Bakgrunnen for arbeiderbevegelsens organisering var den industrielle revolusjon, da den kapitalistiske produksjonsmåten utviklet storbedrifter der mange arbeidere med noenlunde like arbeids- og levevilkår sto overfor en felles arbeidsgiver. Dette skapte en kjensle av fellesskap, «klassesolidaritet», noe som kan ses som en nødvendig forutsetning for arbeiderbevegelsens tilblivelse.
I Norge fantes det streikebevegelser og andre tilløp til arbeiderbevegelse ved bergverkene på Kongsberg og Røros alt på 1600-tallet. Men det var først under den industrielle revolusjon at grunnlaget ble lagt for en organisert arbeiderbevegelse med tilslutning over større områder og med varighet utover akutte kampsituasjoner. En slik arbeiderbevegelse vokste derfor først frem i England. For de ufaglærte industriarbeiderne, som ofte kom direkte fra jordbruket, var det vanskelig på egen hånd å danne varige foreninger. Deres organisasjoner ble derfor ofte grunnlagt og ledet av intellektuelle.
Industrialiseringen førte til at håndverket ble omformet: Det krevdes større kapital for å drive et verksted, og det ble i mange fag økonomisk fordelaktig å samle flere svenner og andre arbeidere på én arbeidsplass. Mens svennene i det eldre småhåndverk hadde kunnet regne med selv å bli mestere med tiden, måtte de nå innstille seg på å være arbeidere hele livet, og det ble dermed en klassemotsetning mellom dem og mesterne. Håndverkssvennene hadde i mange tilfeller gamle organisasjonsvaner (laug), og de hadde nær kontakt med utlandet. Deres fagkyndighet gav dem større selvsikkerhet enn fabrikkarbeiderne hadde, fordi de hadde muligheter for å arbeide i sitt fag hvor som helst. Alt dette førte til at håndverkssvennene i mange tilfeller ble den selvstendige arbeiderbevegelses pionerer. Spesielt var det typografene som gikk i spissen, kanskje fordi deres yrke gav dem større kunnskaper og videre horisont. Den eldste norske fagforeningen er Norges Farmaceutiske forening, som ble stiftet 2. november 1858. Typografene var også tidlig ute med å organisere seg.
Arbeiderbevegelsen vokste i regelen først frem omkring nærliggende og enkle formål: Streikebevegelser for lønnskrav, agitasjon for alminnelig stemmerett; for eksempel chartismen og Thranebevegelsen, eller «selvhjelpsforeninger» som søkte å skaffe arbeiderne billigere varer og større opplysning.
Sosialistisk ideologi ble først utviklet uten forbindelse med arbeiderbevegelsen (utopisk sosialisme). Men etter midten av 1800-tallet er sosialismen og arbeiderbevegelsen etter hvert blitt knyttet uløselig sammen i de fleste europeiske land, fremfor alt gjennom Karl Marx' innsats og utviklingen av marxisme. Denne forbindelsen er blitt så nær at man i politisk språkbruk ofte bare regner sosialistiske organisasjoner til arbeiderbevegelsen, selv om det også finnes andre – for eksempel religiøse – organisasjoner som samler betydelige grupper av arbeiderklassen og søker å bedre arbeidernes kår. Og motsatt blir iblant alle sosialistiske organisasjoner regnet til arbeiderbevegelsen, selv om deres medlemmer vesentlig hører til andre samfunnsgrupper, for eksempel bønder eller intellektuelle.
Kommentarer (2)
skrev Rønnaug Larsen
svarte Ida Scott
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.