Landssvikoppgjøret, det rettslige oppgjøret som etter den andre verdenskrig ble holdt med de nordmenn som hadde ytet fienden bistand under krigen.

Oppgjøret fikk et stort omfang og tok lang tid. Det omfattet alle typer og grader av landssvik, fra politiske ledere, torturister, angivere og drapsmenn til menige medlemmer av Nasjonal Samling.

Det ble ilagt straffer fra dødsstraff til bot eller rettighetstap.

I alt ble 92 805 saker etterforsket. Av disse ble 30 nordmenn dømt til døden, 17 000 til frihetsstraff, derav 80 til livsvarig, 3450 til annen straff, 3120 vedtok forelegg på frihetsstraff og 25 180 vedtok forelegg på annen straff (vesentlig bot i penger). Av de sistnevnte hadde de fleste kun vært menige medlemmer i Nasjonal Samling.

1375 ble frifunnet ved dom, 5500 fikk påtaleunnlatelse og 37150 fikk sine saker henlagt etter bevisets stilling. Av de straffelte var 30 002 menn og 16 083 kvinner, til sammen 46 085.

3262 ble dømt for økonomisk landssvik. Av disse ble 1742 dømt til frihetstraff, 161 fikk fengselsforelegg og 1305 til forelegg i penger. Dette var kun 1/5 av antallet som ble etterforsket. Mange som tjente penger på tyskerne var ikke medlemmer av NS. Ofte var det veletablerte forretningsforetak med spredt eieransvar (aksjeselskap) der fremtredende ledere i næringslivet hadde interesser.

Av de 30 dødsdømte ble fire benådet, mens en døde i fengselet. Av de 25 som ble henrettet var 22 tilknyttet til det norske Stapo eller det tyske Gestapo, de fleste i underordnede stillinger som var skyldige i tortur, drap ol. 10 tilhørte den såkalte Rinnan-banden. Bare tre av de henrettede var politikere; ministerpresident Vidkun Quisling, kirke- og undervisningsminister Ragnar Skancke og innenriksminister Albert Viljam Hagelin. Dessuten ble 12 tyskere henrettet av i alt 347 tyskere som ble etterforsket for krigsforbrytelser. Av disse ble 86 tiltalt og 81 dømte.

Straffene for de fengselsdømte ble etter hvert avkortet, dels ved lovgivning, dels ved benådning. De siste fire livstidsfangene ble løslatt i 1957. En av de siste var minister Axel Stang. De siste dømte tyskerne ble løslatt og utvist alt i 1953.

Landssvikoppgjøret omfattet også utrensking i den offentlige tjeneste av embets- og tjenestemenn som hadde gått inn i NS eller for øvrig gjort seg skyldig i unasjonalt forhold. Det samme skjedde i organisasjonslivet, i LO, Legeforeningen, Forfatterforeningen osv.

Det rettslige grunnlag for oppgjøret er blitt diskutert, særlig om landssvikanordningen av 15. desember 1944 i realiteten hadde tilbakevirkende kraft. Man har også diskutert hensiktsmessigheten av å gi oppgjøret den bredde som det fikk, ved at det omfattet NS-folk generelt, og det er hevdet at oppgjøret ble skjevt fordi de økonomiske samarbeidsfolk («profitørene» og «tyskerarbeiderne») slapp meget lettere fra det enn de politiske.

Et offentlig utvalg, nedsatt i 1955 med høyesterettsdommer Oscar Christian Gundersen som formann, gav i 1962 en utførlig innstilling Om rettsoppgjøret (trykt som stortingsdokument).

Landssvikoppgjøret var i hovedsak i overenstemmelse med flertallet av folkets rettsbevissthet, selv om det også fantes kritiske røster. Ikke bare gjaldt det tidligere NS-folk. Blant annet var det uenighet om dødsstraff.

Av miljøet rundt filosofiprofessor Arne Næss ble det i 1950 gjennomført en spørreskjemaundersøkelse om «Holdninger til rettsoppgjøret 1945-48». 150 Oslo-jurister deltok. På spørsmålet om «Hva de synes om rettsoppgjøret?», svarte 63 at de fant det tilfredsstillende, 22 var i tvil, mens 64 svarte lite tilfredsstillende. På spørsmålet «Var det riktig å straffe passive NS-folk?» svarte 67 av juristene ja, 63 nei og 8 vet ikke. Juristene var med andre ord delt.

En tungvekter som i 1947 kritiserte landssvikoppgjøret var redaktør Torolf Elster i arbeiderbevegelsens tidsskrift Kontakt. Han var sterkt uenig med professor Johs. Andenæs, datidens senior i jusfaget. Andenæs pekte på enkelte kritiske punkter, men mente i hovedsak at oppgjøret «stort sett hviler på et holdbart rettslig grunnlag, og at det ble gjennomført på en måte vi kan være bekjent av». Andenæs syn publisert i bok Det vanskelige oppgjøret (1979) har i hovedsak blitt stående.

  • Andenæs, Johs.: Det vanskelige oppgjøret : rettsoppgjøret etter okkupasjonen, 1979, isbn 82-518-0917-7, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik & Øystein Sørensen, red.: Et rettferdig oppgjør? : rettsoppgjøret i Norge etter 1945, 2004, isbn 82-530-2708-7, Finn boken
  • Ellingsen, Dag. Krigsprofittørene og rettsoppgjøret, Gylendal, 1993.
  • Tønnesen, H.: Holdninger til rettsoppgjøret 1945-48 belyst ved intervjuer av 150 Oslo-jurister, Filosofiske problemer nr. 15, 1950, Arne Næss, redaktør.
  • Vaale, Lars-Erik: Dommen til døden : dødsstraffen i Norge 1945-50, 2004, isbn 82-530-2625-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.