Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814

Etter det danske nederlaget i Napoleonskrigene og den påfølgende fredsavtalen i Kiel, ble det stilt krav om at Danmark måtte avstå Norge til den svenske kongen som krigsvederlag.

I Norge var det stor misnøye med kravet om at landet skulle bli gitt til Sverige. Som en reaksjon på denne misnøyen og som et forsøk fra Norges side på å ta kontroll over egen skjebne, samlet prins Christian Frederik, som var øverstkommanderende i Norge, den norske eliten til stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar.

Her ble det avtalt at bestemmelsen i Kiel skulle avslås, og at Norge skulle erklæres en selvstendig stat. Fire dager senere, den 19. februar, sammenkalte Christian Frederik ved åpent brev Riksforsamlingen med det formål å utforme en norsk grunnlov.

Medlemmene i Riksforsamlingen ble indirekte valgt fra landets menigheter og militærforlegninger, og bestod av til sammen 112 representanter. 33 av disse var valgt fra hær og flåte, 25 fra kjøpstedene og 54 fra amtenes landdistrikter.

• Se oversikt over representantene.

Det var avgjørende å få grunnlov og kongevalg på plass før den svenske hæren kunne rykke nordover fra kontinentet og dermed sette makt bak Kiel-avtalen. Det ble antatt at den svenske kronprinsen Karl Johan kunne klare å komme frem med hæren sin før sommeren. På grunn av de store avstandene og den knappe tiden var Nord-Norge derfor ikke representert i Riksforsamlingen.

Forhandlingene begynte i hovedbygningen på Eidsvold Værk den 12. april. Forsamlingen delte seg inn i komiteer. Den viktigste var konstitusjonskomiteen bestående av 15 medlemmer, som fikk i oppdrag å utarbeide et endelig utkast til grunnloven. Det forelå på forhånd flere forslag til grunnlov, hvor utkastet til Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler regnes som det viktigste.

Man hadde samtidig kjennskap til andre lands grunnlover. Den franske grunnloven fra 1791 (utarbeidet under den franske revolusjon) var en særlig viktig inspirasjonskilde. Det samme var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og konstitusjonen fra 1787.

Det kom frem motsetninger i spørsmålet om Norges selvstendighet i Riksforsamlingen. Skillelinjen gikk mellom en flertallsgruppe på omtrent 80 representanter som ønsket å fastslå full selvstendighet for et norsk kongerike, og en mindretallsgruppe på rundt 30 representanter som tvilte på mulighetene for selvstendighet uten støtte utenfra.

Flertallsgruppen, kalt Selvstendighetspartiet, var ledet av Christian Magnus Falsen. Andre fremtredende medlemmer var Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Wilhelm F. K. Christie. Mindretallsgruppen, omtalt som Unionspartiet, hadde grev Herman Wedel Jarlsberg som leder. Andre medlemmer var Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland og Jacob Aall.

Konstitusjonskomiteen formulerte elleve grunnsetninger som ble behandlet av forsamlingen i plenum den 16. april:

1. Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki; det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og regenten skal føre tittel av konge.
2. Folket skal utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
3. Folket skal alene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
4. Krigs- og fredsretten skal tilkomme regenten.
5. Regenten skal ha rett til å benåde.
6. Den dømmende makt skal være fristilt fra den lovgivende og utøvende.
7. Trykkefrihet skal innføres.
8. Den evangelisk-lutherske religion skal være statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsutøvelse; dog er jøder fremdeles utelukket fra adgang til riket.
9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten skal ikke tillates.
10. Personlige eller arvelige særrettigheter (adelskap) skal ikke gis noen for fremtiden.
11. Statens borgere er i alminnelighet forpliktet til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Den 30. april la konstitusjonskomiteen fram et nytt og endelig forslag til grunnlov, hovedsakelig etter utkastet fra Adler og Falsen. Dette ble behandlet i Riksforsamlingen mellom 4. og 11. mai. Den 16. mai ble grunnloven enstemmig vedtatt, og 17. mai ble den datert og underskrevet av presidentskapet. Grunnlovens hovedprinsipper var folkesuvereniteten, maktfordelingsprinsippet og borgerrettighetene.

Christian Frederik ble valgt til norsk konge, formelt sett enstemmig, men de dikterte vota til protokollen viser at 16 medlemmer gav uttrykk for betenkeligheter. Christian Frederik oppløste Riksforsamlingen den 19. mai. Dagen etter var det endelig avskjed og oppbrudd, og de 112 representantene samlet seg i møtesalen, grep hverandre i hendene og ropte: «Enige og troe, indtil Dovre falder!»

• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
• Oversikt over representantene på Riksforsamlingen
• Grunnlovas historie

• Stortingets nettsider om Eidsvoll og grunnloven 1814
• Grunnloven fra 1814
• Eidsvoll 1814
• Om Riksforsamlingen på Lokalhistoriewiki
• Om prosjektet 'Det norske folk i 1814' hos Arkivverket
• Ressursside om Grunnlovsjubileet 1814–2014 hos Nasjonalbiblioteket
• «Riksforsamlingen på Eidsvoll: den moderne norske politikkens vugge» – Norgeshistorie.no