tørrfisk

En spesiell kilde som beskriver tørrfisken i Lofoten, er den italienske sjøkapteinen Pietro Querini. Han forliste med sitt mannskap utenfor Røst i 1432, men ble berget av lokalbefolkningen. Querini beskriver blant annet hvordan tørrfisken ble tilberedt av lokalbefolkningen på Røst. Beskrivelsen tyder på at tørrfisken ble banket myk med øksehammer og spist med smør og krydder, uten å kokes.

I resten av Europa var banking, bløting og koking en vanlig tilberedelsesmetode, og en fransk oppskrift fra 1393 forteller at fisken deretter spises med smør og sennep. I 1570 skriver «den pavelige kokken Scappi» fra Italia at fisken ikke skal bankes, men bløtgjøres ved å koke den i vin og krydder. Det kan derfor tyde på at metodene for å bløtgjøre fisken var banking og/eller bløting/koking.

En dansk kokebok fra 1616 viser at lut kunne tilsettes i bløtevannet og til og med i kokevannet, for å bløtgjøre tørrfisken raskere. Fisken ble deretter oppvarmet i ferskt vann. Dette ligner en annen tradisjonsrett basert på tørrfisk, nemlig lutefisk.

Tørrfisk serveres i dag på restauranter i Norge, og tilbehøret er gjerne gulrotstuing, bacon og potet. Det finnes likevel flere retter blant mesterkokker og andre der tørrfisken brukes på andre, kreative måter.

Melkesyrebakterier og deres enzymer jobber mens fisken tørkes og stanser når vannaktiviteten er blitt så lav at bakteriene ikke lenger kan leve og formere seg. Likevel etterlater de seg en karakteristisk smak og lukt som mange setter pris på. Aromaen gjør seg spesielt gjeldende i et lignende produkt, nemlig boknafisk eller hjellosing. Boknafisken henges til tørk, men ikke lenger enn at tørkeprosessen avsluttes mens melkesyrebakteriene ennå jobber aktivt. Her er den karakteristiske smaken mer framtredende, alt etter hvordan miljøforholdene er under tørkingen.

Det påvirker også sluttproduktet om fisken henges rund (rundfisk) eller flekkes (råskjær, det vil si delt langs ryggbeinet). Navnet hjellosing kommer sannsynligvis av at fisken henges rund og «oser mer på hjellen» enn flekt fisk, fordi tørkeprosessen går saktere, og bakteriene får bedre vilkår for vekst, formering og bearbeiding av fiskekjøttet.

Hvor lenge de ulike tørrfiskvariantene bør henge, varierer med vær- og tørkeforhold. Som en tommelfingerregel kan man antyde at boknafisken henger i to uker, hjellosingen i seks uker og ferdig tørrfisk i to til fire måneder.

Den beskyttede merkevaren Tørrfisk fra Lofoten skal ha et vanninnhold på 16–27 prosent, et proteininnhold på 68–78 prosent og et fettinnhold på rundt én prosent.

Kilder fra 1100- og 1200-tallet, blant annet Egils saga, viser at tørrfisken var et høyt verdsatt eksportprodukt allerede i jernalderen, men kanskje også mye tidligere. Fisken var bærende i økonomien i nord i mange hundre år og ble byttet mot varer fra hele verden. På 1300-tallet utgjorde tørrfisken over 80 prosent av Norges eksport. Bergen fikk monopol på handel fra Nord-Norge av kong Håkon Håkonsson (1217–1263), og byen vokste fram som en av Nord-Europas største handelsbyer.

Siden utlendinger ikke fikk seile lenger nord enn til Bergen for å handle, ble tørrfisken fraktet på jekter fra Nord-Norge. Ved slutten av middelalderen var det mer enn 200 jekter som gikk mellom Nord-Norge og Bergen. Det var hanseatene som styrte eksportmarkedet i 1300–1754 – etter dette tok nordmenn over.

Unge gutter og voksne menn forlot hjemmene sine på etterjulsvinteren for å seile til Lofoten for å fiske. Lofotfisket skulle forberedes på alle måter, og hele familien var involvert i produksjonen av lofotkistenes innhold med ullundertøy, votter, ullsokker, flatbrød, stomp (hevede brød) og annen nødvendig proviant. Kona, selve fiskerbonden, var igjen hjemme med ansvar for fjøsstell, husstell, matstell og ungestell, i tillegg til stell av de gamle. Hverdagen var ofte preget av frykt og uro for de som var ute på havet og som altfor ofte aldri kom hjem igjen. Slik er tørrfisken en viktig del av vår kulturarv.

• lutefisk
• Lofotfisket

• Norgeshistorie.no: Fiskeeventyret
• Digitalt museum: Den siste jekta
• Les mer hos Eksportutvalget for fisk
• Les om tørrfisk hos lokalhistoriewiki.no

• Coldevin, Axel. 1938. Næringsliv og priser i Nordland: 1700-1880. Det Hanseatiske Museums Skrifter nr. 11.
• FOR-2007-12-11-1814. Forskrift om beskyttelse av Tørrfisk fra Lofoten som geografisk betegnelse.
• Jordan, Hans. J. 1765. Tørrfiskens eksportkvaliteter i 18. århundre. Dokumentet finnes i Riksarkivet med hyllesignaturen «Cancelliet. Real. ord. avdeling 6a-2».
• Lønning, Dag Jørund. 2009. Tørrfisk som opplevingsressurs. Arbeidsnotat nr 1003. Nordlandsforskning.
• Notaker, Henry. 1993. Ganens makt. Norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år. Aschehoug
• Riddervold, Astri. 1990. Lutefisk, Rakefisk and Herring in Norwegian Tradition. Novus Press.
• Riddervold, Astri. 1994. Julens tradisjoner i historiens lys. Dugnad nr.4 s. 27-39.
• Tande, Thorvald, sr. & Thorvald Tande, jr.: Norsk tørrfisknærings historie, 1986
• Wold, Helge A. 1991. I paradisets første krets. Cappelen