Jens Stoltenberg er en norsk politiker fra Arbeiderpartiet og generalsekretær i NATO. Han var statsminister fra 2000-2001 og fra 2005-2013 i den rødgrønne regjeringen, til sammen ni og et halvt år. Han var leder i Arbeiderpartiet 2002-14.

Stoltenberg var delansvarlig for det største valgnederlaget for Arbeiderpartiet i nyere tid i 2001, men han fikk også mye av æren for at Arbeiderpartiet i 2005 og 2009 vant valgene etter å ha tatt den historiske avgjørelsen om å regjere sammen med andre partier; Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I 2013 tapte de tre regjeringspartiene valget og Stoltenberg gikk tilbake til Stortinget.

I desember 2013 ble han utnevnt til FNs spesialutsending for klima. I 2014 ble Jens Stoltenberg utnevnt til ny generalsekretær i NATO, og han trakk seg deretter som partileder. Han gikk også ut av Stortinget.

Jens Stoltenberg er sønn av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg og byråkrat Karin Stoltenberg og utdannet samfunnsøkonom.

Som sittende statsminister under terrorangrepet 22. juli 2011 fikk han anerkjennelse for å ha samlet folket i sorg, men hans regjering fikk også kritikk fra et samlet Storting for at myndighetene sviktet før og under terrorangrepet.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang i mars 2000, hadde han fornyelse av offentlig forvaltning som en av sine fremste programerklæringer. Sammen med daværende stabssjef Jonas Gahr Støre sørget han for at det på kort tid kom sykehusreform, politireform, forsvarsreform, momsreform og et nytt styringssystem for bruk av oljepenger.

Reformene bidro til at valget i 2001 ga den laveste oppslutningen på 77 år og til at Stoltenberg måtte forlate statsministerkontoret.

Etter fire år som opposisjonsleder kom Stoltenberg tilbake til statsministerkontoret, og han videreførte reformarbeidet med å endre pensjonssystemet slik at det på lang sikt ble mindre kostbart for staten og mindre attraktivt for pensjonistene.

Stoltenberg har selv fremhevet pensjonsreformen og handlingsregelen for bruk av oljepenger som aller viktigst, fordi de gjør norsk økonomi mer bærekraftig i et 50-årsperspektiv. Med årene har økonomiske eksperter, politiske kommentatorer og svært mange politiske rivaler sluttet seg til denne oppfatningen.

Oppfatningen om at samfunnsøkonomen Stoltenberg var kompetent og ansvarlig i den økonomiske styringen, bidro til at han sikret gjenvalg for sin regjeringskoalisjon i 2009. På den tiden ble det sett på som en bragd fordi regjeringer i vestlige land svært ofte blir kastet av misfornøyde velgere etter en valgperiode.

Spesielt i det oljerike Norge ble det antatt at de stigende forventningers misnøye ville ramme en sittende regjering. Samtidig må det nevnes at finanskrisen i USA i 2008 og den påfølgende euro-krisen skapte uro også hos norske velgere, og at 2009 må antas å ha vært et år der økonomisk ansvarlighet ble ekstra premiert.

Jens Stoltenberg var ekstra godt egnet til å formidle økonomisk ansvarlighet. I alle valgkamper etter 2005 ble han stort sett kåret som den beste TV-debattanten. Frem til 2012 viste også de fleste meningsmålinger at han var Norges mest populære politiker. Da Stoltenberg rundt årtusenskiftet ble satt opp som utfordrer til den sittende Arbeiderpartilederen Thorbjørn Jagland, var tilhengernes hovedargument at han var landets beste kommunikator.

Stoltenberg er den første statsminister fra Arbeiderpartiet som samarbeidet i regjering med andre partier. Det var uenighet om Stoltenbergs iver for det rødgrønne prosjektet da det startet i 2003, men det er ingen uenighet om at han har et stor del av æren for at SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet holdt sammen i regjering fra 2005 til 2013.

En forutsetning har hele tiden vært at alle regjeringspartier hele tiden har følt at de har vunnet mer enn de har tapt på å samarbeide. Uttalelser fra, og bøker skrevet av, hans samarbeidspartnere i Senterpartiet og SV tyder på at Stoltenberg har vært forutsigbar og pragmatisk, samtidig som han aldri lot det være tvil om at han passet på Arbeiderpartiets interesser aller først.

Valget i 2013 var et tilbakeslag for alle regjeringspartiene og de mistet makten. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Stoltenberg mente den viktigste årsaken var at velgerne ville ha nye ansikter etter åtte års rødgrønt styre. Kritikerne i de to andre regjeringspartiene mente valgnederlaget først og fremst skyldtes at Stoltenberg hadde sagt nei til alle forsøk på å forme en ny politikk som fenget velgerne. 

Jens Stoltenberg er sønn av arbeiderparti- og utenrikspolitikeren Thorvald Stoltenberg. Allerede da han ble leder i AUF i perioden 1985-89, ble han sett på som en fremtidig partileder, og han gjorde derfor rask karriere i partiet. Året etter han gikk av som leder for partiungdommen, overtok han ledervervet i det tradisjonelt viktigste fylkespartiet, altså Oslo.

To år etter det igjen ble han nestleder i Arbeiderpartiet, og det er i ettertid blitt kjent at den daværende lederen Gro Harlem Brundtland ønsket ham som leder. Mens Stoltenberg var AUF-leder, studerte han samfunnsøkonomi og han ble cand.oecon ved Universitetet i Oslo i 1987. Den akademiske karrieren fortsatte en kort stund i Statistisk Sentralbyrå, der han rakk å gjøre ferdig en rapport om forvaltningen av den norske oljeformuen.

