Grunnloven

Kongeriget Norges Grundlov utgjør sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges konstitusjon.

Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814. Dagen etter ble den undertegnet og overrakt til prins Christian Frederik, som ble valgt til konge. Grunnloven var det sentrale dokument ved etableringen av Norge som selvstendig stat i 1814. 

Grunnlovens tilblivelse

Forarbeidene til Grunnloven var flere utkast som ble lagt fram for Riksforsamlingen. Det viktigste var utarbeidet av Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen, det såkalte Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Selve utkastet til grunnlov ble utarbeidet av en konstitusjonskomité bestående av 15 av Riksforsamlingens medlemmer og ledet av Falsen.

Allerede høsten 1814 ble Grunnloven revidert første gang. Etter at Norge hadde tapt en kort krig med Sverige (jf. Mossekonvensjonen) ble det innkalt et overordentlig (ekstraordinært) Storting, som gjorde de forandringer i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen med Sverige, som samtidig ble etablert. Grunnlovsendringene ble vedtatt 4. november 1814, den såkalte novembergrunnloven. På grunn av den ekstraordinære situasjonen ble Grunnlovens egne regler i § 112 for hvordan grunnlovsendringer skal gjennomføres, ikke fulgt. Gyldigheten av novembergrunnloven har imidlertid ikke vært omtvistet, da det forelå konstitusjonell nødrett. Sverige forpliktet seg på sin side til å respektere den norske Grunnloven. Samtidig ble det inngått en unionstraktat, Riksakten, mellom de to landene.

Grunnlovens idégrunnlag

Grunnloven er påvirket av blant annet den franske og amerikanske forfatning. Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Også læren om grunnleggende menneskerettigheter har satt preg på Grunnloven, både i dens opprinnelige form og senere tilføyelser. Se nedenfor om Menneskerettighetsutvalgets forslag til endringer i Grunnloven.

Med hensyn til maktfordelingsprinsippet opererer Grunnloven etter sin ordlyd med et skarpt skille mellom den utøvende myndighet (Kongen og en regjering som er utpekt av ham personlig, Grunnlovens Del B), den lovgivende og bevilgende myndighet (Stortinget, Del C) og den dømmende myndighet (uavhengige domstoler med Høyesterett som siste instans, Del D, med særlige regler om Riksrett i §§ 86 og 87).

Til tross for Grunnlovens ordlyd har innføringen av parlamentarisme på slutten av 1800-tallet ført til at Kongen reelt sett har mistet sin makt, blant annet ved at han ikke lenger utpeker regjeringen. Etter konstitusjonell sedvanerett har det siden da vært Stortingets sammensetning som er avgjørende for hvilke partier som har regjeringsmakten. Etter en endring i 2007 er dette slått fast også i Grunnlovens § 15, som pålegger regjering og enkeltstatsråder plikt til å gå av hvis et mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget. Utviklingen har dermed gått i retning av at den utøvende myndighet (regjeringen) er avhengig av den lovgivende myndighet (Stortinget) i større grad enn man forestilte seg i 1814. Dette forsterkes også av at Stortinget har den bevilgende myndighet. På den annen side vil det forhold at lovforslag og budsjettforslag normalt kommer fra regjeringen, gjort regjeringen til sentrum for den politiske makten, særlig når regjeringspartiene har flertall i Stortinget, slik det har vært siden 2005. Dessuten er det blitt en utbredt praksis at Stortinget vedtar lover hvor det delegeres til regjeringen eller et departement å utforme nærmere regler, ofte i form av forskrifter.

En del av Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter har stått i Del E siden 1814. Det gjelder § 96, som i tillegg til å slå fast at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom, også inneholder forbud mot tortur. Det samme gjelder forbudene mot tilbakevirkende lover (§ 97) og vilkårlig fengsling (§ 98) samt bestemmelsen om full erstatning ved ekspropriasjon (§ 105 - bestemmelsen henger sammen med at eiendomsretten i Grunnloven anses som en menneskerettighet). En opprinnelig bestemmelse om trykkefrihet i § 100 ble i 2004 utvidet til generelt å gjelde ytringsfrihet. I nyere tid har Grunnloven fått en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene (§ 110 c) samt bestemmelser om retten til arbeid (§ 110), samenes rettigheter (§ 110 a) og retten til godt miljø og naturressurser (§ 110 b). Det foreligger forslag om å gi menneskerettighetene en bredere plass i Grunnloven, se nedenfor.

Grunnlovens bestemmelser om lovgivning

Grunnlovens §§ 76 til 81 innholder bestemmelser om hvordan lover vedtas i Stortinget. Bestemmelsene ble endret i 2007 i forbindelse med at Stortingets to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, ble avskaffet med virkning fra 1. oktober 2009. Etter den nye ordlyden i § 76 skal alle lover vedtas to ganger av det samlede storting, og det skal gå minst tre dager mellom de to vedtakene. Deretter må loven sanksjoneres av  Kongen i statsråd. Lovforslag fremmes vanligvis av regjeringen, men kan også fremmes av en eller flere stortingsrepresentanter. Om endringer i selve Grunnloven gjelder det egne regler, se nedenfor.

Trinnhøyde og prøvelsesrett

Sammen med konstitusjonell sedvanerett har Grunnloven trinnhøyde over alle andre rettskilder. Det innebærer at hvis det er motstrid mellom en grunnlovsbestemmelse og en bestemmelse i en vanlig lov, provisorisk anordning, forskrift, et forvaltningsvedtak etc., går Grunnlovens bestemmelse foran. I den forbindelse har domstolene, særlig Høyesterett, prøvelsesrett, dvs. at domstolen kan prøve om en lov m.v. er i strid med Grunnloven og derfor må settes til side. Se nedenfor om forslaget til å grunnlovfeste domstolenes rett og plikt på dette området.

Grunnlovsendringer

Endringer i Grunnloven skjer ved grunnlovsvedtak etter bestemmelser i Grunnlovens § 112. Reglene om grunnlovsvedtak er slik utformet at det i praksis er en komplisert prosess å endre Grunnloven. "Grunnlovsfedrene" så for seg at Grunnloven i størst mulig grad skulle forbli uendret, såkalt grunnlovskonservatisme. Dette kommer til uttrykk når det i § 112 slås fast at en grunnlovsendring aldri må "modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand". Grunnlovsvedtak treffes av Stortinget i plenum. Minst 2/3 av representantene må være til stede, og minst 2/3 av de tilstedeværende må stemme for hvis endringen skal vedtas. Prosessen kompliseres ytterligere ved at et forslag om grunnlovsvedtak ikke kan vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt. Fremsettelse av forslaget må skje i løpet av de tre første år av én stortingsperiode, mens forslaget må behandles i løpet av de tre første år av den påfølgende perioden.

Grunnlovsendringer skal i motsetning til vanlige lover ikke sanksjoneres av Kongen.

Det har forekommet to ganger at Grunnloven er blitt endret uten at prosedyren i § 112 er blitt fulgt. Den ene gangen gjaldt det novembergrunnloven av 1814, se ovenfor. Den andre gangen gjaldt det de endringer som ble foretatt i 1905 som følge av oppløsningen av unionen med Sverige. I begge situasjoner forelå det forhold som gjorde at avvikene fra § 112 kunne forsvares ut fra konstitusjonell nødrett.

Mulig fremtidig revisjon av Grunnloven

I 2009 oppnevnte Stortinget et utvalg, kalt Menneskerettighetsutvalget, som skulle utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med sikte på å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Den 10. januar 2012 leverte utvalget sin rapport, som har resultert i to grunnlovsforslag fremsatt av en tverrpolitisk gruppe av stortingsrepresentanter. De to forslagene gjelder grunnlovfesting av henholdsvis økonomiske, sosiale og politiske menneskerettigheter og sivile og politiske menneskerettigheter. En rekke bestemmelser om de enkelte menneskerettigheter foreslås med dette inntatt i Grunnloven. Blant disse bestemmelsene er forbud mot dødsstraff, prinsippet om at enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven (uskyldspresumpsjonen), prinsippet om at alle er like for loven, og at ingen må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet samt foreningsfrihet.

Det forslås også å grunnlovfeste at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet, at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, samt retten til utdanning. Videre foreslås grunnlovfestet en plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet. Domstolenes rett og plikt til å prøve om lover og andre vedtak av statens myndigheter strider mot Grunnloven, foreslås også grunnlovfestet.

Forslagene vil bli behandlet etter stortingsvalget 2013, og ventelig før eller kanskje under grunnlovsjubileet i 2014.

Grunnlovens språk

Grunnloven er skrevet i et alderdommelig språk. Det gjelder også de endringer som er gjort i teksten, helt opp til vår tid. Den som fremmer et grunnlovsforslag, må derfor sørge for å "oversette" det til gammel rettskrivning. Også dette kan sees som et utslag av grunnlovskonservatisme, se under "Grunnlovsendringer" ovenfor. Det er en vanlig misforståelse at det er språkformen fra 1814 det her dreier seg om, men det er ikke tilfelle. Den nåværende norm for Grunnlovens språk ble vedtatt av Stortinget i 1903 og stemmer med konservativt sakprosaspråk fra slutten av 1800-tallet. Det er denne 1903-varianten som fremdeles er normgivende.

Hensiktsmessigheten med å bruke et så gammelmodig språk i Grunnloven har vært diskutert. Språket gjør teksten vanskelig å lese, og den som i dag skal utforme en grunnlovsbestemmelse i et over 100 år gammelt språk, vil lett gjøre feil. Det er mulig at Grunnloven, og iallfall nye bestemmelser i den, vil få en mer moderne språkdrakt i fremtiden. I 2012 ble det oppnevnt et eget utvalg, Grunnlovsspråkutvalget, som 17. september samme år avleverte en rapport om utarbeidelse av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk. Rapporten ble 28. september 2012 fulgt opp med et tverrpolitisk forslag fra fem stortingsrepresentanter om at Grunnlovens tekst skal endres til et tidsmessig språk på begge målformer. Forslaget vil ventelig bli behandlet av Stortinget i løpet av 2014 samtidig med de grunnlovsforslagene som bygger på Menneskerettighetsutvalgets innstilling (se ovenfor). Disse foreligger i to versjoner, den ene i den tradisjonelle formen fra 1903, og den andre i moderne språkdrakt på bokmål og nynorsk.

Anbefalte lenker

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 32 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Statsforfatningsrett

Jon Gisle

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

3. mai 2010 skrev Sigmund Birkeland

Men selve Grunnloven finner jeg jo ikke tilgang til noe sted. Er den ikke tilgjengelig for lesing eller nedlasting?
Mvh
Sigmund

3. mai 2010 svarte Knut A Rosvold

Se denne: http://www.nb.no/baser/1814/4nov2.htm

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.