Faktaboks

Jens Stoltenberg
Født
16. mars 1959, Oslo
Virke
Sosialøkonom og politiker
Familie

Foreldre: Sekretær, senere utenriksminister, ambassadør Thorvald Stoltenberg (1931–2018) og senere ekspedisjonssjef Karin Heiberg (1931–2012).

Gift 1987 med konsulent Ingrid Schulerud (8.7.1959–), datter av forfatter og teatersjef Mentz Schulerud (1915–2003) og Rigmor Christensen (1928–2023).

Sønnedatters sønn av Eivind Heiberg (1870–1939); datterdatters sønn av Theodor Petersen (1875–1952).

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg er NATOs generalsekretær

Jens Stoltenberg er en norsk politiker fra Arbeiderpartiet og generalsekretær i NATO. Han var statsminister fra 2000 til 2001 og fra 2005 til 2013 i den rødgrønne regjeringen; til sammen ni og et halvt år. Han var leder av Arbeiderpartiet i perioden 2002–2014 og generalsekretær i NATO siden 2014. I 2022 ble han utnevnt til sentralbanksjef, men trakk seg fra stillingen da han forlenget avtalen med NATO til 2023.

Stoltenberg var i 2001 delansvarlig for det største valgnederlaget for Arbeiderpartiet i nyere tid, men han fikk også mye av æren for at Arbeiderpartiet i 2005 og 2009 vant valgene etter å ha tatt den historiske avgjørelsen om å regjere sammen med andre partier; Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I 2013 tapte de tre regjeringspartiene valget, og Stoltenberg gikk tilbake til Stortinget.

I desember 2013 ble han utnevnt til FNs spesialutsending for klima. I 2014 ble Jens Stoltenberg utnevnt til ny generalsekretær i NATO, og han trakk seg deretter som partileder og gikk også ut av Stortinget.

Jens Stoltenberg er sønn av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg og byråkrat Karin Stoltenberg. Han er utdannet samfunnsøkonom.

Som sittende statsminister under terrorangrepene 22. juli 2011 fikk han anerkjennelse for å ha samlet folket i sorg, men hans regjering fikk også kritikk fra et samlet storting for at myndighetene sviktet før og under terrorangrepet.

Pensjonsreformen, handlingsregelen og den rødgrønne regjeringen

Jens Stoltenberg holder tale i en valgbod på Karl Johans gate i Oslo
.
Lisens: CC BY ND 2.0

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang i mars 2000, hadde han fornyelse av offentlig forvaltning som en av sine fremste programerklæringer. Sammen med daværende stabssjef Jonas Gahr Støre sørget han for at det på kort tid kom sykehusreform, politireform, forsvarsreform, momsreform og et nytt styringssystem for bruk av oljeformuen.

Reformene bidro til at valget i 2001 ga den laveste oppslutningen for Arbeiderpartiet på 77 år, og Stoltenberg måtte forlate statsministerkontoret.

Etter fire år som opposisjonsleder kom Stoltenberg tilbake som statsminister i 2005, og han videreførte reformarbeidet med å endre pensjonssystemet slik at det på lang sikt ble mindre kostbart for staten og mindre attraktivt for pensjonistene.

Stoltenberg har selv fremhevet pensjonsreformen og handlingsregelen for bruk av oljepengene som aller viktigst, fordi de gjør norsk økonomi mer bærekraftig i et 50-årsperspektiv. Med årene har økonomiske eksperter, politiske kommentatorer og svært mange politiske rivaler sluttet seg til denne oppfatningen.

Oppfatningen om at samfunnsøkonomen Stoltenberg var kompetent og ansvarlig i den økonomiske styringen, bidro til at han sikret gjenvalg for sin regjeringskoalisjon i 2009. På den tiden ble dette sett på som en bragd, fordi regjeringer i vestlige land svært ofte blir kastet av misfornøyde velgere etter en valgperiode.

Spesielt i det oljerike Norge ble det antatt at de stigende forventningers misnøye ville ramme en sittende regjering. Samtidig må det nevnes at finanskrisen i USA i 2008–2009 og den påfølgende eurokrisen skapte uro også hos norske velgere, og at 2009 må antas å ha vært et år der økonomisk ansvarlighet ble ekstra premiert.

Jens Stoltenberg var svært godt egnet til å formidle økonomisk ansvarlighet. I alle valgkamper etter 2005 ble han stort sett kåret som den beste TV-debattanten. Frem til 2012 viste også de fleste meningsmålingene at han var Norges mest populære politiker. Da Stoltenberg rundt årtusenskiftet ble satt opp som utfordrer til den sittende Arbeiderpartilederen Thorbjørn Jagland, var tilhengernes hovedargument at han var landets beste kommunikator.

Stoltenberg er den første statsminister fra Arbeiderpartiet som samarbeidet i regjering med andre partier. Det var uenighet om Stoltenbergs iver for det rødgrønne prosjektet da det startet i 2003, men det er ingen uenighet om at han har et stor del av æren for at SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet holdt sammen i regjering fra 2005 til 2013.

