Arbeiderbevegelse, fellesbetegnelse for faglige og politiske bevegelser som har sin sosiale basis i arbeiderklassen og tar sikte på å bedre arbeidernes levestandard og i det hele forsvare deres interesser. Til arbeiderbevegelsen regnes fagforeninger, politiske organisasjoner og også opprinnelig den kooperative bevegelse.

Bakgrunnen for arbeiderbevegelsens organisering var at den kapitalistiske produksjonsmåten utviklet storbedrifter, der mange arbeidere med noenlunde like arbeids- og levevilkår sto overfor en felles arbeidsgiver. Dette skapte en kjensle av fellesskap, «klasse-solidaritet», som er grunnlaget for arbeiderbevegelsen, og som i sin tur i høy grad er styrket av den organiserte arbeiderbevegelsen.

Arbeiderbevegelsen er eldst ved de største arbeidsplassene. I Norge fantes det streikebevegelser og andre tilløp til arbeiderbevegelse ved bergverkene på Kongsberg og Røros alt på 1600-tallet. Men det var først under den industrielle revolusjon at grunnlaget ble lagt for en organisert arbeiderbevegelse med tilslutning over større områder og med varighet utover akutte kampsituasjoner. En slik arbeiderbevegelse vokste derfor først frem i England. For de ufaglærte industriarbeiderne, som ofte kom direkte fra jordbruket, var det vanskelig på egen hånd å danne varige foreninger. Deres organisasjoner ble derfor ofte grunnlagt og ledet av «intellektuelle», som brukte arbeiderbevegelsen til støtte for sine politiske ideer, enten sosialistiske eller liberale (se arbeiderforbund, Det norske).

Industrialiseringen førte til at håndverket ble omformet: Det krevdes større kapital for å drive et verksted, og det ble i mange fag økonomisk fordelaktig å samle flere svenner og andre arbeidere på en arbeidsplass. Mens svennene i det eldre småhåndverk hadde kunnet regne med selv å bli mestere med tiden, måtte de nå innstille seg på å være arbeidere hele livet, og det ble dermed en klassemotsetning mellom dem og mesterne. Håndverkssvennene hadde i mange tilfeller gamle organisasjonsvaner (laug), og de hadde nær kontakt med utlandet. Deres fagkyndighet gav dem større selvsikkerhet enn fabrikkarbeiderne hadde, fordi de hadde muligheter for å arbeide i sitt fag hvor som helst. Alt dette førte til at håndverkssvennene i mange tilfeller ble den selvstendige arbeiderbevegelses pionerer. Spesielt var det typografene som gikk i spissen, kanskje fordi deres yrke gav dem større kunnskaper og videre horisont; den eldste eksisterende norske fagforening er Den typografiske forening i Oslo, stiftet 1872.

Arbeiderbevegelsen vokste i regelen først frem omkring nærliggende og enkle formål: Streikebevegelser for lønnskrav, agitasjon for alminnelig stemmerett (se chartismen og Marcus Thrane) eller «selvhjelpsforeninger» som søkte å skaffe arbeiderne billigere varer og større opplysning.

Sosialistisk ideologi ble først utviklet uten forbindelse med arbeiderbevegelsen (utopisk sosialisme). Men etter midten av 1800-tallet er sosialismen og arbeiderbevegelsen etter hvert blitt knyttet uløselig sammen i de fleste europeiske land, fremfor alt gjennom Karl Marx' innsats (se Marx og marxisme). Denne forbindelsen er blitt så nær at man i politisk språkbruk ofte bare regner sosialistiske organisasjoner til arbeiderbevegelsen, selv om det også finnes andre – f.eks. religiøse – organisasjoner som samler betydelige grupper av arbeiderklassen og søker å bedre arbeidernes kår. På den andre siden blir ofte alle sosialistiske organisasjoner regnet til arbeiderbevegelsen, selv om deres medlemmer vesentlig hører til andre samfunnsgrupper, f.eks. bønder eller intellektuelle.

