Norsk fiskerihistorie

Norsk fiskerihistorie går helt tilbake til steinalderen. De første innvandrere til Norge oppdaget tidlig at det utenfor kysten fantes rike forekomster av fisk, sel, småhval og sjøfugl. Undersøkelser av boplasser har vist at steinalderfolket drev fiske både i sjø, vann og elver. Fisk etablerte seg tidlig som et viktig ressursgrunnlag for befolkningen langs kysten. I løpet av 1000-tallet begynte fisk å bli omsatt som handelsvare innenlands fra Nord-Norge og sørover. Rundt 1100-tallet startet eksporten av tørket torsk og sild til England. Grunnlaget for veksten i denne handelen var skreifisket i Lofoten og sildefisket i Nord-Norge.

Torske- og sildefisket er sesongfiskerier med innsig langs kysten om vinteren. Fisket kunne dermed drives i kombinasjon med jordbruk og utgjøre et viktig økonomisk og næringsmessig tilskudd.

På 1200-tallet etablerte de tyske hanseatene og deres handelsorganisasjoner seg i Bergen, og overtok fra andre halvdel av 1300-tallet kontroll over tørrfiskhandelen med Nord-Norge. Tørrfisken ble eksportert til de tyske handelsbyene for videre omsetning på det internasjonale markedet. Innenlandsomsetningen ble organisert gjennom jektefarten langs kystleia mellom Bergen og Nord-Norge.

Handelen var basert på varebytte mellom norsk tørrfisk og importert brødmel, organisert av de tyske handelsorganisasjonene. Bergen og Trondheim vokste i denne perioden frem som viktige handelssentra. Tørrfisken var godt betalt i forhold til mel frem til 1500-tallet, da bytteforholdet endret seg negativt for tørrfisken.

I begynnelsen av 1820-årene ble det et oppsving i mørefisket og en betydelig vekst i tilvirkningen av klippfisk. Handelshusene i Kristiansund overtok en stadig større andel av tilvirkningen, mens fiskerne i større grad ble spesialiserte fiskere. Veksten i handelen førte til en oppblomstring av Ålesund og Kristiansund som handelsbyer, med 1872–1879 som de store årene for klippfiskeksporten.

Torskefisket i Lofoten var i første del av 1800-tallet, som i de foregående århundrer, organisert gjennom utrederinstitusjonen. Den enkelte fisker omsatte sin fangst til en utreder, eller kjøpmann, i Bergen i bytte mot de varene han trengte. Institusjonen ble vedlikeholdt gjennom fiskernes økonomiske avhengighet av utrederne. Formelt ble utrederinstitusjonen opphevet i 1813, men den reelle endringen kom med krigsutbruddet i Europa i begynnelsen av århundret (napoleonskrigene).

Den påfølgende inflasjonen førte til at fiskernes økonomiske gjeld til utrederne i stor grad ble utvisket. Med det gradvise bortfallet av utrederinstitusjonen etablerte det seg lokale fiskehandlere langs kysten som mellomledd mellom fiskerne og kjøpmennene i handelsbyene. Samtidig, og gjerne forent i samme person, vokste det frem væreiere som bygslet eller kjøpte opp den grunn fiskeværene lå på, for å drive utleie av rorbuer og hjell til fiskerne.

De «nye» organisasjonsformene med væreiere, lokale kjøpmenn og handelshus, erstattet over tid jektefarten og den direkte handelen med handelsbyene. Lofotloven av 1816 forsterket væreiernes posisjon ved å inndele fangstrettigheter til fiskefelt på spesifiserte fiskevær. Denne posisjon ble svekket ved den nye lofotloven av 1857 som innførte «fritt fiske» under statlig oppsyn.

I Finnmark fikk loddetorskefisket (vårtorskefisket) også en oppblomstring i første halvdel av 1800-tallet. Finnmarksfisket var ikke som skreifisket i Lofoten organisert gjennom jektefart på Bergen. Fisket ga derfor grunnlag for økt handel i byene i Finnmark; hovedsakelig med tørrfisk.