En forutsetning har hele tiden vært at alle regjeringspartier har følt at de har vunnet mer enn de har tapt på å samarbeide. Uttalelser fra, og bøker skrevet av, hans samarbeidspartnere i Senterpartiet og SV tyder på at Stoltenberg har vært forutsigbar og pragmatisk, samtidig som han aldri lot det være tvil om at han passet på Arbeiderpartiets interesser aller først.

Valget i 2013 var et tilbakeslag for alle regjeringspartiene, og de mistet makten. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Stoltenberg mente den viktigste årsaken var at velgerne ville ha nye ansikter etter åtte års rødgrønt styre. Kritikerne i de to andre regjeringspartiene mente valgnederlaget først og fremst skyldtes at Stoltenberg hadde sagt nei til alle forsøk på å forme en ny politikk som fenget velgerne.

Bakgrunn

Stoltenberg, Jens

Jens Stoltenberg under Arbeiderpartiets landsmøte i 2005

Stoltenberg, Jens
Av /※.

Jens Stoltenberg er sønn av arbeiderparti- og utenrikspolitikeren Thorvald Stoltenberg. Allerede da han ble leder i AUF i perioden 1985–1989, ble han sett på som en fremtidig partileder, og han gjorde derfor rask karriere i partiet. Året etter han gikk av som leder for partiungdommen, overtok han ledervervet i det tradisjonelt viktigste fylkespartiet, altså Oslo.

To år etter ble han nestleder i Arbeiderpartiet, og det er i ettertid blitt kjent at den daværende lederen Gro Harlem Brundtland ønsket ham som leder. Mens Stoltenberg var AUF-leder, studerte han samfunnsøkonomi og ble cand.oecon. ved Universitetet i Oslo i 1987. Den akademiske karrieren fortsatte en kort stund i Statistisk Sentralbyrå, der han rakk å gjøre ferdig en rapport om forvaltningen av den norske oljeformuen.

Stoltenberg er gift med Ingrid Schulerud.

Finans- og energipolitiker

Da Gro Harlem Brundtland i 1990 ga beskjed til miljøvernminister Thorbjørn Berntsen om at han skulle be Jens Stoltenberg om å bli statssekretær, startet den profesjonelle politiske karrieren. Selv om han startet sin stortingsperiode som medlem av sosialkomiteen, er det riktig å si at det er energi- og finanspolitikk som ble hans spesialitet frem til han ble statsminister.

Mange vil mene at hans erfaring som olje- og energiminister og finansminister også preget ham i hans statsministerperioder – i den forstand at han involverte seg mer på disse fagfeltene enn på andre.

Dette ga seg uttrykk i at han i sin første statsministerperiode sto beinhardt på budskapet om at vi ikke måtte pøse oljepenger inn i norsk økonomi, fordi det ville skape økt pris- og lønnsvekst. Da meningsmålingene viste at dette budskapet ikke ble forstått av velgerne, brukte han og sentrale aktører i Finansdepartementet mye tid og krefter på å lage det nye systemet for å sluse oljepengene langsomt inn i økonomien.

Hovedgrepene var at Stortinget skulle slutte seg til en handlingsregel, der man forpliktet seg til bare å bruke en beregnet avkastning av oljeformuen hvert år. I tillegg fikk Sentralbanken (Norges Bank) en friere stilling og beskjed om å tillate litt høyere prisstigning her i landet enn i landene rundt oss.

Energipolitikeren Stoltenberg er også kjent internasjonalt. Han har entusiastisk og tålmodig vært med på å utvikle klimakvotesystemet som skulle sikre at verdenssamfunnet til enhver tid skulle reduserte klimautslipp der det var billigst.

I hele sin periode som rødgrønn statsminister var han negativ til å innføre klimatiltak som var mer symbolske enn effektive. Dette førte til at fasiten for den rødgrønne regjeringens klimapolitikk ble at den hadde satset stort og imponerende internasjonalt gjennom skogsatsingen, mens det i Norge var blitt gjort mindre enn det statens egne fagetater mente var nødvendig for å nå de målene et nesten samlet storting stilte mot.

Jagland/Stoltenberg-striden

Selv om Gro Harlem Brundtland ville ha Stoltenberg som partileder allerede i 1992, stilte han ikke som motkandidat da landsmøtet valgte Thorbjørn Jagland. Om han forsto at han ville tape, eller om det var hensynet til kone og to små barn som lå bak beslutningen, vites ikke. Uansett oppsto det allerede da et motsetningsforhold mellom Jagland og Stoltenberg.

