Ronald Reagan

Faktaboks

Ronald Reagan
Uttale
rˈeigən
Født
6. februar 1911, Tampico, Illinois, USA
Død
5. juni 2004, Bel Air, Los Angeles, California, USA
Ronald Reagan var USAs president i perioden 1981-1989. Offisielt bilde fra 1981.
Av /United States federal government.

Artikkelstart

Ronald Reagan var en amerikansk politiker for Det republikanske partiet. Han var guvernør i California 1967–1974 og USAs 40. president i perioden 1981–1989. Reagan ble kjent for sin markedsliberalisme, sin skarpe retorikk mot Sovjetunionen under den kalde krigen og sine talegaver. Han innførte en form for markedsliberalistisk tilbudssideøkonomi i USA som ble kjent som «Reaganomics».

Han var gift med Jane Wyman fra 1940 til 1949 og Nancy Reagan fra 1952 til sin død i 1989.

Tidlig liv og karriere

Ronald Reagan som ung skuespiller sammen med Jane Wyman (som han var gift med fra 1940 til 1949) i en filmscene i 1940.
Av /NTB scanpix.

Ronald Reagan ble født i 1911 i Tampico, Illinois, og vokste opp i byen Dixon. Han studerte økonomi og sosiologi til bachelorgrad ved Eureka College, og var i følge biografer en populær, men ikke veldig dedikert student. Reagan fikk i 1932 jobb som sportsreporter ved en lokal radiostasjon i Iowa, og lærte seg å improvisere muntlig som baseball-kommentator.

I 1937 dro han til Hollywood og begynte å jobbe for Warner Brothers som filmskuespiller. I løpet av karrieren spilte han i filmer som Knute Rockne, All American (1940), King's Row (Ringer på vannet, 1941), Storm Warning (Under Ku Klux Klan, 1951) og komedien Bedtime for Bonzo (Bonzos meritter, 1951). På slutten av andre verdenskrig (1944–1945) var Reagan stasjonert ved First Motion Picture Unit hos det amerikanske flyvåpenet (US Air Force), hvor han blant annet laget treningsfilmer for piloter.

Tidlig politisk karriere

Reagan var leder for det amerikanske skuespillerforbundet (Screen Actor's Guild) i årene 1947–1952 og 1959-1960. Han var tidlig overbevist anti-kommunist og var et samarbeidsvillig vitne for kongressens House Un-American Activities Committee (HUAC). Han samarbeidet også med disse om å lage anti-kommunistiske svartelister over filmarbeidere, som dermed ikke fikk jobbe i Hollywood. I 1960 ledet Reagan en storstilt streik blant amerikanske skuespillere for retten til å få betalt for gjenbruk av filmene de hadde spilt i.

I begynnelsen av denne tiden identifiserte Reagan seg fremdeles som anti-kommunistisk New Deal-demokrat, men i løpet av 1950-tallet flyttet han seg til høyre og ble erklært republikaner. Filmkarrieren dalte på 1950-tallet, og i 1954 begynte Reagan å jobbe for General Electric (GE) som vert for sponsede TV-serier og som omreisende taler ved GEs mange fabrikker. Denne perioden som jobbende taler for store og små forsamlinger var formende for Reagans taleevner, og enkelte hevder også for hans politiske syn. Talene hans ble mer og mer radikalt markedsliberale og høyreorienterte i løpet av perioden, og i 1962 ble han bedt om å slutte som talsmann.

Reagan slo igjennom politisk med en TV-sendt tale på vegne av presidentkandidat Barry Goldwater i 1964. I 1967 ble han valgt til guvernør i California for Det republikanske partiet. Han var guvernør til 1974.

Presidentperiode

Reagan forsøkte uten hell å bli republikanernes presidentkandidat i 1976, men i 1980 vant han nominasjonen, og deretter presidentvalget, mot Jimmy Carter. Han ble gjenvalgt med klar margin mot Walter Mondale i 1984.

Valget av Ronald Reagan til president i 1980 knyttes ofte til en samtidig bedring i økonomien og styrking av det amerikanske selvbildet. Det nye tiåret kom også til å se tilspisning i den kalde krigen, før den tødde opp og forsvant. Trenden med offentlige budsjettunderskudd ble forsterket og de sosiale forskjellene økte, samtidig som en del opplevde velstandsvekst.