Da Gro Harlem Brundtland i 1990 ga beskjed til miljøvernminister Thorbjørn Berntsen om at han skulle be Jens Stoltenberg om å bli statssekretær, startet den profesjonelle politiske karrieren. Selv om han startet sin stortingsperiode som medlem av sosialkomiteen, er det riktig å si at det er energi- og finanspolitikk som ble hans spesialitet frem til han ble statsminister.

Mange vil mene at hans erfaring som olje- og energiminister og finansminister også har preget ham i hans statsministerperioder – i den forstand at han har involvert seg mer på disse enn på andre fagfelt.

Dette ga seg uttrykk i at han i sin første statsministerperiode sto beinhardt på budskapet om at vi ikke måtte pøse oljepenger inn i norsk økonomi, fordi det ville skape økt pris- og lønnsvekst. Da meningsmålingene viste at dette budskapet ikke ble forstått av velgerne, brukte han og sentrale aktører i Finansdepartementet mye tid og krefter på å lage det nye systemet for å sluse oljepengene langsomt inn i økonomien.

Hovedgrepene var at Stortinget skulle slutte seg til en handlingsregel, der man forpliktet seg til bare å bruke en beregnet avkastning av oljeformuen hvert år. I tillegg fikk Sentralbanken (Norges Bank) en friere stilling og beskjed om å tillate litt høyere prisstigning her i landet enn i landene rundt oss.

Energipolitikeren Stoltenberg er også kjent internasjonalt. Han har entusiastisk og tålmodig vært med på å utvikle klimakvotesystemet som skulle sikre at verdenssamfunnet til enhver tid skulle reduserte klimautslipp der det var billigst.

I hele sin periode som rødgrønn statsminister var han negativ til å innføre klimatiltak som var mer symbolske enn effektive. Dette førte til at fasiten for den rødgrønne regjeringens klimapolitikk ble at den hadde satset stort og imponerende internasjonalt gjennom skogsatsingen, mens det i Norge var blitt gjort mindre enn det statens egne fagetater mente var nødvendig for å nå de målene et nesten samlet Stortings stilte opp.

Selv om Gro Harlem Brundtland ville ha Stoltenberg som partileder allerede i 1992, stilte han ikke opp som motkandidat, da landsmøtet valgte Thorbjørn Jagland. Om han forsto at han ville tape, eller om det var hensynet til kone og to små barn som lå bak beslutningen, vites ikke. Uansett oppsto det allerede da et motsetningsforhold mellom Jagland og Stoltenberg.

I årene før Jagland ble presset til å gi fra seg lederskapet til Stoltenberg, dominerte lederstriden Arbeiderpartiet. Stoltenbergs rolle i denne striden er ikke fullstendig belyst. Den vanlige antagelsen er at han selv engasjerte seg minst mulig, men at han ikke gjorde noe for å stanse dem som arbeidet aktivt imot Jagland. Politisk var de to rivalene ganske like, men de hadde ulik tilnærming til politikk og de fungerte svært forskjellig i offentligheten.

Da Stoltenberg holdt sin første TV-tale sent på kvelden 22. juli 2011, sa han blant annet «Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.» Sitatet er blitt stående som typisk for en statsminister som valgte å svare annerledes på et terrorangrep enn det andre vestlige ledere tidligere hadde gjort.

Mange av Stoltenbergs taler i dagene og ukene etter terrorangrepet og drapene var viktige bidrag til å samle nasjonen i sorg. Stoltenbergs personlige popularitet økte i denne perioden, og det antas at Ap fikk ekstra stemmer i lokalvalget i 2011 på grunn av hans håndtering.

Året etterpå rettet 22. juli - kommisjonen en uventet krass kritikk mot myndighetene for at de ikke hadde evnet å beskytte befolkningen mot terroren. Jens Stoltenberg svarte umiddelbart på kritikken med å si at han hadde det totale ansvaret for alt som gikk galt, men at han ville forvalte det ansvaret ved å fortsette som statsminister og forbedre alt det som ikke var godt nok.

Denne definisjonen av politisk ansvar ble stadfestet av Stortinget i 2013 – det var en forutsetning for at et samlet Storting kunne slutte seg til kritikken fra 22. juli-kommisjonen uten at det fikk noen konsekvenser for den sittende regjeringen.

Jens og Thorvald Stoltenberg utgav i 2009 boken Samtaler. I 2016 utga Jens Stoltenberg memoarboken Min historie.

  • Statssekretær i Miljøverndepartementet 1990-1991 (Gro Harlem Brundtlands tredje regjering)
  • Nærings- og energiminister 1993-1996 (Gro Harlem Brundtlands tredje regjering)
  • Finansminister 1996-1997 (Thorbjørn Jaglands regjering)
  • Statsminister 2000-2001
  • Statsminister 2005-2013
  • Stortingsrepresentant for Oslo 1993-2017 (permisjon fra 2014)
  • Vararepresentant til Stortinget 1989-1993, fast møtende 1991-1993
  • Medlem av sosialkomiteen 1991-1993
  • Leder av olje- og energikomiteen 1997-2000
  • Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet 2000-2005
  • Medlem av utenrikskomiteen 2001-2005
  • Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet 2013 -14
  • Medlem AUFs sentralstyre 1979-1989
  • Informasjonssekretær Oslo Arbeiderparti 1981, leder 1990-1992
  • Leder AUF 1985-1989
  • Medlem Arbeiderpartiets sentralstyre 1985-2014
  • Nestleder Arbeiderpartiet 1992-2002
  • Leder av Arbeiderpartiet 2002-14

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.