I årene før Jagland ble presset til å gi fra seg lederskapet til Stoltenberg, dominerte lederstriden Arbeiderpartiet. Stoltenbergs rolle i denne striden er ikke fullstendig belyst. Jagland har ikke sagt eller skrevet noe om hvordan han oppfattet den, men Stoltenberg har i sin selvbiografi erkjent at han i sin tid som nestleder deltok på et hemmelig møte der temaet var hvordan de skulle få kastet Jagland. Politisk var de to rivalene ganske like, men de hadde ulik tilnærming til politikk og de fungerte svært forskjellig i offentligheten.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011

Da Stoltenberg holdt sin første TV-tale sent på kvelden 22. juli 2011, sa han blant annet at «Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.» Sitatet er blitt stående som typisk for en statsminister som valgte å svare annerledes på et terrorangrep enn det andre vestlige ledere tidligere hadde gjort.

Mange av Stoltenbergs taler i dagene og ukene etter terrorangrepet og drapene var viktige bidrag til å samle nasjonen i sorg. Stoltenbergs personlige popularitet økte i denne perioden, og det antas at Arbeiderpartiet fikk ekstra mange stemmer ved lokalvalgene i 2011 på grunn av hans håndtering.

Året etterpå rettet 22. juli-kommisjonen en uventet krass kritikk mot myndighetene for at de ikke hadde evnet å beskytte befolkningen mot terroren. Jens Stoltenberg svarte umiddelbart på kritikken med å si at han hadde det totale ansvaret for alt som gikk galt, men at han ville forvalte det ansvaret ved å fortsette som statsminister og forbedre alt det som ikke var godt nok.

Denne definisjonen av politisk ansvar ble stadfestet av Stortinget i 2013 – det var en forutsetning for at et samlet storting kunne slutte seg til kritikken fra 22. juli-kommisjonen uten at det fikk noen konsekvenser for den sittende regjeringen.

Sikkerhetspolitisk aktør

Jens Stoltenberg taler til Kongressen
3. april 2019 ble Jens Stoltenberg den første skandinav til å tale til en samlet kongress i USA. Som generalsekretær for Nato talte han blant annet om de lange, historiske båndene mellom Europa og USA.

Da Jens Stoltenberg i 2014 ble pekt ut som NATOs generalsekretær, var det overraskende for mange. Han hadde frem til da ikke vist spesielt stort engasjement for sikkerhetspolitikk, og ga aldri uttrykk for at han ønsket å krone sin politiske karriere med en internasjonal toppjobb. Han lot seg likevel lett overtale da Tysklands forbundskansler Angela Merkel og USAs daværende president Barack Obama tok et initiativ for få ham som NATO-sjef.

Oppgaven han gikk til ble annerledes enn ventet. Russlands anneksjon av Krim i 2014 (se artikkelen om Ukraina-krisen) ble startpunktet på en periode der forholdet mellom NATO og Russland ble stadig mer anspent – også militært. En av Stoltenbergs hovedoppgaver har vært å få medlemslandene til å følge opp sin egen erklæring fra toppmøtet i Wales i 2014 om en økning av forsvarsbudsjettene.

Dette ble ikke minst viktig etter at Donald Trump ble valgt til USAs president i 2016 (tiltrådte i 2017). Trump forsterket USAs krav om at Europa måtte betale mer for sitt eget forsvar – samtidig som han åpnet for spekulasjoner om USAs vilje til å forsvare Europa. Stoltenbergs oppgave ble å sikre mest mulig samhold i alliansen.

Dette gjorde han såpass bra at USA og Tyskland fikk de andre landene med seg på å forlenge Stoltenbergs engasjement til 2022. På grunn krigen i Ukraina ble engasjementet ytterligere forlenget til 2023.

Selvbiografier

Jens og Thorvald Stoltenberg utgav i 2009 boken Samtaler. I 2016 utga Jens Stoltenberg memoarboken Min historie.

Liste over utvalgte verv

I regjering

  • Statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991 (Gro Harlem Brundtlands tredje regjering)
  • Nærings- og energiminister 1993–1996 (Gro Harlem Brundtlands tredje regjering)
  • Finansminister 1996–1997 (Thorbjørn Jaglands regjering)
  • Statsminister 2000–2001
  • Statsminister 2005–2013

På Stortinget

  • Stortingsrepresentant for Oslo 1993–2017 (permisjon fra 2014)
  • Vararepresentant til Stortinget 1989–1993, fast møtende 1991–1993
  • Medlem av sosialkomiteen 1991–1993
  • Leder av olje- og energikomiteen 1997–2000
  • Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet 2000–2005
  • Medlem av utenrikskomiteen 2001–2005
  • Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet 2013–2014

I AUF og Arbeiderpartiet

  • Medlem AUFs sentralstyre 1979–1989
  • Informasjonssekretær Oslo Arbeiderparti 1981, leder 1990–1992
  • Leder AUF 1985–1989
  • Medlem Arbeiderpartiets sentralstyre 1985–2014
  • Nestleder Arbeiderpartiet 1992–2002
  • Leder av Arbeiderpartiet 2002–2014

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

Jens Stoltenberg

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg