Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet, da en litterær debatt om kvinner og kjønn satte i gang. I denne querelle des femmes (krangel om kvinnene) deltok også skrivende kvinner, men alltid bare som enkeltpersoner.

I 1850- årene begynte kvinner i Storbritannia og USA å danne egne, varige organisasjoner. Disse ble til en sosial bevegelse, som arbeidet for kvinners interesser og rettigheter. En slik bevegelse var noe nytt i historien. Den sprang ut fra opplysningstidens vekt på individets rettigheter, og hang sammen med fremveksten av et mer liberalt og demokratisk, moderne industrisamfunn.

I løpet av perioden mellom 1870 og århundreskiftet 1900 spredte kvinnebevegelsen seg til mange land. Den fikk stor betydning sosialt, kulturelt og politisk. Kvinnebevegelsen var med på å forandre kvinners oppfatning av seg selv og sine muligheter, førte dem inn i politikken, og var med på å endre samfunnet i kvinners favør.

Kvinnene krevde i utgangspunktet utdanning for jenter og unge kvinner, et lovverk som kunne sikre deres rettigheter innenfor ekteskapet, bedre lønn og adgang til flere typer arbeid for ugifte kvinner. Fra 1880- årene av ble spørsmål om prostitusjon og sedelighet et viktig tema. Krav om politiske rettigheter kom tidlig i Storbritannia og USA, men ikke før i 1880-90-årene i de fleste andre land. Da overtok stemmerettskampen som den viktigste agendaen.

Den industrielle revolusjonen spredte seg i andre halvdel av 1800-tallet til store deler av Europa. Kvinner hadde arbeidet i fabrikkene fra starten av, ofte under stor motstand fra mannlige arbeidere. Først i 1880-årene begynte de fleste fagforeninger å ta imot kvinnelige medlemmer.

Samtidig, og i tilknytning til dette, oppsto en sosialistisk kvinneorganisering. Mens kvinnerettsbevegelsen gikk inn for kvinnenes rettigheter, hadde de sosialistiske kvinnene hele arbeiderklassens frigjøring som mål – både kvinner og menn. Høyere lønn, bedre arbeidsforhold og bedre forhold for arbeiderfamiliene var viktige krav. Størst rolle for den sosialistiske kvinnebevegelsen spilte det tyske sosialdemokratiske partiet, som hadde en ledende rolle også innenfor den internasjonale sosialismen.

Forholdet mellom den borgerlige og den sosialistiske kvinnebevegelsen kunne være fra god til meget anspent. En sak som skapte mye debatt og store motsetninger, var diskusjonen om innføring av særbeskyttelse av kvinner i industrien. Kampen ble særlig hard i forbindelse med forslag om forbud mot arbeid om natten. Et forbud kunne sees som en nødvendig beskyttelse av en svak gruppe arbeidere, eller som et forsøk på å ta fra kvinner retten til å velge arbeid selv.

Diskusjonen gikk ofte på kryss og tvers av klasse og kjønn, men skapte likevel i mange land et skarpt skille mellom den borgerlige (ikke-sosialistiske) og den sosialistiske kvinnebevegelsen.

Middelalderens syn på kjønn og forholdet mellom kvinner og menn ble dominert av kirken og dens ledende menn, kirkefedrene. Kirkefedrene forbandt kvinner med synd og seksualitet, og så på dem som noe mannen måtte beskytte seg mot. Kvinner var ”djevelens port”, sa Tertullian (165-225), og Thomas Aquinas (1225-1274) mente at kvinner var ”mangelfulle menn”. Utgangspunktet var bibelens skapelsesberetning. Adam ble skapt først, deretter Eva. Eva fikk dessuten skylden for syndefallet. Dette ble så en kollektiv skyld tillagt alle kvinner.

Middelalderens teologer knyttet dessuten an til den meget innflytelsesrike greske filosofen Aristoteles. Han mente at kvinner var et feilslag fra naturens side, ufullkomne og vesensforskjellige fra menn. Særlig stor betydning hadde oppfatningen av at menn var rasjonelle, mens kvinner var irrasjonelle. Den rasjonelle mannen var idealet og normen. Derfor måtte kvinner underordne seg menn.  

Ikke alle hadde et slikt negativt kvinnesyn. Det fantes prester som forsvarte kvinner i sine prekener, og som samtidig kritiserte menn. Teologer og mystikere knyttet til nonneklostre, som Hildegard von Bingen (10048-1179) og Mechthild von Magdeburg (1208-1289/1297), trakk kjønnshierarkiet i tvil i et bibelsk og spirituelt språk.

Hildegard beskrev ”Guds moderlige kjærlighet”, og skrev positivt om kvinnelig seksualitet. På 1200-tallet dyrket franske og tyske trubadurer skjønne adelskvinner i sine kjærlighetssanger.

I begynnelsen av 1400-tallet hadde en bykultur basert på handel og håndverk vokst fram i flere europeiske land. I Italia og snart andre, vestlige land, fikk renessansen stor betydning. Dette var en åndsretning basert på antikkens idealer. Mennesket sto i sentrum, og selvstendig tenkning ble et ideal.

Nå oppsto for første gang en litterær og verdslig debatt om kvinners stilling i samfunnet, om hvilken betydning kjønn hadde, og om hva det ville si å være mann eller kvinne. Denne debatten kaltes querelle des sexes eller querelles des femmes (krangel om kjønn eller krangel om kvinner).

I querelle des femmes ble harde angrep på kvinnekjønnet møtt av like engasjerte forsvarsskrift. Krangelen – eller debatten - varte i flere hundre år, til omkring den franske revolusjon (1789-1799). Det ble gitt ut tusenvis av bøker, løpesedler og andre skrifter. Grafiske bilder ble trykt med kampen mellom kjønnene som populært tema. Forfatterne på begge sider kom fra aristokratiet eller det voksende handelsborgerskapet. Det var flest menn, men etter hvert tok stadig flere kvinner også ordet.

Den første og viktigste kvinnestemmen tilhørte den italiensk-franske, tidlige humanisten og forfatteren Christine de Pizan (1365-1450). Høydepunktet i forfatterskapet hennes var La Cité des Dames (Boken om kvinnenes by), som kom ut i 1404-1405. Her gikk hun til frontalangrep på boka Roman de la Rose, Roseromanen, som ble skrevet av to forfattere i tidsrommet 1237-1280. Dette var en enormt populær bok, og den mest leste i middelalderens Frankrike. Boka var romantisk og satirisk – og full av grove angrep på kvinner (”Dere er, blir og var alle sammen horer, i gjerning eller bare gjennom viljen”).

Christine de Pizan kom med innvendinger mot de mange løgner, fornærmelser og krenkelser hun fant i boka. Kvinner, mente hun, var fullt ut likeverdige med menn, både kroppslig og sjelelig. Hvis de fikk anledning til å få utdanning og lære det samme som brødrene sine, ville de bli like dyktige som dem, og de ville forstå ”de siste detaljer i all kunst og vitenskap”.

Den historiske perioden som kalles opplysningstiden, begynte på slutten av 1600-tallet, og munnet ut i den franske revolusjon i 1789. Opplysningstiden var preget av en sterk interesse for fornuft, sannhetssøking og vitenskapelig tenkemåte. Kunnskap skulle ut til folket, og føre til framskritt og frihet. Enkeltmenneskets ”naturlige rettigheter” til liv, frihet og eiendom skulle fremmes og respekteres.

De kjente opplysningsfilosofene var menn. De interesserte seg for forskjeller og ulikheter mellom kvinner og menn, men sto ikke for likestilling eller utvidelse av kvinners rettigheter, enten det gjaldt ekteskapet eller i politikken. Et unntak var marquis Antoine Nicolas de Condorcet (1743-1794), som gikk inn for full likestilling mellom kjønnene.

Kvinner i de øvre sosiale lagene var engasjert i opplysningsideene, og var med på å fremme dem. Allerede i 1680- og 90-årene dannet franske kvinner fra borgerskapet salons (salonger), der de nye kulturelle, politiske og filosofiske ideene ble diskutert og spredt. Mange av innleggene ble publisert og offentliggjort for den lesekyndige delen av befolkningen. Liknende diskusjoner foregikk i England, Preussen og de amerikanske koloniene.

Spørsmål som ble tatt opp, var om kvinner skulle være underordnet sine menn i ekteskapet, eller om de selv kunne være myndige, om de hadde rett til å utfolde seg utenfor hjemmet, og om oppdragelse og utdannelse av jenter.

Et kjent bidrag til denne debatten var ”Noen refleksjoner om ekteskapet”, skrevet av Mary Astell (1666-1731) i 1700. Dette var en skarp kritikk av kvinnenes underordning under ektemannen, og en oppfordring om utdanning for kvinner. Skriftet ”Kvinnen ikke mindre verd enn mannen” ble utgitt i 1837 av Lady Wortley Montague (1689-1769) under navnet Sophia, a Person of Quality. Også Sophia var opptatt av utdanning for kvinner. Hvis kvinner fikk en annen utdannelse, mente hun de ville være fullt på høyde med menn i viktige posisjoner i samfunnet.

Den amerikanske og den franske revolusjonen forandret de politiske forholdene, og den politiske tenkemåten i Europa og USA. Også kvinnene tok del i den politiske diskusjonen og tok del i de store begivenhetene. Noen selvstendig kvinnebevegelse oppsto ikke, men enkeltkvinner og grupper av kvinner stilte krav om sivile og politiske rettigheter.  

Under den amerikanske revolusjonen (1775 – 1783) var kvinner engasjert i selvstendighetskampen, men det var aldri på tale å gi dem politisk innflytelse. De stilte heller ikke selv tydelige krav om dette. At slike tanker var inne i tiden ser vi likevel i et brev fra Abigail Adams, gift med John Adams, som ble USAs andre president. Hun oppfordret sin mann til å ”huske på damene” (Remember the ladies), og sørge for at de fikk rettigheter både i politikken og i ekteskapet: ”alle menn ville være tyranner hvis de kunne,” skrev hun.

I den franske revolusjonen (1789 – 1795) deltok kvinner fullt ut, både når det gjaldt den politiske diskusjonen og selve handlingsforløpet. I oktober 1789 spilte kvinner fra Paris en viktig rolle. Flere tusen kvinner marsjerte til Versailles, hvor de trengte seg inn i nasjonalforsamlingen, deltok i debatten og avstemningene. Deretter hentet de kong Ludvig 16. og hans familie og førte dem til Paris sammen med nasjonalforsamlingen. Hendelsen fikk avgjørende betydning for å svekke kongemakten og innføre et konstitusjonelt styre.

Kvinner organiserte seg både i politiske klubber hvor begge kjønn deltok, og i egne kvinneklubber. Disse klubbene kjempet først og fremst for revolusjonen og de generelle politiske målene, men noen var også opptatt av egne rettigheter.

Den meget radikale klubben ”Selskapet for revolusjonære republikanske kvinner” vekket Konventets vrede, og ble forbudt i oktober 1793. Forbudet ble raskt utvidet til å gjelde alle kvinneklubber. Hets og kvinnefiendtlighet preget argumentasjonen i Konventet. Snart fulgte giljotineringen av fremtredende kvinner som forfatteren Olympe de Gouges og den ledende, moderate politikeren Manon Roland.

Olympe de Gouges (1754-1793) offentliggjorde i september 1791 en ”Erklæring om kvinnens og borgerinnens rettigheter.” Da hadde nasjonalforsamlingen vedtatt en grunnlov som tok utgangspunkt i den franske menneskerettserklæringen fra 1789, men utelukket kvinner fra politiske rettigheter.

De Gouges erklæring var en protest mot dette. Den handlet om både kvinner og menn, og krevde at samme rettigheter måtte gjelde for begge kjønn. Hennes erklæring var lite kjent da den kom ut, men fikk stor betydning for den senere kvinnebevegelsen. Den inspirerte også den britiske filosofen og forfatteren Mary Wollstonecraft.

Mary Wollstonecraft (1759-1797) sympatiserte med og forsvarte den franske revolusjonen, men da grunnloven av 1791 ble vedtatt, skjønte hun at menneskerettighetene ikke var beregnet på kvinner og menn, men bare på menn. I 1792 ga hun ut boka Forsvar for kvinnens rettigheter (A Vindication of the Rights of Women). Her er idealet et samfunn med større likhet både mellom klasser og mellom kjønnene, hvor menneskerettene gjelder for alle. Wollstonecrafts bok fikk stor utbredelse, ble gitt ut i mange opplag, og blir fremdeles lest.

Noen organisert kvinnebevegelse fantes ikke før midten av 1800-tallet, men enkeltkvinner og små grupper av kvinner diskuterte, skrev artikler og skjønnlitteratur om det som den gang kaltes kvinnespørsmålet (The Woman Question). Sentrale temaer var kritikk av ekteskapet og kampen for fattige og undertrykte. Den franske forfatteren George Sand, tyske Louise Otto-Petersen, britiske Jane Austen, norske Camilla Collett og polske Eliza Orzezkova er eksempler på forfattere som tok opp slike temaer i sine romaner.

Fra slutten av 1700-tallet meldte ressurssterke kvinner seg til innsats for fattige og undertrykte. Mange engasjerte seg i misjons- og avholdsforeninger. I England og USA var kampen mot slaveriet viktig. Både svarte og hvite kvinner deltok i foreninger mot slaveri. De begynte da å sammenlikne kvinners stilling med slavenes.

Filantropisk arbeid krevde personlig styrke, og sto i motsetning til forestillinger om at kvinner var svake og passive. Det krevde dessuten organisert samarbeid, og førte deltakerne ut av hjemmene og den private sfæren. Dette ble et viktig utgangspunkt for den kvinnebevegelsen som oppsto i siste halvdel av 1800–tallet.

I første del av 1800-tallet oppsto den utopiske sosialismen, som også fikk betydning for debatten om kvinners rettigheter. Ledende her var den britiske industriherren Robert Owen (1771-1858) og den franske filosofen Charles Fourier (1772-1837). Disse kritiserte den økonomiske liberalismens ideal om fri konkurranse. De hadde visjoner (utopier) om hvordan samfunnet kunne formes i fremtiden, og gjorde forsøk på å bygge opp egne idealsamfunn. En forbedring av kvinnenes situasjon var en del av dette.

Robert Owen sammenliknet arrangerte ekteskap med prostitusjon. Han var svært opptatt av bedre oppdragelse og utdanning for både gutter og jenter. I Owens avis, The Pioneer, fikk sosialistiske kvinner et eget forum, hvor de kritiserte både arbeidsgivere og ektefeller. De forlangte bedre arbeidsforhold og høyere lønn, og argumenterte for at arbeiderkvinner skulle organisere seg.

Fourier mente at menneskets drifter var samfunnets basis – og det gjaldt både menn og kvinner. Hvor godt samfunnet var, kunne måles etter hvordan kvinnene hadde det. Til stor forargelse for samtiden, gikk han inn for at ekteskapet skulle avløses av frie kjærlighetsforhold, hvor kjærlighetsdriften kunne få utfolde seg.

Også saint-simonistene, inspirert av ideene til Henri de Rouvroy de Saint-Simon, regnes til de utopiske sosialistene. Denne franske bevegelsen ville frigjøre arbeiderkvinnene. Bare mann og kvinne sammen, som et par som utfylte hverandre, kunne arbeiderne skape et nytt samfunn.  

I 1825 ga de irske Robert Owen-tilhengerne Anna Doyle Wheeler (1780-1848) og William Thomson (1775-1833) ut boka Appeal of One Half of the Human Race against the Pretensions of the Other Half – Men – to Retain Them in Political and Thence in Civil and Domestic Slavery. Skriftet argumenterte for kvinners rettigheter, og var en appell om stemmerett for kvinner.

Franske Flora Tristan (1803-1844) skrev flere bøker, blant annet Arbeidernes sammenslutning (L’Union Ouvrière). Også hun så på økonomisk baserte ekteskap som prostitusjon, og gikk sterkt inn for kvinners rett til skilsmisse. Hun kjente godt til de sosialistiske utopistene, men kom etter hvert fram til en egen, selvstendig politikk. Hun reiste rundt, talte til arbeidere og oppfordret dem til å organisere seg. I sin egen interesse måtte menn også arbeide for å frigjøre kvinnene, mente hun. Først når dette skjedde, ville hele arbeiderklassen frigjøres.

Året 1848 var preget av anti-autoritære opprør i europeiske land – blant annet i Frankrike, Østerrike, Tyskland, Italia og Danmark. Liberale, radikale og demokratisk innstilte kvinner bidro praktisk, for eksempel med å bygge barrikader og bringe mat til demonstranter. De deltok også i den politiske diskusjonen, gjennom møtevirksomhet, ved å danne egne klubber og foreninger og gjennom pressen.

I Frankrike ga organisasjonen Kvinnenes stemme (La voix des femmes) ut en avis med samme navn. Redaktøren var den franske sosialisten Jeanne Deroin (1805-1894).  I Tyskland startet forfatteren Louise Otto-Peters (1819-1895) Kvinneavisen (Die Frauenzeitung). Begge aviser stilte krav om demokratiske rettigheter også for kvinner.

Den demokratiske opposisjonen ble med noen få unntak slått tilbake. I de fleste tyske stater, i Frankrike og i mange andre land ble det forbudt for kvinner å delta i politisk virksomhet. Preussen, den største tyske staten, nedla forbud mot at ”kvinnemennesker, sinnssyke, skoleelever og lærlinger” var medlem av politiske foreninger. Politiske foreninger hvor kvinner var til stede ble brutt opp av politiet. Politikk-forbudet ble opprettholdt etter at Tyskland ble samlet til en stat i 1871, og ikke formelt opphevet før i 1908.

Mange radikale og liberale menn og kvinner ble satt i fengsel eller landsforvist, eller de flyktet til USA eller England. Det gjaldt for eksempel Jeanne Deroin. Dette store tilbakeslaget medvirket til at kvinner i mange europeiske land ikke begynte å organisere seg for egne rettigheter før på 1870- og 80-tallet. I USA og England skjedde en slik organisering i løpet av 1850-årene.

I 1840 deltok en delegasjon amerikanske kvinner og menn i en anti-slaverikongress i England. Da møteledelsen oppdaget at amerikanerne hadde med seg kvinnelige delegater, ble det stor oppstandelse. Kvinnene fikk ikke tale, men måtte sitte bak et forheng og høre på. Dette sjokkerte dem. Kvekerpresten Lucretia Mott (1793-1880) og den unge og opposisjonelle Elizabeth Cady Stanton (1815-1902) planla da å holde et møte om ”kvinnespørsmålene” når de kom tilbake til USA.    

Møtet fant sted i Seneca Falls i staten New York i 1848. Rundt 100 kvinner og menn skrev under på en Declaration of Sentiments, en ”Holdningserklæring”, som var skrevet av Elizabeth Cady Stanton og var en omskriving av Uavhengighetserklæringen fra 1776.

Innledningen markerte at nasjonens umistelige rettigheter måtte gjelde både kvinner og menn – ”alle menn og kvinner er skapt like.” Så fulgte en rekke ankepunkter mot mannen, og en oversikt over sivile, økonomiske og politiske rettigheter kvinner gjorde krav på. Det gjaldt for eksempel kvinnenes råderett over egen inntekt og eiendom innenfor ekteskapet, rett til skilsmisse og foreldrerett til barna, og rett til utdanning og arbeid.   

Samlingen i Seneca Falls førte til opprettingen av en rekke foreninger. I 1850 ble den første landsomfattende konferansen holdt, siden fulgte konferanser hvert år. Etter den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) fikk arbeidet med konferansene form av en landsomfattende kvinnerettsforening: American Equal Rights Association.

Svarte kvinner deltok både i denne organisasjonen og i det senere stemmerettsarbeidet. Den tidligere slaven Sojourner Truth ble særlig kjent for sin tale ”Ain’t I a Woman” på konferansen i Acron i 1851.

I Storbritannia var det kapitalistiske industrisamfunnet vel etablert i 1840-årene. Moderniseringen av produksjon og handel hadde ført med seg en begynnende liberalisering og demokratisering av samfunnet. En voksende middelklasse la vekt på individet og dets rettigheter. Nettopp middelklassens kvinner var det som satte i gang, og senere utgjorde det store flertallet i kvinnebevegelsen.

I 1851 ga Harriet Taylor Mill (1807-1858) ut essayet On the Enfranchisement of Women (Om å gi kvinner stemmerett). Her refererte hun til utviklingen i USA, hvor kvinner hadde fått en del rettigheter. Hun sammenliknet menn med slaveeiere og kvinner med slaver, og krevde like sivile og politiske rettigheter for kvinner som for menn.

Harriet Taylor Mill var knyttet til en gruppe som krevde sivile og politiske rettigheter for kvinner. I slutten av 1850-årene kjøpte en av disse en bygning på Langham Place i London. Dette ble et samlingssted for politisk interesserte kvinner, som Emily Davies og Barbara Leigh-Smith Bodichon. Her ble tidsskriftet English Woman’s Journal gitt ut, og et eget forlag etablert.

I løpet av 1860–årene ble kvinnegruppen til en bevegelse, som drev omfattende kampanjer for kvinnesaken. En hel del menn sluttet seg også til.

Stor betydning ikke bare for kvinnebevegelsen i Storbritannia, men også i andre land, fikk den liberale filosofen og politikeren John Stuart Mill (1806-1873). I 1869 ga han ut boka The Subjection of Women (Kvinnenes underkuelse), som han hadde skrevet i samarbeid med Harriet Taylor Mill. Det var en myte på denne tiden, understøttet dels av den biologistiske hjerneforskningen, dels av religion, at kvinner ikke kunne tenke rasjonelt.

Mill mente tvert om: kvinner og menn var født grunnleggende like med hensyn til intelligens og moral. Det som kaltes ”kvinnens natur”, skrev han, var ”en ytterst kunstig ting.” Først når mannens herredømme over hustruen var avskaffet og alle særbestemmelser for kvinner fjernet, ville man se hva kvinnelighet var, og hva kvinner var i stand til å gjennomføre.

John Stuart Mills bok ble oversatt og lest i de fleste europeiske land, og fikk enormt stor betydning for den gryende kvinnebevegelsen. For mange var det ”gnisten som tente ilden”. Georg Brandes´ danske oversettelse kom samme år som boka ble gitt ut, og ble lest og diskutert blant annet av kvinnene i Skuld, den første, lille, norske kvinnesaksgruppen.

I Tyskland ble Allgemeiner Deutscher Frauenverein (Allmenn tysk kvinneforening) stiftet av Louise Otto-Peters i 1865. Senere stiftet lærerinnen Helene Lange (1848-1930) Deutscher Lehrerinnenverband (Tysk lærerinneforbund), og sammen kom disse foreningene til å dominere tyske kvinnebevegelse fram til 1895, da Bund Deutscher Frauen (Tysk kvinneforbund) ble stiftet.

Siden det var forbudt for kvinner å være med i det politiske livet i Tyskland, var de tyske kvinneorganisasjonene meget forsiktige, og førte en konservativ linje. En stemmerettsforening ble ikke stiftet før i 1902. Det var Deutscher Verband für Frauenstimmrecht (Tysk forbund for kvinnestemmerett). I 1904 stiftet tysk-jødiske Bertha Pappenheim (1859-1936) Jüdischer Frauenbund (Jødisk kvinneforbund).

Franske kvinner dannet Associations pour le droit des femmes (Foreningen for kvinners rettigheter) i 1870, ledet av forfatteren Maria Deraismes (1828-1894) og Léon Richer.

I Norden ble Dansk Kvindesamfund stiftet i 1871. I 1884 ble både det svenske Fredrika-Bremer-Förbundet, Norsk Kvinnesaksforening og Finsk Kvinneforening stiftet, mens Den islandske Kvindeforening ble stiftet i 1894. De nordiske foreningene inspirerte hverandre og hadde god kontakt fra starten av.

I Nederland ble Vrije Vrouwenvereeniging (Fri Kvinneforening) opprettet i 1889.

Land i Øst- og Sør-Europa fikk ikke egne organisasjoner før etter århundreskiftet, og da dreide det seg om små og ofte mannsdominerte foreninger. Disse landene hadde kommet kortere i moderniseringsprosessen, hadde mer autoritære regimer, og i tillegg hadde kirken stor makt. I Italia ble paraplyorganisasjonen Unione femminile nazionale (Nasjonal Kvinneunion) stiftet i 1905. I Spania oppsto ikke en feministisk kvinnebevegelse før etter Francos død i 1975. 

Foreningene forholdt seg til ulike saker, avhengig av nasjon, men tre hovedområder var felles for alle: skolegang og utdanning, rettigheter for kvinner i ekteskapet, samt arbeidsplasser, rett til stillinger og bedre lønn for de ugifte kvinnene. Overalt gikk altså kvinner i første omgang ut med krav om sivile og økonomiske rettigheter.

På slutten av 1800-tallet kom sedelighetssaken og kampen mot prostitusjon på dagsorden i flere land. I USA og England ble krav om politisk likestilling i form av stemmerett tatt opp alt i 1860-årene, men i andre land startet ikke stemmerettskampen før omkring 20 år senere. Da fikk den til gjengjeld stor oppmerksomhet, og ble den viktigste saken på dagsorden.

Undervisning i barneskolen var som regel kjønnsdelt, med ulik fagkrets for gutter og jenter, eller de gikk på ulike skoler. På nivået etter barneskolen var det egne pikeskoler. Disse kunne ha høy kvalitet, men de fikk ikke undervise i fag som ga adgang til universitetene, for eksempel latin og matematikk.

I noen land ble gutteskolene etter hvert åpnet for jenter, og i enkelte land startet pionerer skoler med felles undervisning. Et eksempel er norske Ragna Nielsens skole. Andre steder la pikeskolene om pensum, slik at jentene kunne ta fag som ga grunnlag for universitetsstudier. Her var tyske Helene Lange en pioner. Universitetene åpnet stort sett dørene for kvinner i perioden mellom 1863 (Frankrike) og 1904/1909 (Tyskland).