For å organisere det praktiske arbeidet har det vært nødvendig å danne særlige organer for den politiske og den faglige virksomheten. Mellom fagforeningene og arbeiderpartiene er det imidlertid i de fleste land et mer eller mindre nært forbund. De ulike nasjonale arbeiderbevegelsene samarbeider også i internasjonale fora (se Internasjonale).

Den kulturelle dimensjonen i arbeiderbevegelsen er ivaretatt av egne kulturelle institusjoner (teater, idrettsorganisasjoner o.l.), se bl.a. arbeiderdiktning, arbeiderteater, arbeideridrett og Arbeidernes Idrettsforbund. Bevegelsen har også lagt stor vekt på egenutdanning, bl.a. gjennom Arbeidernes Opplysningsforbund i Norge og egne arbeiderhøyskoler, dessuten arbeidernes opplysningsvirksomhet.

Arbeiderbevegelsens historie er til dels behandlet under de enkelte lands historie. Se også fagforeninger og sosialdemokrati. Nedenfor gis en kort karakteristikk av arbeiderbevegelsen i de viktigste land.

Under den industrielle revolusjon gjennomgikk arbeiderbevegelsen i England en «revolusjonær» periode. Vevere, strømpe-strikkere og andre som arbeidet i sine hjem med svært enkle redskaper, ble utkonkurrert av den nye industrien; de samlet seg til dels og ødela maskinene («maskin-stormere»). Det var også hissige streiker og blodige sammenstøt (Peterloo-massakren i Manchester 1819 med 11 drepte og flere hundre sårede). Inntil 1824 var fagforeninger forbudt, men i de neste årene ble det dannet store fagorganisasjoner og gjort forsøk på å opprette en faglig landsorganisasjon. I slutten av 1830- og 1840-årene var det chartismens politiske agitasjon som var det vesentlige i engelsk arbeiderbevegelse. Fra midten av århundret begynte en roligere tid, og en velorganisert fagbevegelse ble bygd opp, som først og fremst samlet de forholdsvis velstilte fagarbeidere. Denne «new trade unionism» (nye fagforeningsbevegelse) var helt innstilt på å forsvare arbeidernes interesser innenfor rammen av loven og det kapitalistiske samfunnssystem; politisk støttet bevegelsen det liberale parti. Først i 1880-årene begynte sosialistiske retninger å gjøre seg sterkere gjeldende, særlig gjennom Fabian Society. På denne tiden begynte også fagorganisasjonen å gro frem blant de ufaglærte, særlig dokkarbeiderne. Fagforbundene holdt av og til felleskongresser og samarbeidet etter hvert nærmere (se Trades Union Congress). Den sosialistiske agitasjonen blant arbeiderne ble fra 1893 særlig drevet av Independent Labour Party. Da Labour Party ble dannet i 1900, var sosialistene med, men det nye partiet var helt frem til 1990-årene først og fremst et politisk organ for fagforbundene. Dette forholdet mellom fagforbundene og partiet var kjennetegnet på britisk arbeiderbevegelse i forhold til andre land.

Etter den annen verdenskrig interesserte den britiske arbeiderbevegelse seg likevel sterkere for sosialisering enn arbeiderbevegelsen i mange andre ikke-kommunistiske land, og fikk gjennomført tiltak i den retning i de periodene Labour satt med regjeringsmakten i 1940- og 1960-årene.

Arbeiderbevegelsen i USA ligner den britiske i det at fagorganisasjonen er dominerende i forhold til den politiske bevegelsen. Men den amerikanske fagbevegelsen har aldri dannet noen politisk fellesorganisasjon. I den utstrekning fagorganisasjonene har opptrådt politisk, har det vært ved å støtte kandidater for et av de eksisterende partiene. Fra Franklin Roosevelts presidenttid har fagorganisasjonene stadig mer samlet sin støtte om det demokratiske parti, men uten å ha vunnet kontroll over partiet. Siden 1870-årene har det eksistert forskjellige sosialistiske partier og grupper, men da de aldri har fått fotfeste i fagbevegelsen, har de heller ikke vunnet vesentlig politisk makt. I 1901–12 så det likevel ut til at Socialist Party med Eugene Debs til leder kunne bli en politisk faktor av betydning, særlig da partiet en tid samarbeidet med den radikale fagorganisasjonen Industrial Workers of the World. Skarp strid mellom sosialister og syndikalister brøt imidlertid fremgangen. Særpreget for den amerikanske arbeiderbevegelse henger sammen med at klassesolidariteten er meget svak hos amerikanske arbeidere. I større utstrekning enn i Europa har de hatt muligheter for å «arbeide seg opp»; de kunne dra til nybyggerstrøkene i vest eller på annen måte gjøre en selvstendig karriere; den økonomiske fremgangen har dessuten vært så rask at de ikke har hatt noen sterk motvilje mot det bestående økonomiske system. Innenfor fagbevegelsen har det periodevis vært flere konkurrerende hovedorganisasjoner, og innenfor hver av sammenslutningene har til dels flere forbund konkurrert om tilslutning fra de samme arbeidergrupper. Organisasjonsforholdene er likevel betydelig forenklet fra 1955, da fellesorganisasjonen American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations (AFL-CIO) ble dannet. Flere av fagforbundene har vunnet meget stor makt og skapt en sterk disiplin i sine rekker.

I Frankrike har arbeiderbevegelsen aldri greid å skape sterke og varige organisasjonsapparater, men har særlig utfoldet seg gjennom mer spontane, hissige og kortvarige masseaksjoner. De politiske partiene har aldri vunnet tillit fra fagorganisasjonens side. Etter at arbeiderbevegelsen hadde trådt frem i revolusjonære reisninger i 1848 og 1871 (se Februarrevolusjonen og Pariskommunen), ble det fra ca. 1880 dannet en rekke innbyrdes stridende sosialistiske partier og to faglige landsorganisasjoner. Den politiske splittelsen danner en del av bakgrunnen for at fagorganisasjonen fra 1890-årene tok avstand fra alt parlamentarisk arbeid. Dessuten var de sosialistiske parlamentarikerne stort sett folk av borgerlig opphav, og de skilte seg ikke skarpt ut fra de andre partiene; tvert om var sosialistene ofte med på å støtte borgerlige venstre-regjeringer. Dette førte til at arbeiderne fikk en generell mistillit til parlamentarisk arbeid; i stedet vendte de seg til den revolusjonære syndikalisme, som hevdet at den eneste vei til fremgang for arbeiderklassen gikk gjennom direkte aksjon og til sist generalstreik; dermed kunne samfunnet omformes uten vanlig politisk virksomhet. Den antiparlamentariske tankegangen er så rotfestet i fransk arbeiderbevegelse at faglige ledere fremdeles sjelden deltar i partiarbeid. Fagorganisasjonen ble samlet i 1902 i Confédération générale du travail (CGT). I mellomkrigstiden førte kommunismen til ny splittelse av både den politiske og den faglige arbeiderbevegelse, men motsetningene ble delvis utjevnet i midten av 1930-årene (se folkefront). Etter den annen verdenskrig ble splittelsen dypere enn noen gang før. Den gamle CGT er behersket av kommunistene. I 1948 ble det dannet en ny faglig landsorganisasjon, Force ouvrière. Den oppfattes gjerne som sosialistisk, men erklærer selv – i samsvar med den syndikalistiske tradisjon – at den er uavhengig av partiene. Siden 1919 eksisterer dessuten en kristen landsorganisasjon, Confédération française des travailleurs chrétiens, som opprinnelig særlig samlet funksjonærer, men som siden folkefront-tiden har fått betydelig tilslutning også fra andre arbeidergrupper. I alle fagorganisasjonene er disiplinen svak. Politisk har kommunistpartiet vært det ledende arbeiderparti; i sosialistpartiet synes arbeiderne ikke å utgjøre vesentlig større del enn i de andre demokratiske partiene.

