Husmann, plassmann, i Norge fra 1600-tallet til begynnelsen av 1900-tallet som leier hustomt med eller uten jord til å drive jordbruk. En husmann hadde i regelen selvstendig husstand. Plassen var ikke særskilt matrikulert og utgjorde ingen skyldsatt eiendom, men inngikk som en del av en gård.

Det ble skilt mellom husmenn med jord, og husmenn uten jord, etter om det var jordvei til åker og eng, eller ikke. Ofte eide husmennene huset, etter å ha bygd det selv i utmarka eller langs ubebodde øyer og kysttriper, eller etter å ha kjøpt det av tidligere husmann. Lafte-husa var ellers lett å frakte med seg til nye plasser, slik at mange hus fulgte plassfolk fra sted til sted. 

Allerede på slutten av 1500-tallet eller tidlig 1600-tall var husmenn som svarte festeavgift til grunneier, en realitet i flere kysttrøk på Vestlandet, i Agder og på Østlandet. Som regel var disse strandsittere som fikk seg hus på festet grunn uten egentlig jordvei langs kyst og strand. De tjente til livets opphold som sjøfolk, fiskere og håndverkere. Strandsitterne på 1600-tallet var ofte huseiere.

I siste del av 1600-tallet og utover på 1700-tallet utviklet det seg – særlig i de gode jordbruksstrøkene i Trøndelag og på Østlandet – et husmannsvesen der det fulgte med plassen et lite åkerstykke og eng. For husmennene som ikke bodde langs strandkanten, ble jorda en viktig del av næringsveien. Samtidig signaliserte plassene at husmennene i økende grad ble en viktig arbeidskraft for gårdene.

Historikeren Simen Skappel (1866–1945) skilte i sin tid mellom den østlandske arbeidshusmannen og den vestlandske bygselhusmannen. Mens arbeidshusmannen ofte arbeidet på gården til husbonden, så hadde bygselhusmannen ofte samme vilkår som en leilending, og fant inntektene fra andre næringer, som fiske og håndverk.

Mens arbeidshusmannen ofte kunne sies opp når husbonden fant det for godt, nøt gjerne bygselshusmannen godt av livstidsfeste, og til og med arvefeste, på samme måte som mange leilendinger. Derimot hadde arbeidshusmannen ofte større jordvei enn bygselshusmannen, og kunne drive et jordbruk som gav en betydelig inntekt. For bygselhusmannen var ofte jordvei av mindre betydning som levegrunnlag.

I realiteten var det store lokale variasjoner innenfor de norske regionene. Også på Østlandet var det mange husmenn som ikke hadde arbeidsplikt og fant utkomme i ulike næringer. Andre hadde nokså avgrenset arbeidsplikt, men valgte å arbeide langt flere dager på gården for å greie levemåten etter vanlig daglønn. Dette kom i tillegg til dem som hadde ubegrenset arbeidsplikt etter «tilsigelse» og for en daglønn som var fastsatt i kontrakt. Endelig ble ofte nye utmarksplasser leid ut på livstid, og livstids- og arvefeste var ikke uvanlig heller på Østlandet. Også blant husmenn på Vestlandet finnes det variasjoner, også husmenn som hadde arbeidsplikt og var avhengig av å kunne få arbeid hos husbonden. Også her finner vi eksempler på kortidskontrakter og avtaleforhold som ga husbonden uinnskrenket rett til å si opp husmannen. 

Imidlertid er det åpenbart at Skappel fant viktige hovedskiller mellom vest og øst, og med Trøndelag som et område som representerte en mellomposisjon. Agder synes i større grad å følge et vestlandsk mønster enn et østlandsk. Felles for alle norske regioner var at mange husmenn fant utkomme i yrker som håndverk, fiske, skogsarbeid, kjøring for andre osv. Og rundt bergverk, sagbruk og andre industrier, adelige setegårder og borger- og embetsgårder og større gårder i bondeeie i store deler av landet ble det nedsatt husmenn i større antall som ble pålagt betydelig arbeidsplikt.  

Husmannsklassen ble først tallrik på 1700-tallet og kulminerte midt på 1800-tallet. Det var 39 411 husmenn i Norge i 1801, 65 060 i 1885, 19 763 i 1910 og 6079 i 1929.

Forklaringen på den sterke økningen av tallet på husmenn, særlig fra slutten av 1700-tallet, ligger i befolkningsoverskuddet. Yngre søsken som måtte se at eldste sønn overtok hele gården udelt, fant ofte utkomme i en husmannsplass. Da husmannsklassen var på det største omkring 1850, var utkommet for mange magert.

Marcus Thranes arbeiderbevegelse vant gjenklang blant husmennene på Østlandet, og thranittene søkte å bedre husmannskårene med krav om kontrakt og sikkerhet mot oppsigelse for plassfolkene. Først på 1800-tallet fikk husmannsvesenet et større gjennombrudd i Norge-Norge.

Fra midten av 1800- tallet gikk imidlertid husmannsvesenet tilbake, fordi det åpnet seg andre utveier for husmennene og deres barn, slik som industriarbeid, sysselsetting i fiskeriene,  yrkesvalg i byene, utvandring til Amerika. I tillegg gikk stadig flere bønder over til å bruke dagarbeidere og sesongarbeidere. Ved omlegging av jordbruket med mekanisering ble det også mulig for bøndene å klare seg uten husmannens arbeidskraft. Etter jordloven 1928 fikk husmennene rett til å løse inn sine plasser, og benyttet denne adgang i stor utstrekning.

  • Skappel, Simen: Om husmandsvæsenet i Norge. Dets oprindelse og utvikling, Kristiania, 1922.
  • Sogner, Sølvi: «Hva betydde overgangen til selveie for endringen i den sosiale strukturen i det norske bondesamfunn på 1700-tallet?», Imsen, S. Og S. Supphellen (red.); Studier i norsk historie 1537- ca 1800, Norske historikere i utvalg (NHO) VIII, Universitetsforlaget, 1984.
  • Sprauten, Knut: «Framveksten av husmannsvesenet i lys av bygdebøker fra Trøndelags-regionen», i Heimen 2/2004.
  • Bull, Edvard d.y: Arbeiderbevegelsens historie. (Bind 1, 1850-1900). Tiden Norske Forlag.
  • Dørum, Knut: «Fikk overgangen til selveie betydning for fremveksten av husmannsvesenet ca 1660- 1850?», Historisk tidskrift 2/1995.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.