Kulturrevolusjonen var en en voldsom politisk kampanje i Kina som begynte i april 1966 og tok sikte på en gjennomgripende endring av samfunnet. Gamle tradisjoner, institusjoner og kultur skulle bort for å skape et nytt, kommunistisk samfunn. Initiativtaker var lederen av Kinas kommunistparti, Mao Zedong.

Offisielt ble kulturrevolusjonen avsluttet i oktober 1976 da de fremste ledere, den såkalte «Firerbanden», ble arrestert.

Mao Zedong ble president i Folkerepublikken Kina i 1949. Med støtte og inspirasjon fra Sovjetunionen ville Mao skape et kommunistisk Kina. Mao fulgte i store trekk det sovjetiske mønsteret med kollektivisering av landbruket, nasjonalisering av den beskjedne industrien og stor satsing på tungindustri. Kina ble forsøkt gjort til en økonomisk og militær stormakt under det store spranget i 1958-1961, men på grunn av urealistiske produksjonsmål og ineffektivt jordbruk, kombinert med flere naturkatastrofer, førte kampanjen til at millioner døde av sult.

Tilbakeslaget under «det store spranget» førte til motsetninger innen ledelsen; i desember 1958 trakk Mao seg tilbake som statssjef og ble erstattet av Liu Shaoqi. Forholdet mellom disse to ble stadig dårligere og var en av flere årsaker til at Mao etter en rolig og politisk moderat periode utløste kulturrevolusjonen i 1966.

Det som konkret markerte oppstarten på denne politiske perioden var en kritikk mot et teaterstykke, «Hai Rui avsettes fra embetet». Stykket ble tolket til å være en kritikk av Mao og hans styre, noe som førte til en videre radikalisering av kunst og kultur, og regnes derfor som startskuddet for kulturrevolusjonen. De som stod bak denne kritikken var Maos hustru Jiang Qing og Yao Wenyuan i Firerbanden; med dette fikk de radikale fraksjonene i partiet større innflytelse og fikk avgjørende kontroll over media og propagandaapparat, samt påvirkning Rødegardistene.

Under kulturrevolusjonen fant det sted omfattende utrenskninger i det kinesiske kommunistpartiet, forvaltningen og kulturinstitusjonene; universitetene ble stengt. I kampen mellom de ulike fraksjonene innenfor partiledelsen lanserte Sentralkomiteen sommeren 1966 en ny massebevegelse, de røde garder. Rødegardistene, som en tid ble kulturrevolusjonens fremste forkjempere, førte kampen ut i gatene og ut til alle provinsene.

Rødegardistenes første angrepsmål var de «fire gamle»: gamle skikker, vaner, tenkemåter og ideologier. De gikk løs på «dårlige» elementer, som tidligere store jordeiere, rike bønder, fabrikkeiere og borgerlige intellektuelle. I neste omgang angrep de medlemmer av kommunistpartiet for utroskap eller feilaktig ideologi.

Et av kulturrevolusjonens ytre kjennetegn var den store vekt som ble lagt på offentlig kritikk og ydmykelse av de personer som ble ansett for å være «fiender av folket»; helst skulle offeret komme med selvkritikk. Et annet typisk trekk i gatebildet i Kinas byer under denne perioden var veggavisene: store, håndskrevne plakater, som ble slått opp på lett tilgjengelige steder. De inneholdt oftest kritikk rettet mot navngitte personer.

Ledelsen for kulturrevolusjonen ble lagt til en gruppe der Chen Boda var formann og blant annet Jiang Qing medlem. En kamp mot alt «gammelt», massedemonstrasjoner og gruppereiser for å spre revolusjonen preget nå nasjonens liv; i 1967 ble kulturrevolusjonen ført inn i fabrikker og landsbyer. Mange steder satte arbeidere og bønder seg til motverge, og det oppstod kaotiske tilstander som hemmet produksjonen.

Kulturrevolusjonen brakte nye økonomiske direktiver; i landbruket skulle produksjonsresultatet deles likt mellom alle brigademedlemmer, det vil si innbyggere i en landsby. De enkelte familier fikk ikke lenger beholde sine små private jordstykker. I industrien ble prestasjonslønn og bonus bekjempet. Kulturpersonligheter og politiske ledere på alle plan ble forfulgt, og fysisk mishandling var utbredt.

Sentralkomiteen vedtok i 1981 en resolusjon om «visse spørsmål i partihistorien» der det ble fastslått at Mao Zedong hadde hovedansvaret for kulturrevolusjonen, som ble betegnet som en «katastrofe». Kinesiske myndigheter har aldri gitt noen samlet oversikt over dødsofre. Partidokumenter har slått fast at over 100 millioner mennesker ble mer eller mindre skadelidende, særlig under kulturrevolusjonens mest radikale fase, 1966–1969.

President Liu Shaoqi døde i fengsel i 1969 etter mishandling. Hæren ble satt inn i januar 1967 og revolusjonskomiteer dannet for å overta styret i en rekke provinser. Om høsten kulminerte kulturrevolusjonen, men offisielt regnes dens varighet til oktober 1976, da «Firerbanden» ble arrestert. I partihistorien kalles årene 1966–1976 for «den tiårige katastrofen».

Betegnelsen kulturrevolusjon er også blitt brukt tidligere i nyere kinesisk historie om politiske kampanjer og endringer innen samfunnslivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.