SS, forkortelse for Schützstaffel der NSDAP (norsk: beskyttelselsavdeling eller livvakt for NSDAP), ofte forkortet til SS. SS var en paramilitær fløy av partiet NSDAP, og ble opprettet i 1925 som en væpnet tropp som skulle være livvakt for Adolf Hitler. Foruten å beskytte ledende partifolk, fikk SS i oppgave å overvåke andre partier og ansvar for partidisiplinen i NSDAP.  

Fra 1926 var SS organisert som en underavdeling av NSDAPs paramilitære fløy Sturmabteilung (ofte forkortet SA). Under den blodige Röhm-affæren 1934, der SAs ledelse ble likvidert, spilte SS en sentral rolle. SA mistet sin innflytelse og SS ble en selvstendig organisasjon innenfor NSDAP.

I løpet av de neste årene tok SS kontrollen over politiet. Gjennom oppbygging av paramilitære styrker fikk SS også delvis kontroll over militærvesenet sammen med Wehrmacht. SS fikk også ansvaret for driften av konsentrasjonsleirene. SS var en sentral aktør både i planleggingen og gjennmføringen av holocaust og andre krigsforbrytelser. Etter 1945 ble organisasjonen ærklært som forbrytersk og forbudt. 

I 1929 ble Heinrich Himmler leder for SS. SS skulle være nazipartiets elite og var utpreget hierarkisk oppbygd. Medlemmene ble omhyggelig utvalgt, og det hersket streng disiplin.

SS ble den mest ekstreme eksponent for nazistisk raseideologi og germanerkult, samtidig som den var nazistenes ledende terrororganisasjon. I 1931 ble det opprettet en egen SS-avdeling for etterretnning, Sicherheitsdienst (SD). I 1933 ble de første militæravdelingene opprettet under ledelse av Sepp Dietrich. Da Himmler i 1936 ble innenriksminister, førte dette i praksis til at det tyske politiske politi ble underordnet SS.

Under andre verdenskrig eksisterte tre forskjellige hovedgrupper av SS:

  1. Allgemeine SS var rene partiavdelinger, delvis av sivil karakter, og hadde avleggere i andre land, blant annet Germanske SS Norge fra 1942.
  2. Waffen-SS var infanteri-, artilleri- og panserstyrker. I 1940 var de cirka 100 000 mann. I desember 1944 hadde styrken vokst til nesten en million. Omlag halvparten var tyskere som frivillig hadde meldt seg til tjeneste, en tredjedel av styrken var «Volksdeutsche», etniske tyskere fra andre land enn Tyskland. 200 000 var frivillige fra ulike europeiske land. Mot slutten eksisterte til og med en muslimsk SS-avdeling i Bosnia.
  3. Sicherheitsdienst (SD) var et politisk overvåkingsorgan. Gestapo var en del av SD.

SS-Totenkopfverbände (SS-dødningehodedivisjoner) hadde ansvaret for å drive nazistenes konsentrasjonsleirer. 

Også de såkalte Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD (Sikkerhetspolitiet og SDs innsatsgrupper) var en del av SS. Under felttoget mot Polen og under invasjonen av Sovjetunionen opererte Einsatzgruppene bak fronten. Der sto de bak systematiske massedrap på jøder og den polske og sovjetiske samfunnseliten. Einsatzguppene drepte mer enn en million jøder og 500 000 andre. De spilte en helt avgjørende rolle i folkemordet på jødene i Øst-Europa. 

  • Knopp, Guido: SS : historien om nazistenes leiemordere, 2007, isbn 978-82-92870-02-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.