Sesongmessig kommer loddetorskefisket i Finnmark etter lofotfisket. Det ble derfor etter hvert vanlig at fiskerfartøy dro direkte fra lofotfisket til Finnmark for å delta i fisket etter loddetorsk. Ved å kombinere sesongfiskeriene kunne fiskerne spesialisere seg i yrket. Både Lofotfisket og loddtorskfisket på Finnmark tiltrakk seg fiskere fra hele Nord-Norge, fra Trøndelag og flere områder av Vestlandet.

På Sør-Vestlandet var det et eventyrlig vårsildfiske på begynnelsen av 1800-tallet. Fisket ble drevet med garn og landnot. Landnot var kapitalkrevende, men ga høyt utbytte. Behovet for investeringer i nye redskaper og fartøyer førte til nye former for organisering gjennom etablering av fiskersamvirke, samt en økt sosial differensiering mellom noteiere og fiskere som deltok uten redskap («nothunder»).

De økte investeringene førte til økonomisk avhengighet av fisket, og det ble vanlig for flåten å følge silda langs kysten etter hvert som den endret innsigsområde.

Fiskeriene brakte inn en tredjedel av norske eksportinntekter i 1825 og store valutainntekter, og i årene 1840–1865 ble eksportverdien av torsk og sild fordoblet. Fra 1840 til 1880 ble eksportverdien av all fisk tredoblet. I slutten av 1860-årene var 18 prosent av voksne sysselsatte menn med på fisket. I 1870 utgjorde eksport av fiskeprodukter i Norge en firedel av all eksport fra landet.

Nordland styrket sin ledende posisjon i både silde- og torskefisket på 1800-tallet, som følge av både store sildeinnsig og intensivering av fisket rundt Lofoten. Veksten som Bodø by opplevde i 1860-og 1870-årene, skyldes i stor utstrekning vekst i antall fiskebåter, fiskere og fangster knyttet til sildefisket.

På slutten av 1800-tallet kom likevel fiskerinæringen i en konjunkturkrise. Prisene gikk ned, næringen var overbefolket, og den enkeltes utbytte av fisket var lavt. Krisen bidro til å drive frem en teknologisk endring i fiskeflåten, ledet an av fiskerne på Vestlandet.

Det varierende innsiget av sild førte til bruk av større fartøyer som kunne følge silda langs kysten, samt drive havfiske med alternative fangstmuligheter på kystbankene.

Fra 1890 kom silda tilbake langs kysten og skapte økonomisk grunnlag for modernisering av flåten. Utviklingen skjedde gradvis gjennom innføringen av nye fangstmetoder (først garnlenker, senere snurpenot), samt motoriserte fartøyer (først dampmotoren, så eksplosjonsmotoren). Det industrialiserte fisket førte til storfangster i konflikt med vanlige fiskere og de tradisjonelle driftsmåtene. Trollfjordslaget i 1890 mellom flere tusen fiskere i småbåter og noen få mektige redere med store dampskip speilet en brytningstid.

Det var sterk motstand blant torskefiskerne i Lofoten mot bruk av motoriserte fartøyer, særlig i årene 1909–1911. Ved inngangen til første verdenskrig hadde konfliktene lagt seg, og over 1000 motoriserte fartøyer deltok under lofotfisket i 1914, med 9000 av totalt 16 000 deltakende fiskere.

Totalt var det i 1914 rundt 2500 motoriserte fartøyer i de norske fiskeriene. Motoriseringen pågikk nå meget raskt, og i 1920 var antallet steget til 6000 fartøyer på landsbasis.

Tunge og slitsomme åretak i åpne båter — slik som i nordlandsbåtene — ble skiftet ut med en jevn og putrende motordur, og fiskeren fikk tak over hodet i et fartøy han og annet mannskap kunne sove og spise i. De teknologiske omstillingene i fiskerinæringen ca. 1890–1920 førte til at uthavner ut mot havet ble lagt ned og at befolkningen samlet seg i bygder og tettsteder lenger inn i fjordene, skjermet for havstormene. Mottakene og båtplassene klynget seg gjerne sammen med motorindustri, mekaniske verksteder og slipper. Alt rundt dette århundreskiftet anes en sentralisering av befolkningen knyttet til fiskeri, samtidig som tallet på fiskere begynte å gå ned.

Moderniseringsfasen ble avløst av den internasjonale økonomiske krisen i mellomkrigstiden. Krisen førte til prispress i alle omsetningsledd fra fisker til marked. Konkurransen mellom norske eksportører forsterket den negative prisspiralen. Prisen på råstoff fra fiskeflåten ble et viktig konkurranseelement.

Grunnet manglende forhandlingsstyrke overfor kjøperne ble fiskerne påført de største økonomiske belastningene ved markedskrisen. Dette bidro til at fiskerne etter hvert organiserte seg.

Norges Fiskarlag, som ble stiftet i 1926 som fiskernes faglige organisasjon og politiske talerør, ble etter hvert stående sentralt i spørsmålet om organiseringen av salget på første hånd. Omsetningen fra fisker til kjøper ble gradvis etablert som fiskersamvirket med enerett på omsetningen (fiskesalgslag).

Førstehåndsomsetningen av sild ble organisert gjennom Storsildlaget (1927) og Stor- og Vårsildlaget (1928). Eneretten til omsetning ble lovfestet i 1929 ved sildeloven. I torskefisket kom den organiserte førstehåndsomsetningen et tiår senere ved råfiskloven av 1938.

På bakgrunn av kriseårene 1933–1934 ble det avholdt massemøter langs den nordnorske kysten med krav om statlig garanterte minstepriser på fisk. Ordningen ble gjennomført fra 1936, lovfestet i 1938, og organisert for torskefiskeriene ved etableringen av Norges Råfisklag samme år.

Det siste tiåret før andre verdenskrig ble det etablert en rekke salgsorganisasjoner innen eksport- og fangstleddet, som etter hvert omfattet alle fiskeslag og med utstrekning langs hele kysten.

Okkupasjonstiden (1940–1945) medførte sentralisert import av fisk på de fleste markeder, og fra norsk side ble det etablert eksportutvalg som førte forhandlinger og inngikk felles avtaler for de fleste viktige produkter. Disse eksportutvalgene ble først nedlagt ved endringen av eksportloven i 1991.

Et annet sentralt fiskeripolitisk spørsmål i 1930-årene var konflikten mellom den fiskereide kystflåten og den fremvoksende trålerflåten, og i særlig grad spørsmålet om eiendomsrett til fiskefartøyer. I 1932 ble det fastsatt ved lov at fiske med trål kun var tillatt etter tildelt konsesjon (permanent i 1939), med hovedregel at bare aktive fiskere kunne få slik konsesjon.

I 1941 ble det ved forordning (lovfestet i 1947) fastslått at kun aktive fiskere kunne ha eiendomsrett til fiskefartøy. Lov om eiendomsrett til fiskefartøyer og råfiskloven har fra fiskernes side vært betraktet som bærebjelkene i fiskeripolitikken.

I 1946 opprettet Norge som det første land i verden et eget fiskeridepartement. Fiskerisaker hadde inntil da vært behandlet i Handelsdepartementet. Som faglig etat for fiskeriene var Fiskeridirektoratet opprettet i Bergen i 1900.

I etterkrigsperioden var det stor etterspørsel etter fisk og fiskeprodukter på det internasjonale markedet. Staten fastsatte på bakgrunn av drøftelser med salgslagene maksimalpriser for råfisk og også maksimale eksportpriser. Markedsprisene var på denne tiden oftest høyere enn maksimalprisene, og differansen ble overført til fond, henholdsvis for sildefiskeriene og torskefiskeriene.