Valget i 1980

Republikaneren Ronald Reagan ble USAs president i 1980, og gjenvalgt i 1984. Han var en representant for det såkalte «nye høyre», og vant flere stemmer fra velgergrupper som tradisjonelt stemte Demokratene. Bildet er fra valgkampen i 1980.
Av /NTB scanpix.

Reagan ble valgt til president med overveldende flertall i 1980. Den sittende presidenten, demokraten Jimmy Carter, vant bare seks delstater og fikk 49 valgmannsstemmer mot Reagans 489. Som andel av stemmene nasjonalt fikk Reagan 50,7 prosent, Carter 41,0 og den uavhengige kandidaten John Anderson 6,6 prosent.

Reagan vant Det republikanske partiets nominasjon etter å ha slått George H. W. Bush, som han valgte som sin visepresidentkandidat, og Anderson, som altså stilte som uavhengig i selve valget. Reagan representerte konfronterende, oppbruddsvillige strømninger på høyresiden i sitt parti, mens Bush ble ansett som de mer moderate, etablerte partikretsenes mann.

Carter ble nominert etter å ha beseiret utfordreren Edward Kennedy i kampen om Det demokratiske partiets nominasjon, en uvanlig nødvendighet for en sittende president.

Reagans seier over Carter er blitt tolket ulikt. Enkelte har sett den som en seier for høyresiden og et mandat for omlegging av politikken i retning av sterkere markedsløsninger og nedbygging av offentlige velferdsordninger. En del har også pekt på det Republikanske partiets såkalte «sørstats-strategi», et forsøk på å kapre hvite velgere i sørstatene som var i mot oppløsningen av rasebaserte hierarkier på 1960-tallet. Andre igjen har hevdet at seieren først og fremst var en rungende avvisning av Carter og hans mislykkede forsøk på å avhjelpe 1970-årenes økonomiske nedgang, industridød, inflasjon og stagflasjon og forfall i storbyene. Disse tre faktorene spilte trolig alle en rolle, og var alle tilstede i Reagans tidligere valgkamptale fra 1976 der han brakte på bane såkalte velferdsdronninger (welfare queens) – påståtte svarte kvinnelige svindlere som utnyttet velferdsytelser, som et argument for å kutte disse dyre ordningene. Mangelen på en løsning av gisseldramaet i Teheran spilte en også stor rolle i valgkampen.

I flere av disse tolkningene har utbredt frustrasjon med USAs svekkede internasjonale status vært viktig – Reagan gjorde mange majoritetsamerikanere stolte av landet sitt på en måte Carter ikke greide. Han appellerte til en nostalgisk patriotisme fra tiden før forandringene i 1960-årene, med referanser til nybyggernes pionerånd så vel som en idyllisert versjon av 1950-tallets forstads- og familieliv for majoritetsbefolkningen.

Reagan fikk støtte av den «nye høyresiden», en samlebetegnelse for organisasjoner fra 1970-årene med engasjement for en mer konfronterende linje i utenrikspolitikken, for innskrenking av myndighetenes rolle i økonomien, for kristenkonservative saker som bønn i skolen og tradisjonelle familiemønstre, og en avvisning av kritikken USA fikk for sin rolle i Vietnam (se Vietnamkrigen) og andre utviklingsland.

Støtten til Reagan kom også fra tidligere demokratiske kjernegrupper, slik som hvite industriarbeidere med slektsbakgrunn fra Øst- og Sør-Europa. De hadde tilhørt velgergruppene som sluttet opp om Franklin D. Roosevelts «New Deal», men identifiserte seg ikke med demokratenes nye kampsaker i 1970-årene, slik som likestilling, borgerretter, miljøvern og krigsmotstand. Reagans budskap om å beskytte skattebetalerne mot utgifter til velferdsytelser hadde også økende appell i denne gruppen med tilnavnet «Reagan Democrats», som selv var blitt sterkere økonomisk.

Valget i 1984

Av /NTB Scanpix ※.

Reagan ble gjenvalgt i 1984 med en seiersmargin enda mer overveldende enn den første. Demokratenes Walter Mondale vant bare delstaten han selv kom fra. Reagan fikk 525 mot Mondales 13 valgmannsstemmer, og 58,8 prosent mot Mondales 40,6.

Mondale, som hadde vært Carters visepresident, vant demokratenes nominasjonskamp som partietablissementets kandidat. Han fikk hard kamp av senatoren Gary Hart og den afrikansk-amerikanske baptistpresten Jesse Jackson. Mondale valgte kongressrepresentanten Geraldine Ferraro som visepresidentkandidat; den første kvinnen på en presidentstemmeseddel for ett av de to store nåværende partiene.

