Slaget om Narvik

En tysk styrke bestående av ti jagere seilte inn Ofotfjorden 9. april rundt klokken 03:10. På tur inn Ofotfjorden delte styrken seg i tre. En del gikk til Ramnes og Hamnes for å erobre de norske kystfortene man trodde befant seg i området, men som aldri var kommet lenger enn til planleggingsstadiet. En del gikk opp Herjangsfjorden til Bjerkvik, i luftlinje cirka 15 kilometer nord–nordøst for Narvik, for å ta militærleiren Elvegårdsmoen og lagrene til Nord-Hålogaland infanteriregiment nummer 15. Den tredje delen gikk inn mot Narvik. I snøværet ble de to norske panserskipene Eidsvold og Norge, som lå klar til kamp utenfor Narvik havn, senket. Til sammen omkom 276 mann, mens 96 mann overlevde. Den tyske styrken gikk i land, og etter kort tid og uten kamp overgav oberst og NS-medlem Konrad Sundlo Narvik til de tyske styrkene.

Om kvelden 8. april var det kommet varsler om et mulig nært forestående tysk angrep mot Narvik. General Carl Gustav Fleischer, som ledet de norske troppene i Nord-Norge, hadde da flyttet en infanteribataljon fra Elvegårdsmoen til Narvik i løpet av natt til 9. april. Denne bataljonen kom frem til Narvik omtrent samtidig med at Sundlo overgav byen. Rundt 200 norske soldater klarte å narre seg ut av byen samme morgen. De fulgte jernbanen østover til Bjørnfjell, i luftlinje cirka 27 kilometer fra Narvik og cirka én kilometer fra grensen til Sverige, og etablerte forsvarsstillinger der.

Ved militærleiren Elvegårdsmoen var det bare en liten norsk vaktstyrke igjen, som raskt overgav seg til de tyske styrkene.

10. og 13. april gikk britiske marinestyrker til angrep mot den tyske, og kampene foregikk i Ofotfjorden, Herjangsfjorden og Rombakken. Det første slaget endte uavgjort, mens britene gikk seirende ut av det andre.

Den 8. april, i forkant av det tyske angrepet, hadde en britisk marinestyrke lagt sjøminer utenfor innløpet til Vestfjorden. Denne styrken ble værende utenfor Lofoten, og om kvelden 9. april fikk deler av styrken i oppdrag å angripe den tyske marinestyrken ved Narvik. Om morgenen 10. april gikk fem britiske jagere til angrep. Angrepet kom overraskende på den tyske styrken som var spredt. Det endte med at begge sider mistet to jagere og at flere skip ble skadet på begge sider.

Sjøslaget fortsatte ettermiddagen 13. april. En større britisk marinestyrke gikk inn i Ofotfjorden og tok opp kampen med de gjenværende tyske jagerne. Etter seks timer var alle de tyske jagerne senket, flere av dem av egen besetning etter at de hadde gått tom for ammunisjon. Britene mistet ingen skip, men hadde flere med til dels store skader. Etter at de hadde svømt i land, ble de tyske marinegastene utrustet med erobret norsk materiell fra Elvegårdsmoen og organisert i kompanier og bataljoner og ble en del av landstyrken. Dette gav en økning i den tyske styrken på mellom 2400 og 2700 mann.

De tyske bergjegerne, ledet av Eduard Dietl, startet umiddelbart med å skaffe seg kontroll over et større område. Styrken som gikk i land i Bjerkvik rykket forsiktig nordover og 12. april kom det til kamp mellom tyske og norske styrker ved Gratangen turiststasjon, i luftlinje cirka 15 kilometer nord-nordøst for Bjerkvik. I løpet av dagen måtte nordmennene trekke seg tilbake. Først til Lapphaugen, cirka fem kilometer østover og deretter til Fossbakken, ytterligere fem kilometer nordøst. 13. april stanset norske styrker den tyske fremrykningen ved Jordbrua mellom Lapphaugen og Fossbakken. Etter dette trakk de tyske styrkene seg tilbake til Lapphaugen og etablerte seg i forsvarsposisjoner.

Den norske styrken som narret seg ut av Narvik om morgenen 9. april fulgte jernbanen opp til Bjørnfjell. Her etablerte de seg i forsvarsposisjoner for å hindre at tyskerne fikk kontroll over jernbanen. 16. april ble nordmennene overraskende angrepet, og etter en kort kamp trakk store deler av styrken seg over til Sverige og ble internert, mens omtrent 45 soldater ble tatt til fange.

Allerede om morgenen 9. april hadde general Fleischer gitt ordre om full mobilisering i Nord-Norge. Elvegårdsmoen var tatt av de tyske styrkene, noe som førte til utfordringer med å sette opp styrkene fra Nord-Hålogaland. De andre avdelingene i Nord-Norge hadde sine oppsettingssteder intakt og ble satt opp uten problemer.

14. april gikk britiske styrker i land i Harstad og Sjøvegan. Den allierte styrken ble ledet av flåteadmiral lord Cork. I perioden fra 28. april til 9. mai ankom franske og polske styrker under kommando av general Antoine Béthouart. I tillegg ankom også et betydelig antall luftvernavdelinger og støttepersonell.