Etter hvert endret markedssituasjonen seg, og kostnadene begynte å overstige inntektene, og midler ble nå tilført næringen for å opprettholde inntektene. Prisreguleringsfondene ble gradvis tømt, og på slutten av 1950-tallet ble maksimalprisene erstattet av et minsteprissystem for råfisk. For å holde råfiskprisen og fiskernes inntekter oppe, samtidig som en skulle holde fiskeindustriens driftskostnader nede, ble det nødvendig med forhandlinger mellom staten og salgslagene om tilskudd.

I 1963 ble Norges Fiskarlag anerkjent som representant for fiskerinæringen i forhandlingene med staten. Forhandlingene ble formalisert ved hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag i 1964. Disse pristilskuddene ble gradvis avviklet i 1990-årene.

Staten hadde etter andre verdenskrig gjennom fellesprogrammet stilt seg i spissen for «utvikling av moderne fangst- og tilvirkningsmetoder» som styrket utbyggingen av en havgående fiskeflåte og utbygging av en frossenfiskindustri i torskesektoren. 1960-årene betydde ekspansjon i geografisk utstrekning — fra fiske langs kysten til fiske til havs. Rundt 1970 kom nesten halvparten ilandbrakt fiskefangst fra det åpne havet eller fra fjerne fiskebanker.

Innføringen av ny teknologi som ekkolodd, kraftblokk og ringnot hadde gjort fiskeflåten meget effektiv, og man nådde grensene for hva fiskebestandene kunne tåle av beskatning. I 1948 var årsgjennomsnittet for hva en fisker brakte i land av fisk 18 tonn. I 1971 var tallet kommet opp i 80 tonn. Samtidig hadde tallet på fiskere falt fra rundt 100 000 rett etter andre verdenskrig til 35 000 i 1971. I tiårene etter 1945 kom mange uthavner, fiskevær og bygder ut med havet til å bli fraflyttet. Det skyldtes både moderniseringen av fiskeflåten, men også en allmenn endring av bosetningsmønster og yrkesstruktur i Norge. Unge voksne ville ha utdannelse, bo i byer og tettsteder, og få jobber utenfor primærnæringene.

Oppbygging av flåtens fangstkapasitet bidro i sildefisket til overbeskatning og sammenbrudd i sildebestandene rundt 1970. Det førte til registreringsstopp for ringnotsnurpere i 1970, innføring av totalkvoter for sild i 1971, og et inntil da utenkelig totalforbud mot fangst av atlantoskandisk sild i 1972.

Torsketrålflåten hadde fra 1930-årene vært omfattet av konsesjonsreguleringer, men dette hadde i større grad en næringspolitisk begrunnelse. I sildefisket var konsesjonsreguleringene ved konsesjonsloven av 1972 et resultat av overkapasitet i flåten, overbeskatning og bestandskrise. Da silda ble borte, førte det til økt beskatning av makrell og lodde og overbeskatning også av disse artene, noe som medførte nye og strenge reguleringer av fisket.

Norske regjeringer gikk i 1970-, 1980- og 1990-årene inn for å forvalte fiskeressurser med forbud mot trålfiske i visse områder, ordning med konsesjoner og fiskekvoter. En måtte søke om lov til å fiske i bestemte farvatn, og en fikk tildelt etter kvoter på hvor mye en kunne ta ut i fangst av ulike fiskesorter. Kvotene ble stadig mindre. I 1990 ble det opprettet et system med fartøykvoter i kystfisket. Det gjorde at mange av de mindre aktørene gikk ut av næringen.

Innføringen av fangst- og deltakelsesbegrensninger i fisket etter sild dannet innledningen til en ny epoke i fiskeriene. Fra nå av er det ressursforvaltningen som i økende grad danner fundamentet i fiskerinæringen. Internasjonalt ble dette markert ved etablering av 200-mils økonomiske soner fra 1977 og ved havrettstraktaten av 1982 (se havrett).