Gifte kvinner var umyndige. Ektemannen hadde rett til å bestemme over dem i alle forhold, også seksuelle. Barna tilhørte mannen, og hvis han flyttet eller skilte seg, hadde han rett til å ta dem med seg. Kvinner fikk ikke råde over egen inntekt og formue, og kunne ikke ta seg arbeid utenfor hjemmet hvis ikke mannen samtykket.

Målet for kvinneforkjemperne var ikke å oppløse ekteskap eller skape like roller for mann og hustru, men å få slutt på mannens absolutte hegemoni. Dette var et brudd med urgamle tradisjoner. Kampen var hard, og resultatene vidt forskjellige i de ulike landene. I Storbritannia fikk for eksempel gifte kvinner råderett over egen inntekt og formue i 1882.

I Norge fikk kvinner rett til å bestemme over sin egen inntekt i 1888, mens mannen med noen unntak hadde råderett over formuen frem til 1927.

To kvinnelige tekstilarbeidere i streik under "Uprising of the 20,000" i februar 1909 i New York.

Streik av Bain News Service. Falt i det fri (Public domain)

Ugifte middelklassekvinner som ikke kunne forsørges av familien, kunne i første del av 1800-tallet ta arbeid enten med søm eller som guvernanter. Under moderniseringsprosessen fikk de flere muligheter. Mange kvinner ble næringsdrivende, som regel med ganske små bedrifter. Et stort antall ble lærerinner, andre ble sykepleiere, og mange jobbet i banker, på kontorer og i butikker. Alle typer arbeid var dårligere betalt for kvinner enn for menn. I Norge var hovedregelen at kvinners lønn var omtrent halvparten av menns lønn.

Kvinnebevegelsen krevde både tilgang til flere yrker, høyere lønn og rett til å oppnå stillinger som var bedre betalt. Denne kampen hang nøye sammen med kravene om bedre utdanning for kvinner.

Sedelighetskampenstartet i Storbritannia mot slutten av 1800-tallet. Den var en reaksjon på en dobbeltmoral som krevde kyskhet og monogami av kvinnene, men tillot at menn hadde flere seksuelle forhold eller brukte prostituerte. Deltakerne forlangte ”moral purity” (sedelighet) fra både mann og kvinne.

I England protesterte de under ledelse av Josephine Butler mot den statlig regulerte prostitusjonen, hvor alt ansvar ble lagt på kvinnen. Den samme type sedelighetskamp hadde vi også i Norden. Internasjonalt fikk kampen mot ”hvit slavehandel” (trafficking) stor oppmerksomhet.

Emmeline Pankhurst, leder av suffragettebevegelsen i Storbritannia, blir arrestert utenfor Buckingham Palace på vei til å overlevere et opprop til kong George 5 i mai 1914.

av ukjent/Imperial War Museums. Falt i det fri (Public domain)

Arbeidet for stemmerett ble først tatt opp i Storbritannia i 1850-årene og i USA i 1860-årene. Dette var også de landene hvor en varig, organisert kvinnebevegelse hadde kommet i gang først. I løpet av 1880-årene sluttet kvinneforkjempere i andre land seg til stemmerettskampen. Stemmerett og politisk deltakelse var veien å gå for å få gjennom viktige krav, mente de.

Kvinneforkjemperne var også opptatt av at kvinner kunne by på andre verdier og en annen type kunnskap enn menn. Dessuten hadde mange et sterkt ønske om rettferdighet – kvinner måtte få statsborgerskap på like fot med menn, ikke behandles som mindreårige.

Fra slutten av 1880-årene ble fokuset på stemmeretten meget sterkt. I land etter land ble det dannet egne kvinnestemmerettsforeninger, ikke bare i Europa, men i hele verden. I 1904 ble organisasjonen IWSA (International Women’s Suffrage Association) stiftet for å organisere stemmerettskampen internasjonalt. (I 1946 skiftet organisasjonen navn til International Alliance of Women, IAW).

Fra 1850-årene av spredte industrialiseringen seg til hele Vest- og Nord-Europa. Sammen med en voksende middelklasse, oppsto en stor industriarbeiderklasse. Kvinner arbeidet i fabrikkene fra starten av. Typisk kvinnearbeid var tekstil- og konfeksjonsindustrien og  næringsmiddelindustri.

Fagorganisering av kvinnelige arbeidere foregikk i siste halvdel av 1800-tallet, men gikk tregt. Kvinnene var oftest ufaglærte, og de fleste var unge og så på lønnsarbeidet som midlertidig. Noen var gift og hadde både arbeid ute og mann og barn hjemme. Dette kunne gjøre organisering av kvinner vanskelig. Det hjalp ikke at menn i arbeiderklassen ofte var svært negative til å få kvinner inn i sine organisasjoner.

Mange var mot at kvinner i det hele tatt arbeidet i industri og håndverk, blant annet fordi de hadde lavere lønn, og dermed kunne konkurrere med menn om arbeidsplasser. Samtidig mente mange menn, og som regel også kvinner, at det var langt bedre om kvinnene var hjemme og tok seg av familien.

