Rettsliggjøring, rettens økende inntog i samfunnsliv og politikk. Rettsliggjøring har flere betydninger.

  1. større områder og flere detaljer i samfunnslivet blir regulert av lover og direktiver,
  2. interessegrupper i økende grad formulerer kravene sine som rettskrav
  3. domstolenes og andre rettsinstitusjoners beslutningskompetanse øker på bekostning av politiske organer, som for eksempel Stortinget.

Rettsliggjøring kan i en forstand bety at nye samfunnsområder blir regulert av rettssystemet, som for eksempel familieforhold og oppdragelsesmetoder. Denne utviklingen bestemmes gjennom politiske vedtak.

Det er nasjonalforsamlingen (den lovgivende makt) – og i noen grad regjeringen (den utøvende makt) – som gir det regelverket domstolene (den dømmende makt) senere tar som utgangspunkt når konflikter og regelbrudd oppstår.

I Norge vil det si at det er Stortinget og regjeringen som vedtar regelverket domstolene skal dømme etter.

Rettsliggjøring kan også bety at folk og grupper formulerer sine krav som rettskrav. Det skjer i takt med at politikerne har bygd ut og styrket rettighetslovgivningen.

Dette gjelder blant annet lovgivningen som skal hindre diskriminering av ulike grupper i samfunnet som er blitt mer omfattende de siste årene (se likestilling).

Domstolene tolker hva rettighetslovene innebærer og hvilke konkrete krav de gir støtte til. Politiske myndigheter kan forandre slike rettighetslover gjennom å endre lovene.

Rettsliggjøring betyr også større makt til domstolene på bekostning av nasjonalforsamlingen. Det er særlig denne form for rettsliggjøring som har skapt diskusjon i Norge.

Et argument har vært at internasjonaliseringen av retten gjennom internasjonale traktater og internasjonale domstoler har ført til en maktforskyvning fra folkevalgte politikere til domstolene.

Internasjonale traktater er ofte ganske generelle og upresise. Bestemmelsene får sin presise betydning når domstolene tolker dem i konfliktsituasjoner. Hvis lovgivende myndigheter ikke liker disse tolkningene, kan de vanskelig endre dem gjennom nye lovvedtak.

Årsaken er at internasjonale traktater bare kan endres ved enstemmighet blant de landene som har undertegnet dem. Dette er en høy barriere for endring. Dermed blir det gjerne domstolenes tolkninger som driver rettsutviklingen på området.

EU-domstolen har gradvis fått større makt over rettsutviklingen innen EU, og Norge er også bundet av domstolvedtak i tolkningen av hvor langt EØS-avtalen binder Norge.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol har en tilsvarende tolkningsmakt på sitt område, slik som i avveiningen av grupperettigheter mot individuelle rettigheter eller ytringsfrihet mot personvern.

Rettsliggjøring i den betydningen at domstolene i større grad blir politiske organer, skyldes i siste instans politiske vedtak. Den folkevalgte, lovgivende makten har overført styringsmyndighet til rettsvesenet. Dette skjer fordi et politisk flertall er tilhengere av de internasjonale traktatene som i neste omgang begrenser politikernes egen makt.

Bakgrunnen kan være at sterke interessegrupper og sosiale bevegelser får gjennomslag for bestemte rettighetstraktater. Det kan også skje fordi politikerne ønsker å overføre myndighet til domstoler, slik at de selv slipper å foreta vanskelige avveininger eller bli stilt til ansvar for kontroversielle beslutninger.

Det er en internasjonal diskusjon om rettsliggjøring i betydningen økt politisk myndighet til domstoler. I EU, som er sterkt berørt av dette, har diskusjonen dreid seg om maktfordelingen mellom EUs organer og mellom medlemslandenes nasjonalforsamlinger og de overnasjonale institusjonene.

I USA, der Høyesterett har en helt sentral rolle i fortolkningen av grunnloven, har politikerne tatt tilbake noe av makten ved å utnevne dommerne på grunnlag av politisk og rettspolitisk syn. Dermed er den amerikanske høyesterett et åpent politisk organ.

I Norge ble det særlig diskusjon om rettsliggjøring etter den siste Makt- og demokratiutredningen (1998-2003). Noen hevdet at begrepet ‘rettsliggjøring’ var flertydig og upresist, andre at utredningen overdrev maktforskyvningen i domstolenes favør, og andre igjen at problematiseringen av de internasjonale traktatenes rolle kunne bidra til å svekke de rettighetshensynene som traktatene skulle ivareta.

Dette er diskusjoner som også har vært ført i mange andre land.

  • Karen J. Alter (2009), The European Court’s Political Power, Oxford: Oxford University Press
  • Alec Stone Sweet (2000), Governing with Judges, Oxford: Oxford University Press
  • Barry Holmström (1998), Domstolar och demokrati, Uppsala: Uppsala universitet
  • Makten og demokratiet. En sluttbok fra den norske Makt- og demokratiutredningen (2003), kap. 7, Oslo: Gyldendal Akademisk
  • St.meld. nr. 17 (2004-2005), Makt og demokrati, kap. 3
  • Morten Kinander, red. (2005), Makt og rett, Oslo: Universitetsforlaget. Etterfølgende diskusjoner blant annet i tidsskriftet Lov og rett, 2006.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.