Faktaboks

Landsorganisasjonen i Norge
LO; Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (fram til 1957)
Organisasjonstype
Forening/lag/innretning
Forretningsadresse
Oslo
Stiftet
31.12.1965
Daglig leder
Peggy Anita Følsvik
Styreleder
Peggy Anita Følsvik
LOs hovedlogo
Av .
Peggy Hessen Følsvik
Av /LO.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største arbeidstakerorganisasjon og er stiftet 1. april 1899. Organisasjonen passerte en million medlemmer rundt 1. mai 2023.

LO er en hovedorganisasjon, det vil si at den er en samling av flere fagforbund, også kalt fagforeninger. Hver enkelt arbeidstaker er medlem i ett av fagforbundene, som igjen er tilsluttet hovedorganisasjonen LO. Formålet til LO er å samordne forbundenes arbeid for å fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser. Dessuten skal LO blant annet drive opplysningsarbeid og drive internasjonalt samarbeid. LO er tilsluttet International Trade Union Confederation (ITUC).

LO er den største hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden i Norge. Den er da også Norges største fagforening i arbeidstvistlovens forstand. LO kommune er den største forhandlingssammenslutningen i kommunal sektor, og LO Stat er den største hovedsammenslutningen i statlig sektor.

Organisasjon og virksomhet

LO-leder Gerd Kristiansen og Jens Stoltenberg (Ap) på ekstraordinært landsmøte i Arbeiderpartiet 2014
LO og Arbeiderpartiet har et tett samarbeid. Det er vanlig at LO har representanter i Arbeiderpartiets sentralstyre.
LO-leder Gerd Kristiansen i møte med Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet og NHO-leder Kristin Skogen Lund.

Trepartssamarbeidet mellom LO, NHO og myndighetene er viktig i norsk politikk.

LO har 24 tilsluttede forbund med ca. 1 000 000 medlemmer (mars 2024) fra alle deler av arbeidslivet. Medlemsmassen fordeler seg likt på kvinner og menn. Det største av forbundene, som også er det største forbundet i Norge uavhengig av hovedorganisasjon, er Fagforbundet, med cirka 400 000 medlemmer (2024).

I 1996 ble det opprettet fire karteller for samordning av forbundenes sektorvise interesser:

  • LO Industri
  • LO Service
  • LO Kommune
  • LO Stat

LO Stat het tidligere Statstjenestemannskartellet. De to første ble lagt ned i 2004, og virksomheten overført til LO selv, mens LO Kommune og LO Stat eksisterer fremdeles.

LOs høyeste myndighet er kongressen, som i regelen møter hvert fjerde år. Siste LO-kongress fant sted 8.–12. mai 2017. Mellom kongressene holder representantskapet møte minst én gang om året. Den daglige ledelsen av LO ligger i en ledergruppe på seks tillitsvalgte og ukentlige møter i sekretariatet (15 medlemmer).

Organisasjonen har egne avdelinger for økonomiske og juridiske saker, arbeidsliv, forhandlinger, informasjonsvirksomhet, internasjonal virksomhet og så videre. LO har distriktskontorer i hvert fylke, med unntak av Oslo og Akershus som deler ett kontor. Distriktskontorene samordner LOs virksomhet i fylket.

Organisasjonen driver internasjonal virksomhet blant annet gjennom sitt kontor i Brussel, og gjennom samarbeid med fagorganisasjoner i mange land. LO er tilsluttet International Trade Union Confederation (ITUC), Den Europeiske Faglige Samorganisasjon, Nordens Faglige Samorganisasjon og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

LO har tradisjonelt hatt et nært samarbeid med Arbeiderpartiet og bevilger økonomisk støtte til partiets valgkamp, men også Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt har i enkelte år mottatt støtte fra LO eller LOs forbund.

LO, gjerne sammen med de enkelte LO-forbundene, er part i en lang rekke tariffavtaler i privat, kommunal og statlig sektor. Hovedavtalen mellom LO og NHO for privat sektor omtales ofte som «arbeidslivets grunnlov» i Norge. LO og de enkelte medlemsforbund inngår overenskomster med NHO og NHOs tilsvarende landsforeninger.

I kommunal sektor er LO den største av forhandlingssammenslutningene, mens det er de enkelte LO-forbund som er parter i den kommunale Hovedavtalen og hovedtariffavtalen. I statlig sektor fører LO Stat derimot ikke bare forhandlingene, men er også part i Hovedavtalen og hovedtariffavtalen.