I løpet av 1880- og 90-årene ble likevel mange fagforeninger åpnet for kvinner, og kvinnelige fagforeninger ble tatt inn i nasjonale, faglige organisasjoner. Både arbeiderkvinner og radikale kvinner fra middelklassen meldte seg dessuten inn i sosialistiske og sosialdemokratiske partier (disse betegnelsene ble brukt om hverandre), som oppsto fra slutten av 1860-årene.

I mange slike partier ble det dannet egne avdelinger eller foreninger for kvinner. Sosialistiske kvinner kjempet for høyere lønn, bedre arbeidsforhold og stemmerett for alle, både kvinner og menn. De la vekt på at de ikke kjempet mot menn, men sammen med arbeiderklassens menn. Målet var å opprette et sosialistisk samfunn.

I de fleste land var det ikke snakk om en enkelt sosialistisk kvinnebevegelse. Det dreide seg om mange ulike fraksjoner innenfor sosialistiske foreninger og fagorganisasjoner, og om uavhengige, sosialistiske kvinneorganisasjoner. I noen land var sosialistiske kvinner tilknyttet kvinnerettsbevegelsen.

I Storbritannia og til dels de nordiske landene samarbeidet kvinnerettsforeninger med både liberale og sosialistiske partier. I andre land, som Frankrike, Russland, Italia, Østerrike og Tyskland var det stor avstand mellom arbeiderbevegelsens og kvinnerettsbevegelsens organisasjoner, og avstanden økte jo mer radikal arbeiderbevegelsen ble.

Tyskland hadde et stort og enhetlig sosialdemokratisk parti, og ledet an i en samlet organisering av arbeiderkvinner. Partiets leder fra den første partikongressen i 1875 til 1913 var August Bebel (1840-1913). Bebel hadde støttet kvinnerettsbevegelsen fra 1860-tallet av. I 1891 gikk det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) under hans ledelse inn for stemmerett for kvinner.

Mange sosialister mente kvinner burde utelukkes fra lønnsarbeid. Bebel gikk ut mot et slikt forbud. Det at kvinner deltok i arbeidslivet var uunngåelig, mente han. Bebel var opptatt av Fourier. Som Fourier mente han at kvinner hadde kjønnsdrift, akkurat som menn. Han gikk imidlertid ikke inn for fri kjærlighet, slik Fourier hadde gjort.

I 1879 kom Bebels bok Die Frau und der Sozialismus (Kvinnene og sosialismen) ut. Den ble enormt populær, og ble oversatt og trykt i hundrevis av opplag. På norsk kom den i 1912. I Kvinnene og sosialismen hevdet Bebel at kvinner måtte dras inn i alle samfunnsaktiviteter, men først i et sosialistisk samfunn kunne dette skje uten at arbeiderfamiliene tok skade.

Ved siden av Bebel var Clara Zetkin (1857-1933) den som betydde mest for den sosialistiske kvinnebevegelsen, både i Tyskland og internasjonalt. I Tyskland ledet hun organiseringen av kvinner i det sosialdemokratiske partiet, og redigerte partitidsskriftet Die Gleichheit (Likheten), som hadde et opplag på 112.000.

Zetkin var med på å etablere et eget kvinnekontor innenfor det sosialdemokratiske partiet i 1908, da politikkforbudet for kvinner ble opphevet. Fra 1907 var hun leder for kvinnesekretariatet i Den 2. internasjonale, en stor, internasjonal, sosialistisk organisasjon. 

Zetkin stilte seg svært avvisende til kvinnerettsbevegelsen, som hun omtalte som den borgerlige kvinnebevegelsen. Arbeiderkvinnenes interesser lå ikke i samarbeid med de borgerlige kvinnene, men i arbeiderklassens felles kamp for sosialismen, hevdet hun. Det ville ikke bli noen kvinnefrigjøring uten sosialisme, og ingen sosialisme uten at arbeiderkvinnene ble mobilisert. Derfor måtte partiet ha en særlig forpliktelse til å organisere arbeiderkvinnene.

Zetkin var for allmenn stemmerett for både menn og kvinner, men avviste stemmerett for mindre grupper av kvinner som et skritt på veien til full stemmerett. Av den grunn gikk hun hardt ut mot den begrensede kvinnestemmeretten ved stortingsvalg i Norge i 1907. Hun var også skeptisk til reformer som barnehager, felles husholdninger og barnebegrensning. Bare en revolusjon og et sosialistisk samfunn kunne skape en løsning på slike praktiske problemer.  

I 1840-årene innførte Storbritannia sosialpolitiske tiltak for å beskytte kvinner i industrien. Det gjaldt forbud mot arbeid under jorden i gruver og kortere arbeidstid for kvinner enn for menn.

På 1880-tallet kom arbeiderlovgivning i gang i de fleste europeiske land, og fra 1890-årene til rundt 1920 gjaldt denne spesielt kvinner. Det dreide seg delvis om å gi beskyttelse i forbindelse med barnefødsler. Mange land lovfestet barsel- og svangerskapspermisjon (Norge innførte seks ukers forbud mot arbeid etter fødselen i 1892).

De fleste, både kvinner og menn, sluttet seg til tiltak som var direkte innrettet på kvinnens funksjon som mor. Derimot var det stor diskusjon om innføring av generelle begrensninger av kvinners arbeid i industrien. Diskusjonen gikk ofte på kryss og tvers av klasse og kjønn. Likevel skapte den i mange land et skarpt skille mellom den borgerlige (ikke-sosialistiske) og den sosialistiske kvinnebevegelsen.

Generell særbeskyttelse for kvinner dreide seg om kortere arbeidstid, forbud mot arbeid om natten og forbud mot tungt eller farlig arbeid. Begrunnelsen for slike tiltak var at kvinner var fysisk og moralsk svakere enn menn, og derfor trengte ekstra beskyttelse. Dette var desto viktigere fordi de enten var eller kunne bli mødre. Mot særbeskyttelse ble det argumentert prinsipielt med likhet for loven – kvinner måtte ha lik rett til å arbeide som menn, men også praktisk: kvinner kunne miste arbeidsplasser, få innskrenket sitt arbeidsområde og gå ned i lønn.   

I 1900 ble det opprettet en internasjonal sammenslutning for lovgivning om arbeidervern (International Association for Protective Labour Legislation). Denne sammenslutningen arbeidet på høyt, statlig nivå. I 1906 holdt den en konferanse i Bern, med offentlige representanter fra 15 land. Bernkonferansen vedtok to internasjonale konvensjoner. Den ene forbød bruken av hvitt fosfor i fyrstikkproduksjonen. Den andre nedla forbud mot nattarbeid for kvinner. De enkelte landene måtte nå diskutere om de skulle ratifisere konvensjonen. Dette førte til en voldsom strid.

Ved siden av statlige og inter-statlige konferanser, ble det holdt konferanser om arbeidervern i Den 2. internasjonale og de sosialistiske kvinnenes forkonferanser til disse. I tillegg kom en lang rekke rene kvinnekonferanser. Noen av disse ble arrangert av ICW, og hadde en bredt anlagt målsetting. Andre var spesielt innrettet på å diskutere likestilling i arbeidslivet, og tok avstand fra nattforbudet. En slik kongress ble organisert og ledet av Maria Deraismes i 1889.

I forbindelse med kvinnekongressene ble begrepet feminist og feminisme tatt i alminnelig bruk. Det oppsto først i Frankrike, men spredte seg så til andre land. Den første kongressen som kalte seg feministisk var Congrès Général des Sociétes Féministes (Alminnelig kongress for feministiske foreninger), som ble holdt i 1892. Denne kongressen var mot nattforbud for kvinner, og foreslo i stedet nattforbud for arbeidere av begge kjønn.

Clara Zetkin hadde så sent som i 1889 tatt avstand fra all særbeskyttelse av kvinner. I 1893 snudde hun. Begrunnelsen var at det var ”i proletariatets klasseinteresse” at arbeiderkvinnene fødte sunne barn. Den 2. internasjonalen ble fra konferansen dette året en pådriver for forbud mot nattarbeid for kvinner og annen særbeskyttelse. Men fra 1900 av gikk den borgerlige kvinnebevegelsen i Tyskland også inn for særbeskyttelse. Det gjaldt blant annet den ledende organisasjonen Bund Deutscher Frauen (Det tyske kvinnerådet).

I Storbritannia gikk både fagorganiserte kvinner og de fleste feministiske organisasjoner inn for nattforbud. Også i USA sluttet flertallet av feministene seg til dette.

I Norge var Norsk Kvinnesaksforening den fremste motstanderen mot nattforbud, mens Arbeiderpartiets kvinneforbund var samlet for. Dette var med på å skape et bittert motsetningsforhold mellom kvinnesakskvinner og Arbeiderpartiets kvinner. I Danmark var både Dansk Kvindesamfund og de sosialdemokratiske kvinnene mot nattforbud. I Sverige var både den borgerlige kvinnebevegelsen og kvinnene i LO og det sosialdemokratiske partiet mot.

Forbud mot nattarbeid for kvinner i industrien ble vedtatt i de fleste land i Europa, i Australia og i 12 stater i USA, men ikke i Norge, Danmark og Nederland. Finland og Hellas vedtok slike lover flere tiår senere.

  • Anderson, Bonnie S. og Judith P. Zinsser: A History of their own. Women in Europe from Prehistory to the Present. Vol II, revised edition, Oxford University Press, Oxford 2005
  • Blom, Ida (red.): Cappelens kvinnehistorie. Urtid, oldtid, middelalder til ca. 1500. Cappelen, Oslo 1992
  • Blom, Ida (red.): Cappelens kvinnehistorie. Renessanse, reformasjon, revolusjon fra ca. 1500 til i dag. Cappelen, Oslo 1992.
  • Blom, Ida, Sølvi Sogner og Bente Rosenbeck: Kvinner i den vestlige verden fra år 1500 til i dag. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2005
  • Bock, Gisela: Frauen in der europäischen Geschichte. Vom Mittelalter bis zur Gegenwart. C.H.Beck, München 2005 (revidert utgave). Boka finnes også på engelsk: Bock, Gisela: Women in European History. Blackwell, Oxford 2002.
  • Dahlsgaard, Inga (red.): Kvindebevægelsens Hvem-hvad-hvor. Politiken, Kbh. 1975.
  • Simonton, Deborah (red.): The Routledge History of Women in Europe since 1700. Routledge, London 2006. 
  • Wikander, Ulla, Alice Kessler-Harris og Jane Lewis (red.): Protecting Women. Labor Legislation in Europe, the United States, and Australia, 1880-1920. Univ. of Illinois Press, Chicago1995.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.