Omkring 1970 var det slutt på den epoken som har gått under betegnelsen «etterkrigstid» i norsk historie. En ny generasjon trådte frem, nye samfunnsgrupper og nye problemer dukket opp. Det var en overgangstid til noe nytt, og veien inn i 1970-årene ble en smertefull vandring.

I 1965 måtte Arbeiderpartiet gi fra seg regjeringsmakten til en borgerlig samlingsregjering under Senterpartiets Per Borten. Etterkrigstidens økonomiske fremgang vendtes til krise. Det økonomiske styringssystem fungerte ikke så godt lenger. Ungdomsopprøret fra 1968 vitnet om en ny generasjonsmotsetning og nye måter å se verden på. Mediene ble fristilt − avisene fra partiene og etermediene fra staten. Nye saker som miljøsaken og arbeidsmiljøet ble satt på dagsordenen.

Abortsaken og en ny radikal feminisme skapte politisk strid. Den nye innvandring fra fremmede kulturer startet. Velferdsstaten og enhetsskolen, som ble betraktet som store landevinninger, kom under kritikk for ikke å «levere».

Kort sagt, nettopp som det syntes at målet for samfunnsutviklingen var nær, virket det som taket glapp. Stillet overfor de mange nye utfordringer ble 1970-årene preget av famling og usikkerhet.

1970-tallet ble innledet med et politisk jordskjelv, nemlig kampen om innmelding i EF (EU). Den bitre kampen endte med et nei i folkeavstemningen i 1972. Det var grasrota mot establishment, og det var de første som vant. Det ble sett på som en seier for de unge og radikale. For Arbeiderpartiet var det et sviende nederlag, men til tross for et meget dårlig valg året etter, måtte de ta over regjeringen.

Utover i 1970-årene ble det lansert en rekke meget radikale forslag. Det skulle vise seg at disse vant lite gehør hos velgerne, og resultatet ble høyrebølgen. I 1981 hadde Høyre stor fremgang og Kåre Willoch overtok som statsminister for en borgerlig regjering frem til 1986.

I 1980-årene skiftet politikken karakter. Den gamle reguleringsstaten med sin blandingsøkonomi fungerte dårlig i 1970-årene. Blant annet mistet man styringen med lønns- og prisutviklingen. Den borgerlige regjering introduserte en avregulering. Mest spektakulært var avreguleringen av kredittmarkedet. Det vil si at den direkte politiske kontroll med blant annet bankenes utlån ble avviklet. Det førte til en voldsom og uheldig kredittekspansjon som føyer seg inn i de alminnelige vanskeligheter med den økonomiske styringen.

Mest bemerkelsesverdig var imidlertid den drastiske omlegning av Arbeiderpartiets politikk. De mest radikale forslag fra 1970-årene var det ingen som hørte mere til. Styringskrisen skulle møtes ved at markedet skulle slippes til – i noen grad. Staten skulle altså trekke seg (litt) tilbake. Samtidig skulle sosialdemokratiets autoritære trekk mildnes ved at det gamle likhetsideal skulle skyves til side for et nytt frihetsideal. Den nye innvandring bidro dessuten til å tvinge frem et skifte fra det gamle enhetsideal mot et nytt ideal i retning av mangfold.

1980-årenes nye politikk var et internasjonalt fenomen. Den sosialdemokratiske modell hadde etter krigen fått status som et særlig vellykket system. Denne status gikk tapt. I 1980-årene var det den amerikanske modell som ble betraktet som den mest vellykkede. Særlig klart kommer dette frem i Storbritannia under Margaret Thatchers hardhendte avvikling av de sosialdemokratiske ordninger. Så langt gikk man ikke i Norge selv om bølgeslagene var merkbare.

Den nye retning den politiske utvikling tok i 1980-årene var kommet for å bli. Etter 1970-årenes famling er vi altså vitne til et avgjørende skille i den politiske utvikling.

Ungdom gjør opprør. Men det er sjelden vi kan se et så spektakulært generasjonsopprør som det som eksploderte på slutten av 1960-tallet, nettopp da det syntes som sosialdemokratiets gode samfunn var i ferd med å bli realisert. Det var de store barnekullene fra tiden etter krigen som var blitt voksne og som gjorde opprør. De søkte seg i store skarer til de overbefolkede høyskoler og universiteter. Opprøret begynte da også som en studentrevolt (studentopprøret).

Opprøret rettet seg i noen grad mot mangler ved de sosialdemokratiske reformer. Saker som miljøvern og kvinnefrigjøring hadde kommet i skyggen av andre reformer. Men det synes som det først og fremst var et opprør mot selve den sosialdemokratiske samfunnsmodell. Det vil si en reaksjon mot sosialdemokratiets enhets- og likhetsmodell, mot noe de oppfattet som et stadig gråere og mer konformt samfunn. Reaksjonen kan tolkes som en motkulturell bevegelse som kjempet for mer frihet og selvbestemmelse.

Opprøret var internasjonalt, men hadde forskjellig fokus i ulike land. Det var ikke alle som hadde et sosialdemokrati å gjøre opprør mot. Ett element synes imidlertid å ha gått igjen, nemlig protestene mot Amerikas krigføring i Vietnam, og en generell tendens til antiamerikanisme. 

Det hadde vært uro og opptøyer i London og Berlin og ved amerikanske universiteter før det toppet seg i 1968 i Paris. Der var det voldsomme demonstrasjoner ved Sorbonne-universitetet. Urolighetene spredte seg til hele Paris og det kom til konfrontasjoner med politiet. Det ble noe langt mer enn et ungdomsopprør idet hele 10 millioner arbeidere deltok i protestdemonstrasjonene. Urolighetene spredte seg raskt, også til Skandinavia der det blant annet kom til store opptøyer ved Lunds universitet.

I Norge ble situasjonen ikke så tilspisset. Det synes å ha sammenheng med at myndighetene ikke satte inn noe mottiltak, men heller ga konsesjoner til de opprørske. For å ta et eksempel: I Oslo var det tatt initiativ til å sanere hele bydelen Vaterland på 44 mål ved Oslo Sentralstasjon. Det hadde foregått rivning gjennom hele 1960-tallet. Da ungdomsopprøret slo til i 1969, var det ennå noe igjen, blant annet den gamle Vaterland skole. Flertallet i bystyret i Oslo gikk da inn for å låne ut den gamle skolen − og samtidig gi økonomisk støtte  − til en gruppe ungdomsopprørere hvis formål det var «å få fram i lyset en rekke av de mest åpenbare skjeve og råtne sider ved det kapitalistiske sosialdemokratiet Norge,» for å sitere en av deres egne. Skolen ble i noen tid «et sted å være» og et arnested for kritiske og opprørske aktiviteter.

Ungdomsopprøret avfødte en spesiell bevegelse som var tydelig til stede i de urolige 1970-årenes Norge; Arbeidernes Kommunistparti: marxist-leninistene (AKP(m-l)) som ble offisielt etablert i 1973.

I 1966 hadde Mao satt i gang kulturrevolusjonen i Kina. Denne ble til å begynne med sett på med interesse av flere på venstresiden i Europa som et forsøk på anti-autoritær demokratisering. Den sterkt radikaliserte protest mot USAs krigføring i Vietnam bidro til interessen for det sosiale eksperiment i Kina. AKP(m-l) sprang for så vidt ut av den anti-autoritære holdning i det alminnelige ungdomsopprør. For flere av de ungdommer som sluttet seg til bevegelsen var det et forsøk på å finne nye ideologiske veier – i frustrasjon over det de så som det gamle og det nye venstres fallitt i Europa.

