Norsk fiskerihistorie

På 1200-tallet etablerte de tyske hanseatene og deres handelsorganisasjoner seg i Bergen, og overtok fra andre halvdel av 1300-tallet kontroll over tørrfiskhandelen med Nord-Norge. Tørrfisken ble eksportert til de tyske handelsbyene for videre omsetning på det internasjonale markedet. Innenlandsomsetningen ble organisert gjennom jektefarten langs kystleia mellom Bergen og Nord-Norge.

Handelen var basert på varebytte mellom norsk tørrfisk og importert brødmel, organisert av de tyske handelsorganisasjonene. Bergen og Trondheim vokste i denne perioden frem som viktige handelssentra. Tørrfisken var godt betalt i forhold til mel frem til 1500-tallet, da bytteforholdet endret seg negativt for tørrfisken.

I begynnelsen av 1820-årene ble det et oppsving i mørefisket og en betydelig vekst i tilvirkningen av klippfisk. Handelshusene i Kristiansund overtok en stadig større andel av tilvirkningen, mens fiskerne i større grad ble spesialiserte fiskere. Veksten i handelen førte til en oppblomstring av Ålesund og Kristiansund som handelsbyer, med 1872–1879 som de store årene for klippfiskeksporten.

Torskefisket i Lofoten var i første del av 1800-tallet, som i de foregående århundrer, organisert gjennom utrederinstitusjonen. Den enkelte fisker omsatte sin fangst til en utreder, eller kjøpmann, i Bergen i bytte mot de varene han trengte. Institusjonen ble vedlikeholdt gjennom fiskernes økonomiske avhengighet av utrederne. Formelt ble utrederinstitusjonen opphevet i 1813, men den reelle endringen kom med krigsutbruddet i Europa i begynnelsen av århundret.

Den påfølgende inflasjonen førte til at fiskernes økonomiske gjeld til utrederne i stor grad ble utvisket. Med det gradvise bortfallet av utrederinstitusjonen etablerte det seg lokale fiskehandlere langs kysten som mellomledd mellom fiskerne og kjøpmennene i handelsbyene. Samtidig, og gjerne forent i samme person, vokste det frem væreiere som bygslet eller kjøpte opp den grunn fiskeværene lå på, for å drive utleie av rorbuer og hjell til fiskerne.

De «nye» organisasjonsformene med væreiere, lokale kjøpmenn og handelshus, erstattet over tid jektefarten og den direkte handelen med handelsbyene. Lofotloven av 1816 forsterket væreiernes posisjon ved å inndele fangstrettigheter til fiskefelt på spesifiserte fiskevær. Denne posisjon ble svekket ved den nye lofotloven av 1857 som innførte «fritt fiske» under statlig oppsyn.

I Finnmark fikk loddetorskefisket (vårtorskefisket) også en oppblomstring i første halvdel av 1800-tallet. Finnmarksfisket var ikke som skreifisket i Lofoten organisert gjennom jektefart på Bergen. Fisket ga derfor grunnlag for økt handel i byene i Finnmark; hovedsakelig med tørrfisk.

Sesongmessig kommer loddetorskefisket i Finnmark etter lofotfisket. Det ble derfor etter hvert vanlig at fiskerfartøy dro direkte fra lofotfisket til Finnmark for å delta i fisket etter loddetorsk. Ved å kombinere sesongfiskeriene kunne fiskerne spesialisere seg i yrket.

På Sør-Vestlandet var det et eventyrlig vårsildfiske på begynnelsen av 1800-tallet. Fisket ble drevet med garn og landnot. Landnot var kapitalkrevende, men ga høyt utbytte. Behovet for investeringer i nye redskaper og fartøyer førte til nye former for organisering gjennom etablering av fiskersamvirke, samt en økt sosial differensiering mellom noteiere og fiskere som deltok uten redskap («nothunder»).

De økte investeringene førte til økonomisk avhengighet av fisket, og det ble vanlig for flåten å følge silda langs kysten etter hvert som den endret innsigsområde.

