Ledertrioen i Venstre på sommerkonferanse i 2012. Fra høyre: Nestleder Terje Breivik, partileder Trine Schei Grande og nestleder Ola Elvestuen. Foto: Venstre, tilgjengelig under CC BY-SA 2.0.

. fri

Venstre (V) er Norges eldste politiske parti som ble stiftet 28. januar 1884. Venstre er et liberalt parti og tilhører den borgerlige blokkenTrine Skei Grande er partileder fra 2010 og parlamentarisk leder fra 2009.

Partiet var de første tiårene stort og ledende i norsk politikk, og hadde statsminister og regjeringsmakt i flere perioder fram mot 1935. Den siste statsministeren fra Venstre var skipsreder Johan Ludwig Mowinckel fra Bergen. Etter 1945 fikk partiet gradvis mindre oppslutning.

Venstre var like etter siste verdenskrig med i Einar Gerhardsens samlingsregjering, og har senere deltatt i koalisjonsregjeringer under John Lyng i 1963, Per Borten fra 1965-71. EF-striden utløste en indre strid i partiet, som førte til splittelse på landsmøtet i Røros i november 1972. Splittelsen resulterte i at utbryterne dannet Det Liberale Folkepartiet. Venstre deltok i regjeringen Lars Korvald 1972-73 og senere i regjeringen Kjell Magne Bondevik fra 1997-2000 og i Bondevik II-regjeringen 2001-05. I den siste Bondevik-regjeringen hadde Venstre flere statsråder enn representanter på Stortinget, noe som var høyst uvanlig.

 

Partiet hadde stor framgang ved stortingsvalget i 2005, men ved valget i 2009 gikk det kraftig tilbake. Partiet kom under sperregrensen og mistet åtte av sine ti stortingsrepresentanter. Ved stortingsvalget i 2013 økte Venstre sin oppslutning med 1,4 prosentpoeng og har nå ni mandater på Stortinget.

Ola Elvestuen har vært nestleder fra 2008 og Terje Breivik fra 2012. Trond Enger er generalsekretær.

Venstre definerer seg selv som et sosialliberalt parti.

I prinsipprogrammet beskriver Venstre seg selv blant annet på følgende måte: "Fremdeles er det mye som skiller et sosialliberalt parti fra andre. Vi ønsker en stat som aktivt bekjemper sosial urettferdighet i samfunnet. Samtidig ønsker vi å unngå at statens utvalgte interesseorganisasjoner får for stor makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i det sivile samfunnet."

I praktisk politikk har Venstre i nyere tid arbeidet for mest mulig åpenhet og innsyn i alle slags maktstrukturer, både i det offentlige og i det private. Samtidig er partiet opptatt av å sikre privatlivets fred og verne enkeltmennesket mot overvåking i det moderne datasamfunnet. Venstre jobber for at miljøhensyn skal ha en bred plass i de fleste saksområder, ikke minst på samferdselssektoren. Venstre har i hele etterkrigstiden dessuten markert seg som et skole- og utdanningsparti.

Venstre samarbeider med likesinnede partiet i andre land gjennom i Liberal International og European Liberal Democrat and Reform Party.

Betegnelsen «venstre» ble alminnelig i 1870-årene. Tidlige forløpere var Stortingets Reformforening (1859) og Bondevennforeningene i 1860-årene. Det var under den langvarige forfatningskampen i 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene som endte med riksrettsdommen mot ministeriet Selmer i 1884, at Venstre oppstod som en bevegelse som til slutt kom inn under Johan Sverdrups ubestridte førerskap.

Den egentlige partidannelsen fant først sted i 1883–84. 30. januar 1883 konstituerte Stortingets venstreforening seg offisielt, og 28. januar 1884 ble Norges venstreforening, senere Norges venstrelag, stiftet i Oslo.

Venstrebevegelsen, med sitt krav om et bredere folkestyre, var blitt sveiset sammen under kampen mot det gamle embetsmannsregimet. Etter seieren i 1884, da Venstre dannet sin første regjering med Sverdrup som statsminister, kom det tidlig fram at partiet rommet ulike krefter som trakk i forskjellige retninger. Sverdrup kom snart i opposisjon til majoriteten i sitt eget parti, og i slutten av 1880-årene oppstod en splittelse, idet det «rene Venstre» og det «moderate Venstre» skilte lag. Les mer om dette i Norsk historie fra 1815 til 1905.

Dette ble den første av flere slike splittelser som alltid har endt med at den radikale delen av partiet har båret det videre mens den moderate har visnet hen.

Fra og med 1890-årene tok Venstre opp en rekke nye saker på sitt program og fikk en klart sosialradikal og unionsradikal profil. Det førte til at en del fremtredende venstremenn, med Christian Michelsen i spissen, brøt ut i 1903 og dannet Samlingspartiet sammen med Høyre. Partiforholdene var i de følgende årene uklare, men i 1908 skallet på nytt en moderat fløy av og ble til Det frisinnede Venstre da Gunnar Knudsen foretok den såkalte «konsolideringen» av partiet.

I årene 1913–20 var partiet klart det ledende i norsk politikk og satt hele tiden med regjeringsmakten under Gunnar Knudsen, støttet til flertall i Stortinget frem til 1918. I mellomkrigstiden måtte Venstre skifte med de andre partiene om regjeringsmakten uten at noe parti hadde majoritet. Johan L. Mowinckel var som oftest partiets regjeringssjef.

Partiet befant seg i en sentrumsposisjon i partisystemet. Det var ikke så sterkt klasseforankret som de andre partiene, det var ikke så konservativt som Høyre og Bondepartiet, men det stod samtidig langt fra Arbeiderpartiets revolusjonære radikalisme.

Etter andre verdenskrig spilte Venstre ikke lenger den samme rolle som tidligere. Det rommet ofte nokså sprikende tendenser, og radikale («Dagblad-Venstre») og moderate elementer stod ofte mot hverandre.

På slutten av 1960-tallet ble det sterk indre uro og mer og mer strid i partiet. Det internasjonale ungdomsopprøret hadde stor påvirkning på partiets ungdomsorganisasjon, Unge Venstre, som gikk aktivt til verks for å få moderpartiet til å innta nye standpunkter i utenrikspolitikken. I Vietnamkrigens skygge kom holdningen til USA og amerikanernes krigføring til å skape stor splittelse i Venstre.  Ungdomsorganisasjonen ønsket dessuten å gjøre Venstre til et anti-NATO-parti. Nedrustning og brubygging mellom øst og vest hadde sterk appell i ungdomsrekkene, til stor forargelse for mange i den eldre partigarde.

Ved inngangen til 1970-årene kom så EF-striden til å dominere hele den politiske dagsorden. På samme tid var de personlige motsetningene på topplanet i partiet så ødeleggende og synlige, at partiorganisasjonen ble passivisert. Mellom partileder Helge Seip og nestlederne Gunnar Garbo og Hallvard Eika var det ingen fortrolig kontakt. Før folkeavstemningen i september 1972 hadde EF-motstanderne fått flertall på Venstres landsmøte, og partiet var et erklært nei-parti. 

De politiske og personlige motsetningene i Venstre ble etter hvert så store at partiet til slutt sprakk på spørsmålet om Norge skulle søke om fullt medlemskap i EF. Men det konkrete splittelsesgrunnlaget gjaldt uenighet om stortingsgruppens selvstendige stilling. Etter at Arbeiderparti-regjeringen gikk av etter folkeavstemningen, ønsket EF-motstanderne at Venstres stortingsgruppe skulle bidra til å danne en regjering av "nei-partiene" KrF, Senterpartiet og Venstre, under Lars Korvald. Men i stortingsgruppen var EF-tilhengerne i flertall og nektet å medvirke til en slik regjeringsdannelse. Denne uenigheten førte til partisplittelse. På det ekstraordinære partilandsmøtet på Røros i november 1972 brøt EF-tilhengerne ut under ledelse av formannen Helge Seip og dannet sitt eget parti, Det Nye Folkepartiet (fra 1980 Det Liberale Folkepartiet). Dette viste seg å få enda mindre tilslutning enn det gjenblivende Venstre som antok en radikal «grønn» profil. Før splittelsen hadde Venstre 13 stortingsrepresentanter. Etter valget i 1973 fikk det bare to representanter. I perioden 1985–93 var ikke Venstre representert på Stortinget.

I 1988 gikk Det Liberale Folkepartiet sammen med Venstre igjen. Etter en langvarig konsolidering presenterte Venstre seg i 1990-årene som et tradisjonelt liberalt og borgerlig parti og etablerte seg gradvis som en maktfaktor i norsk politikk.

I ettertid har Lars Sponheim fått æren for å ha gjenreist Venstre etter splittelsen i 1972. Den splittelsen førte til at Venstre ikke var representert på Stortinget i perioden 1985 til 1993. Sponheim, som er fra Ulvik i Hordaland, lovte foran valget i 1993 at han skulle vandre over fjellet til Oslo dersom han ble valgt inn på Stortinget. Han holdt sitt løfte da mandatet var sikret og fikk mye positiv oppmerksomhet. Fire år senere fikk Venstre seks representanter og Sponheim var i 1996 blitt partileder. I Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (1997-2000) hadde Venstre fire statsråder.

Ved stortingsvalgene etterpå har det gått opp og ned for Venstre. I 2001 var nederlaget så merkbart at partiet mistet fire av de seks mandatene og kom under sperregrensen. Likevel bestemte Venstre seg for å delta i  Bondevik II-regjeringen sammen med KrF og Høyre.

Ved stortingsvalget 2005 var Venstre det eneste av regjeringspartiene som fikk notert fremgang, med 5,9 % av stemmene – partiets beste resultat siden 1969. Det ga en uttelling på ti mandater.

Lokalvalget 2007 ble Venstres beste siden ordningen med direkte fylkestingsvalg ble innført i 1975. Venstre fikk 5,6 % av stemmene og gikk markert fram over nesten hele landet. Spesielt ble valgresultatet i Oslo lagt merke til, der Venstre nesten doblet sin stemmeandel og fikk 8,7 % av stemmene. Oslo ble dermed for første gang Venstres beste fylke.

Stortingsvalget 2009 ble imidlertid en katastrofe for partiet. Venstre kom under sperregrensen og mistet åtte av sine ti stortingsmandater, deriblant partilederen Lars Sponheim. Han trakk seg deretter som leder. Sponheim hadde i valgkampen selv brukt slagordet "Heller Jens enn Jensen" og insistert på at Frp måtte hindres i å få regjeringsmakt.

I lokalvalget i 2011 gikk Venstre fram til en ny toppnotering i moderne tid, med 5,7 % av stemmene i fylkestingsvalget og 6,3 % i kommunevalget. Venstre har nå 10 ordførere og 36 varaordførere.

Foran Stortingsvalget i 2013 lå Venstre ifølge de fleste meningsmålingene relativt trygt over sperregrensen. Valgresultatet viste 5,2 prosent og partiet fikk 9 av totalt 169 mandater.

På samme måte som Kristelig Folkeparti hadde Venstre partivedtak på at det ville gå aktivt inn for et regjeringsskifte. Men Venstres ledelse uttalte gjentatte ganger at partiet likevel ikke ville delta i regjering sammen med Fremskrittspartiet. I den politiske debatten foran valget uttrykte imidlertid ikke Trine Skei Grande samme motstand som Lars Sponheim i 2009. Sammen med Kristelig Folkeparti, Høyre og Frp deltok derfor Venstre  i sonderingene etter stortingsvalget med sikte på å finne et grunnlag for en firepartiregjering. Etter to uker erkjente både Venstre og KrF at de ikke ville være tjent med å delta i en slik regjering. Men i en samarbeidserklæring forpliktet de seg til å utgjøre en del av regjeringen Solbergs parlamentariske grunnlag.

For resultater i stortingsvalg, se tabell over  Stortingsvalg 1882-2013.

Venstre har hatt følgende statsministere: 

1884 Johan Sverdrup
1884–89 Anton Qvam
1889–93 Johannes Steen
1893–94 Viggo Ullmann
1894–96 Anton Qvam
1896–98 Johannes Steen
1898–1900 Viggo Ullmann
1900–03 Lars Holst
1903–09 Carl Berner
1909–27 Gunnar Knudsen
1927–43 Johan Ludwig Mowinckel
1945–52 Jacob S. Worm-Müller
1952–64 Bent Røiseland
1964–70 Gunnar Garbo
1970–72 Helge Seip
1972–74 Helge Rognlien
1974–76 Eva Kolstad
1976–82 Hans Hammond Rossbach
1982–86 Odd Einar Dørum
1986–90 Arne Fjørtoft
1990–92 Håvard Alstadheim
1992–96 Odd Einar Dørum
1996–2010 Lars Sponheim
2010- Trine Skei Grande
1883–84 Johan Sverdrup/Johannes Steen
1884–89 Johannes Steen/Anton Qvam
1889–93 Carl Berner
1893–94 Viggo Ullmann
1895 Johannes Steen
1896 Sivert Nielsen
1898 Johannes Steen
1898–1906 Carl Berner
1908 Gunnar Knudsen
1912–14 Wollert Konow
1916–18 Johan Ludwig Mowinckel
1921–23 Ivar Tveiten
1923–24 Johan Ludwig Mowinckel
1924–26 John Wolden
1926–28 Johan Ludwig Mowinckel
1928 Knut Markhus
1928–31 Gunnulf Eiesland
1931–33 Johan Ludwig Mowinckel
1933–35 Neri Valen
1936–40 Johan Ludwig Mowinckel
1945 Neri Valen
1945–51 Jakob Lothe
1951–54 Neri Valen
1954–70 Bent Røiseland
1970–72 Helge Seip
1972–73 Gunnar Garbo
1973–85 Hans Hammond Rossbach
1993–97 Lars Sponheim
1997–2001 Gunnar Kvassheim
2001–05 Trine Skei Grande
2005–09 Lars Sponheim
2009- Trine Skei Grande
 

[1]. Venstres vedtekter (.pdf)

  • Grepstad, Ottar & Jostein Nerbøvik, red.: Venstres hundre år, 1984, isbn 82-05-14803-1, Finn boken
  • Mjeldheim, Leiv: Folkerørsla som vart parti : Venstre frå 1880 åra til 1905, 1984, isbn 82-00-06908-7, Finn boken
  • Worm-Müller, Jacob S. m.fl.: Venstre i Norge, 1933, Finn boken
  • Dørum, Odd Einar: Med liv og sjel, 1999.
  • Garbo, Gunnar: Til venstre for Venstre, 1997.
  • Garvik, Olav: Da Venstre sprakk, 1982
  • Garvik, Olav og Kobbeltveit, Olav: Sponheim uautorisert, 2010.
  • Hansen, Thomas Havro: Sponheim, 2010 
  • Michelsen, Lars-Henrik Paarup og Melby, Guri (red.): Demokratiets avantgarde. Norges Unge Venstre 1909-2009, 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.