At det var en blindgate ble klart for de fleste etter hvert som Maos regime utartet til et totalitært redselsregime, og da det ikke mindre autoritære Albania ble utropt til et sosialismens fyrtårn. Det bemerkelsesverdige er at AKP(m-l) så lenge holdt fast ved sin maoisme og derved gled over i en hyllest til noen av de mest autoritære regimer verden har sett. Bevegelsens indre liv ble også preget av autoritære praksiser.    

AKP(m-l) startet opp og fikk innflytelse i flere «fronter» og organisasjoner på den politiske venstresiden, som Norge ut av NATO, Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, Kvinnefronten (se nedenfor) og Palestinakomiteen. På midten av 1970-tallet ble medlemmene av bevegelsen oppfordret til å proletarisere seg. Det vil si å gå inn i yrker som ble oppfattet som typiske «arbeiderklasseyrker». Det ble et poeng å solidarisere seg med det de oppfattet som en undertrykt arbeiderklasse.

Flere avbrøt sine studier for å ta jobb «på golvet». Der søkte de innflytelse i fagforeningene. 1970-årene var tiåret for flere ulovlige streiker. De hadde sin bakgrunn i en generell uro på arbeidsplassene. I noen av dem var det en viss innflytelse fra AKP(m-l). Flere sentrale forfattere var også medlemmer, som Dag Solstad, Edvard Hoem og Tor Obrestad. Ved slutten av 1970-årene døde bevegelsen mer eller mindre ut i sin ekstreme form. Det ble en parentes selv om partiet Rødt ligger i forlengelsen.

Det er gjort forskjellige forsøk på å forstå bevegelsens karakter. Mange går i retning av å se på det som et ekstremt radikalt utslag av det generelle ungdomsopprør som antydet ovenfor. Noen forbinder bevegelsen med det motkulturelle element i Norge. Det kunne være en lengsel bort fra det moderne samfunn – et ønske om en mer inkluderende virkelighet. Det er således pekt på slektskapet til den tradisjonelle sterke pietistisk pregede norske motkulturbevegelse, som forklaring på bevegelsens relative suksess. 

Det er også de som har pekt på at det var flere av ml-erne som ikke var så interessert i en kommunistisk verdensorden, men som ville være med der noe skjedde. Vi oppfattet det som bevegelsen representerte «modernitetens stemme» som Dag Solstad har sagt.

Det kan synes som et paradoks at et antiautoritært ungdomsopprør skulle få en slik autoritær avlegger. Men så er det ikke første gang i historien at et frihetsopprør vendes til sin motsetning. Det er de som har påpekt at den avvisning av den konvensjonelle moral som lå i ml-bevegelsen, peker mot den nye frihet til selvrealisering som politisk skulle komme til uttrykk i den nye liberalisme. Så var ml-bevegelsen et ektefødt barn av ungdomsopprøret tross alt, og et forvarsel om det som skulle bli den nye modernitet fra 1980-årene av?

Det er rimelig å se på den nye radikale og aksjonsrettede kvinnebevegelse som trådte frem omkring 1970, som en del av det alminnelige generasjonsopprør. Sosialdemokratiet hadde ikke stått spesielt sterkt frem for kvinnefrigjøringen. Kjernefamilien og «husmorkontrakten» hadde dominert som ideal og virkelighet under sosialdemokratiets lykkelige tid. Men så kom altså opprøret – også på dette felt. Det gamle sosialistiske angrep på den borgerlige kjernefamilie fikk vind i seilene igjen, og det utviklet seg en krig over familien.

Kravet var at husmorkontrakten skulle skiftes ut med en «likestillingskontrakt». Kvinnene skulle ha samme rettigheter som menn innenfor familiene og utenfor på arbeidsmarkedet. Det lå i likestillingskravet at toinntektsfamilien skulle bli det normale. Det krevet full barnehagedekning. Fri abort og streng straff for voldtekt var også av de konkrete krav som ble lansert. 

Det ble mye strid innad i den nye radikale kvinnebevegelse, blant annet om det var mannen eller kapitalisten som var fienden. Den mest markante del av de nye kvinneorganisasjoner var Kvinnefronten. Der fikk AKP (m-l), som så kapitalisten som fienden, en betydelig innflytelse. De kom til å hevde at en virkelig kvinnefrigjøring bare kunne skje når det sosialistiske samfunn var blitt en realitet. Det mest radikale opprøret bleknet imidlertid også på dette felt.

På den annen side ble kvinnefrigjøringen et område som fikk feste i den alminnelige politikken. Likestillingskontrakten seiret. Kvinnene kom ut i arbeidslivet. Man fikk ny, liberal abortlov i 1978 (se abortkampen) og utbygging av barnehager.

Ungdomsopprøret var et opprør mot sosialdemokratiets "barnepikestat" og for mer frihet og selvbestemmelse. Vi har sett på noen radikale avleggere, men det var også et opprør fra høyre. I 1973 stiftet Anders Lange partiet "Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep" (senere Fremskrittspartiet). Partiet kan karakteriseres som et populistisk preget protestparti som fanget opp misnøyen med det politiske establishment i den turbulente situasjon man befant seg i på den tiden.

Ved valget samme år det ble stiftet fikk partiet 5 % av stemmene og fire stortingsmandater. I tillegg til mange førstegangsvelgere tok det flere stemmer fra så vel Høyre som Arbeiderpartiet. Anders Lange døde i 1974 og ved valget i 1977 fikk partiet ingen stortingsmandater. I 1975 hadde det imidlertid fått en ny profilert leder, Carl I. Hagen, og ved høyrebølge-valget i 1981 fikk det igjen 4 stortingsmandater. I 1977 hadde partiet skiftet navn til Fremskrittspartiet. I 2013 kom det i regjeringskoalisjon med Høyre.

Blant de mange inngripende hendelser omkring 1970 var begynnelsen på den store innvandring fra utviklingslandene. I 1957 hadde Norge fått en liberal innvandringslov. Det fulgte en moderat arbeidsinnvandring frem mot 1970. Våren 1971 dukket det imidlertid opp 600 pakistanere, noe som nærmest avfødte panikk og umiddelbare tiltak for å begrense innvandringen. I første halvpart av 1970-årene innførte alle vesteuropeiske land en «innvandringsstopp». Norge fulgte opp i 1975 med en foreløpig ordning som ble gjort permanent etter noen år.

Men innvandringen fortsatte, nå først og fremst som en familieinnvandring. Hvis man tillot arbeidsinnvandring med varig opphold, måtte man også tillate familiegjenforening. I slutten av 1970-årene kom så en bølge som i særlig grad besto av flyktninger og asylsøkere fra områder som Chile, Iran og Vietnam. Denne bølge økte etter hvert i omfang og fikk en topp med bosniske flyktninger i begynnelsen av 1990-årene. Det var ikke alle som var kvalifisert for politisk asyl, men det ble vanlig å være relativt liberal og innvilge opphold «på humanitært grunnlag».

