Ekofisk-senteret. Av ConocoPhillips. Begrenset gjenbruk

Ekofisk

Ekofisk er et petroleumsfelt lengst sør i den norske del av Nordsjøen, 290 kilometer fra den norske kysten og 350 kilometer fra den britiske. Feltet ligger i blokk 2/4. Havdybden i området er cirka 70–80 meter.

Faktaboks

Etymologi: Navnet er en konstruksjon. Phillips satte engelske fiskenavn på lovende strukturer (Anchovis, Brisling, Cod, Dace, Eel, osv.), men slapp opp for navn på E, og fant derfor opp et «norsk» fiskenavn: Ekofisk.

Ekofisk var verdens største petroleumsfelt til havs da det ble oppdaget i oktober 1969. Det består av et inntil 200 meter tykt olje- og gassførende lag av kalkstein, cirka 3000 meter under havbunnen. Feltet har en utstrekning på 13 x 37 kilometer.

Reservoarberegningene har variert helt siden feltet ble funnet. Opprinnelige utvinnbare reserver i Ekofiskfeltet var i 2017 beregnet til 546,7 millioner Sm³ råolje, 158,9 milliarder Sm³ gass og 16 millioner tonn NGL.

Ekofiskfeltet ble funnet i 1969, og var det første drivverdige petroleumsfeltet som ble utbygd på den norske kontinentalsokkelen. Produksjonen startet 15. juni 1971, og utbyggingen av Ekofisk-området har skjedd i seks faser (se under). Området har den høyeste konsentrasjonen av installasjoner og rørledninger i hele Nordsjøen. Totalt 32 plattformer er, eller har vært, plassert i området.

Følgende felt er fortsatt i produksjon per 2019: Ekofisk, Eldfisk og Embla. Feltene Cod, Albuskjell, Edda og Vest-Ekofisk stanset produksjonen i 1998 i forbindelse med åpningen av Ekofisk II. Tor stanset produksjonen i januar 2016, men startet opp igjen i 2020.

Oljen fraktes gjennom Norpipe-rørledning til Teesside-terminalen i Storbritannia, mens gassen blir ilandført gjennom Norpipe-rørledning til Emden i Tyskland. Ekofisk-senteret tar også imot olje fra Valhall, Hod, Gyda og Ula.

ConocoPhillips Skandinavia AS er operatør. Driftsorganisasjonen for Ekofisk-området er lagt til Stavanger. Hovedforsyningsbase er Phillipsbasen i Tananger.

Kart over Ekofisk-området

ConocoPhillips.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Historisk utvikling

Norske myndigheter gav for første gang konsesjoner for leting etter petroleum i Nordsjøen i 1965. En rekke selskaper satte straks i gang prøveboringer, men ikke før i 1969 så man resultater. Etter 32 så å si tørre hull – det var bare funnet beskjedne mengder kondensat på Cod og noen viktige dråper olje i det som siden ble Balderfeltet – var man i ferd med å utsette videre boring.

Phillips Petroleum fikk imidlertid ikke leid ut boreriggen Ocean Viking og fortsatte boringen utover høsten 1969 da de i oktober støtte på Ekofisk-reservoaret. Dette var verdens største petroleumsfelt til havs da det ble oppdaget, og det fikk umiddelbart stor praktisk og symbolsk betydning for virksomheten på norsk kontinentalsokkel og for Norge som petroleumsprodusent. «Ekofisk forandret Philips og Ekofisk forandret Norge», er det sagt.

Feltutbyggingen skjedde i flere faser. I den første fasen benyttet man en oppjekkbar plattform, men de store olje- og gassmengdene nødvendiggjorde etter hvert omfattende bunnfaste installasjoner og transport i rør. Ettersom havdybden ikke er større enn 70–80 meter, baserte man seg i hovedsak på å videreføre byggeteknikken fra Mexicogolfen. Understell ble bygd i stål, og det ble bygd flere plattformer med hver sine oppgaver. Betong som byggemateriale i plattformkonstruksjoner ble også introdusert; den såkalte Ekofisk-tanken (Ekofisk T) bestod av flere tanker omgitt av en bølgebryter.

Det hadde aldri tidligere vært foretatt så store utbygginger på slike havdyp, og Phillips-gruppen måtte løse mange problemer, ikke minst i forbindelse med uvante vind- og bølgeforhold. Norsk næringsliv påtok seg også store oppgaver, noe som skaffet Norge et solid fotfeste innenfor petroleumsvirksomheten. Norske løsninger og integrerte plattformer på betongsøyler dominerte etter en tid norsk sokkel.

Det ble etter hvert funnet en rekke større og mindre felt i det som fikk navnet Ekofisk-området. Disse ble koblet opp mot Ekofisk-senteret, som dermed ble mer omfattende, og som beregnes å få en langt lengre levetid enn opprinnelig planlagt.

Fase 1

Produksjonen på Ekofisk startet fra plattformen *Gulftide* i 1971.

Gulftide

Av Jan Dahl/NTB scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Åpningen av Ekofiskfeltet i 1971. Til høyre statsminister Trygve Bratteli.

Åpningen av Ekofisk

Av Erik Thorberg/NTB scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I perioden 1971–1974 ble det produsert råolje fra fire brønner ved hjelp av undervannsbrønnhoder. Som midlertidig produksjonsplattform benyttet man den oppjekkbare plattformen Gulftide. Etter behandling om bord ble oljen ført gjennom undervannsledninger til to oppankrede fortøynings- og lastebøyer og videre om bord i tankskip. Gassen ble brent. Det ble produsert i alt 3,8 millioner tonn råolje (28 millioner fat) i perioden.

Fase 2

Ekofisk-tanken slepes ut til feltet i juni 1973

Sleping av Ekofisk-tanken

Av Erik Thorberg/NTB/Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Denne fasen omfattet utbygging av størstedelen av Ekofisk-senteret, der alle plattformer utenom Ekofisk T er fagverkskonstruksjoner i stål. Ekofisk T er en kombinert plattform og lagertank i betong. Den består av ni sylindriske betongtanker som hviler på et fundament og er omgitt av en gjennomhullet bølgebrytervegg. På toppen av tankene er det montert et ståldekk som bærer prosessutstyr. Den er 92 meter i diameter, 82 meter høy og veier 235 000 tonn. Tankene rommer 135 000 tonn (én million fat) råolje.

Byggingen begynte i en tørrdokk i Jåttåvågen mellom Sandnes og Stavanger, og ble fullført i Hillevågen ved Stavanger. Tanken ble senere slept ut til Ekofisk og senket ned på bunnen (1973). Hovedkonstruktør var det franske firmaet Doris, med Norwegian Contractors som hovedentreprenør.

Ekofisk T var den første betongkonstruksjonen på norsk sokkel, og betydde et gjennombrudd for betong som byggemateriale i offshore petroleumsvirksomhet.

Tre boreplattformer, A (Alpha), B (Bravo) og C (Charlie), tjente som boreplattformer under boring av produksjonsbrønner, og som plattformer for montering av brønnhoder og annet nødvendig utstyr under produksjonsfasen. A er plassert et stykke sør for selve Ekofisk-senteret, og B et stykke nordenfor. Det var på Ekofisk B det skjedde en utblåsning fra en av brønnene under overhaling i april 1977 (den såkalte Bravo-ulykken).

Flere andre plattformer, blant annet terminalplattformen FTP (Field Terminal Platform), innkvarteringsplattformen Q (Quarter Platform) og pumpeplattformen P ble installert i denne fasen.

Les mer om Bravo-ulykken.

Fase 3

Denne fasen omfattet legging av olje- og gassrørledninger med trykkøkningsplattformer til henholdsvis Teesside-terminalen (1975) og Emden-terminalen (1977) , samt stålplattformer på Cod, Tor og Vest-Ekofisk, og rørledninger fra disse til Ekofisk-senteret. Dessuten ble det bygget en mottakerplattform (Ekofisk R) og montering av utstyr på Ekofisk T og pumpeplattformen (Ekofisk P).

Fase 4

Godkjenning for fjerde utbyggingsfase ble gitt i 1975. Denne fasen omfattet bygging av en boligplattform, Ekofisk H (Hotel), ved Ekofisk-senteret, samt utbygging av feltene Albuskjell, Edda og Eldfisk. Albuskjell ble bygd ut med to stålplattformer, Edda med én. Her veltet boligplattformen Alexander L. Kielland 27. mars 1980 med tap av 123 menneskeliv. Eldfisk ble utstyrt med to bore- og produksjonsplattformer samt en terminalplattform.

Les mer om Alexander L. Kielland-ulykken.

Fase 5

Denne fasen er et resultat av ønsket om å øke utvinningsgraden i Ekofiskfeltet. For å opprettholde reservoartrykket slik at man kunne øke utvinningsgraden, ble vanninjeksjons-plattformen K (Kilo) bygd. Denne kom i drift i 1987. Vanninjeksjons-kapasiteten på feltet er senere blitt utvidet flere ganger, og er nå på over 800 000 fat per dag.

Embla-feltet ble vedtatt utbygd i 1990 og hadde produksjonsstart i 1993.

Fase 6: Ekofisk II

I 1994 godkjente Stortinget planene for utbygging som sikrer fortsatt drift på Ekofisk. Utvinningstillatelsen og Norpipes transporttillatelse ble samtidig forlenget ut 2028.

Et nytt Ekofisk-senter med ny bore- og produksjonsplattform (Ekofisk 2/4 X) og ny plattform for prosessering og transport (Ekofisk 2/4 J) åpnet høsten 1998. Sistnevnte plattform har prosesseringskapasitet på 41 600 m³ olje, 21,2 millioner m³ gass og 31 800 m³ vann i døgnet.

En ny produksjons- og prosessplattform (Ekofisk M) ble installert i 2007. De nye plattformene er konstruert for å tåle opptil 20 meters innsynkning, er beregnet for 30 års drift, og skal erstatte alle de gamle plattformene. Utbyggingen kostet omkring 17 milliarder kroner. Totalt vil etter hvert 14 plattformer på norsk side og to plattformer på britisk side stenges ned.

Innsynkning

I 1984 oppdaget man at havbunnen ved Ekofisk hadde sunket. Dette skyldtes at krittbergarten i reservoaret ble sammenpresset etter hvert som gass og olje ble utvunnet. Under selve Ekofisk var innsynkningen tre meter, ved Vest-Ekofisk 0,6 meter. De andre feltene var ikke berørt.

For å stå imot en hundreårsbølge ble derfor alle stålplattformene på Ekofisk-senteret i 1987 hevet seks meter ved hjelp av 100 hydrauliske jekker, hver med en løftekapasitet på 600 tonn. Deretter ble det montert forlengelsesstykker på de i alt 44 plattformbena. Rundt Ekofisk-tanken ble det installert en beskyttelsesvegg. Innsynkningen har fortsatt og er nå rundt sju meter.

De nye plattformene, som kom i drift i 1998, er bygd for å tåle opptil 20 meter innsynkning. I 2003 ble utbyggingsprosjektet Ekofisk Vekst godkjent. Prosjektet har til hensikt å øke utvinningen fra Ekofisk med 182 millioner fat oljeekvivalenter. Utbyggingen består av en ny plattform, boring av 25 brønner, økt prosesskapasitet og legging av en elektrisk kabel for felles strømforsyning.

Den nye bolig- og feltsenterplattformen Ekofisk 2/4 L hadde driftsstart i 2014. Ekofisk 2/4 L erstattet boligplattformene Ekofisk H og Q.

Brønnhodeplattformen Ekofisk 2/4 Z hadde driftsstart i 2013. Sammen med havbunnsinstallasjon for vanninnsprøyting Ekofisk 2/4 VB, inngikk 2/4 Z-plattformen som en del av Ekofisk Sør-prosjektet.

Ekofisk som kulturminne

Ekofisk har hatt status som teknisk-industrielt kulturminne siden 2005. Det betyr at alt om «offshore-byen» som har betydning for ettertidens kunnskap om olje- og gassepoken i Norge, blir dokumentert. Norsk Oljemuseum i Stavanger har det faglige ansvaret for prosjektet. Det var opprinnelig Oljedirektoratet som ba Phillips Petroleum Company om å sette i gang et forprosjekt for sikring av Ekofisk-anleggene som kulturminne, og beslutningen om opprettelsen ble tatt av Riksantikvaren. Kulturminne Ekofisk ble lansert i 2005, og en oppdatert versjon ble lansert i 2019 som Industriminne Ekofisk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Petroleumsfelter

Gunleiv Hadland

Forsker, Norsk Oljemuseum