De økonomisk viktigste norske fiskeriene er dessuten underlagt internasjonale bilaterale avtaler. I 1977 la myndighetene frem «Langtidsplan for norsk fiskerinæring», og her finner vi «bærekraftig ressursforvaltning» som ny fiskeripolitisk målsetning på linje med «å bevare bosettingsmønsteret langs kysten, samt å sikre gode og trygge arbeidsplasser med inntekter på linje med andre næringer». I tråd med målsetningen om bærekraftig ressursforvaltning ble fiskeflåten i løpet av 1970- og 1980-årene omfattet av stadig strengere reguleringer for utøvelsen av fisket.

Foruten bestemmelser om eiendomsrett og konsesjoner til fiskefartøy, ble det innført deltakelses- og redskapsbegrensninger, ulike kvotereguleringer og periodiseringer av fisket (se saltvannsfiskeloven).

Reguleringene hadde i første omgang virkninger for den havgående flåten. Kystflåten var i mindre grad berørt av reguleringene og opererte under tilnærmet fritt fiske frem til inngangen av 1990-årene.

I 1988 kom havforskerne til at bestanden av norsk-arktisk torsk var kraftig svekket. Mens fangstene i årene 1980–1988 hadde ligget i området 290 000 tonn, ble kvoten for 1989 fastsatt til 178 000 tonn og for 1990 til 113 000 tonn.

Den sterkt reduserte kvoten medførte at kystflåten måtte stoppe fisket etter torsk allerede 18. april 1989, noe som førte til krisetilstander i mange torskeavhengige fiskerisamfunn langs kysten. For å unngå en tilsvarende situasjon for fangståret 1990 måtte fisket fordeles over hele året og deltakelsen begrenses. Det ble derfor innført et system med fartøykvoter for kystflåten.

Den sterkt reduserte totalkvoten for torsk skapte økt konfliktnivå rundt fordelingen av kvoter mellom hav- og kystflåten. For å unngå årlige drakamper om kvotefordelingen, kom Norges Fiskarlag i 1989 til enighet om en fordelingsnøkkel mellom hav- og kystflåten i fisket etter norsk-arktisk torsk («trålstigen»).

Trålstigen virker slik at med synkende kvote øker kystflåtens andel av totalkvoten. Det betyr på den annen side at med økende totalkvote øker trålerflåtens andel. Senere er slike fordelingsnøkler også innført for norsk vårgytende sild, norsk-arktisk hyse og sei.

Fiskerinæringens organisasjonsstruktur dannet i nærmere 50 år relativt stabile rammebetingelser for næringsutøverne. Det sentrale lovverk vedrørende omsetning og eksport av fisk kom i tiåret før andre verdenskrig. Hovedavtalen av 1964 innførte en ordning hvor staten i realiteten påtok seg en forpliktelse til å opprettholde næringens lønnsomhet, og hvor man gjennom forhandlinger om årlige fiskeriavtaler fastsatte støtten fra staten.

Fiskerinæringen eksporterer om lag 90 prosent av all fisk som produseres, og denne eksportavhengigheten gjør at næringen må tilpasse seg regelverket for internasjonal handel. Innenfor GATT-, og også innenfor EØS-avtalen, kom det krav om avvikling av subsidieordninger, som fiskerinæringen på kort tid måtte tilpasse seg.

Også eksportlovgivningen med lovbeskyttet eksportorganisering ble avviklet med ny eksportlov i 1990. I Ot.prp. nr. 61 «Om endringer i fiskerilovgivningen» (1991–1992) trakk de politiske myndighetene opp nye rammebetingelser for næringens organisering. For fiskerne kom en viktig endring ved at det ble åpnet for landing av fisk fra utenlandske fartøyer i norske havner. Dette ble særlig viktig i Finnmark, hvor landinger av torsk fra russiske fartøyer på kort tid passerte 100 000 tonn. I tillegg til endringen i eksportloven, var opphevelsen av tilvirkerloven av stor betydning for fiskeindustrien.