Velferdsstatsideologien slo sterkt inn i innvandringspolitikken. Den tillot ikke at det dannet seg en ny underklasse. Det innebar at innvandrerne fikk sosiale rettigheter før de fikk politiske rettigheter. Det vil si at det ble innført en «dobbeltpolitikk». Stadig strengere inntaksreguleringer ble kombinert med likestilling og integrasjon for dem som hadde kommet gjennom nåløyet.

Problemet var hva integrasjonen innebar. Til å begynne med var det et visst gjennomslag for den tradisjonelle likhets- eller enhetsideologien. Men dette kom til å endre seg ganske radikalt. Innvandrergruppene kom til å hevde at kulturelt mangfold var en positiv verdi, og fikk etter hvert gjennomslag for det. Vi kan altså følge utviklingen fra det sosialdemokratiske likhetsbegrep til en ny vekt på det positive mangfold. Man måtte ha muligheter for selv å velge sin kulturelle identitet og dyrke den. Innvandrerne fikk blant annet statsstøtte for opplæring i eget morsmål. Det ble altså innført en «statsstøttet pluralisme». Sverige var først ute, og Norge fulgte etter. Det ble kort sagt en periode da man tenderte mot å betrakte ulikhet, ikke som et integrasjonsproblem, men som en forutsetning for integrasjon. Overgangen fra likhet som et ideal til mangfold som ideal var dramatisk. Synet på dette har da også vekslet over tid. Noen endelig konklusjon er knapt nådd.

I 1980-årene måtte man stadig stramme inn på vilkårene for innvandring. Fremskrittspartiet kunne ri på en tiltagende innvandringsskepsis, og fikk stor fremgang ved valget i 1987. Da Gro Harlem Brundtland dannet regjering etter valget, varslet hun strammere regler for innvandringen. Men noen endelig konklusjon på hvor streng inntakspolitikken skulle være, har heller ikke nådd noen løsning.  

I 1961 hadde et stort flertall i Stortinget besluttet å søke om medlemskap i EF (nå EU). Det falt bort da Frankrike ikke ønsket en utvidelse av fellesskapet. Søknaden ble gjentatt i 1967, men Frankrike sa nei på nytt. I 1970 vedtok Stortinget med stort flertall å søke for tredje gang. Innad i Borten-regjeringen var det imidlertid uenighet om europapolitikken. Høyre var for medlemskap i EF, Senterpartiet var mot. De andre regjeringspartiene var splittet. Uenigheten førte til regjeringens fall i februar 1971. Arbeiderpartiet overtok med Trygve Bratteli som statsminister. Nå skulle det legges til rette for det norske forhandlingsopplegg i Brüssel. Innad i Arbeiderpartiet var det imidlertid mye tvil og motstand, noe som forsinket og svekket innsatsen for medlemskap.

Et kjernespørsmål under forhandlingene i Brüssel var det norske kravet om særordninger for jordbruk og fiske. Her oppnådde Norge en del, men ikke nok for primærnæringenes organisasjoner, som gikk klart mot medlemskap. Da forhandlingsresultatet forelå, forventet man imidlertid at veien var åpen for norsk medlemskap. Arbeiderpartiets landsmøte gikk inn for det med et stort flertall i april 1972. Det samme gjorde LOs ekstraordinære kongress et par måneder senere. På Stortinget var det et klart flertall for medlemskap, men så skulle det holdes en folkeavstemning.

Perioden fra forhandlingsresultatet forelå i januar 1972 og frem til folkeavstemningen om høsten var preget av en – etter norske forhold – usedvanlig intens, bitter og uforsonlig strid (EF-kampen). Striden gjaldt noe langt mer enn forholdene for primærnæringene. Det ble en prinsipiell strid om Norges selvråderett. Det var ikke så lenge siden Norge hadde kjempet seg ut av unionen med Sverige. Skulle man nå inn i en ny union? Ved folkeavstemningen sa 53,5 prosent av velgerne nei til medlemskap. Resultatet representerte et politisk jordskjelv, med etterskjelv gjennom alle 1970-årene.

Det var et opprør nedenfra mot det politiske establishment. Det sto blant annet venstreradikale krefter bak på den politiske arena, men var det egentlig et radikalt opprør? Ellers i Europa var det en tendens til at det var de konservative som var mest skeptiske til EF. Etter nederlaget noterer Høyres Lars Roar Langslet bittert at motstanderne hadde kunnet «appellere til den instinktkonservatisme som er så sterk i Norge, i alle politiske kretser, og især i landdistriktene, og dermed til angsten for det nye og ukjente.»

Opprøret var radikalt nok, men det er klart at skillelinjen mellom dem som var for medlemskap og dem som var mot, gikk bare i begrenset grad etter de vanlige politiske skillelinjer mellom høyre og venstre. I noen grad reflekterte de det alternative skillet i norsk politikk, nemlig skillet mellom periferi og sentrum. Det hadde eksistert lenge, men det hadde hatt vanskeligheter med å slå igjennom som retningsgivende for de politiske grupperinger. Nå fikk det sin sjanse. Men hva var virkningene på lengre sikt? De umiddelbare virkninger skal vi se nedenfor. Ellers er det påfallende at de gamle skillelinjer fortsatt ble de dominerende på lang sikt. Ikke desto mindre kan man nok ane en viss oppmykning i de veletablerte mønstre, en viss tillitssvikt til politikerne og en større varhet fra disse for hva som rørte seg blant velgerne. Demokratiet tapte knapt på striden.

Stortingsvalget året etter (1973) ble et tilbakeslag for Høyre, men særlig for Arbeiderpartiet. Sosialistisk Valgforbund fikk 16 mandater. Dette var en koalisjon av Norges kommunistiske parti, Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske sosialister (AIK), en fraksjonen av EF-motstandere i Arbeiderpartiet som dannet eget parti før valget i 1973. Koalisjonen skulle bli utgangspunktet for Sosialistisk Venstreparti i 1975  Det kunne se ut som et radikalt valg. Det var imidlertid det første valg etter krigen med et ikke-sosialistisk velgerflertall. Men på Stortinget hadde venstresiden et meget knapt flertall og det sterkt svekkede arbeiderparti måtte danne regjering under den aldrende partikjempen Trygve Bratteli.

Nederlaget i EF-avstemningen var mest smertefullt for Arbeiderpartiet. Det gjaldt også ungdomsopprøret som på mange måter angrep nettopp det sosialdemokratiske prosjekt. Hvordan skulle folkets tillit gjenvinnes? Det var også sterke motsetninger i partiet, og det gjaldt ikke bare forholdet til Europa. De gikk på et dypere plan. På slutten av 1960-årene var det flere som mente at man var i ferd med å realisere det gode sosialdemokratiske samfunn. På den annen side var det de som hevdet at man fremdeles levde i et kapitalistisk samfunn og at flere radikale reformer var nødvendig. Partiet valgte å satse på det siste, muligens på grunn av en feiltolkning av folkeavstemningen og valget i 1973 som et radikalt valg i tradisjonell betydning. Like viktig var nok hensynet til det radikale Sosialistisk Valgforbund som var en del av regjeringens parlamentariske grunnlag.

Til tross for uro, indre motsetninger og svakt parlamentarisk grunnlag ble det under arbeiderpartistyret i 1970-årene innført en rekke reformer som abortloven, lovene om bedriftsdemokrati og arbeidsmiljø, ny sykelønnsordning og nedsatt pensjonsalder.

I tillegg ble det lansert en rekke meget radikale forslag som det skulle stå strid om. Det gjaldt blant annet demokratisering av banker og forsikringsselskaper (ved at de ansattes og offentlige oppnevnte representanter kom i flertall i besluttende organer), sosialisering av industri, opprettelse av en statens forretningsbank, offentlige representanter i styrene til private bedrifter, statlig overtagelse av apotekdrift, skjerping av formuesskatten, offentlig regulering av omsetning av eiendom med offentlig boligformidling og forkjøpsrett for kommunene, forbud mot oppløsning av borettslag, nedbygging av karaktersystemet i skolen, fjerning av den kristne formålsparagraf i barnehagene med mere. Noe av dette ble gjennomført, noe ble opphevet av den borgerlige regjering etter valget i 1981. Og flere av forslagene kom aldri frem til avgjørelse i de politiske organer. Men de mange forslag og den strid de vekket, preget politikken i 1970-årene.

Det skulle vise seg at de fleste av de mest radikale fremstøt ikke falt i smak hos velgerne. Det gjorde de derimot i Høyre som så på radikaliseringen av Arbeiderpartiet som en gudesendt mulighet. Som partiets formann sa, Høyre måtte ikke angripe den sosialdemokratiske bevegelse, den måtte tvert imot roses. Det som skulle angripes var det radikaliserte arbeiderparti. Etter at Odvar Nordli hadde overtatt som statsminister i 1976, modererte Arbeiderpartiet seg noe. Men det kan ikke være tvil om at radikaliseringsbølgen var en av årsakene til en annen bølge – høyrebølgen som la grunnlaget for borgerlig valgseier i 1981.

Det hadde vært mye uro omkring tariffoppgjørene i 1960-årene. Kontrollen med utviklingen var svak, og etter hvert ble statsminister Einar Gerhardsen lei av «bare å være brannslukker gjennom å sprøyte inn subsidier». For å bremse på kravene sørget han for at det ble nedsatt et ekspertutvalg som skulle gjøre rede for virkningene av lønns- og priskrav på økonomien. Virkningene av dette var dog begrenset.

Høyre hadde vært innstilt på å bekjempe prisstigningen med å bremse på statsutgiftene, men da Borten-regjeringen med Høyre som den dominerende koalisjonspartner overtok regjeringsposisjonen i 1965, ble det motsatte tilfelle. De borgerlige hadde manøvrert seg inn i en kamp med Arbeiderpartiet om initiativet til den videre utvikling av velferdsstaten. Og statsutgiftene vokste, sterkere enn under den foregående arbeiderpartiregjering. Kontrollen med utviklingen ble altså ikke styrket, tvert imot. Noen vil nok si at utviklingen ikke var entydig negativ. I 1970 lå reallønnen for menn hele 75 % over nivået i 1950. Og arbeidsløsheten var lav.

Ved inngangen til 1970-årene gikk imidlertid verdensøkonomien inn i en krise samtidig som EF-striden hadde svekket Arbeiderpartiet. Man fikk dessuten en uventet og høy prisstigning. Kort sagt, etterkrigstidens økonomiske stabilitet brøt sammen og vanskelighetene med å holde styr på økonomien ble større.

Ved lønnsoppgjøret i 1974 var uroen stor og kravene høye. Regjeringen valgte å dempe kravene ved å gå ut med tiltak som skulle lette familienes utgifter slik som lettelser i inntektsskatten, økt barnetrygd og økte prissubsidier. Mannen bak disse tiltakene var finansminister Per Kleppe. Det skulle komme flere slike «Kleppe-pakker». Kleppe mente å kunne unnskylde slike generøse bidrag ved å henvise til den handlefrihet de kommende oljeinntekter ville gi. Til tross for disse bidrag økte tarifflønnen for industriarbeiderne med hele 26 %. Uten bidragene hadde det blitt konflikt.

I 1975 vedtok Stortinget en opptrappingsplan for inntektene i jordbruket. I løpet av seks år skulle bøndenes inntekter komme på linje med industriarbeidernes. Vedtaket var ikke forberedt av regjeringen. Initiativet lå i Stortinget, og det forelå ingen utregning av hva det ville koste. At det ville bli svært dyrt var det imidlertid ingen tvil om. En slik inntektsgaranti for jordbrukerne er enestående i europeisk sammenheng. Kravet kunne være rettferdig nok, men knapt et eksempel på sterk økonomisk styring. Det vanlige lønnsoppgjøret i 1976 ble dessuten av samme generøse karakter som det i 1974. Staten ble taperen i forhandlingsspillet og måtte punge ut med 2 milliarder. Trepartssamarbeidet fungerte ikke alltid så godt.  

Parallelt med disse oppgjørene kom en rekke populære, men kostnadskrevende tiltak som arbeidsmiljøloven i 1977 og en generøs sykelønnsordning samme år. Lavkonjunkturen ble dessuten møtt med dyre industrielle redningsaksjoner, særlig rettet mot skipsverftene. Fra høsten 1978 til 1981 ble man så nødt til å møte inflasjonen med pris- og lønnsstopp. Dette ble nok et eksempel på styringssystemets forvitring.

Det er sagt om pressen fra begynnelsen av 1900-tallet at den "som redskap for det statsbærende partiet hadde smeltet sammen med statsmyndighetenes maktutøvelse". Pressen var bundet til de politiske partier, ikke minst den sosialdemokratiske presse. Da radioen og fjernsynet etter hvert dukket opp, ble de gjort til et statsmonopol.

Dette system skulle endre seg radikalt gjennom den store fristilling av mediene som skjedde i 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Det var i stor grad pressen selv som kjempet frem sitt frigjøringsprogram, og det begynte med statlig pressestøtte som ble innført i 1969. Partiene synes å ha sett på denne fristilling som en lettelse for økonomiske byrder. De opplevde også at den politiske pressedekning ble bedre med en friere presse, men avisene ble utro tjenere.

Etermediene ble også fristilt, ikke fra partiene, men fra staten. Det skjedde først i 1983 under Kåre Willochs høyreregjering. NRK ble beholdt som statlig medium, men mistet monopolet, og etter hvert skulle det bli flere private radio- og TV-kanaler finansiert gjennom reklame.

Fristillingen av mediene var av stor betydning for det politiske liv. Mediene trådte frem som den fjerde statsmakt. Man fikk en bedre informert og åpnere offentlighet. Mediene konkurrerte nå også med partiene når det gjaldt å sette den politiske dagsorden. De private medier kan være avhengige av eiere eller annonsører. Men i det nye mangfold kan de kontrollere hverandre slik at summen blir et langt rikere mediesystem.

Det forhandlingssystem som fikk sitt gjennombrudd med Hovedavtalen i 1935 var basert på en forestilling om at det var en motsetning mellom arbeid og kapital. Begge sider var imidlertid innstilt på å få et velfungerende arbeidsliv. Det betød at de gikk inn for et system som skulle lede til fornuftige kompromisser gjennom forhandlinger.

