Portrett. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Hans Nielsen Hauge var en norsk lekpredikant. Tilhengerne hans ble kalt haugianere. Bevegelsen ble grunnlagt i 1796–1804, da Hauge drev omfattende aktivitet i store deler av landet.
Hauge er den enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen. Hans religiøse forbilder var blant andre Martin Luther (1483–1546), Johann Arndt (1555–1621) og Erik Pontoppidan den yngre (1698–1764).
Hauges foreldre var bønder, som var troende og opplyste, og allerede som barn var Hauge opptatt av religiøse spørsmål. Hans religiøse gjennombrudd kom den 5. april 1796. Ifølge Hauges egen skildring av opplevelsen kom gjennombruddet mens han arbeidet på marken og sang salmen Jesu, din søde Forening at smage av Johan L. C. Allendorf. Han ble kalt til å «bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg».
Hauge begynte sin virksomhet som forkynner i nærmiljøet, men allerede sommeren 1796 dro han til Oslo. Han hadde med seg manuskriptet til to bøker han hadde skrevet, Evangeliske Levnets-Regler og Betragtning over Verdens Daarlighed, som kom ut samme høst. I årene 1797–1804 reiste han rundt i hele Norge. Han samtalte med mennesker han traff, og forkynte for forsamlinger. Samtidig var han aktiv som forfatter. Hauges skrifter fikk stor utbredelse.
Hauge ble flere ganger arrestert for overtredelse av Konventikkelplakaten av 1741, som forbød lekmenn å arrangere religiøse møter uten godkjenning fra soknepresten. Som oftest ble han løslatt etter få dager eller uker, men i 1799 satt han en måned i tukthus i Trondheim etter sju ukers varetektsarrest. Våren 1800 reiste Hauge til København for å legge fram sin sak for regjeringen, men oppgav det da han kom dit. Derimot publiserte han nye opplag av sine skrifter og et par nye bøker, Den Christelige Lære og Christendommens Lærdoms Grunde.
Regjeringen i København fikk flere klager på Hauges «fanatiske» forkynnelse. Ifølge anklagene førte den til mistillit til myndighetene og prestene. I 1804 bad regjeringen landets embetsmenn om å avgi rapporter om Hauges virksomhet. De fleste skildret ham som en svermer og folkeforfører som utbredte overtro, fanatisme og falsk kristendom blant allmuen og utnyttet religionen til økonomisk vinning. Resultatet var et rundskriv til alle amtmenn med ordre om å arrestere Hauge. Han var imidlertid igjen blitt fengslet for overtredelse av Konventikkelplakaten allerede før rundskrivet kom.
Etter sin hjemkomst fra en reise til Danmark var han i 1804 blitt arrestert i Eiker og ført til Oslo for å stilles for en kongelig undersøkelseskommisjon. Kommisjonen arbeidet i ni år, og i mellomtiden satt Hauge fengslet, de to første årene under så harde vilkår at han fikk en alvorlig helseknekk. I 1809 ble han midlertidig løslatt for å reise til Sørlandet på oppdrag fra det offentlige for å anlegge og forbedre saltkokerier. På grunn av blokaden under Napoleonskrigene måtte Norge selv dekke sitt behov for salt, og Hauge hadde innsikt i saltutvinning. I 1811 ble han løslatt, men dommen falt først i 1813 og lød på to års festningsarbeid. Hauge anket dommen for Overkriminalretten, som like før jul i 1814 dømte ham til 1000 riksdaler i bøter for overtredelse av Konventikkelplakaten og fornærmelige uttalelser om prestene, men frifant ham for tiltale for religiøs separatisme og økonomisk utnyttelse av sine tilhengere. I 1820 fikk Hauge erstatning fra staten på 2614 spesidaler for tapt inntekt og tap av formue.
Etter dommen sluttet Hauge med sin reisevirksomhet. Han bosatte seg like utenfor Oslo, først på Bakkehaugen, senere på Bredtvet. Han opprettholdt forbindelsen med sine venner og fortsatte sin forfattervirksomhet. Etter løslatelsen opplevde han en langt mer forsonlig holdning fra samfunnseliten, og hadde omgang med prester og andre embetsmenn i Oslo.
Hauges kristendomsforkynnelse tok sikte på omvendelse og helliggjørelse. I kristne lærespørsmål ville han være ortodoks (rettroende) luthersk. Hans religiøse skrifter er polemiske mot prestenes forkynnelse. Hauge la stor vekt på Guds lovs betydning for kristenlivet og kravet om lydighet mot Guds bud. Hauge understreket at kristen tro uten gjerninger er død. Han skiller seg fra pietistene ved sin høye vurdering av det jordiske kallsarbeidet, og fra herrnhuterne (Brødremenigheten) ved å understreke helliggjørelsen og gjerningene.
Hauge var imot enhver sektdannelse og ønsket å slutte opp om Den norske kirke. I Hans Nielsen Hauges Testamente til sine Venner advarer han mot separatisme og innskjerper at haugianerne skal gå i kirken og motta sakramentene.
En samlet utgave av Hauges skrifter utkom i åtte bind i 1947–1954.
Ved siden av sin religiøse virksomhet var Hauge opptatt av praktisk arbeid. Han var en økonomisk gründertype med store organisasjonsevner. Han så på lediggang som et onde som en kristen skulle unngå. Selv gikk han med strikketøy på landeveien og deltok i gårdsarbeid sammen med dem han bodde hos.
En av hans venner kjøpte etter Hauges råd et boktrykkeri i Kristiansand i 1799, og noen av dem satte i gang en papirfabrikk på Eiker, også etter Hauges initiativ. I 1801 tok han selv handelsborgerskap i Bergen og begynte å drive handel i Nordland. Hauge ville sikre et økonomisk grunnlag for sin virksomhet. Overskuddet brukte han til å etablere nye industriforetak. Flere av hans venner satte penger inn i virksomheten, men forsøket på et økonomisk-kristelig fellesskap førte til at han ble beskyldt for å ville berike seg selv.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.