Tilvirkerloven hadde fra 1971 gitt Fiskeprodusentenes Fellessalg eneretten til omsetning av tørrfisk, saltfisk og klippfisk produsert av bedrifter lokalisert på strekningen Nordmøre–Finnmark.

Også i den øvrige fiskeindustrien har det pågått en utvikling mot større integrerte selskaper og nettverk av bedrifter. Antall fiskekjøpere i Norges Råfisklags distrikt gikk ned fra 641 til 400 i perioden 1985–1995; en reduksjon på nærmere 40 prosent. Fiskerinæringen gjennomgikk et hamskifte i løpet av få år, der organisasjonsformer og rammebetingelser ble endret, og hvor en betydelig omstrukturering fulgte i kjølvannet. Antall fiskekjøpere fortsatte å synke, og i 2004 var det om lag 260 fiskekjøpere i Råfisklagets distrikt.

Sysselsettingen i fiskeriene sank sterkt i etterkrigstiden, og tallet på fiskere krympet mye, fra 100 000 i 1950 til bare 11 000 i 2019. Bare de som hadde evne og vilje til å satse stort, valgte å bli i næringen. Fisket gikk fra å være en dominerende livsform langs store deler av norskekysten til å bli et spesialisert yrke for en avgrenset gruppe fiskere. Fiskerbonden forsvant helt til fordel for heltidsfiskeren. Livsformen der mannen rodde fiske og kona drev småbruket, lot seg ikke opprettholde. Helårsfisket betydde store trålere, ringnotsnurper og banklinebåter som beskattet fiskebestandene mye. Nå ble også fisket langt mer kapitalkrevende.

Etter 1950 vokste det fram en rekke fiskeforedlingsbedrifter. Det reiste seg store fiskemottak, sildeoljefabrikker, fryseribedrifter og filetfabrikker. Selskapet FiNoTro, etablert i 1951, kom fem år etter til å bygge sju moderne produksjonsanlegg langs kysten mellom Skjervøy og Vadsø, de fleste i Øst-Finnmark. Findus steg fram som den private konkurrenten alt i 1952, og satte i gang trålere for å forsyne fabrikken Hammerfest med fisk. Det industrialiserte fisket tiltok i 1960- og 1970-årene, og økonomiske soner for trålfiske ble viktig for norske fiskerier. Store fiskeribedrifter skjøv seg fram og dominerte mer og mer næringen.

I 1976 kunngjorde Norge 200 mils økonomisk sone, med virkning fra 1. januar året etter. Dette skulle blant annet sikre norske fiskeribedrifter i konkurransen med andre land om de knappe fiskeressursene. Fra midten av 1990-årene fikk Kjell Inge Røkke samlet på sine hender en rekke trålerkonsesjoner og store mottaksanlegg i selskapene Havfisk og Norway Seafood. I 2016 solgte han seg ut til Lerøy, som tok navnet Lerøy Norway Seafood. Også Austevoll Seafood, Salmar og Pelagia er i dag store bedrifter i havfisket. Et system med mange små fiskere er siden 1950-årene blitt erstattet av store konsern og kapitalsterke eiere og med store nettverk av ulike bedrifter fra fangst til foredling og salg.

De norske fiskefangstene har i perioden etter 1950 gjennomgått store endringer med hensyn til oppfisket totalkvantum, og også innenfor de ulike artene har det vært store variasjoner. Totalverdien av oppfisket kvantum omsatt på første hånd, har derimot med få unntak vært økende etter 1945 og fram til 2020. I 2018 inngikk Norge fiskeriavtaler med en samlet førstehåndsverdi på anslagsvis 50 milliarder kroner, der den norske delen er anslått til om lag 16,5 milliarder kroner.

I 2020 ble det fanget omtrent 2,5 millioner tonn villfisk i Norge. De viktigste kommersielle artene er fremdeles torsk, hyse, makrell, sild, sei og reker. Samtidig har fiskenæringen lenge opplevd tomme hav. Rovfisket fikk alvorlige konsekvenser, som alt kunne merkes i 1960- og 1970-årene. I 1980- og 1990-årene var ressurskrisen blitt prekær.

Løsningen ut av krisen ble oppdrettsnæringen som mange langs kysten startet med i 1970-årene og tiårene som fulgte. Men også havbruket stanget i årene 1989–1991, og merket problemer med for mange aktører og bedrifter på en gang. Fra 1991 var krisen overvunnet etter at de internasjonale konjunkturene svingte i positiv retning. Havbruket ble med tiden like lønnsom som fiskeriene i Norge, selv om oppdrettsnæringen sysselsette langt færre enn trål og båter på fiske. Laksemerdene skjøt opp i stor antall langs norskekysten. Laksen toppet alt med 99 prosent av produksjonen.

Fra 1993 til 2012 ble fiskeuttaket fra merdene åtte ganger større. I 2010 gikk to tredeler av produksjonen av verdens oppdrettslaks for seg i Norge, og havbruket hadde skjøvet seg fram som den nest største eksportnæringen i landet. Etterspørselen etter laks til sushi utgjorde en del av markedet, men fisken nådde ut i ulike produktvarianter til mange land. Produktet Salma-laks fra 2001, som var basert på en nedfrysingsmåte som ga langt bedre kvalitet og smaksopplevelse, kom som et samarbeid mellom produsenten Bremnes Seashore og forskerne ved Norges landbrukshøgskole (NMBU i dag). I 1997 var det 70 selskaper involvert i norske lakseoppdrett, i 2015 hadde 22 selskaper hånd om dette. Store konsern hadde tatt over, slik som Marine Harvest, Austevoll Seafood, SalMar, Lerøy og Midnor.

I 2019 utgjorde mengden slaktet matfisk fra merdene 1,5 milliarder kilo, og salgsverdien (forhåndsverdi) kom på 71 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen kunne tilby 8400 arbeidsplasser. Totalt 20 000 bedrifter var knyttet til næringen med ulike oppdrag. Ringvirkningene for kystøkonomien ble store. Den ga kystsamfunn og kommuner nytt levegrunnlag, og bremset opp avfolking, og kunne bidra til økt folketall i byer og tettsteder i distriktene.

Miljøødeleggelse fulgte imidlertid næringen, i økende grad fra 1980- og 90-årene og etter 2000. En fikk etter hvert redusert kraftig bruken av antibiotika i havbruket. Dette hjalp lite når store mengder fôr ble kastet ut til fisken og forurenset vann og natur med næringssalt. Ellers spredte parasitten lakselus seg og tok livet av mye laks. I 2022 søkte Støre-regjeringen å øke skattleggingen av havbruksnæringen — med blant annet å innføre grunnrenteskatt. Regjeringen mente at havbruksnæringen, etter flere gylne år, måtte bidra mer til lokalsamfunnene og storsamfunnet. Begrunnelsen var flerleddet: Eiere og aktører hadde skaffet seg stort utbytte i flere år med stor etterspørsel etter norsk fiskeprodukter. De hadde brukt natur og ressurser som norsk stat og kommuner rådde over og lokalsamfunn brukte, og de hadde stått for mye forurensing. Grunnrenteskatten trådte i kraft fra 1. januar 2023.

• norske fiskerier
• Norges historie

• Et bonde- og fiskersamfunn – Norgeshistorie.no
• Industrialisering av fiske og jordbruk – Norgeshistorie.no

• Solhaug, Trygve: De norske fiskeriers historie 1815–1880, andre utgave, 1983, isbn 82-00-06824-2, Finn boken
• NOU 2019: 21. Framtidens fiskerikontroll.
• Norges fiskeri- og kysthistorie, bd. I-V, Bergen: Fagbokforlaget 2014.