Det ble presset hardt på fra den britiske regjeringen, særlig av marineminister Winston Churchill, for at den britiske styrken skulle gjennomføre en landgang i Narvik. Dette mente den allierte landstyrkesjefen generalmajor Piers Mackesy ikke var mulig å gjennomføre uten store tap. 13. mai overtok generalløytnant Claude Auchinleck som alliert landstyrkesjef.

24. april angrep de norske styrkene tyske stillinger for første gang. Angrepet var todelt. Én styrke angrep vestover frontalt mot stillingene ved Lapphaugen, mens en annen angrep i flanken fra Tennevoll, cirka ti kilometer nord for Gratangen, over Fjordbotteneidet mot Gratangen. Angrepene skjedde i snøstorm, og avdelingene som angrep mot Lapphaugen måtte avbryte. Styrken som angrep i flanken kom frem til de planlagte stillingene i fjellsiden nord for Gratangen, men på grunn av været kunne de ikke se riksvei 50 gjennom Gratangen. De måtte derfor gå ned i Gratangen for å klare å avskjære den tyske retrettveien. De var utslitte etter marsjen i uværet og tok stilling i husene for å kunne hvile ut. Om morgenen 25. april gikk tyske styrker til angrep mot infanteribataljonen. De tyske styrkene brukte fangede nordmenn, inkludert sivile, som skjold i angrepet. På norsk side falt det 34 mann, 64 ble såret og 180 savnet (tatt til fange). De tyske styrkene hadde seks døde, 16 sårede og tre savnede.

De franske alpejegerne ble satt inn i Gratangen, og fra 30. april gjennomførte de operasjoner i Labergdalen i samarbeid med en norsk brigade som gjennomførte operasjoner langs riksvei 50 over Gratangseidet. En annen norsk brigade førte sine operasjoner oppe på fjellet gjennom Gressdalen og etter hvert inn mot svenskegrensen. Tyskerne hadde befestet seg på fjelltoppene slik at mye av kampene gikk ut på å erobre fjelltoppene.

3. mai trakk de allierte styrkene seg ut av Sør-Norge, og 5. mai overgav de siste sørnorske styrkene seg. Dette førte til at Fleischer måtte opprette en ny front sør i Helgeland. Dette for å hindre den tyske fremmarsjen fra Nord-Trøndelag og muligheten til å forsterke den tyske styrken ved Narvik. Innledningsvis ble dette gjort av norske styrker fra infanteriregiment 14. Etter hvert satte britene inn fem selvstendige kompanier og til slutt en brigade i disse operasjonene.

13. mai gjennomførte de allierte en landgang i Bjerkvik, som var holdt av tyske tropper. Denne første allierte landgangen i andre verdenskrig mot en strand som ble forsvart av fiendtlige soldater, ble utført av britiske skip og franske soldater fra fremmedlegionen. Angrepet startet da de britiske skipene bombarderte Bjerkvik, noe som førte til at 14 sivile ble drept og store materielle ødeleggelser. Landgangen møtte noe motstand, men var vellykket – og de franske styrkene klarte raskt å ta Elvegårdsmoen. De gikk deretter sammen med alpejegerne og en norsk brigade ved Skoglund. Videre tok de Øyjord, en forutsetning for å kunne gjennomføre et angrep mot Narvik.

De tyske styrkene var isolert, men fikk forsyninger og forsterkninger inn med sjøfly, fallskjermdropp og via svensk jernbane. Forsterkningene som kom med tog var forkledd som personell fra Røde Kors, men var i virkeligheten militære spesialister (etterretningspersonell, maskingeværskyttere, bombekastermannskaper og sanitetspersonell). Totalt kom det cirka 1130 mann; 230 med jernbane og cirka 900 ved fallskjerm/fly. Flertallet, cirka 920 av disse, kom i de tre siste ukene av felttoget, i perioden 20. mai til 9. juni.

Ved midnatt natt til 28. mai innledet de allierte og norske styrkene angrepet mot Narvik. De møtte sterk motstand, men klare å kjempe seg opp mot Taraldsfjell, og på ettermiddagen inntok norske soldater Narvik.

29. april ble det satt inn en britisk og en fransk bataljon sør for Ankenes. I dagene 14.–19. mai overtok den polske brigaden denne sektoren. De tyske styrkene gjennomførte flere motangrep uten å lykkes med å slå dem tilbake. Som en del av angrepet mot Narvik gjennomførte de polske styrkene et angrep mot Ankenes og mot bunnen av Beisfjorden. Ankenes ble tatt 28. mai, mens Beisfjorden ble tatt om kvelden 30. mai.

Den 24. mai fikk de allierte styrkene ordre om at de skulle evakueres. Årsaken var den hurtige tyske fremrykningen på kontinentet, som gjorde at det var mer behov for styrkene til forsvar av Frankrike og England. Avgjørelsen ble meddelt den norske regjeringen 1. juni. Evakueringen av allierte styrker startet 4. juni, og 8. juni var de siste styrkene ute. Om kvelden 8. juni rykket de tyske styrkene igjen inn i Narvik. Samme dag startet demobiliseringen av de norske styrkene.

Den 7. juni forlot kongen, kronprinsen og de fleste av regjeringsmedlemmene Norge på den britiske krysseren HMS «Devonshire». 9. juni ble det forhandlet frem våpenstillstand fra midnatt natt til 10. juni, og om ettermiddagen 10. juni ble kapitulasjonsavtalen underskrevet.