Landsorganisasjonen i Norge, LO, stiftet 1. april 1899, er Norges største arbeidstakerorganisasjon. Den er da også Norges største fagforening i arbeidstvistlovens forstand. LOs leder er Hans-Christian Gabrielsen, som overtok etter Gerd Kristiansen 11. mai 2017.

LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for å fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser. Dessuten skal LO blant annet drive opplysningsarbeid og drive internasjonalt samarbeid. LO er tilsluttet den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen Frie faglige internasjonale.

Inntil 1957 het organisasjonen Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon.

LO har 26 tilsluttede forbund med mer enn 910 000 medlemmer (2016) fra alle deler av arbeidslivet. Medlemsmassen fordeler seg likt på kvinner og menn. Det største av forbundene er Fagforbundet med nesten 345 000 medlemmer (2017).

I 1996 ble det opprettet fire karteller for samordning av forbundenes sektorvise interesser: LO Industri, LO Service, LO Kommune og LO Stat. Sistnevnte het tidligere Statstjenestemannskartellet. De to første ble lagt ned i 2004, og virksomheten overført til LO selv, mens LO Kommune og LO Stat eksisterer fremdeles.

LOs høyeste myndighet er kongressen, som i regelen møter hvert fjerde år. Siste LO-kongress fant sted 8.–12. mai 2017. Mellom kongressene holder representantskapet møte minst én gang om året. Den daglige ledelsen av LO ligger i en ledergruppe på seks tillitsvalgte og ukentlige møter i sekretariatet (15 medlemmer).

Organisasjonen har egne avdelinger for økonomiske og juridiske saker, arbeidsliv, forhandlinger, informasjonsvirksomhet, internasjonal virksomhet og så videre. LO har distriktskontorer i hvert fylke, med unntak av Oslo og Akershus som deler ett kontor. Distriktskontorene samordner LOs virksomhet i fylket.

Organisasjonen driver internasjonal virksomhet blant annet gjennom sitt kontor i Brussel, og gjennom samarbeid med fagorganisasjoner i mange land. LO er tilsluttet International Trade Union Confederation (ITUC), Den Europeiske Faglige Samorganisasjon, Nordens Faglige Samorganisasjon og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

LO har tradisjonelt hatt et nært samarbeid med Arbeiderpartiet og bevilger økonomisk støtte til partiets valgkamp, men også Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt har i de senere årene mottatt støtte fra LO eller LOs forbund.

LO, gjerne sammen med de enkelte LO-forbund, er parter i en lang rekke tariffavtaler i privat, kommunal og statlig sektor. Hovedavtalen mellom LO og NHO for privat sektor omtales ofte som «arbeidslivets grunnlov» i Norge. LO og de enkelte medlemsforbund inngår overenskomster med NHO og NHOs tilsvarende landsforeninger.

I kommunal sektor er LO den største av forhandlingssammenslutningene, mens det er de enkelte LO-forbund som er parter i den kommunale Hovedavtalen og hovedtariffavtalen. I statlig sektor fører LO-Stat ikke bare forhandlingene, men er også part i Hovedavtalen og hovedtariffavtalen.

LO ble stiftet i 1899 etter oppfordring fra en skandinavisk arbeiderkongress i Stockholm i 1897. På stiftelseskongressen ble det foreslått at alle foreninger i LO obligatorisk skulle være kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet. Forslaget ble forkastet, blant annet fordi Venstre ennå hadde betydelig tilslutning blant arbeiderne. Mange fagforeninger er likevel frivillig tilsluttet partiet. Samarbeidet mellom LOs og Arbeiderpartiets styrer ble instituert ved stiftelsen.

LO fikk ved starten bare tilslutning av ca. 1600 medlemmer i to forbund. Fra 1905 til 1914 økte medlemstallet til det firedobbelte. Under ledelse av Ole O. Lian (LO-formann 1906–1925) ble organisasjonsapparatet i LO og forbundene sterkt utbygd med fastlønte tillitsmenn. Betydelige streikekasser ble samlet, og LO fremstod som en makt statsmyndighetene måtte rådføre seg med i sosialpolitikken. Samtidig fikk sentralledelsene for forbundene og LO økende makt overfor de enkelte foreninger. Streiker måtte i regelen godkjennes på forhånd av LO.

Den første landsomfattende tariffavtale, Verkstedsoverenskomsten, ble opprettet i 1907 for jern- og metallindustrien. Den første landsomfattende arbeidskonflikt foregikk samme år i papirindustrien. Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911; den begynte som gruvearbeiderstreik, men ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.

I 1920 fikk den «revolusjonære» retningen flertall på fagkongressen, men Lian fortsatte som formann. LO unngikk en slik splittelse som rammet den politiske arbeiderbevegelse, men ble likevel sterkt svekket av den økonomiske krisen. Storstreiken i 1921, som begynte med sjømannsstreik og ble utvidet med sympatistreik til den omfattet 150 000 arbeidstakere, endte med klart nederlag for LO. Medlemstallet sank fra 144 000 i 1919 til 84 000 i 1922. I de følgende årene pågikk en rekke store arbeidskonflikter. Flere av dem var ulovlige, først og fremst jernarbeidernes streik 1923–1924 og bygningsarbeidernes i 1928. Noen lover kom i strid med arbeidernes rettsbevissthet (se Tukthusloven), og bygningsarbeiderstreiken førte til at voldgiftsloven faktisk ble satt ut av kraft.

Den siste helt store arbeidskonflikt i Norge, storlockouten i 1931, omfattet til slutt 60 000 mann og varte for de fleste i fem måneder. Den kostet 7,6 millioner tapte arbeidsdager, og er dermed den langt største arbeidskonflikt i Norge. Under denne konflikten foregikk sammenstøtene ved Menstad (se Menstadslaget). I den følgende tiden spilte samarbeidet med Arbeiderpartiet større rolle for LO enn noen gang før. Sammen utformet de krisepolitikken i 1930-årene, og LO støttet helt opp under Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935. LOs formann, Olav Hindahl, gikk i 1939 inn i regjeringen som arbeidsminister. I 1930-årene kom fagbevegelsens gjennombrudd blant skog- og landarbeidere, handels- og kontorfunksjonærer og mange grupper av offentlige tjenestemenn. I industrien var organisasjonsprosenten i mange bedrifter opp mot 100. LOs medlemstall vokste fra 139 600 i 1930 til 352 000 våren 1940.

Den tyske okkupasjonen i 1940 sprengte LO. Fungerende formann Konrad Nordahl, og en gruppe tillitsmenn, fulgte med regjeringen og opprettet sekretariater i London og Stockholm. En opposisjon innenfor arbeiderbevegelsen (Fagopposisjonen av 1940, 85-mannsgruppen) ønsket at LO skulle drive aktiv politikk og eventuelt være med på å danne en ny regjering tross den tyske okkupasjonen. Denne linjen ble avvist av sekretariatet. Høsten 1940 satte tyskerne Jens Tangen inn som ny formann. Han hadde vært med i opposisjonen, men kom snart over på samme linje som flertallet i sekretariatet, og opposisjonen gikk i oppløsning. «Melkestreiken» i 1941 førte til at LOs organisasjonsapparat ble overtatt av NS, og en kommissarisk leder innsatt. Hele den gamle ledelsen ble arrestert, men det oppstod en illegal ledelse innenfor fagorganisasjonen; den illegale avisen Fri fagbevegelse utkom fra 1941 og ble holdt i gang hele krigstiden.

Etter 1945 var situasjonen på arbeidsmarkedet fundamentalt annerledes enn i mellomkrigstiden. Det var nå full sysselsetting, og prisene steg. LO ble derfor forsiktig med å fremme store lønnskrav, for ikke å utløse eller øke inflasjonen. Den enkle tariffpolitikk, å kreve så mye det var håp om å kjempe seg til, ble avløst av mer kompliserte lønns- og inntektsoppgjør. LO gikk inn for økt produktivitet gjennom bedriftsutvalg og propaganda blant medlemmene. Veksten i produktivitet ble delvis brukt til å forkorte arbeidstiden istedenfor å heve reallønningene. Det ble få streiker, også på grunn av forskjellige voldgiftsordninger. Spørsmålet om bedriftsdemokrati resulterte i 1972 i lovfesting av de ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers styre og bedriftsforsamling.

Det har videre vært en tendens til å utvide fagorganisasjonens virkeområde langt ut over lønnspolitikken. Det er etablert kollektive forsikringsordninger: kollektiv hjemforsikring (fra 1966) og en gruppelivsforsikring. Arbeidet med å bedre miljøet og sikkerheten på arbeidsplassen skjøt fart etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 1977, som senere ble erstattet av lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. av 2005.

Strukturendringene i det norske samfunn har ført til at grupper som tradisjonelt har vært sterkt organisert i LO (arbeiderne i industri, bergverk, bygg og anlegg, transport, landbruk), ikke lenger øker i samme takt som antall ansatte innen service og offentlig virksomhet. Fagforeninger utenfor LO har derfor hatt stor fremgang siden 1970-årene. Særlig gjelder dette hovedorganisasjonene UnioYrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne. LO er likevel fremdeles den suverent største og mest innflytelsesrike hovedorganisasjonen med stadig økende medlemstall.

De største medlemsorganisasjonene 2016

Medlemmer (ca.)
Fagforbundet 346 000
Fellesforbundet 150 000
Handel og Kontor i Norge   68 000
Industri Energi   61 000
Norsk Tjenestemannslag   51 000
EL & IT Forbundet   37 000
Norsk Arbeidsmandsforbund   33 000
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund   30 000
Postkom   18 700
LO i alt  910 000

Formenn/Ledere

1899–1900 Hans Jensen
1900–1901 Dines Jensen
1901–1904 Adolf Pedersen
1904–1905 Joh. Johnsen
1905–1906 Adolf Pedersen
1906–1925 Ole O. Lian
1925–1934 Halvard Olsen
1934–1939 Olav Hindahl
1939–1965 Konrad Nordahl
1965–1969 Parelius Mentsen
1969–1977 Tor Aspengren
1977–1987 Tor Halvorsen
1987–1989 Leif Haraldseth
1989–2001 Yngve Hågensen
2001–2007 Gerd-Liv Valla
2007–2013 Roar Flåthen
2013–2017 Gerd Kristiansen
2017–                                           
  • Bjørnhaug, Inger m.fl., red.: I rettferdighetens navn : LO 100 år, 2000
  • Bull, Edvard m.fl., red.: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985-90, 6 b.
  • Olstad, Finn m.fl.: LOs historie, 2009, 3 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.