Reagans seier har vært tilskrevet oppgang i økonomien det siste året før valget, etter flere år med inflasjon og arbeidsledighet. Med slagordet «Morning in America» argumenterte Reagan for at han hadde ført USA ut av de vanskelige 1970-årene, både nasjonalt og internasjonalt.

Liberalisme og skattelette

Innenrikspolitisk førte Reagan i sin første presidentperiode en ekstremt liberalistisk politikk («Reaganomics»), der skattelettelser og økte forsvarsbevilgninger ble finansiert ved kraftige nedskjæringer i andre offentlige utgifter. Dette førte til økonomisk vekst, men også til store budsjettunderskudd. En økning i dollarkursen førte til dårlige tider for eksportnæringene og økte rentekostnader, noe som særlig rammet bøndene. Til sammen bidro dette til en forverring av handelsbalansen, særlig med Japan.

Reagan hadde gått til valg på et liberalistisk program i den økonomiske politikken. I tråd med teorien om at styrking av tilbudssiden i økonomien ville skape vekst, ble skattene sterkt redusert, særlig for høye inntekter. Marginalskatten på inntekt ble senket fra 70 til 50 prosent. Det skulle øke investeringslysten, skape arbeidsplasser og øke varetilbudet og etterspørselen.

Kuttene var med på å skape et ubalansert budsjett, der bortfallet av inntekter ikke ble gjort opp for. Sosiale tjenester ble kuttet, mens forsvarsutgiftene økte, slik at resultatet i sum var enorme budsjettunderskudd og sterkt stigende statsgjeld. Utover i sin presidenttid gikk Reagan med på å øke enkelte skatter for å dempe underskuddene, men ikke nok til å rette opp den underliggende ubalansen.

Under ledelse av sentralbanksjef Paul Volcker, innsatt av Jimmy Carter, kom inflasjonen under kontroll fra 1983. Prisen var høye renter og sterkt økende arbeidsledighet. I 1983 var arbeidsledigheten nesten ti prosent, før den begynte å synke og lå på 5,3 prosent i 1989. I kombinasjon med nedskjæringen i offentlige budsjetter skapte ledigheten store sosiale problemer. I 1982 var økonomien i resesjon – tilbakegang – deretter i vekst fra 1983 og ut tiåret. I valgåret 1984 var den på hele 7,3 prosent.

Sosialpolitikk

Reagans støttespillere på den kristne høyresiden fikk færre og mindre seirer i praktisk politikk enn mange hadde ventet. Han var først og fremst interessert i bekjempelse av Sovjetunionen og begrensning av offentlige inngrep i økonomien, og i mindre grad i de moralske og religiøse spørsmålene mange tilhengere engasjerte seg i. I noen grad fikk disse aktivistene gjennomslag i form av mer konservative utnevnelser til Høyesterett, selv om to av de tre dommerne Reagan utnevnte viste seg moderate.

Også organisasjoner for likestilling og minoritetsspørsmål var skuffet over fremgangen i 1980-årene; politikerne forholdt seg langt mer passive i slike saker enn i tiåret før, og flere peker på Reagans behov for å holde seg inne med «Reagan-demokratene» som en årsak til dette. Reagan nektet å gjennomføre sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika, og ble i 1986 sterkt kritisert av senere nobelprisvinner Desmond Tutu.

Reagan har også blitt kritisert for sin passive holdning til utbruddet av aids i USA, først registrert i 1981. Sykdommen ble ofte omtalt på en nedsettende måte som et problem for homofile menn, også av politiske myndigheter. Holdningene ble gjenspeilet i befolkningen, der en oppmykning fant sted fra midten av 1990-årene. Rundt 100 000 amerikanere hadde utviklet aids i 1989.

Opprustning og nedrustning

President Ronald Reagan og generalsekretær Mikhail Gorbatsjov signerer INF-avtalen, den første reelle nedrustningsavtalen, i Det hvite hus i 1987.

/White House Photographic Office.
Lisens: fri

Det første møtet mellom den amerikanske presidenten Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov, dengang generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, på Fleur D'Eau på Geneva Summit i Sveits, 19. november 1985.

Av /White House Photographic Office.
Lisens: fri

Utenrikspolitisk fikk Reagans presidentperiode særlig betydning i forholdet til Mellom-Amerika og Sovjetunionen. I Mellom-Amerika avsluttet Reagan forgjengeren Jimmy Carters menneskerettighetspolitikk, invaderte Grenada i 1983 og støttet konsekvent regjeringen i El Salvador og contras i Nicaragua. Forholdet til Sovjetunionen var svært kjølig i begynnelsen av perioden, men etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i 1985 ble forholdet mellom supermaktene bedre enn på mange år. Høydepunktet i en serie på fire toppmøter var undertegnelsen av INF-avtalen i 1987, som reduserte antallet mellomdistanseraketter i Europa.

Reagan hadde i sin første presidentperiode inntatt en nærmest uforsonlig holdning til Sovjetunionen og kommunismen. Særlig kjent ble hans formulering fra 1983 om Sovjetunionen som «det ondes imperium». Han satset også på en kraftig opprustning og utvikling av nye rakett- og atomvåpen. Mest oppsiktsvekkende var en offentlig finansiert industriell og militær kjempesatsing som skulle utvikle et system for nedskyting av sovjetiske atomraketter høyt i atmosfæren (Strategic Defense Initiative (SDI), iblant benevnt «Star Wars»).

Reagans ideologiske uforsonlighet kom fra 1985 i skyggen av hans pragmatisme som politiker, da han begynte et banebrytende samarbeid med den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov. Et toppmøte mellom de to i november 1985 ble opptakten til en forsonlig dialog mellom øst og vest og ledet til mer fruktbare forhandlinger om nedrustning. I alt holdt statslederne fire toppmøter, hvor høydepunktet var undertegnelsen av INF-avtalen i 1987, som begrenset antallet mellomdistanseraketter i Europa.

For Reagan-administrasjonen stod motviljen mot kommunismen og det påfølgende samarbeidet med den ikke som motsetninger, men som uttrykk for en riktig republikansk strategi, nemlig at Sovjetunionen bare ville gå inn i reelle forhandlinger dersom USA stod sterkt. Gorbatsjovs vilje til kompromiss må imidlertid også forstås i lys av innenrikspolitiske endringer i et økonomisk svekket Sovjetunionen.

Forholdet til Latin-Amerika ble preget av vilje til militær konfrontasjon der Reagan så fare for kommunistisk eller venstreorientert innflytelse. I 1983 invaderte en styrke Grenada i Karibia. I Nicaragua støttet Reagan-administrasjonen geriljaangrep fra contras mot det venstreorienterte sandinist-styret, som del av Iran-Contras-skandalen som ble avslørt i 1986. I El Salvador fikk myndighetene omfattende våpenleveranser fra USA til bruk under borgerkrigen i landet, som i Nicaragua for å unngå sosialistisk innflytelse. Omfattende overgrep mot politiske motstandere og sivile fant sted uten konsekvenser for USAs støtte før omkring 1990.

Privatliv

Reagan giftet seg skuespiller Jane Wyman (1917–2007, best kjent i Norge som matriarken Angela Channing i Falcon Crest) i 1940. De to hadde tre barn, Maureen (1941–2001), Michael (født 1945) og Christine, som ble født i 1947 og bare ble én dag gammel. Wyman og Reagan skilte seg i 1949.

Samme år traff Reagan skuespilleren Nancy Davis (1921–2016). De to giftet seg i 1952, og fikk to barn, Patricia Ann (født 1952) og Ronald Prescott (født 1958). Da han traff Nancy var Reagan fremdeles demokrat, men i løpet av 1950-tallet ble han mer konservativ, og han byttet parti til Republikanerne tidlig på 1960-tallet. Dette er blitt tolket blant annet som påvirkning fra Nancy, som da de møttes var langt mer konservativ enn Reagan selv.

I 1981 ble Reagan utsatt for et attentat. Han ble skutt og alvorlig såret, men han kom fra skuddsårene uten alvorlige varige mén. Attentatmannen John Hinkley Jr. hevdet han skjøt presidenten for å imponere skuespilleren Jodie Foster, og ble dømt til tvungen psykisk helsehjelp.

Etter presidentperioden levde Reagan tilbaketrukket i California og ble senere rammet av alzheimers. Han var inntil innsettelsen av Donald Trump i 2017 den eldste som hadde tatt sete som USAs president.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Iwan Morgan: Reagan: American Icon (I.B. Tauris, 2016)
  • Doug Rossinow: The Reagan Era: A History of the 1980s (Columbia University Press, 2015)
  • Rick Perlstein: Reaganland: America's Right Turn 1976-1980 (Simon and Shuster, 2020)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg