til å etterfølge ham. Hun hadde da vært første nestleder siden 2002.

Tidligere hadde Solberg vært leder for Høyrekvinners Landsforbund (HKL) fra 1993 til 1994, det siste året før organisasjonen ble nedlagt. Hun ble i praksis sittende i samme rolle i det nye vervet som kvinnepolitisk leder fra 1994 til 1998, med plass i partiets Arbeidsutvalg. Hun satt også i stortingsgruppens styre på samme tid, fra 1993 til 1997.

Valgresultatet i 2005 på 14,1 prosent var Høyres dårligste noen gang. Partifeller og politiske kommentatorer antydet at Solberg burde trekke seg som partileder.

Usikkerheten om hennes posisjon forble betydelig helt til valget i 2009. Da fikk hun styrket sin stilling etter en oppslutning på 17,2 prosent, et bedre resultat enn mange hadde ventet bare få uker tidligere. Kravene om lederskifte i Høyre stilnet.

Mens Fremskrittspartiets leder Siv Jensen var blitt fremstilt som opposisjonens hovedfigur av mediene ved valget i 2009, ble det stadig oftere Solberg som fikk denne rollen i årene som fulgte.

Høyre steg jevnt på meningsmålingene gjennom 2010, og i 2013 hadde partiet en stabil oppslutning på over 30 prosent. Solberg etablerte seg i denne perioden som den ubestridte statsministerkandidaten blant partiene som gikk inn for regjeringsskifte ved stortingsvalget i 2013, en rolle hun fikk etter valget.

Som statsminister fikk Erna Solberg fått en del kritikk for manglende disiplin innad i regjeringen, noe som samtidig har nøytralisert opposisjonen. Personlig har hun vist seg som en samlende leder som har fått økende popularitet og tillit. Foran valget 2017 var hun Høyres sterkeste kort og ble markedsført som leder både for partiet og landet. På tross av en viss tilbakegang maktet hun å sikre flertall for regjeringen med de tidligere støttepartiene, og hun fortsatte som statsminister etter valget 2017.

Solberg har hele tiden ønsket å få utvidet regjeringen og sikre et bredt borgerlig samarbeid med flertall i Stortinget. Etter valget 2017 gikk Venstre etter forhandlinger inn i regjeringen, mens Kristelig Folkeparti ble stående utenfor. Den nye regjeringen av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre tiltrådte 17. januar 2018. Den hadde ikke flertall i Stortinget og måtte derfor fortsatt søke samarbeid med andre partier for å sikre flertall for regjeringens politikk. Denne situasjonen endret seg med Kristelig Folkepartis dramatiske prosess høsten 2018, som endte med at partiet gikk inn i regjeringsforhandlinger som førte til den utvidede Solberg-regjeringen fra januar 2019.

Erna Solberg ledet fra januar 2019 en flertallsregjering med de fire partiene, og hun oppnådde dermed et av sine viktigste politiske mål. Firepartiregjeringen var et resultat av Solbergs målrettede politikk for å skape et bredt borgerlig samarbeid. Slik føyer hun seg også inn i tradisjonen til sine markante forgjengere som Høyre-ledere, John Lyng og Kåre Willoch. Men det viste seg snart at de interne spenningene var sterke, og regjeringsslitasjen var tydelig ved lokalvalgene i 2019 da alle de fire partiene gikk tilbake. Etter mye frustrasjon og opplevelsen av manglende gjennomslag trakk Fremskrittspartiet seg fra regjeringen i januar 2020. Solberg fortsetter som leder av en mindretallsregjering med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Høyre gikk tilbake 4,5 prosentpoeng ved valget i 2021, mest av alle partiene. Regjeringen mistet dermed sitt parlamentariske grunnlag, og Solberg-regjeringen måtte gå av høsten 2021. Solberg leverte regjeringens avskjedssøknad etter fremleggelsen av statsbudsjettet i oktober og ble formelt avløst av regjeringen Støre 14. oktober 2021.

Solbergs kanskje største politiske triumf kom ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 da Høyre for første gang siden 1924 var landets største parti. Høyre fikk 25,9 prosent av stemmene og overtok samtidig makten i både Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I tillegg fikk Høyre ordføreren i flere kommuner der Arbeiderpartiet hadde styrt i opptil hundre år (Lillestrøm, Sarpsborg, Fredrikstad).

Bare noen dager etter valget kom det fram at Solbergs ektemann, Sindre Finnes, hadde spekulert i aksjer i hele den perioden Solberg satt som statsminister. Finnes hadde holdt spekulasjonene skjult for sin kone, og Solberg har trolig vært inhabil i en rekke saker uten å være kjent med det. Saken ble en stor politisk belastning for Solberg.

• Høyre
• Regjeringen Solberg
• Norges historie etter 1990
• Erna Solberg i Norsk biografisk leksikon
• Stortingsrepresentantene 2021–2025