viking

Det etymologiske opphavet til «viking» er omstridt. Norrønt hadde to ord som «viking» kan stamme fra. Víkingr (hankjønn, flertall víkingar) refererte til en person, mens víking (hunkjønn) innebar en aktivitet; noe som personer gjorde (å dra i viking). Ifølge én forklaring skal det være avledet av hunkjønnsordet vík (bukt), eller det beslektede víkja («å vike»), altså noen som trekker seg tilbake til, eller gjemmer seg i, en vik for å gjøre strandhogg eller vente på forbipasserende handelsskip som kan angripes.

Det er også foreslått at det har sammenheng med landskapsnavnet Vík(in), i betydningen «mann fra Viken». Sekundært skal dette så fått en mer allmenn betydning som «sjørøver» eller «sjøkriger». En nyere tolkning har satt ordet i sammenheng med en distanse til sjøs, altså enten «sjøferd preget av roerskifte» (hunkjønn), eller «deltaker på en sjøferd preget av roerskifte» (hankjønn).

Et annet spørsmål er hvordan ordet viking ble brukt i vikingtiden. I både han- og hunkjønn er ordet funnet på runesteiner og i skaldedikt fra vikingtiden, men er ikke spesielt vanlig og meningen er ofte vanskelig å tolke. I noen tilfeller, som på to runesteiner fra henholdsvis Uppland og Gotland, synes víkingr (hankjønn) å betegne et krigerfellesskap, i betydning «oss som drar i viking». Dette kan også ha vært meningen i navnet for de som ble kalt jomsvikingene, selv om samtidige referanser til dem som «vikinger» kommer fra skalder som kjempet mot dem. Det er også noen få tilfeller av Víkingr som personnavn, noe som tyder på at det kunne ha positiv betydning.

I de fleste tilfeller brukte skaldene imidlertid víkingar om motstandere, også utenfor Norden. Et eksempel er hvordan skalden Sigvat Tordarson på begynnelsen av 1000-tallet kalte de som plyndret i Olav Haraldssons norske kongerike for «vikinger». En lignende mening ligger trolig bak den tyske krønikeskriveren Adam av Bremens beretning, skrevet rundt år 1070, om pirater i dansk tjeneste: «Disse sjørøverne, som de kaller vikinger (Wichingos), men som vi kaller askomannere, betaler skatt til danskekongen for å få lov til å plyndre barbarene som bor tett rundt dette havet. Følgelig hender det også ofte at de misbruker denne tillatelsen til å plyndre fiender, og går løs på sine egne landsmenn; så svikefulle er de».

Adams viktigste informant for danske forhold var kong Svend Estridssøn, og viser at både kongen og danene så på disse vikingene som en type egenrådige kapere. Folk fra Norden som plyndret klostre, kirker og handelssteder kalte Adam, i likhet med andre latinske historikere, Normanni.

Det abstrakte substantivet víking (hukjønn) er sjeldnere enn hankjønnsformen i skriftlige kilder fra vikingtiden, og finnes kun på tre runesteiner og én enkelt gang i skaldediktingen. Runesteinene er fra begynnelsen av 1000-tallet er reist til minne om menn som reiste «i viking» til fjerne land. Her er denne aktiviteten omtalt i en positiv sammenheng, i betydningen av å være forbundet som i et felag (handelslag) eller i et gilde.

I skaldediktet fra rundt 1100, er derimot víking noe som kongen skal forhindre og stanse med harde straffer. Det er grunn til å tro at den positive omtalen av vikinger og vikingferder i tida rundt år 1000, ble snudd til noe negativt gjennom fremveksten av de skandinaviske kongedømmer.

• vikingtiden

• «Vikingferdene» – Norgeshistorie.no
• «Rane, bytte, kjøpe, gi» – Norgeshistorie.no

• Adam av Bremen, Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyriker i Norden, oversatt av Bjørg Tosterud Danielsen og Anne Katrine Frihagen (Oslo: Aschehoug/Fondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek/Det norske Akademi for Sprog og Litteratur, 1993) [sitatet om vikinger er hentet fra bok IV, kap. 6, s. 188–189].
• Eldar Heide, «Víking – ’rower shifting’? An etymological contribution.» Arkiv för nordisk filologi, 120 (2005): 41–54
• Judith Jesch, Ships and Men in the Late Viking Age: The Vocabulary of Runic Inscriptions and Skaldic Verse (Woodbridge, Boydell Press, 2001)