Tysklands arbeiderbevegelse stod i mange år, særlig før den første verdenskrig, som et forbilde i store deler av Europa ellers. Den skiller seg fra arbeiderbevegelsen i de engelsk- og fransktalende landene i det at den politiske bevegelsen er langt sterkere i forhold til den faglige. Organisasjonsapparatene ble systematisk oppbygd tidligere enn i noe annet land, og de sosialdemokratiske ideene ble utformet til et fast system av læresetninger, ordnet i et enkelt og oversiktlig prinsipp-program. I 1860-årene ble først Ferdinand Lassalles arbeiderforbund og dernest August Bebels og Wilhelm Liebknechts sosialdemokratiske arbeiderparti grunnlagt. De ble slått sammen 1875. I 1860-årene ble også en mengde fagforeninger og de første landsomfattende fagforbund dannet. Ved valget i 1877 fikk sosialdemokratiet nesten en halv million stemmer. Men året etter ble partiet forbudt, og mange fagforbund ble oppløst. Men selv om sosialistisk organisasjon og agitasjon var forbudt, fikk sosialdemokrater delta i valgene, og i løpet av tolv år ble deres stemmetall tredoblet. I 1890 ble forbudet opphevet og partiet reorganisert. Samtidig ble en faglig landsorganisasjon stiftet under ledelse av Karl Legien. Tilslutningen til arbeiderbevegelsen økte fortsatt sterkt. I 1890 var sosialdemokratenes stemmetall 1,4 mill., i 1912 4,2 mill. En sosialdemokratisk presse vokste frem og egne ungdoms- og kvinneorganisasjoner ble stiftet. Store ideologiske debatter foregikk, men truet foreløpig ikke partiets enhet (se revisjonismen). Krigsutbruddet 1914 avslørte likevel at det var blitt stor avstand mellom partiets offisielle revolusjonære ideologi og dets reelle innhold. Teoretisk var det forpliktet til kamp mot nasjonalisme og krig, men i praksis sluttet både partiet og fagorganisasjonen nesten samlet opp om krigføringen. Ved det militære sammenbrudd søkte sosialdemokratiets ledere å hindre at revolusjonen gikk lenger enn til å sikre et parlamentarisk demokrati. Dette førte imidlertid til splittelse av arbeiderbevegelsen i retninger som til dels kjempet mot hverandre med våpen (se spartakister og kommunisme). Splittelsen virket sterkt hemmende på bevegelsen, som tross store medlems- og stemmetall ikke greide å bekjempe de økonomiske kriser. Overfor nazismen nøyde sosialdemokratene seg mest med å støtte de ikke-nazistiske borgerlige partier, og kommunistene konsentrerte det meste av sine angrep mot sosialdemokratene. Arbeiderbevegelsen ytet derfor liten motstand mot Hitlers maktovertagelse, og dens illegale virksomhet spilte ingen vesentlig rolle. Etter den annen verdenskrig gjenoppstod sosialdemokratiet og fagbevegelsen i Vest-Tyskland. Kommunistpartiet ble erklært forfatningsstridig og forbudt 1956, men ble rekonstituert 1968.

Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) har i sin utvikling hentet sterke impulser fra arbeiderbevegelsen i de nordiske land. Den tyske arbeiderbevegelse har siden midten av 1950-årene hatt til dels betydelige ideologiske brytninger der både konfesjonelle, uten- og innenrikske, økonomiske og sosiale stridsspørsmål har spilt en viktig rolle. Innen fagbevegelsen begynte ytterliggående venstregrupperinger å gjøre seg mer gjeldende fra begynnelsen av 1970-årene. SPD kom med i forbundsregjeringen 1966, og hadde forbundskansleren fra 1969 til 1982 i samlingsregjeringer. Arbeiderbevegelsen i Øst-Tyskland var under kommunistisk kontroll inntil gjenforeningen 1990. I 1990-årene har det tidligere østtyske kommunistpartiet utviklet seg til et tradisjonelt venstresosialistisk parti, PDS. Den tyske regjeringen fra 1998 av SPD og De Grønne har kommet i konflikt med arbeiderbevegelsen; regjeringen har vært nødt til å foreta kutt i hevdvunne rettigheter og til å utfordre fagbevegelsen for å få økonomien på fote.

Arbeiderbevegelsen i de nordiske land ble bygd opp vesentlig etter tysk mønster, men fra 1930-årene ble kontakten med engelsk arbeiderbevegelse sterkere. Bortsett fra spredte tilløp i forbindelse med februarrevolusjonen 1848 (se Marcus Thrane) var det først under en kraftig høykonjunktur i begynnelsen av 1870-årene at arbeiderbevegelsen vokste frem, og Danmark gikk i spissen. Prisstigning sammen med sterk etterspørsel etter arbeidskraft fremkalte en rekke streiker. Sosialistisk agitasjon, inspirert av Den første internasjonale, foregikk i 1871–72, men ble møtt med forbud og arrestasjoner. Bevegelsen overlevde likevel, og i 1878 ble Socialdemokratisk forbund stiftet, dvs. det danske arbeiderparti. De første riksdagsmenn ble valgt 1884. I 1880-årene begynte også samlingen av fagforeningene i lokale sammenslutninger og i landsomfattende forbund. Landsorganisasjonen De samvirkende fagforeninger skriver seg fra 1898. Arbeiderklassen i Danmark var i 1914 visstnok mer fullstendig organisert enn i noe annet land. Under den bitre forfatningskampen støttet sosialdemokratiet venstre, og da dette partiet ble splittet, fortsatte samarbeidet med det Radikale venstre, som et par ganger dannet regjering med sosialdemokratisk støtte. Alliansen fortsatte også i mellomkrigstiden, men nå med sosialdemokratiet som det største og ledende parti. Etter den annen verdenskrig gjorde uengihet om utenrikspolitikken dette samarbeid vanskeligere. Arbeiderbevegelsen har gjennom hele sin historie hatt mindre av revolusjonære tendenser i Danmark enn i noe annet land, og kommunistpartiet har spilt liten rolle. Sosialistisk folkeparti har ikke ubetydelig tilslutning og representerer en radikal opposisjon, særlig mot sosialdemokratiets utenrikspolitikk.

Den svenske arbeiderbevegelsen oppstod i 1880-årene, og håndverkere som hadde fått kontakt med arbeiderbevegelsen i Tyskland og Danmark, spilte en viktig rolle. Alt i slutten av 1880-årene ble Hjalmar Branting bevegelsens leder, en posisjon han bevarte i nesten 40 år. Sveriges socialdemokratiska arbetareparti ble stiftet 1889, Landsorganisationen 1898. Den svenske arbeiderbevegelses historie i tiden omkring århundreskiftet var dramatisk. Kampen for alminnelig stemmerett ble støttet av store demonstrasjoner og storstreik 1902. Sosialdemokratenes forsvar for det norske standpunkt i unionskonflikten førte til at en rekke tillitsmenn ble dømt for sin propaganda. Den største kampen svensk arbeiderbevegelse noen gang har ført, kom med storstreiken i 1909, da 300 000 mann streiket i et par måneder. Denne kampen førte til nederlag, og medlemstallet både i Landsorganisationen og partiet ble halvert. Anarkistiske og syndikalistiske tendenser gjorde seg gjeldende både i ungdomsbevegelsen og fagorganisasjonen, og opposisjonen innenfor partiet organiserte seg i 1912. I 1917 ble partiet splittet ved dannelsen av et sosialdemokratisk venstreparti, som gikk inn for å avskaffe militærvesenet og for å bruke utenomparlamentariske maktmidler i klassekampen. Venstrepartiet ble imidlertid sprengt i tre grupper. Den ene av dem dannet et kommunistisk parti og de andre søkte tilbake til sosialdemokratiet. Splittelsene betydde ikke noen varig svekkelse av sosialdemokratiet, som dannet regjering første gang i 1920 under Branting og etter 1932 under Per Albin Hansson, Tage Erlander, Olof Palme og Ingvar Carlsson. Krisepolitikken i 1930-årene dannet forbildet for de andre nordiske arbeiderpartienes økonomiske politikk og sikret arbeiderbevegelsen ledelsen av svensk politikk for lang tid. Også etter den annen verdenskrig har svensk arbeiderbevegelse i høy grad vært mønster for andre land, ikke bare i Norden, men i Europa og verden for øvrig.

Arbeiderbevegelsen i Norge daterer seg som i Sverige fra 1880-årene og var opprinnelig inspirert fra Danmark. Innenfor den internasjonale arbeiderbevegelse hadde den norske arbeiderbevegelse en særpreget utvikling i tiden omkring den første verdenskrig, idet den revolusjonære retningen her var sterkere enn i noe annet nord- eller vesteuropeisk land. Mens kommunismen i andre land bare fikk tilslutning fra mindre splittelsespartier, var det i Norge selve det gamle arbeiderparti som sluttet seg til Den kommunistiske internasjonale. Om forutsetningene for dette, se Fagopposisjonen av 1911.

Om norsk arbeiderbevegelse ellers, se norske Arbeiderparti, arbeidersamfunn og Landsorganisasjonen i Norge.

I Russland og de østeuropeiske land, der kommunistiske partier kom til makten, er arbeiderbevegelsen uløselig knyttet til landenes historie. (Se de enkelte land.) Tross store forskjeller i utviklingen fra land til land har dens ledere i regelen oppfattet arbeiderbevegelsen som en verdensbevegelse, og har søkt å organisere den i samsvar med dette. (Se Internasjonale.) Inntil den første verdenskrig var virkelig arbeiderbevegelsen – bortsett fra den amerikanske – i forholdsvis høy grad enhetlig, og striden om revisjonismen og syndikalismen brøt ikke enheten. Også lenge etter at kommunismen hadde splittet arbeiderbevegelsen, ble den i stor utstrekning både av tilhengere og motstandere oppfattet som en enhet overfor alle andre politiske grupperinger. I perioden 1945–90 ble imidlertid motsetningen i de demokratiske land mellom kommunister og sosialdemokrater langt dypere enn mellom sosialdemokrater og de andre demokratiske partier.

I Asia og Afrika har arbeiderbevegelsen virket inspirerende på politiske partier og andre masseorganisasjoner i mange land. Mange partier kaller seg sosialistiske, og noen er med i Den sosialistiske internasjonale. Fagforeningsinternasjonalene har lagt betydelig vekt på å vinne tilslutning i Asia og Afrika, men den nasjonale motstand mot europeisk ledelse har gjort dette vanskelig. I de fleste utviklingsland er dessuten industrialiseringsprosessen kommet så kort at arbeiderklassen i europeisk forstand bare danner et lite mindretall, som økonomisk i regelen er bedre stilt enn flertallet av folket. Alt dette, og de meget vekslende tradisjonelle samfunnssystemer, gjør at man vanskelig kan regne med en arbeiderbevegelse i disse land av tilnærmet samme art som i Europa eller på annen måte med felles preg. Selv i Japan, der industrialiseringen har brakt samfunnsforholdene lengst i europeisk-amerikansk retning, har arbeiderbevegelsen vært sterkt hemmet både av den nasjonalistiske militarismen i mellomkrigstiden og – kanskje mer dyptgående – av et tradisjonelt sterkt patriarkalsk og autoritært forhold mellom arbeidsgivere og arbeidere. I Kina og andre asiatiske land hvor kommunistiske partier overtok makten, er kommunismen helt overveiende bygd på tilslutning fra bønder, og har relativt lite preg av å være en arbeiderbevegelse. Dette forhold gir noe av forklaringen på at den internasjonale kommunismen i 1950- og 1960-årene ble sprengt i en russisk og en kinesisk retning.

  • Arbeiderhistorie, utg. av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo, 1987-, 17 b.
  • Bull, Edvard m.fl., red.: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985-90, 6 b.
  • Kokkvoll, Arne: Av og for det arbeidende folk : streif i arbeiderbevegelsens historie, 1981

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.