Gullstandard, et pengesystem der det i lov er fastsatt at pengeenheten skal ha et visst gullinnhold.

Gullstandard var det dominerende pengesystem i verden fra midten av 1870-årene til utbruddet av første verdenskrig. Under gullmyntstandard vil som regel gullmynter bli brukt som betalingsmiddel ved siden av sedler.

Under full gullstandard suppleres denne bestemmelse med to andre: sentralbankens plikt til å løse inn sedler i gull, og dens plikt til å kjøpe gull mot betaling i sedler.

Opprinnelig gjaldt denne innløsnings- og kjøpeplikt gullmynter (gullmyntstandard), men i mellomkrigstiden gikk flere land over til gullbarrestandard eller gullvalutastandard, der sentralbankens forpliktelser gjaldt kjøp og salg av gullbarrer eller en valuta som var bundet til gull.

For at sentralbanken skal kunne oppfylle sine forpliktelser, må den ha en gullbeholdning, og denne må stå i et visst forhold til den uteløpende seddelmengde. Det siste ble oppnådd ved at landets pengelov som regel fastsatte et visst maksimumsbeløp for den utstedte seddelmengde.

I den norske pengelov av 1873 ble det bestemt at gullinnholdet i den norske krone skulle være 0,40323 g fint gull. Lov om Norges Bank av 1892 bestemte at seddelmengden ikke måtte overstige gullbeholdningen pluss 425 millioner kroner.

Alt langt tilbake i historien finner man eksempler på at edle metaller ble brukt som betalingsmidler. Etter hvert som landene gikk over til papirpenger, var det derfor naturlig å knytte disse til sølv eller gull gjennom bestemte dekningsregler.

Storbritannia var det første land som lovfestet gullstandard, i 1816, men landet hadde da allerede praktisert gullstandard i nærmere hundre år. Tyskland gjennomførte reformen i 1873. De skandinaviske land fulgte i de nærmeste årene, og det samme skjedde i en rekke kontinental-europeiske land. USA innførte gullstandard i 1873 og Russland og Japan i 1897. Ved århundreskiftet var så godt som alle land kommet over til gullstandard. De viktigste unntak var Kina og Mexico.

Gullinnholdet i de enkelte valutaer bestemte gullparitetene, altså verdiforholdet mellom valutaene, og de daglige valutakurser svingte tett omkring disse.

I tiden frem til utbruddet av første verdenskrig forandret ingen av de store land gullinnholdet i sine valutaer, og perioden fra 1870-årene til 1914 var derfor preget av en meget stor kursstabilitet.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 førte til at gullstandarden ble suspendert i så godt som alle land; USA var det viktigste unntak. Etter krigen var det et utbredt ønske å få de enkelte lands pengesystem tilbake til gullstandarden.

Dette forutsatte stabilisering av pengevesenet, noe som stort sett var oppnådd i midten av 1920-årene. Norge gjeninnførte gullstandard i 1928, som et av de siste land. De fleste land knyttet sin pengeenhet til det gullinnhold som gjaldt før krigen, det førte blant annet i de skandinaviske land og Storbritannia til en hard nedpressing av priser og kostnader, og denne deflasjonspolitikken (paripolitikken) stod det sterk strid om.

Mellomkrigstidens gullstandard var mindre fullstendig enn førkrigstidens. Gull ble først og fremst brukt som internasjonalt oppgjørsmiddel og som plassering for landets valutareserve. Flere land, blant dem de skandinaviske, foretrakk imidlertid å plassere reservene i en annen gullbundet valuta, først og fremst pund sterling.

21. september 1931 suspenderte Storbritannia gullstandarden og ble fulgt av de skandinaviske land og en rekke land i Commonwealth. USA suspenderte gullstandarden 1933–34 og reduserte samtidig dollarens gullinnhold med 41 prosent (gullprisen ble satt opp fra 10,67 dollar til 35 dollar per unse).

Frankrike, Belgia, Nederland, Sveits, Italia og Polen, den såkalte gullblokken, forsøkte å opprettholde gullstandarden med uforandrede pariteter, men måtte oppgi forsøket etter få år.

Etter andre verdenskrig gikk landene i Det internasjonale valutafond (IMF) inn for å holde faste valutakurser i forhold til gull eller dollar. Det var imidlertid ikke tale om gullstandard i egentlig forstand.

Private hadde i de fleste land ikke lov til å eie monetært gull, og metallet ble stort sett bare brukt til betalinger mellom sentralbanker. I begynnelsen av 1970-årene ble gullprisen satt opp i forhold til dollar, og den amerikanske regjeringen vedtok at landet ikke lenger skulle være forpliktet til å selge gull til andre sentralbanker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.