Etter 1945 fikk ideen om at de ansatte måtte få en mer ansvarlig rolle vind i seilene gjennom forslag om representasjon i bedriftens styrende organer. Begge arbeidslivets parter var imidlertid skeptiske til slike forslag. Et slikt system måtte jo bryte med selve prinsippet bak hovedavtalen ved at man da ble sittende «på begge sider av bordet». Skulle man forhandle med seg selv? Betenkelighetene gjorde at det tok tid før det nye prinsipp ble realisert. Men omkring 1970 var saken modnet på så vel borgerlig som på sosialdemokratisk side. En lov om bedriftsdemokrati ble vedtatt i 1972. Det betød, som Trond Bergh skriver, at «både i teori og i praksis […] tok nå fagbevegelsen steget inn i de styrende organer og styrerommene både i de mindre og de større bedrifter». Den tredje part i trepartssamarbeidet, staten, fikk ikke noen representasjon. Men det var staten som måtte tre frem for å redde de vanskelige oppgjørene i 1974 og 1976.

Gjennombruddet for den nye loven reflekterte en ny mentalitet hos en ny generasjon. Forestillingen om en motsetning mellom arbeid og kapital hadde bleknet. En ny forestilling om at alle i bedriften egentlig satt i samme båt, var i ferd med å vinne frem.

Gamle forestillinger kunne imidlertid henge igjen. Blant de mange radikale forslag under arbeiderpartiregjeringen i 1970-årene var også et forslag om et mer radikalt bedriftsdemokrati fremmet av en komite med jern- og metallformannen Lars Skytøen som formann. Det gikk ut på at de ansatte skulle ha 50 % representasjon i de styrende organer, og det ble varslet at dette var bare et første skritt mot et reelt flertall. Men som det skjedde med så mange av de radikale forslag på den tiden, ble det stille lagt til side.

Det var en parallell utvikling som skulle få større betydning, nemlig den nye oppmerksomhet om arbeidsmiljøet. I 1977 fikk man arbeidsmiljøloven der det blant annet het at det skulle «tas hensyn til den enkelte arbeidstakers mulighet for selvbestemmelse og faglig ansvar». Og i 1985 kom det en ny innstilling – «Videreutviklingen av bedriftsdemokratiet». Skytøen-komiteens linje med formelle representasjonsordninger var her forlatt. Den nye innstilling knytter seg til arbeidsmiljøloven og la hovedvekten på «deltagerdemokratiet». Hensikten med de foreslåtte reformer var å styrke konkurransekraften. Som det er sagt, «samarbeidet om fellesinteressene […] tenderte mot å overskygge erkjennelsen av interessemotsetningene». Forestillingen om en motsetning mellom arbeid og kapital var det ikke meget igjen av.

I 1960-årene begynte noen av de store internasjonale oljeselskaper å interessere seg for den norske kontinentalsokkelen. Dette ble lagt merke til av norske myndigheter som ganske raskt tok initiativer som skulle lede til uanede økonomiske konsekvenser for Norge. Det begynte med et nært samarbeid mellom selskapene og norske myndigheter. Myndighetene mente at oljeselskapene var de som satt med den tekniske ekspertise og de finansielle kontakter som var nødvendige for utnyttelsen av de nye ressursene.

I første omgang gjaldt det å sikre norsk eiendomsrett til en så stor del av kontinentalsokkelen som mulig. Dette ble raskt gjort ved gjennomslaget for prinsippet om midtlinjen. Deretter måtte man ha et rammeverk for virksomheten slik som systemet for å utdele konsesjoner. Også her fikk de utenlandske selskapene stor innflytelse – og etter hvert konsesjoner for leting og utvikling. I 1969 ble det første store oljefunnet gjort og utbyggingen av Ekofisk kunne begynne. Ekofisk har vært en av de store «pengemaskiner» på norsk sokkel siden starten. I 1973 kom OPEC-sjokket som førte til nær en firedobling av råoljeprisen. OPEC var organisasjonen for de gamle oljeeksporterende land i Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika. Det var dannet i 1960 som en motvekt til de store oljeselskapers dominerende innflytelse på det internasjonale marked. I 1973 lyktes de altså med å opptre som et effektivt kartell med avgjørende innflytelse på oljeprisen. For verden generelt bidro OPEC-sjokket til krise i økonomien. Men for norsk oljevirksomhet var OPECs aksjon en stor gave.  

Etter først å ha lokket de utenlandske oljeselskaper til Norge, ble politikken lagt om. Nå skulle virksomheten fornorskes og grunnrenten sikres for Norge. Det kraftigste instrument i denne sammenheng ble det helstatlige selskapet Statoil, som ble etablert allerede i 1972. Det opptrådte snart som et operativt oljeselskap og snart som et politisk instrument. Gjennom Statoil ble blant annet norske interesser koblet inn i oljevirksomheten ved en etter hvert ganske hardhendt diskriminering til egen fordel. Man nærmet seg her, ifølge Johan P. Olsen, «grensen for hva en kapitalistisk stat kan gjøre dersom den fortsatt vil være en kapitalistisk stat». Etter OPEC-sjokket innførte dessuten staten en langt hardere beskatning av de internasjonale selskaper, noe som førte til bitter strid mellom staten og oljeselskapene. Men de var allerede fanget inn og fulgte med på ferden. Det var jo uansett store penger i virksomheten.

Den norske oljepolitikk må i det hele tatt betraktes som vellykket. For det første klarte man raskt å få råderett over en stor del av kontinentalsokkelen. For det annet klarte man å få fatt i den internasjonale teknologiske kompetanse og – ikke minst – videreutvikle teknologien for å få opp oljen fra sokkelen. For det tredje klarte man å få det vesentligste av grunnrenten på norske − og da først og fremst statlige – hender. For det fjerde klarte man ved diskriminerende tiltak å legge til rette for utviklingen av en teknologisk avansert norsk leverandørindustri som etter hvert kunne operere med hell på det frie internasjonale marked. (En slik diskriminering hadde ikke vært mulig etter at Norge inngikk EØS-avtalen i 1994). For det femte klarte man å unngå «den hollandske syke», det vil si at man klarte (stort sett) å unngå en overoppheting av norsk økonomi med en ødeleggende inflasjon ved å styre en vesentlig del av de store pengestrømmer inn i et eget – etter hvert enormt − fond som holdes utenom norsk økonomi.

Pengene fortsatte å strømme inn. Norge er unntaket i Europa ved at staten går med store overskudd. Men virksomheten er «normalisert» på kapitalistiske premisser. Utviklingen av Statoil er symptomatisk. Statoil ble fratatt eller heller − befridd fra − sine politiske funksjoner, for så å bli delprivatisert. Det har utviklet seg til et internasjonalt oljeselskap på linje med de andre internasjonale oljeselskaper.

Det ligger en ironi i det forhold at Statoil, som opprinnelig ble etablert som et politisk instrument i den norske stats konfrontasjoner med de internasjonale oljeselskaper, nå selv er blitt et slikt oljeselskap som spiller en rolle i land som Aserbajdsjan, Nigeria og Angola motsatt den rolle det opprinnelig spilte i Norge.

Miljøpolitikken var et annet område som rykket frem som et helt sentralt politisk felt omkring 1970, en posisjon det siden har beholdt. Det begynte med spektakulære protester mot ødeleggelsen av norsk natur ved utbyggingen av vannkraften – i Aurlandsdalen på Vestlandet i 1969, og ved Mardøla-aksjonen i Romsdal i 1970. Til tross for protestene ble begge utbygginger vedtatt i Stortinget. På den annen side bidro disse sakene til etableringen av Miljøverndepartementet i 1972. Ikke desto mindre kom den mest spektakulære aksjon i 1979. Tross omfattende protester og aksjoner vedtok Stortinget da utbyggingen av Alta-vassdraget i Finnmark. Saken ble sterkt komplisert ved at den berørte reindriftssamenes rettigheter til land og vann. Etter Alta-saken ble den videre utbygging av vannkraften begrenset.

Et annet område som tok mye oppmerksomhet i 1970-årene var spørsmålet om utbygging av kjernekraft. Etter 1945 ble det satset stort på å bygge ut kompetanse på kjernekraftområdet. Omkring 1970 ble det sagt at Norge hadde fått en «atomkraftstruktur», det var bare kraftverkene som manglet. Initiativer ble tatt, og i 1972 vedtok Stortinget en lov som forutsatte at fire kjernekraftverk skulle stå ferdige innen 1985. Men i 1973 eksploderte protestene mot kjernekraften. Regjeringen Bratteli la ikke desto mindre frem en melding i 1974 der den gikk inn for en utbygging. Men da var toget gått. Regjeringen fikk ikke engang støtte i sin egen gruppe i Stortinget, og saken ble liggende død. Etter ulykken ved det amerikanske kjernekraftverket Three Mile Island i 1979 kunne så energiminister Bjartmar Gjerde slå fast at kjernekraft ikke ville bli aktuelt i Norge.

Senere, særlig fra de sene 1980-årene, var det et tredje område som kom til å dominere miljøpolitikken, nemlig CO2-problemene i forbindelse med olje- og gassindustrien. 

Etter 1970-årenes famling og politiske konfrontasjoner oppsto spørsmålet om hvilken retning den politiske utvikling ville ta i 1980-årene. Reguleringsstaten hadde spilt fallitt på flere områder under 1970-årene. Det hadde også Arbeiderpartiets radikale fremstøt. Nå var tiden moden for å prøve den annen vei – en avregulering. Noen initiativer var blitt tatt under Gro Harlems Brundtlands 8 måneders regjeringstid før valget. Virkelig fart på det ble det imidlertid først etter den borgerlige valgseier og Høyres leder Kåre Willoch hadde blitt statsminister.

Ganske raskt ble bankdemokratiseringen opphevet, det ble også forbudet mot oppløsning av borettslag og, ikke minst, NRK-monopolet. Statoil ble omformet til et mer normalt selskap. I januar 1984 ble så sentrale deler av kredittreguleringene opphevet. Dette siste, også kalt «det store frisleppet», førte til en svært uheldig oppsvulming av kredittvolumet og la grunnlaget for en omfattende spekulasjonsboom, for så vidt enda et eksempel på forvitringen av det økonomiske styringssystem. I 1985 la Willoch-regjeringen frem et program for en modernisering av forvaltningen. Samme år måtte imidlertid regjeringen vike for en ny Brundtland-regjering.

Brundtland fulgte opp Willoch-regjeringen når det gjaldt moderniseringen av forvaltningen. Bankdemokratisering, Skytøen-komiteen (se ovenfor), forbud mot oppløsning av borettslag, Statoils rolle som politisk instrument og NRK-monopol hørte man ikke mere til. Den sørget også for en substansiell renteheving, noe den hadde stilt seg i veien for under Willochs «frislepp». Arbeiderpartiet insisterte på selv å slakte sin egen hellige ku – lavrentepolitikken. Brundtland fulgte altså opp den borgerlige regjerings politikk på flere sentrale områder.

Willoch-regjeringen representerte en mer alminnelig dreining i politikken. Den så heller ikke på seg selv som spesielt radikal. I sine memoarer har Willoch mange godord om det moderate sosialdemokrati, og hans regjering så nærmest på seg selv som en forvalter av denne orden. Det som trengtes, ifølge ham, var en overhaling for å få den til å fungere bedre, og en opprydding i 1970-årenes radikale eksesser. I en debattbok utgitt til Willochs 80-årsdag går Thorbjørn Jagland (som skulle etterfølge Brundtland som sosialdemokratisk statsminister) langt i retning av å se på Willoch som en fornyer av den sosialdemokratiske orden.

Den sosialdemokratiske orden ble fornyet i denne perioden, men det var naturligvis ikke bare Willochs fortjeneste. Fornyelsen innebar riktignok en dreining i retning av det som hadde vært den borgerlige sides politikk, men impulsene kom først og fremst innenfra. De ble regissert av Brundtland og, ved hennes side, Einar Førde. Forutsetningene lå i fallitten for 1970-årenes radikale fremstøt og i høyrebølgen.

Midt i 1970-årene hadde arbeiderpartiregjeringen tatt initiativet til en maktutredning under sosialdemokraten Gudmund Hernes’ ledelse. Mandatet var radikalt nok. Den skulle kartlegge maktfordelingen i samfunnet som grunnlag for en mer demokratisk maktfordeling. Den kom imidlertid til å gjøre noe helt annet, den analyserte det sosialdemokratiske reguleringssystemets fallitt. Konklusjonen var at det ukoordinerte politiske spill ikke produserte bedre løsninger enn det ukoordinerte marked. I realiteten kom utredningen til å styrke troen på markedet som styringsinstrument.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1981 kunne programkomiteens formann Einar Førde legge frem et forslag til nytt prinsipprogram som varslet retrett fra de sosialistiske dogmer. Han ble overraskende valgt til partiets nestleder på samme møte. Det er symptomatisk at han samme år ga ut boken Vi er alle sosialdemokrater. Et nytt program fulgte i 1987 der Førde kunne følge opp: «Vi må kvitte oss med alle beskyldninger om at vi er markedsfiendtlige. Vi er for fri konkurranse der den tjener forbrukerne og folket». «Det paradoksale er at det ble den tidligere venstreopposisjonelle Einar Førde som måtte gi Gro Harlem Brundtlands forretningsmessige pragmatisme ideologiske gevanter,» som Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skriver. Kanskje var det nettopp Førde som kunne gjøre det. Det var vanskelig å beskylde ham for å løpe borgerskapets ærend selv når han anbefalte borgerskapets politikk.

Denne dreining i retning av å bruke markedet som styringsmiddel ble fulgt opp av frihetskampanjen som egentlig er den annen side av medaljen. Sosialdemokratiet hadde utviklet visse autoritære trekk, den var blitt karakterisert som en barnepikestat. Frihetskampanjen ble lansert i en stor tale av Brundtland i 1985.

Arbeiderpartiet hadde vært et frihetsparti. Gjennom økonomisk utvikling og velferdsstat hadde man oppnådd frihet fra nød. Nå var tiden kommet for en annen frihet, nemlig enkeltmenneskets valgfrihet. Dette var naturligvis en konsesjon til det som tradisjonelt hadde vært et borgerlig standpunkt. At det kunne bli vanskelig å forene det gamle likhetsideal med det nye frihetsideal, var kanskje ikke klart for alle. I virkeligheten var det en ganske radikal dreining. Førde forsto dette, men fulgte med på ferden, dog med en viss beklagelse over det svekkede likhetsideal.

Det var enda en markant politisk dreining som fant sted på denne tiden. Den skjedde kanskje først og fremst hos de venstreradikale intellektuelle. Konfrontert med Thatcherismen fant de seg selv i et påtrengende behov for en ny visjon. Og hva de fant til sin egen kollektive overraskelse, var, for å sitere den engelske historiker Tony Judt, «en ny politisk ide – eller heller en meget gammel, nylig gjenoppdaget ide. Rettighetsretorikken, eller de liberale friheter, hadde vært tydelig innskrevet i alle europeiske konstitusjoner, ikke minst i folkedemokratienes. Men som en måte å tenke om politikk på, hadde rettighetsretorikken vært umoderne i Europa i mange år.»

Rettighetstenkningen legger begrensninger på statlige intervensjoner. De reformglade sosialdemokrater hadde hatt lite sans for slike begrensninger. Men nå ble det en del av den nye tenkemåte, de ble liberale rettighetstenkere. På det praktiske plan ga det seg uttrykk i en tendens til rettsliggjøring av politikken. Det vil si at domstolene vokser seg inn på det tradisjonelt politiske område. Dette var et sentralt poeng i makt- og demokratiutredningen omkring 2000. Den ble imidlertid sterkt kritisert for ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til at rettsliggjøringen ikke sto så mye i motsetning til den politiske prosess idet den først og fremst var et viktig instrument for politikerne. På det internasjonale, og særlig det europeiske, område er utredningens kritikk mer relevant.

Vi står altså overfor en radikal kursendring i den politiske utvikling. Den er mer radikal enn den kursendring som fant sted ved Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935. Det som da skjedde, var stort sett at partiet overtok det radikale Venstres politikk for å sette sitt eget merke på den. Men retningen i den politiske utvikling ble ikke radikalt endret. Det ble den nå.

Spørsmålet er hvor radikal denne kursendringen var? Hva ble igjen av sosialdemokratiet eller av den nordiske modell? Det er utvilsomt en god del igjen. Ikke desto mindre er det klart at vi i forbindelse med den internasjonale utvikling, og ikke minst utviklingen i Europa, er blitt tettere integrert med, og er blitt mer lik landene i Europa. For igjen å sitere fra Tony Judt, så synes det som vi alle i Europa er på vei mot en «europeisk modell sprunget ut av en tilfeldig blanding av sosialdemokratisk og kristeligdemokratisk lovgivning.»  

  • Benum, Edgeir (1998). Overflod og fremtidsfrykt 1970−. Bd.12 i Aschehougs Norges Historie. En velskrevet fremstilling av norsk historie etter 1970. Særlig omfattende er behandlingen av EF-striden og av miljøpolitikken.  Boken har relativt fyldige bibliografier.
  • Bergh, Trond (2009). Kollektiv fornuft. LOs historie 1969-2009. Bd. 3 i LOs historie. Pax forlag. Bokens to første deler dekker tiden 1969-1989 og skildrer utførlig den vanskelige tiden da den overordnede økonomiske styring i landet nærmest forvitret. Statens problematiske rolle i trepartssamarbeidet står sentralt.
  • Brochmann, Grete (2003). I globaliseringens tid 1940-2000. Del II i Knut Kjeldstadli red. I globaliseringens tid 1940-2000. Pax forlag. Standardverket om den nye innvandring til Norge. Brochmann har også utgitt den lille pamfletten, Hva er innvandring, på Universitetsforlaget i 2006.
  • Dahl, hans Fredrik og Henrik G. Bastiansen, 2000, Hvor fritt et land? Cappelen. Boken beskriver utviklingen i mediene.
  • Danielsen, Hilde red. (2013). Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet. Spartacus. En verdifull antologi. Bokens tittel refererer til den radikale nyfeminismens sentrale slagord.
  • Førland, Tor Egil og Trine Rogg Korsvik, red., (2006). 1968. Opprør og motkultur på norsk. Pax forlag. Boken er basert på hovedoppgaver og tar for seg spesielle utslag av opprøret som ikke var direkte relatert til AKP. Det gjelder opprøret slik det artet seg i billedkunstmiljøet, i musikkmiljøet, ved forsøksgymnasene, i dop-bevegelsen og gjennom eksperimenter i kollektivt samliv. Boken har utførlige bibliografier.
  • Hernes, Gudmund (1975). Makt og Avmakt. Universitetsforlaget. Her legges frem noen av perspektivene i maktutredningen fra 1970-årene. Boken legitimerte en større bruk av markedet i den økonomiske politikken. Hernes var professor i sosiologi, en av ideologene i Arbeiderpartiet og statsråd i så vel Undervisningsdepartementet som i Helsedepartementet.
  • Jagland, Thorbjørn (2008). «En fornyer av den sosialdemokratiske orden?» I Kristin Clemet og Harald Stanghelle, red. Kåre Willoch 80 år. Et debattskrift. Kagge Forlag.
  • Judt, Tony (2007) Postwar: A History of Europe since 1945. London: Pimlico. Boken er omfattende og har fått en klassikerstatus på emnet. Det er relativt sparsomt om Skandinavia, og særlig om Norge.
  • Lie, Einar (2012). Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget. Særlig relevante er kapitel 7, «Styringssystemet forvitrer (ca. 1970-1986)» og kapitel 8, «Den norske stat og oljevirksomheten».
  • Makten og demokratiet. En sluttbok fra den norske makt- og demokratiutredningen (2003). Kap. 7. Gyldendal Akademisk. Her drøftes rettsliggjøringen. I debatten som fulgte var det særlig mye kritikk for at rettsliggjøringsperspektivet var strukket for langt i retning av å skyve politikken til side, spesielt når det gjaldt det nasjonale plan.
  • Notaker, Hallvard (2012). Opprør og moderasjon, Bd. 4 i Høyres historie (Boken dekker tidsrommet 1975-2005).
  • Nyhamar, Jostein (1990). Nye utfordringer (1965-1990). Bd. 6 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Tiden
  • Rognlien, Jon (2009). Den store ml-boka. Norsk maoisme sett nedenfra. Kagge. Boken er basert på over 150 intervjuer og gi et bilde av den norske maoismes indre liv.
  • Ryggvik, Helge (2000). Norsk oljevirksomhet mellom det nasjonale og det internasjonale. En studie av selskapsstruktur og internasjonalisering. Acta Humaniora, Universitetet i Oslo. Fra kapitel 3 tar boken for seg historien om oljevirksomheten fra begynnelsen på 1960-tallet og fremover.
  • Sejersted, Francis (2014). Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax forlag. Boken behandler blant annet utviklingen i mediene
  • Sejersted, Francis (2003). «Norge under Willoch».  I Francis Sejersted. Norsk Idyll? Pax forlag. Artikkelen beskriver Willoch- regjeringens balanse mellom forvaltningen av deler av den sosialdemokratiske orden på den ene side og den delvise avvikling av andre deler av denne orden på den annen.
  • Sejersted, Francis (2003). Opposisjon og posisjon, Bd. 3 i Høyres historie (Boken dekker tiden fra 1945 til 1981. Første utgave  1984)
  • Sjølie, Hans Petter. (2005). Mao, min Mao. Historien om AKPs vekst og fall. Cappelen 2005.  Sjølies bok er en god introduksjon til historien om AKP. Ellers er det skrevet en rekke bøker om den norske maoismen, de fleste av gamle AKPere. Dag Solstads to romaner, Arild Asnes (1970) og Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) er uvurderlige for å få innblikk i bevegelsen.
  • Slagstad, Rune (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax. Kapitelet «Den markedsteknokratiske styringselite» gir en inngående analyse av Arbeiderpartiets politiske nyorientering i 1980-årene.
  • Haakon Lie, 1975. … slik jeg ser det. Tiden. Og oppfølgingsboken: … slik jeg ser det 2 (1975-1983). Temperamentsfull og velskrevet selvbiografi. Lie siterer i første bindet Gerhardsens uttalelser på landsmøtet i Arbeiderpartiet, april 1972, der han «gir grønt lys» for tillitsmenn til å sette i gang kamp mot landsmøtets vedtak om å gå inn for medlemskap i EF. Det var første gang det var eksplisitt åpnet for ikke å respektere det gamle krav om partilojalitet og tillate åpen fraksjonsdannelse. Lie er meget kritisk og mener at Gerhardsen med dette «bidro sterkt til den indre strid som førte til nederlaget ved folkeavstemningen i 1972».
  • Einar Gerhardsen, 1978. Mennesker og politikk, Erindringer 1965-1978. Tiden. Boken er delvis et svar på Haakon Lies selvbiografi fra 1975, og reflekterer slik noen av de mange stridigheter innad i Arbeiderpartiet på den tiden.
  • Guttorm Hansen, 1986. Fra min plass. Politiske erindringer 1970-1985. Aschehoug. Hansen var i perioden parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet og stortingspresident.  Hansen refererer også Gerhardsens uttalelser på landsmøtet i 1972 (se Haakon Lie ovenfor). Han er enig med Lie i at uttalelsene var skjellsettende, men i motsetning til Lie roser han Gerhardsen: «G. hadde med sin fabelaktige intuisjon skjønt at dette var en ekstraordinær situasjon som krevde andre holdninger enn dem partiets tradisjoner tilsa».
  • Finn Gustavsen, 1979. Kortene på bordet. Politiske erindringer II. Gyldendal. Dette er en velskrevet og personlig bok. Den gjør utførlig rede for utviklingen av venstresiden i politikken fra bladet Orientering til Sosialistisk Folkeparti til ungdomsorganisasjonen SUFs (Sosialistisk Ungdomsforbund) brudd med moderpartiet for å ende opp som AKP (m-l), videre til dannelsen av Sosialistisk Valgforbund ved valget i 1973 og derfra til dannelsen av Sosialistisk Venstreparti i 1975. Boken gjør også rede for Loran C-saken som vakte stor oppmerksomhet i mediene 1977-1979.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

30. juli 2013 skrev Håkon Kolmannskog

Sejerstedt. SNL. Maoismen i Norge. KommentararHei!To kommentarar til artikkelen "Maoismen i Norge".1.Den første gjeld følgjande formulering:"Dette redselsregime ble, sammen med blant annet det sterkt undertrykkende regime i Albania og Stalin-regimet i Sovjetunionen, en impuls til autoritære bevegelser i flere vestlige land der de utgjorde et mer eller mindre markant innslag i det generelle ungdomsopprør."Denne komprimerte framstillinga blir noko misvisande, den fangar ikkje dynamikken i studentopprøret og utviklinga av ytre venstre-rørsler på 70-talet. Det er brei semje om at dei mest politiske elementa av ungdomsopprøret vart radikalisert av motstand mot Vietnamkrigen, desillusjon i høve til Sovjetunionen (innvasjonen i Tsjekkoslovakia) og gryande solidaritet med 3. verda. For mange av desse framstod Kina og kulturrevolusjonen på eit tidspunkt som eit inspirerande forsøk på demokratisering og ei mogleg metode på å unngå den typen byråkratisk og diktatorisk sosialisme som herska i Sovjet. Det var slik ikkje "det autoritære" ved desse landa (Kina, Albania, Sovjet under Stalin) som ga "impuls", ein kan heller hevda at det var det som såg ut som "anti-autoritært" som inspirerte til vidare politisering og radikalisering. Dette var ikkje uvanlege tankar. Lenge vart Kina sett med positive augo i Vesten, også mellom "moderate" sosialistar i SF og (dels) Ap. At dei deretter gjekk gjennom ei utvikling mot stadig meir autoritær praksis og politikk, er jo riktig. Ei viktig årsak til dette er tvillaust at gruppene knytte seg så sterkt til "fyrtårn" som Kina og Albania. Men årsaken til denne tilknytinga bør ikkje forklårast med at ein søkte seg mot "det autoritære", heller at ein - ut sine politiske ambisjonar om sosialisme og solidaritet med 3. verda - søkte nye ideologiske vegar, fordi ein meinte dei rådande hadde spela fallit. Dette er mykje av perspektivet til professor Gerd-Rainer Horn, som nettopp peikar på at overgangen frå det han kallar Det nye til Ytre venstre (som skjedde over heile Vesten i åra 68-69) lyt forståast som eit forsøk på å "unngå fallgruvene til både det gamle og nye venstre". (Gerd-Rainer Horn, The Spirit of ’68. Rebellion in Western Europe and North America, 1956–1976, Oxford University Press 2007, s. 131) Eg ønskjer ikkje å føreslå ei betre formulering her, men vil altså rå til omformulering. 2.Den andre kommentaren gjeld formuleringa:"1970-årene var tiåret for flere ulovlige streiker. Noen var under innflytelse fra AKP(m-l)."Dette er delvis rett, m.a. var streiken i Oslo Sporveier i 1970 leidd av ml-aren Bjørgulv Froyn. Men dei aller fleste ulovlege streikane var det ikkje, jfr. Jostein Nyhamar i Arbeiderbevegelsens historie: Dei «ville streikane» hadde grunnlag i utviklinga i norsk arbeidsliv. Sjølv om streikane vart støtta utanifrå, var dei ikkje leidd utanfrå. Streikane hadde stor støtte mellom arbeidarane. Det som likevel skilde streikane i 1970 frå tidlegare, var at dei, ikkje minst på grunn av SUFs iherdige streikestøttearbeid, også vart viktige for store delar av det intellektuelle Noreg. Streikane vart symbolbærarar. (Jostein Nyhamar, «Nye Utfordringer», i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, s. 229.)Det er altså ikkje direkte fei at "noen" var under påverknad av AKP(m-l), men viktigare (?) er det kanskje å få fram at det høge talet på ulovlege streikar kom innanfrå, frå arbeidarrørsla sjølv.Beste helsingHåkon Kolmannskog

31. juli 2013 svarte Francis Sejersted

Kjære Håkon Kolmannskog,Takk for interessant kommentar. Min artikkel var en oversiktsartikkel og måtte være kort. Jeg ser jo nå at den var så komprimert at den lett kunne misforstås i retning av at AKPerne også i utgangspunktet søkte seg mot det autoritære. Nå var det naturligvis forskjellige grunner til at ungdommer søkte seg til bevegelsen. Men det du skriver virker som det må ha vært viktig for flere, og bidrar således til å forklare bevegelsens oppkomst. Jeg vil på det grunnlag utvide annet avsnitt i min lille artikkel.Vennlig hilsenFrancis Sejersted

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.