Historie

Fra 1899 til 1914

LO ble stiftet i 1899 etter oppfordring fra en skandinavisk arbeiderkongress i Stockholm i 1897. På stiftelseskongressen ble det foreslått at alle foreninger i LO obligatorisk skulle være kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet. Forslaget ble forkastet, blant annet fordi Venstre ennå hadde betydelig tilslutning blant arbeiderne. Mange fagforeninger er likevel frivillig tilsluttet partiet. Samarbeidet mellom LOs og Arbeiderpartiets styrer ble instituert ved stiftelsen.

LO fikk ved starten bare tilslutning av cirka 1600 medlemmer i to forbund. Fra 1905 til 1914 økte medlemstallet til det firedobbelte. Under ledelse av Ole O. Lian (LO-formann 1906–1925) ble organisasjonsapparatet i LO og forbundene sterkt utbygd med fastlønte tillitsmenn. Betydelige streikekasser ble samlet, og LO fremstod som en makt statsmyndighetene måtte rådføre seg med i sosialpolitikken. Samtidig fikk sentralledelsene for forbundene og LO økende makt overfor de enkelte foreninger. Streiker måtte i regelen godkjennes på forhånd av LO.

Den første landsomfattende tariffavtale, Verkstedsoverenskomsten (nå Industrioverenskomsten), ble opprettet i 1907 for jern- og metallindustrien. Den første landsomfattende arbeidskonflikt foregikk samme år i papirindustrien. Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff i 1911; den begynte som gruvearbeiderstreik, men ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.

Fra 1914 til 1940

Menstadslaget
Menstadslaget. Bilde fra Aftenposten 9. juni 1931. Øverst i høyre billedkant kan man se strålen fra en av vannslangene som politiet brukte mot demonstrantene. Under bildet står følgende: «Da bataljen var på sitt verste ved 16.30-tiden igår. Politiet går til atakk på endel av demonstrantene. Brandslangene er i full virksomhet. Tilhøire stenkastende demonstranter. (Dette billede blev sammen med de øvrige fløiet til Oslo igår av «Aftenposten»s flyvemaskin.»

I 1920 fikk den «revolusjonære» retningen flertall på fagkongressen, men Lian fortsatte som formann. LO unngikk en slik splittelse som rammet den politiske arbeiderbevegelse, men ble likevel sterkt svekket av den økonomiske krisen. Storstreiken i 1921, som begynte med sjømannsstreik og ble utvidet med sympatistreik til den omfattet 150 000 arbeidstakere, endte med klart nederlag for LO. Medlemstallet sank fra 144 000 i 1919 til 84 000 i 1922. I de følgende årene pågikk en rekke store arbeidskonflikter. Flere av dem var ulovlige, først og fremst jernarbeidernes streik i 1923–1924 og bygningsarbeidernes i 1928. Noen lover kom i strid med arbeidernes rettsbevissthet (se Tukthusloven), og bygningsarbeiderstreiken førte til at voldgiftsloven faktisk ble satt ut av kraft.

Den siste helt store arbeidskonflikt i Norge, storlockouten i 1931, omfattet til slutt 60 000 mann og varte for de fleste i fem måneder. Den kostet 7,6 millioner tapte arbeidsdager, og er dermed den langt største arbeidskonflikt i Norge. Under denne konflikten foregikk sammenstøtene ved Menstad (se Menstadslaget). I den følgende tiden spilte samarbeidet med Arbeiderpartiet større rolle for LO enn noen gang før. Sammen utformet de krisepolitikken i 1930-årene, og LO støttet helt opp under Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935. LOs formann, Olav Hindahl, gikk i 1939 inn i regjeringen som arbeidsminister.

I 1930-årene kom fagbevegelsens gjennombrudd blant skog- og landarbeidere, handels- og kontorfunksjonærer og mange grupper av offentlige tjenestemenn. I industrien var organisasjonsprosenten i mange bedrifter opp mot 100. LOs medlemstall vokste fra 139 600 i 1930 til 352 000 våren 1940.

Okkupasjonen og etterkrigstiden

Den tyske okkupasjonen i 1940 sprengte LO. Fungerende formann Konrad Nordahl, og en gruppe tillitsmenn, fulgte med regjeringen og opprettet sekretariater i London og Stockholm. En opposisjon innenfor arbeiderbevegelsen (Fagopposisjonen av 1940, 85-mannsgruppen) ønsket at LO skulle drive aktiv politikk og eventuelt være med på å danne en ny regjering tross den tyske okkupasjonen. Denne linjen ble avvist av sekretariatet.

Høsten 1940 satte tyskerne Jens Tangen inn som ny formann. Han hadde vært med i opposisjonen, men kom snart over på samme linje som flertallet i sekretariatet, og opposisjonen gikk i oppløsning. «Melkestreiken» i 1941 førte til at LOs organisasjonsapparat ble overtatt av NS, og en kommissarisk leder innsatt. Hele den gamle ledelsen ble arrestert, men det oppstod en illegal ledelse innenfor fagorganisasjonen; den illegale avisen Fri fagbevegelse utkom fra 1941 og ble holdt i gang hele krigstiden.

Etter 1945 var situasjonen på arbeidsmarkedet fundamentalt annerledes enn i mellomkrigstiden. Det var nå full sysselsetting, og prisene steg. LO ble derfor forsiktig med å fremme store lønnskrav, for ikke å utløse eller øke inflasjonen. Den enkle tariffpolitikk, å kreve så mye det var håp om å kjempe seg til, ble avløst av mer kompliserte lønns- og inntektsoppgjør. LO gikk inn for økt produktivitet gjennom bedriftsutvalg og kampanjer blant medlemmene. Veksten i produktivitet ble delvis brukt til å forkorte arbeidstiden istedenfor å heve reallønningene. Det ble få streiker, også på grunn av forskjellige voldgiftsordninger. Spørsmålet om bedriftsdemokrati resulterte i 1972 i lovfesting av de ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers styre og bedriftsforsamling.

Det har videre vært en tendens til å utvide fagorganisasjonens virkeområde langt ut over lønnspolitikken. Det er etablert kollektive forsikringsordninger: kollektiv hjemforsikring (fra 1966) og en gruppelivsforsikring. Arbeidet med å bedre miljøet og sikkerheten på arbeidsplassen skjøt fart etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 1977, som senere ble erstattet av lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern med videre av 2005.

Strukturendringene i det norske samfunn har ført til at grupper som tradisjonelt har vært sterkt organisert i LO (arbeiderne i industri, bergverk, bygg og anlegg, transport, landbruk), ikke lenger øker i samme takt som antall ansatte innen service og offentlig virksomhet. Fagforeninger utenfor LO har derfor hatt stor fremgang siden 1970-årene. Særlig gjelder dette hovedorganisasjonene Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne, samt den nå nedlagte Akademikernes Fellesorganisasjon. LO er likevel fremdeles den suverent største og mest innflytelsesrike hovedorganisasjonen med stadig økende medlemstall.

De største medlemsorganisasjonene i 2023

Medlemmer (ca.)
Fagforbundet 400 000
Fellesforbundet 170 000
IE&FLT 80 000
Handel og kontor i Norge 80 000
Norsk Tjenestemannslag 56 000
EL & IT Forbundet 40 000
Norsk Arbeidsmandsforbund 36 000
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund 29 000
LO i alt 1 000 000

LOs formenn/ledere

Ole O Lian
Ole O. Lian, formann 1906-1925.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Periode Navn
1899–1900 Hans Jensen
1900–1901 Dines Jensen
1901–1904 Adolf Pedersen
1904–1905 Joh. Johnsen
1905–1906 Adolf Pedersen
1906–1925 Ole O. Lian
1925–1934 Halvard Olsen
1934–1939 Olav Hindahl
1939–1965 Konrad Nordahl
1965–1969 Parelius Mentsen
1969–1977 Tor Aspengren
1977–1987 Tor Halvorsen
1987–1989 Leif Haraldseth
1989–2001 Yngve Hågensen
2001–2007 Gerd-Liv Valla
2007–2013 Roar Flåthen
2013–2017 Gerd Kristiansen
2017–2021 Hans-Christian Gabrielsen
2021- Peggy Hessen Følsvik

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjørnhaug, Inger m.fl., red.: I rettferdighetens navn : LO 100 år, 2000
  • Bull, Edvard m.fl., red.: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985-90, 6 b.
  • Olstad, Finn m.fl.: LOs historie, 2009, 3 b.

Faktaboks

Landsorganisasjonen i Norge
Sektorkode
7000 Ideelle organisasjoner
Næringskode(r)
94.200 Arbeidstakerorganisasjoner

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg