landssvikoppgjøret

Etter krigen ble Espeland fangeleir utenfor Bergen tatt i bruk til landssvikfanger. Norske landssvikfanger på oppstilling, sannsynligvis høsten 1945.
Landssvikfanger av /Stiftelsen Espeland fangeleir. Gjengitt med tillatelse
Vidkun Quisling av /Riksarkivet. Falt i det fri (Public domain)
Folk som er dømt til 10 års tvangsarbeid under landssvikoppgjøret blir kjørt bort på lastebil. Oslo, 1945.
Landssvikoppgjøret av /NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

Landssvikoppgjøret er det rettslige oppgjøret som etter andre verdenskrig ble holdt med de nordmenn som hadde ytet fienden bistand under krigen.

Faktaboks

Også kjent som

rettsoppgjøret

Oppgjøret fikk et stort omfang og tok lang tid. Det omfattet alle typer og grader av landssvik, fra politiske ledere, torturister, angivere og drapsmenn til menige medlemmer av Nasjonal Samling.

Det ble ilagt straffer fra dødsstraff til bot eller rettighetstap.

Saker og dommer

I alt ble 92 805 saker etterforsket. Av disse ble 30 nordmenn dømt til døden, 17 000 til frihetsstraff, derav 80 til livsvarig, 3450 til annen straff, 3120 vedtok forelegg på frihetsstraff og 25 180 vedtok forelegg på annen straff (vesentlig bot i penger). Av de sistnevnte hadde de fleste kun vært menige medlemmer i Nasjonal Samling.

1375 ble frifunnet ved dom, 5500 fikk påtaleunnlatelse og 37 150 fikk sine saker henlagt etter bevisets stilling. Av de straffefelte var 30 002 menn og 16 083 kvinner, til sammen 46 085.

3262 ble dømt for økonomisk landssvik. Av disse ble 1742 dømt til frihetstraff, 161 fikk fengselsforelegg og 1305 ble dømt til forelegg i penger. Dette var kun 1/5 av antallet som ble etterforsket. Mange som tjente penger på tyskerne var ikke medlemmer av NS. Ofte var det veletablerte forretningsforetak med spredt eieransvar (aksjeselskap) der fremtredende ledere i næringslivet hadde interesser.

Av de 30 dødsdømte ble fire benådet, mens én døde i fengselet. Av de 25 som ble henrettet var 22 tilknyttet til det norske Stapo eller det tyske Gestapo, de fleste i underordnede stillinger som var skyldige i tortur, drap og andre alvorlige forbrytelser. 10 tilhørte den såkalte Rinnan-banden. Bare tre av de henrettede var politikere; «ministerpresident» Vidkun Quisling, «kirke- og undervisningsminister» Ragnar Skancke og «innenriksminister» Albert Viljam Hagelin. Dessuten ble 12 tyskere henrettet av i alt 347 tyskere som ble etterforsket for krigsforbrytelser. Av disse ble 86 tiltalt og 81 dømt.

Straffene for de fengselsdømte ble etter hvert avkortet, dels ved lovgivning, dels ved benådning. De siste fire livstidsfangene ble løslatt i 1957. Én av de siste var «minister for arbeidstjeneste og idrett» Axel Stang. De siste dømte tyskerne ble løslatt og utvist alt i 1953.

Landssvikoppgjøret omfattet også utrensking i den offentlige tjenesten av embets- og tjenestemenn som hadde gått inn i NS eller for øvrig gjort seg skyldig i unasjonalt forhold. Det samme skjedde i organisasjonslivet, blant annet i LO, Legeforeningen og Forfatterforeningen.

Rettslig grunnlag

Rinnan-saken i lagmannsretten i Trondheim tinghus. Henry Rinnan (tiltalt nr. 1) på tiltalebenken, sammen med 29 av sine assistenter. Trondheim, 30. april 1946.
Henry Rinnan av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Det rettslige grunnlag for oppgjøret er blitt diskutert, særlig om landssvikanordningen av 15. desember 1944 i realiteten hadde tilbakevirkende kraft. Man har også diskutert hensiktsmessigheten av å gi oppgjøret den bredde som det fikk, ved at det omfattet NS-folk generelt, og det er hevdet at oppgjøret ble skjevt fordi de økonomiske samarbeidsfolk («profitørene» og «tyskerarbeiderne») slapp meget lettere fra det enn de politiske.

Et offentlig utvalg, nedsatt i 1955 med høyesterettsdommer Oscar Christian Gundersen som formann, gav i 1962 en utførlig innstilling Om rettsoppgjøret (trykt som stortingsdokument).

Landssvikoppgjøret var i hovedsak i overensstemmelse med flertallet av folkets rettsbevissthet, selv om det også fantes kritiske røster. Ikke bare gjaldt det tidligere NS-folk. Blant annet var det uenighet om dødsstraff.

Av miljøet rundt filosofiprofessor Arne Næss ble det i 1950 gjennomført en spørreskjemaundersøkelse om «Holdninger til rettsoppgjøret 1945–48» der 150 Oslo-jurister deltok. På spørsmålet om «Hva synes De om rettsoppgjøret?», svarte 63 at de fant det tilfredsstillende, 22 var i tvil, mens 64 svarte lite tilfredsstillende. På spørsmålet «Var det riktig å straffe passive NS-folk?» svarte 67 av juristene ja, 63 nei og 8 vet ikke. Juristene var med andre ord delt.

En tungvekter som i 1947 kritiserte landssvikoppgjøret, var redaktør Torolf Elster i arbeiderbevegelsens tidsskrift Kontakt. Han var sterkt uenig med professor Johannes Bratt Andenæs, datidens senior i jusfaget. Andenæs pekte på enkelte kritiske punkter, men mente i hovedsak at oppgjøret «stort sett hviler på et holdbart rettslig grunnlag, og at det ble gjennomført på en måte vi kan være bekjent av». Andenæs' syn publisert i bok en Det vanskelige oppgjøret (1979) har i hovedsak blitt stående.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andenæs, Johs.: Det vanskelige oppgjøret : rettsoppgjøret etter okkupasjonen, 1979, isbn 82-518-0917-7, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik & Øystein Sørensen, red.: Et rettferdig oppgjør? : rettsoppgjøret i Norge etter 1945, 2004, isbn 82-530-2708-7, Finn boken
  • Ellingsen, Dag. Krigsprofitørene og rettsoppgjøret, Gyldendal, 1993.
  • Tønnesen, H.: Holdninger til rettsoppgjøret 1945–48 belyst ved intervjuer av 150 Oslo-jurister, Filosofiske problemer nr. 15, 1950, Arne Næss, redaktør.
  • Vaale, Lars-Erik: Dommen til døden : dødsstraffen i Norge 1945–50, 2004, isbn 82-530-2625-0, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg