tyskertøs

To norske kvinner med tyske soldater i Brønnøysund i 1943.
/Arkiv i Nordland.
Lisens: CC BY SA 2.0
Før 1950 mistet norske kvinner som giftet seg med utenlandske menn sitt norske statsborgerskap. I 1946 kom det et tillegg i loven: Kvinner som hadde giftet seg med «menn fra fiendestat» i krigstid, måtte ta mannens statsborgerskap. Dette gjaldt kvinner som hadde vært kjæreste med eller fått barn med tyske soldater under krigen. Disse kvinnene ble kalt tyskertøser og barna tyskerbarn, og mange av dem ble utsatte for overgrep etter krigen. De fikk nå tysk statsborgerskap og ble sendt ut av landet. Bildet viser norske og tyske jenter som reiser fra Norge til Tyskland med barna sine i 1946.
Av .
Tyskerjenter på Bredtveit fengsel i Oslo i juni 1945. Å ha hatt et forhold til en tysk soldat var ikke straffbart etter loven, men mange av kvinnene ble likevel internert etter frigjøringen i mai 1945.
Av /NTB Scanpix.

Mange av «tyskerjentene» ble internert etter frigjøringen. Bildet viser en kvinne som avgir forklaring ved Bredtveit fengsel i juni 1945.

Av /NTB Scanpix.

Fenomenet «tyskertøser», kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, fantes over hele Europa. Bildet viser en fransk kvinne som er beskyldt for å ha hatt et forhold til en tysk soldat.

/NTB scanpix.

Tyskerjenter var en forhatt gruppe i alle land som var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. Bildet viser en belgisk kvinne som har hatt et forhold til en tysk soldat. Hun har fått håret barbert av, og en motstandsmann maler et hakekors i panna hennes.

Av /NTB Scanpix.

Tyskertøs var, og er delvis fortsatt i dag, et nedsettende begrep på de norske jentene og kvinnene som under den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945 hadde forhold til tyske menn. Begrepet spilte både på at de som regel unge kvinnene hadde «innlatt seg» med okkupanten (i datidens sjargong het det at kvinnene eller jentene «gikk med» tyske soldater) og at de ble beskyldt for å ha vært lette på tråden eller til og med seksuelt promiskuøse. I nyere tid benyttes gjerne det mer verdinøytrale «tyskerjenter» om de tyske soldatenes norske kjærester under krigsårene.

Faktaboks

også kjent som:

tyskerjente

Forholdene mellom de norske kvinnene og tyskerne var av varierende karakter; mange var svært uskyldige. Likevel ble kvinnene av mange under og etter krigen forhatt som gruppe, noe navnet «tyskertøs» vitner om. Mange nordmenn mente at «tyskerjentene» gjennom sitt valg av kjæreste hadde sviktet sitt land på et helt grunnleggende vis, både fysisk (det vil si med kroppen) og mentalt, ved at okkupantens soldater fikk utløp for sitt kjærlighetsbehov og ved at den samlede fronten overfor okkupantene raknet. Mange «tyskerjenter» opplevde derfor svært sterke reaksjoner fra sine omgivelser både under og etter krigen.

Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange norske jenter og kvinner som fant seg en kjæreste blant Wehrmachts mange hundre tusen soldater i Norge. Da krigen brøt ut var det omtrent 3 millioner innbyggere i Norge, og av disse var ca. 400 000 jenter og unge kvinner i alderen 15–30 år. Ettersom anslagene på antallet norske «tyskerjenter» varierer mellom 30 000 og 120 000, innebærer det at et sted mellom hver tolvte og rundt hver fjerde unge norske kvinne hadde følge med en tysk soldat i kortere eller lengre tid under den tyske okkupasjonen.

Hvem var «tyskerjentene»?

Det at såpass mange norske jenter fant seg kjærester blant okkupasjonsmaktens soldater var svært omstridt under krigsårene og har vært skam- og tabubelagt i større eller mindre grad opp gjennom etterkrigstiden. Mange av «tyskerjentene» ble allerede under krigen utsatt for trakassering og sjikane, og deres valg av kjæreste kunne i mange tilfeller splitte familier eller føre til at de ble utfryst av det øvrige samfunnet. Hvordan lokalsamfunnet vurderte «tyskerjentene» var riktignok svært variabelt, og særlig i Nord-Norge, der antallet tyske soldater ofte kunne være mange ganger større enn den norske lokalbefolkningen, slik at samtlige nordmenn på stedet kom tett innpå tyskerne enten de ville det eller ikke, utviste lokalbefolkningen ofte større forståelse for «tyskerjentenes» valg enn det som kunne være tilfelle andre steder i landet.

Det er et gjennomgående trekk i mange av fortellingene fra «tyskerjentene» selv at den tyske kjæresten var «annerledes» og ingen «typisk tysker», men derimot en uniformert, kjekk mann som skilte seg ut blant den øvrige soldatmassen. Slik kvinnene framstilte det var mannen de hadde funnet «ingen nazist», og heller ikke fiendtlig innstilt mot deres eget land. Ofte tok kvinnene også avstand fra andre «tyskerjenter» som de mente både «innlot seg» med «fiender» og «nazister», og som kanskje også hadde et mer flyktig og løsaktig forhold til soldatene enn dem selv. At deres eget kjærlighetsliv skulle ha en politisk dimensjon var en tanke som var fremmed for de fleste, og mange tenkte lite over de politiske konsekvensene av å «innlate seg» med soldaten de hadde forelsket seg i.

For å sverte «tyskerjentene» ble det satt ut rykter om at det bare var mindre begavede jenter som kunne tenke seg å ha følge med en av okkupasjonsmaktens soldater, men det framstår i ettertid som tydelig at «tyskerjentene» ikke skilte seg nevneverdig fra Norges øvrige kvinnelige befolkning, med unntak av at mange i likhet med sine tyske kjærester var svært unge. Det er ikke gjort undersøkelser som analyserer omfanget av medlemskap i Nasjonal Samling blant «tyskerjentene» på noe utfyllende vis, slik at det er uvisst om dette var mer utbredt enn i befolkningen for øvrig. NS-medlemskap var uansett ingen forutsetning for å inngå et forhold med en tysk soldat.

Ekteskap og «tyskerbarn»

De mange kjæresteforholdene mellom norske kvinner og tyske soldater resulterte etter kort tid i et ganske betydelig antall graviditeter, og allerede fra juli 1940 kom det inn meldinger til Wehrmachts avdelinger om soldater som hadde gjort norske jenter og kvinner gravide. På dette tidspunktet var det fortsatt forbudt for tyske soldater å gifte seg med norske kvinner, men dette ble det åpnet for fra tysk side i mars 1941. Likevel var det mange hindringer som skulle passeres før parene kunne gifte seg, både fordi Wehrmacht-soldatene stadig ble forflyttet, men også på grunn av administrative bestemmelser som tilsa at kun tyske militære myndigheter hadde vigselsrett når det var soldater involvert.

I tillegg spilte ideologiske forhold inn, og Adolf Hitler var svært opptatt av at kun «rasemessig perfekte personer fra de germanske folk» skulle få lov til å inngå ekteskap med soldatene under hans kommando. Hitler insisterte derfor på at Hærens overkommando måtte gjennomgå samtlige ekteskapssøknader fra Wehrmacht-soldater i Norge, og gikk i mange tilfeller også gjennom søknadene selv. Han var særlig bekymret for det han omtalte som «det dominerende sameinnslaget» blant deler av befolkningen i Nord-Norge, som dermed ikke var like «rasemessig perfekt» som i de øvrige delene av landet. De norske kvinnene måtte derfor dokumentere sin «germanske avstamning» i flere slektsledd for at ekteskap i det hele tatt skulle komme på tale. Fra 1942 av innførte dessuten tyske myndigheter bestemmelser om at kvinner fra Nord- eller Vest-Europa som giftet seg med tyske soldater måtte flytte til Tyskland, der de skulle bo hos svigerforeldre de som regel aldri hadde møtt. Det var en forutsetning at de tyske svigerforeldrene godtok dette, ellers ble ikke søknaden om å få inngå ekteskap innvilget.

De mange hindringene gjorde at forholdsvis få ekteskap ble inngått mellom tyske soldater og norske kvinner i løpet av krigsårene. Noe nøyaktig antall er ikke fastslått, men antallet lå under 1000, og var muligens så lavt som 400–500 par. De aller fleste av de 10 000–12 000 «tyskerbarna» eller «krigsbarna» som ble født i tiden 1941–1946 med norsk mor og tysk far ble derfor født utenfor ekteskap. En del mødre og barn fikk hjelp av den tyske organisasjonen Lebensborn Mutterhilfe, som organisatorisk lå under SS. Lebensborn-organisasjonen opprettet ni hjem for barn og mødre i Norge.

Etterkrigstiden

I frigjøringsdagene i 1945 ble mange av kvinnene utsatt for overgrep, blant annet skamklipping. Lignende episoder foregikk i mange europeiske land, og skjedde i noen tilfeller med menn fra motstandsbevegelsen som enten tilskuere eller deltakere. Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mange av kvinnene ble likevel internert, offisielt for å hindre lynsjing og ytterligere spredning av kjønnssykdommer.

Allerede i fredsdagene begynte mange av de norske «tyskerjentene» å lete etter sine tyske kjærester i reservatene som ble opprettet for Wehrmachts avdelinger, og mange par benyttet anledningen til å gifte seg. Trolig inngikk mellom 1000 og 3000 tyske-norske par ekteskap på denne tiden. For de norske kvinnene innebar ekteskapet med en tysk soldat at de ble fratatt sitt norske statsborgerskap, ettersom regjeringen ved en regjeringsanordning endret statsborgerloven slik at norske kvinner som hadde giftet seg med «menn fra fiendestat» mistet statsborgerskapet i det ekteskapsinngåelsen fant sted, og ikke hvis de forlot landet, slik loven hadde vært før krigen. Denne lovendringen ble gitt tilbakevirkende kraft, og gjaldt kun kvinner. De 28 norske mennene som hadde giftet seg med tyske kvinner i løpet av krigsårene, opplevde ikke denne typen juridiske sanksjoner. Som følge av lovendringen ble samtlige norske kvinner som hadde giftet seg med en tysk mann under og rett etter krigen regnet som tyske statsborgere. Dermed ble de deportert til Tyskland, noe som også skjedde selv i de tilfellene der mannen hadde falt eller hvis paret var blitt skilt. En del kvinner returnerte likevel til Norge etter krigen.

Tematikken er behandlet litterært av flere forfattere, for eksempel av Edvard Hoem i Mors og fars historie (2005), som belyser hvordan en kvinne fikk gjenopprettet et normalt forhold til samfunnet etter et forhold til en tysk offiser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater. Forlaget Oktober, 2009.
  • Hoem, Edvard: Mors og fars historie. Forlaget Oktober, 2005.
  • Kåre Olsen: Krigens barn. De norske krigsbarna og deres mødre. Forum/Aschehoug, 1998.
  • Ustad, Willy: Tyskertøs. Aller forlag, 1992.
  • Helle Aarnes: Tyskerjentene. Historiene vi aldri ble fortalt. Gyldendal, 2009.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg