Fremskrittspartiet

Foran valget i 2013 ga Frp klart uttrykk for at partiet ønsket å inngå i en regjering – enten med alle de daværende opposisjonspartiene (Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Frp) eller bare med Høyre. Partiets sentralstyre understreket i den forbindelse behovet for «å sikre en seriøs, ansvarlig og grundig fremtoning, både i det offentlige og private rom». Likevel var det fortsatt store politiske og retoriske avstander mellom Frp og de to sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

Stortingsvalget i 2013 ble det store gjennombruddet for Frp, da det for første gang ble regjeringsparti. Etter å ha vært et selverklært protest- og opposisjonsparti siden det ble stiftet, fikk partiet regjeringsansvar sammen med Høyre og dannet regjeringen Solberg.

Fremskrittspartiet fikk syv statsråder, blant andre finansministeren (Siv Jensen). Senere fikk det ytterligere én statsrådspost. Seieren hadde likevel en bismak, da partiet tapte 12 av de 41 mandatene det hadde fra valget i 2009.

Fremskrittspartiet holdt langt på vei stillingen ved stortingsvalget i 2017, da det fikk 15,2 prosent av stemmene og gikk tilbake fra 29 til 27 mandater. Etter valget i 2017 fastholdt Siv Jensen at det var et ønske å trekke både Venstre og KrF inn i regjeringen. Venstre kom med fra januar 2018 og Kristelig Folkeparti i januar året etter. Frp var dermed for første gang en del av en flertallsregjering. Ved regjeringsutvidelsen i 2018, da Venstre ble det tredje regjeringspartiet, beholdt Frp sju statsrådsposter.

Fremskrittspartiets mest profilerte statsråder, ved siden av finansminister Siv Jensen, var samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og Sylvi Listhaug, som først var landbruks- og matminister, senere justis-, beredskaps- og innvandringsminister, deretter eldre- og folkehelseminister og til slutt olje- og energiminister. I opinionen fremsto Listhaug som den mest kontroversielle, særlig på grunn av sin sterkt kritiske holdning til å ta imot flyktninger og asylsøkere.

Listhaug trakk seg som statsråd i mars 2018, da en samlet opposisjon sto klar til å vedta et mistillitsforslag som var fremsatt mot henne. Hun ble i april 2019 igjen utnevnt til statsråd, som eldre- og folkehelseminister.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk partiet 11,6 prosent av stemmene og 21 representanter. Fire av dem var utjevningsmandater. Valgresultatet var en kraftig nedtur fra 2017. Frp gikk tilbake 3,6 prosentpoeng og tapte seks mandater.

Etter over seks år i regjeringsposisjon bestemte Frp seg 20. januar 2020 for å gå ut av koalisjonsregjeringen. Årsaken var lengre tids slitasje i regjeringssamarbeidet, særlig etter at Venstre og KrF ble en del av regjeringen Solberg. Men den dramatiske beslutningen om å gå i opposisjon kom i kjølvannet av at de øvrige regjeringspartnerne høsten 2019 trumfet gjennom et vedtak om å hente hjem en norsk kvinne og hennes to barn fra en flyktningeleir i Syria. Kvinnen var siktet for å ha gått i IS-tjeneste. Frp kunne gå med på at barna – det ene angivelig alvorlig sykt – ble tatt hjem, men ikke moren. Da partiets nederlag i striden om IS-kvinnen ble offentlig kjent, oppsto det et omfattende krav i tillitsmannssjiktet om at Frp burde forlate regjeringen.

Partiet ble stiftet 8. april 1973 av Anders Lange som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Det fikk sitt nåværende navn i 1977 etter inspirasjon fra det danske Fremskridtspartiet.

Partistifter Anders Lange hadde vurdert å stille til valg ved flere anledninger, men det var først i 1973 han tok steget fullt ut. Selv om partiet ble stiftet bare fem måneder før valget i 1973, fikk det 108 000 stemmer. Dette tilsvarer fem prosent av stemmene og ga partiet fire representanter på Stortinget, deriblant høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad.

ALPs gjennombrudd kan knyttes til en utbredt misnøye med skattepolitikken til de borgerlige partiene og Borten-regjeringen, som hadde styrt Norge i perioden 1965–1971.

De som stemte på ALP kom fra mange forskjellige partier, men de fleste hadde tidligere stemt Høyre eller Arbeiderpartiet. En god del var også førstegangsvelgere.

EF-avstemningen i 1972 bidro til å oppløse eksisterende lojalitetsbånd mellom en del velgere og de etablerte partiene, noe som gjorde det enklere for ALP å tiltrekke seg velgere.

Partiets første leveår var svært turbulente, og oppslutningen var ustabil. Anders Lange døde allerede i 1974, og uten sin markante lederskikkelse og med en svak partiorganisasjon ble partiet stående uten representanter etter stortingsvalget i 1977.

Den karismatiske og medievante politikeren Carl I. Hagen ble imidlertid valgt til partileder i 1978. Tre år senere kom partiet tilbake med fire representanter på Stortinget.

Få partier i norsk historie har blitt så sterkt identifisert med sin leder som Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen var partileder fra 1978 til 2006 og parlamentarisk leder fra 1981 til 2005.

Stortingsvalget i 1985 ble enda en nedtur, og stortingsgruppen ble redusert til to mandater. Partiets innflytelse på norsk politikk ble likevel styrket ettersom Frp da var på «vippen». Det vil si at de andre borgerlige partiene ble avhengig av Frps to mandater for å ha flertall i Stortinget.

I 1986 bidro Frp til å felle Willoch-regjeringen og derigjennom bringe Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland tilbake i regjering. Dette skapte et kjølig og anstrengt forhold mellom Frp og de andre borgerlige partiene.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1987 ble partiets store gjennombrudd. Ved dette valget dukket innvandring for første gang opp som et viktig valgkamptema, og Frps oppslutning steg til 10,4 prosent i kommunevalget og 12,3 prosent i fylkestingsvalget.

Det gode valgresultatet medførte at partiet for første gang fikk ansvarlige politiske posisjoner, blant annet i Oslo, der partiet deltok i byrådet, og Peter N. Myhre representerte partiet som ordfører i 1990–1991.

Ved stortingsvalget i 1993 ble oppslutningen om partiet halvert fra 13 til 6,3 prosent, og en slumrende konflikt mellom ulike fløyer i partiet ble ytterligere forsterket. Det ideologiske oppgjøret mellom liberalistene på den ene siden og de konservative og populistiske på den andre fikk sitt definitive utbrudd under landsmøtet på Bolkesjø – senere omtalt som «Dolkesjø» – i 1994.

Like etterpå sprakk partiets stortingsgruppe, og fire representanter brøt ut. Etter avskallingen av den mer liberalistiske fløyen i partiet har Frp fremstått med en klarere høyrepopulistisk profil. Denne vendingen gav en markert fremgang. Ved stortingsvalget i 1997 fikk Frp 15,3 prosent av stemmene og ble det nest største partiet.

Foran valget i 2001 ble partiet igjen preget av indre strid, men denne gang dreide konflikten seg ikke så mye om politikk. I stedet ble en del uforsonlige personkonflikter brakt til overflaten da partileder Carl I. Hagen skulle forberede partiet på å være en troverdig og seriøs samarbeidspartner, gjennom blant annet å kvitte seg med de mest markerte populistene. Flere tillitsvalgte, inkludert nestformann Vidar Kleppe, forlot eller ble presset ut av partiet. Det holdt likevel stillingen ved valget og fikk 14,6 prosent av stemmene.

Ved stortingsvalget i 2005 var de interne politiske stridighetene lagt bort, og partiet ble nest største parti med 22,1 prosent av stemmene og 38 mandater på Stortinget. For første gang ble partiet størst i flere fylker (Vest-Agder, Rogaland og Møre og Romsdal).

Etter stridighetene på begynnelsen av 2000-tallet har Frp i større grad stått frem som et moderne og veldrevet parti. Partiets tradisjonelle rolle som protestparti har imidlertid medført at partiet ofte har ligget høyere på meningsmålinger enn i valg.

Dessuten slet partiet lenge med å bli akseptert som potensiell regjeringspartner av de andre partiene. Ingen partier har vært så uønsket i regjering som Frp blant velgerne – ikke bare på venstresiden, men også blant velgerne til Venstre og KrF.

Etter 28 år som partiformann gikk Carl I. Hagen av i 2006, og nestformann Siv Jensen rykket opp. I 2009 ble hennes tittel endret fra partiformann til partileder.

Under Jensens ledelse befestet Frp stillingen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007, og partiet gjorde sitt foreløpige beste lokalvalg med 18,5 og 17,5 prosent av stemmene i henholdsvis fylkestings- og kommunevalget. Etter valget fikk partiet ordføreren i 17 kommuner, deriblant byer som Bergen, Fredrikstad, Tønsberg og Mandal. Partiet deltok også i byråd i Oslo og Bergen.

Siden 1990-tallet har partiorganisasjonen både blitt betydelig større og mer profesjonalisert. Antall lokallag har steget jevnt siden midten av 1980-tallet. I 2012 hadde partiet 366 lokallag, inkludert tre i Spania. Antall medlemmer vokste jevnt fra begynnelsen av 1990-tallet; mellom 1993 og 2011 økte antall betalende medlemmer fra 4370 til 22 310.

Det har siden vært en merkbar tilbakegang, og antall betalende medlemmer ved utgangen av 2019 var 15 603.

Frp finansieres i all hovedsak gjennom offentlig partistøtte. I 2011 utgjorde dette om lag 90 prosent av partiets samlede inntekter. Resten kom fra medlemskontingent, andre partiaktiviteter og annen støtte.

Foran stortingsvalget i 2009 erklærte Høyre for første gang at partiet kan regjere sammen med Frp. Frp forsøkte på sin side å posisjonere seg som et reelt regjeringsalternativ, enten alene eller i samarbeid med Høyre. Partiet hadde imidlertid problemer med å fremstå som et reelt og troverdig alternativ, blant annet fordi den politiske avstanden til mellompartiene Venstre og Kristelig Folkeparti var for stor. Frp gikk litt frem ved valget i 2009 og ble igjen Stortingets nest største parti.

I de seneste årene har partiets oppslutning vært størst i valgdistriktene Vestfold, Rogaland og Møre og Romsdal. Svakest står partiet i de tidligere innlandsfylkene Hedmark og Oppland, og i Trøndelag. Mens Oslo opprinnelig var et sterkt fylke har oppslutningen i hovedstaden blitt svakere de siste tiårene.

Kommunestyre- og fylkestingsvalgene har ved flere anledninger etter 2000 gitt nedslående resultater for Frp. I 2019 gikk partiet tilbake fra 9,4 prosent ved kommunevalget i 2015 til 8,2 prosent. Tilsvarende tilbakegang ved fylkestingsvalget var fra 10,2 til 8,6 prosent.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 var prosentvis en enda større nedtur. Frp ble riktignok representert i flere kommuner enn tidligere, men den samlede oppslutning ble redusert fra 17,5 til 11,4 prosent i kommunevalget og fra 18,5 til 11,8 prosent i fylkestingsvalget.

En årsak til det dårlige resultatet var at det ble mer krevende å fremføre kritikk av norsk innvandringspolitikk i kjølvannet av terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Frp mistet dermed en sentral mobiliseringssak, og omkring en tredjedel av dem som tidligere hadde stemt på partiet, satt hjemme på valgdagen.