Fra 1840 til 1880 ble eksportverdien av fisk tredoblet. På slutten av 1800-tallet kom likevel fiskerinæringen i en konjunkturkrise. Prisene gikk ned, næringen var overbefolket, og den enkeltes utbytte av fisket var lavt. Krisen bidro til å drive frem en teknologisk endring i fiskeflåten, ledet an av fiskerne på Vestlandet.

Det varierende innsiget av sild førte til bruk av større fartøyer som kunne følge silda langs kysten, samt drive havfiske med alternative fangstmuligheter på kystbankene.

Fra 1890 kom silda tilbake langs kysten og skapte økonomisk grunnlag for modernisering av flåten. Utviklingen skjedde gradvis gjennom innføringen av nye fangstmetoder (først garnlenker, senere snurpenot), samt motoriserte fartøyer (først dampmotoren, så eksplosjonsmotoren).

Det var sterk motstand blant torskefiskerne i Lofoten mot bruk av motoriserte fartøyer, særlig i årene 1909–1911. Ved inngangen til første verdenskrig hadde konfliktene lagt seg, og over 1000 motoriserte fartøyer deltok under lofotfisket i 1914, med 9000 av totalt 16 000 deltakende fiskere.

Totalt var det i 1914 rundt 2500 motoriserte fartøyer i de norske fiskeriene. Motoriseringen pågikk nå meget raskt, og i 1920 var antallet steget til 6000 fartøyer på landsbasis.

Moderniseringsfasen ble avløst av den internasjonale økonomiske krisen i mellomkrigstiden. Krisen førte til prispress i alle omsetningsledd fra fisker til marked. Konkurransen mellom norske eksportører forsterket den negative prisspiralen. Prisen på råstoff fra fiskeflåten ble et viktig konkurranseelement.

Grunnet manglende forhandlingsstyrke overfor kjøperne ble fiskerne påført de største økonomiske belastningene ved markedskrisen. Dette bidrog til at fiskerne etter hvert organiserte seg.

Norges Fiskarlag, som ble stiftet i 1926 som fiskernes faglige organisasjon og politiske talerør, ble etter hvert stående sentralt i spørsmålet om organiseringen av salget på første hånd. Omsetningen fra fisker til kjøper ble gradvis etablert som fiskersamvirket med enerett på omsetningen (fiskesalgslag).

Førstehåndsomsetningen av sild ble organisert gjennom Storsildlaget (1927) og Stor- og Vårsildlaget (1928). Eneretten til omsetning ble lovfestet i 1929 ved sildeloven. I torskefisket kom den organiserte førstehåndsomsetningen et tiår senere ved råfiskloven av 1938.

På bakgrunn av kriseårene 1933–1934 ble det avholdt massemøter langs den nordnorske kysten med krav om statlig garanterte minstepriser på fisk. Ordningen ble gjennomført fra 1936, lovfestet i 1938, og organisert for torskefiskeriene ved etableringen av Norges Råfisklag samme år.

Det siste tiåret før andre verdenskrig ble det etablert en rekke salgsorganisasjoner innen eksport- og fangstleddet, som etter hvert omfattet alle fiskeslag og med utstrekning langs hele kysten.

Okkupasjonstiden medførte sentralisert import av fisk på de fleste markeder, og fra norsk side ble det etablert eksportutvalg som førte forhandlinger og inngikk felles avtaler for de fleste viktige produkter. Disse eksportutvalgene ble først nedlagt ved endringen av eksportloven i 1991.

Et annet sentralt fiskeripolitisk spørsmål i 1930-årene var konflikten mellom den fiskereide kystflåten og den fremvoksende trålerflåten, og i særlig grad spørsmålet om eiendomsrett til fiskefartøyer. I 1932 ble det fastsatt ved lov at fiske med trål kun var tillatt etter tildelt konsesjon (permanent i 1939), med hovedregel at bare aktive fiskere kunne få slik konsesjon.

I 1941 ble det ved forordning (lovfestet i 1947) fastslått at kun aktive fiskere kunne ha eiendomsrett til fiskefartøy. Lov om eiendomsrett til fiskefartøyer og råfiskloven har fra fiskernes side vært betraktet som bærebjelkene i fiskeripolitikken.

I 1946 opprettet Norge som det første land i verden et eget fiskeridepartement. Fiskerisaker hadde inntil da vært behandlet i Handelsdepartementet. Som faglig etat for fiskeriene var Fiskeridirektoratet opprettet i Bergen i 1900.

I etterkrigsperioden var det stor etterspørsel etter fisk og fiskeprodukter på det internasjonale markedet. Staten fastsatte på bakgrunn av drøftelser med salgslagene maksimalpriser for råfisk og også maksimale eksportpriser. Markedsprisene var på denne tiden oftest høyere enn maksimalprisene, og differansen ble overført til fond, henholdsvis for sildefiskeriene og torskefiskeriene.

Etter hvert endret markedssituasjonen seg, og kostnadene begynte å overstige inntektene, og midler ble nå tilført næringen for å opprettholde inntektene. Prisreguleringsfondene ble gradvis tømt, og på slutten av 1950-tallet ble maksimalprisene erstattet av et minsteprissystem for råfisk. For å holde råfiskprisen og fiskernes inntekter oppe, samtidig som en skulle holde fiskeindustriens driftskostnader nede, ble det nødvendig med forhandlinger mellom staten og salgslagene om tilskudd.

I 1963 ble Norges Fiskarlag anerkjent som representant for fiskerinæringen i forhandlingene med staten. Forhandlingene ble formalisert ved hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag i 1964. Disse pristilskuddene ble gradvis avviklet i 1990-årene.

Staten hadde etter krigen gjennom fellesprogrammet stilt seg i spissen for «utvikling av moderne fangst- og tilvirkningsmetoder» som styrket utbyggingen av en havgående fiskeflåte og utbygging av en frossenfiskindustri i torskesektoren.

Innføringen av ny teknologi som ekkolodd, kraftblokk og ringnot hadde gjort fiskeflåten meget effektiv, og man nådde grensene for hva fiskebestandene kunne tåle av beskatning. Oppbygging av flåtens fangstkapasitet bidro i sildefisket til overbeskatning og sammenbrudd i sildebestandene rundt 1970. Det førte til registreringsstopp for ringnotsnurpere i 1970, innføring av totalkvoter for sild i 1971, og et inntil da utenkelig totalforbud mot fangst av atlantoskandisk sild i 1972.

Torsketrålflåten hadde fra 1930-årene vært omfattet av konsesjonsreguleringer, men dette hadde i større grad en næringspolitisk begrunnelse. I sildefisket var konsesjonsreguleringene ved konsesjonsloven av 1972 et resultat av overkapasitet i flåten, overbeskatning og bestandskrise. Da silda ble borte, førte det til økt beskatning av makrell og lodde og overbeskatning også av disse artene, noe som medførte nye og strenge reguleringer av fisket.

Innføringen av fangst- og deltakelsesbegrensninger i fisket etter sild dannet innledningen til en ny epoke i fiskeriene. Fra nå av er det ressursforvaltningen som i økende grad danner fundamentet i fiskerinæringen. Internasjonalt ble dette markert ved etablering av 200-mils økonomiske soner fra 1977 og ved havrettstraktaten av 1982 (se havrett).

De økonomisk viktigste norske fiskeriene er dessuten underlagt internasjonale bilaterale avtaler. I 1977 la myndighetene frem «Langtidsplan for norsk fiskerinæring», og her finner vi «bærekraftig ressursforvaltning» som ny fiskeripolitisk målsetning på linje med «å bevare bosettingsmønsteret langs kysten, samt å sikre gode og trygge arbeidsplasser med inntekter på linje med andre næringer». I tråd med målsetningen om bærekraftig ressursforvaltning ble fiskeflåten i løpet av 1970- og 1980-årene omfattet av stadig strengere reguleringer for utøvelsen av fisket.

Foruten bestemmelser om eiendomsrett og konsesjoner til fiskefartøy, ble det innført deltakelses- og redskapsbegrensninger, ulike kvotereguleringer og periodiseringer av fisket (se saltvannsfiskeloven).

Reguleringene hadde i første omgang virkninger for den havgående flåten. Kystflåten var i mindre grad berørt av reguleringene og opererte under tilnærmet fritt fiske frem til inngangen av 1990-årene.

I 1988 kom havforskerne til at bestanden av norsk-arktisk torsk var kraftig svekket. Mens fangstene i årene 1980–1988 hadde ligget i området 290 000 tonn, ble kvoten for 1989 fastsatt til 178 000 tonn og for 1990 til 113 000 tonn.

Den sterkt reduserte kvoten medførte at kystflåten måtte stoppe fisket etter torsk allerede 18. april 1989, noe som førte til krisetilstander i mange torskeavhengige fiskerisamfunn langs kysten. For å unngå en tilsvarende situasjon for fangståret 1990 måtte fisket fordeles over hele året og deltakelsen begrenses. Det ble derfor innført et system med fartøykvoter for kystflåten.

Den sterkt reduserte totalkvoten for torsk skapte økt konfliktnivå rundt fordelingen av kvoter mellom hav- og kystflåten. For å unngå årlige drakamper om kvotefordelingen, kom Norges Fiskarlag i 1989 til enighet om en fordelingsnøkkel mellom hav- og kystflåten i fisket etter norsk-arktisk torsk («trålstigen»).

Trålstigen virker slik at med synkende kvote øker kystflåtens andel av totalkvoten. Det betyr på den annen side at med økende totalkvote øker trålerflåtens andel. Senere er slike fordelingsnøkler også innført for norsk vårgytende sild, norsk-arktisk hyse og sei.

Fiskerinæringens organisasjonsstruktur dannet i nærmere 50 år relativt stabile rammebetingelser for næringsutøverne. Det sentrale lovverk vedrørende omsetning og eksport av fisk kom i tiåret før krigen. Hovedavtalen av 1964 innførte en ordning hvor staten i realiteten påtok seg en forpliktelse til å opprettholde næringens lønnsomhet, og hvor man gjennom forhandlinger om årlige fiskeriavtaler fastsatte støtten fra staten.

Fiskerinæringen eksporterer om lag 90 prosent av all fisk som produseres, og denne eksportavhengigheten gjør at næringen må tilpasse seg regelverket for internasjonal handel. Innenfor GATT-, og også innenfor EØS-avtalen, kom det krav om avvikling av subsidieordninger, som fiskerinæringen på kort tid måtte tilpasse seg.

Også eksportlovgivningen med lovbeskyttet eksportorganisering ble avviklet med ny eksportlov i 1990. I Ot.prp. nr. 61 «Om endringer i fiskerilovgivningen» (1991–1992) trakk de politiske myndighetene opp nye rammebetingelser for næringens organisering. For fiskerne kom en viktig endring ved at det ble åpnet for landing av fisk fra utenlandske fartøyer i norske havner. Dette ble særlig viktig i Finnmark, hvor landinger av torsk fra russiske fartøyer på kort tid passerte 100 000 tonn. I tillegg til endringen i eksportloven, var opphevelsen av tilvirkerloven av stor betydning for fiskeindustrien.

Tilvirkerloven hadde fra 1971 gitt Fiskeprodusentenes Fellessalg eneretten til omsetning av tørrfisk, saltfisk og klippfisk produsert av bedrifter lokalisert på strekningen Nordmøre–Finnmark.

Også i den øvrige fiskeindustrien har det pågått en utvikling mot større integrerte selskaper og nettverk av bedrifter. Antall fiskekjøpere i Norges Råfisklags distrikt gikk ned fra 641 til 400 i perioden 1985–1995; en reduksjon på nærmere 40 prosent. Fiskerinæringen gjennomgikk et hamskifte i løpet av få år, der organisasjonsformer og rammebetingelser ble endret, og hvor en betydelig omstrukturering fulgte i kjølvannet. Antall fiskekjøpere har fortsatt å synke, og i 2004 var det om lag 260 fiskekjøpere i Råfisklagets distrikt.

De norske fiskefangstene har i perioden etter 1950 gjennomgått store endringer med hensyn til oppfisket totalkvantum, og også innenfor de ulike artene har det vært store variasjoner. Totalverdien av oppfisket kvantum omsatt på første hånd har derimot med få unntak vært økende under hele perioden.

Fisket etter norsk-arktisk torsk har siden 1975 vært regulert ved totalkvoter. Tillatt oppfisket totalkvantum var dette året 890 000 tonn, hvorav norsk kvote var på 345 000 tonn. De årlige kvotene ble siden redusert og var ved midten av 1980-årene nede på 260 000 tonn totalt. Bestandsgrunnlaget befant seg på et lavmål (0,8 millioner tonn), og beskatningen ble vesentlig redusert de påfølgende år med svært lave kvoter og med store konsekvenser for både flåte og industri.

De strenge reguleringene sammen med gunstig naturlig produksjon førte til at bestandsgrunnlaget i 1993 økte til 2,8 millioner tonn, og i årene 1994–1997 var de årlige totalkvotene på over 700 000 tonn. Etter 1997 har man igjen sett en reduksjon i bestanden, og totalkvoten i 2005 var på 485 000 tonn med en norsk andel på 204 000 tonn.

Fangsten av norsk vårgytende sild (storsild, vårsild, fetsild) utgjorde frem til 1968 i gjennomsnitt 1,3 millioner tonn årlig. Overfiske og svake årsklasser førte da til sammenbrudd i bestanden, og fisket har senere vært strengt regulert.

Fra slutten av 1970-årene begynte et begrenset fiske (8000–12 000 tonn per år), som i løpet av 1980-årene økte til over 100 000 tonn. Svake årsklasser i siste halvdel av 1980-årene førte til en reduksjon i bestanden slik at fangsten i 1990–1991 ble under 70 000 tonn. Nye sterke årsklasser i 1990–1991 førte til at fangstene økte kraftig fra 1993.

For 1996 fastsatte Norge en ensidig totalkvote på én million tonn, men andre deltakere i fisket fulgte ikke reguleringene og fastsatte delvis egne kvoter. Den norske kvoten for 2005 var på 578 000 tonn.

Nordsjøsilda var også gjenstand for overfiske i 1960-årene, og bestanden gikk de etterfølgende år sterkt tilbake. Fra 1970 ble reguleringer tatt i bruk, og det ble enkelte år innført fangstforbud. Fisket ble gjenåpnet i første halvdel av 1980-årene.

Totalfangstene økte frem til 1989, da den ble 667 000 tonn, men har siden gått tilbake. Norges andel har falt fra over 220 000 tonn i årene 1986–1989 til omtrent 120 000 tonn i årene 1991–1994. I 2005 var Norges kvote 166 000 tonn.

Loddefisket i Barentshavet nådde en topp i 1977 med et totalkvantum på 2,9 millioner tonn, hvorav 2,1 millioner tonn til Norge. Frem til 1984 lå de årlige fangstene på 1,6–2,3 millioner tonn, for så å bli drastisk redusert. I 1985–1986 brøt loddebestanden i Barentshavet sammen, og fangstforbud ble innført i 1987. Forbudet varte til 1991, da det igjen ble åpnet for fiske etter lodde i tre år, med fangstkvanta mellom 530 000 og 810 000 tonn.

I 1994 ble det igjen innført forbud mot loddefiske i Barentshavet. Fisket ble gjenåpnet i 1999 med en norsk kvote på 48 000 tonn, med en kvotetopp i 2002 på 383 000 tonn. I 2004 og 2005 var det igjen ingen kvote i Barentshavet.

Det norske rekefisket foregår i Barentshavet, ved Svalbard og Grønland, i Nordsjøen og Skagerrak og ellers langs kysten. I mange år var rekefisket et typisk kystfiske, men utviklet seg gjennom 1970- og 1980-årene også til et havfiske. Fangstkvantaene økte fra i underkant av 8000 tonn i 1971 til vel 91 000 tonn i 1985. Senere har fangsten avtatt til cirka 40 000 tonn i 1996. I 2004 ble det landet 59 000 tonn. Rekefisket har, med få unntak, ikke vært underlagt reguleringer.

Rundt 80 prosent av det norske fisket foregår på bestander Norge forvalter i samarbeid med andre kyststater, i hovedsak Russland og EU. Samarbeidet er basert på at bestandene vandrer mellom de respektive staters økonomiske soner.

Norsk-arktisk torsk og norsk vårgytende sild vandrer imidlertid også ut i internasjonalt farvann. Fraværet av et regelverk for fiske i internasjonalt farvann har ført til et uregulert fiske fra land som ikke har avtalte kvoter på disse bestandene, mens de oppholder seg i internasjonalt farvann (jamfør Smutthullet, Smutthavet).

Fiske i internasjonalt farvann ble behandlet under FN-konferanser i 1993–1995. Avtalen om fiske på det åpne hav (1995) trekker opp linjer for fremtidig samarbeid om forvaltning av fellesressursene i internasjonalt farvann (se havrett).

Den norske fiskeflåten har en differensiert struktur og omfatter alt fra fabrikkskip til de minste åpne fartøyer. Flåten omfatter om lag 7550 fartøyer med dekk (2003). Antall dekte fartøyer har hatt en markant nedgang de siste 4–5 årene. Tallet på åpne fartøyer har gått kraftig ned de siste 30 årene; fra om lag 28 000 i 1970 til 2366 i 2003.

I mange år var det en sterk nedgang i tallet på fiskere. Fra 1960 til 1975 gikk antall hel- og deltidsfiskere ned fra 61 000 til 35 000. I perioden etter 1983 flatet nedgangen noe ut. De siste årene har man igjen sett en kraftig reduksjon i antall yrkesfiskere. I 2003 utgjorde det totale antall fiskere 17 259, hvorav 13 260 drev fiske som ene- eller hovedyrke, og 3999 hadde det som biyrke.

Fiskemottak og foredlingsindustrien er sammensatt av et stort antall små og mellomstore bedrifter. Industrien sysselsatte i 2003 cirka 13 000 personer på landsbasis og besto av 558 bedrifter med en samlet omsetning på 56,9 milliarder kroner. Av disse drev 214 med konvensjonell produksjon (tilvirkning av fersk-, salt-, klipp- og tørrfisk og så videre), 66 med tilvirkning av frossenprodukter, 8 med hermetikkproduksjon, 11 med rekeproduksjon samt 11 sildolje- og sildemelfabrikker (2003).

Norsk fiskerinæring eksporterer cirka 90 prosent av det oppfiskede kvantum gjennom godkjente eksportører (513 i 2003). Eksportverdien fra norsk fiskeri- og oppdrettsnæring er siden 1983 blitt firedoblet, og var i 2004 på 28,2 milliarder kroner. Dette utgjør rundt seks prosent av Norges totale eksport. Av dette utgjorde eksportverdien av oppdrettsprodukter (laks og ørret) vel 12,3 milliarder kroner. Norge eksporterer cirka 2000 ulike fiskeprodukter til 147 land, hvorav EU (med 61 prosent), Japan, USA og Brasil utgjør de viktigste markedene.

Fiskerinæringen og fiskeriforvaltningen stilles i økende grad overfor krav om bærekraftig utvikling og miljøkrav. Innføringen av 200-mils økonomisk sone i 1977 og den påfølgende havrettskonvensjonen av 1982 ga Norge på linje med andre kyststater både rett og plikt til å gjennomføre en forsvarlig forvaltning av fiskeressursene.

FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992 (UNCED), hvor Agenda 21 anbefaler «føre var-prinsippet» i forvaltningen av naturressurser, illustrerer en utvikling hvor globale krav og retningslinjer må legges til grunn i fiskeriforvaltningen.

FNs matvareorganisasjon FAO utarbeidet i 1995 retningslinjer for gjennomføring av et ansvarlig fiskeri (Code of Conduct for Responsible Fisheries).

Fiskeri- og kystdepartementet er øverste forvaltningsorgan for fiskeri- og havbruksnæringen og sel- og hvalfangstnæringen. Det forvalter lovverket som regulerer næringene og utsteder forskrifter med hjemmel i lovverket. Fiskeridirektoratet i Bergen er departementets fremste rådgivende og utøvende organ i fiskeri-, havbruks- og havmiljøspørsmål.

Fiskerilovgivningen omfatter en rekke lover og bestemmelser som regulerer forvaltningen av fiskeressursene og fiskerinæringens økonomiske organisering. Lovgivningen om saltvannsfiskeriene, ferskvannsfiske og fangst av sjøpattedyr kan deles inn i følgende hovedgrupper:

1. lover og bestemmelser om utøvelsen av fiske og fangst, herunder hvem som kan drive fiske innenfor norsk økonomisk sone, regler om hvordan fisket kan drives, bestemmelser om fredning av fisk og minstemål for visse fiskeslag, alminnelige ordens- og konkurranseregler med mer, og diverse bestemmelser om fiskefartøy og fiskeredskaper.
2. lov og bestemmelser om oppdrett av fisk
3. lover og bestemmelser om fiskens behandling og tilvirkning, herunder bestemmelser om kvalitetskontroll og bestemmelser om emballasje og transport
4. lover og bestemmelser om omsetning og eksport av fisk og fiskeprodukter, herunder bestemmelser om førstehåndsomsetningen
5. bestemmelser om anskaffelse og omsetning av fiskefartøyer og redskaper
6. lover og bestemmelser som angår investerings- og driftskreditt og andre økonomiske forhold
7. fiskernes trygdeforhold, lottgaranti, forsikring av fartøy og redskaper
8. lov om fiskerirettledning
9. lov og bestemmelser om fiske etter laks og sjøørret i sjø og vassdrag og innlandsfiske

Utdanning innen fiskeri- og havbruksnæringen gis i utdanningsprogrammene for naturbruk og for restaurant- og matfag i videregående opplæring. Førstnevnte utdanningsprogram gir fagbrev i fiske og fangstfaget og akvakulturfaget; sistnevnte gir fagbrev i sjømatfaget og fiskehandlerfaget.

Norges fiskerihøgskole i Tromsø har et nasjonalt ansvar for høyere fiskeriforskning og utdanning med studietilbud innen fiskerifag, akvakultur, marinbiologi, ferskvannsbiologi, bioteknologi, fiskehelse, bedriftsledelse, bedriftsøkonomi, samfunnsøkonomi og samfunnsfag.

Det finnes også andre fiskerirettede utdanningstilbud ved universiteter og høyskoler. Universitetet i Bergen har undervisningstilbud i akvakultur, fiskeribiologi, fiskehelse, marinbiologi, og ernæring hos fisk med mer. Norges Handelshøyskole tilbyr mastergradsprogram med spesialisering i fiskeri- og havbruksøkonomi.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim har mastergradsprogram med spesialisering i næringsmiddel-/biokjemi, fiskeriteknologi og foredling, samt marin prosjektering. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås tilbyr bachelor- og mastergradsprogram i akvakultur samt spesialisering i fiskehelse. Videre har flere statlige høyskoler fiskerirettede utdanningstilbud.

Fiskeriutdanningen i Norge går tilbake til 1890, da det ved enkelte skoler ble satt i gang undervisning i fiskerifaglige emner. I 1938 ble den første fiskerifagskolen opprettet i Vardø (Statens fagskole for fiskeindustri), og i 1939 en fagskole på Aukra. Fiskerifagskolene var underlagt Fiskeri- og kystdepartementet, men ble fra 1973 overført til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

• Norges historie

• Et bonde- og fiskersamfunn – Norgeshistorie.no
• Industrialisering av fiske og jordbruk – Norgeshistorie.no

• Solhaug, Trygve: De norske fiskeriers historie 1815–1880 , andre utgave, 1983, isbn 82-00-06824-2, Finn boken