Velferdsstat, betegner en stat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom, og som sikrer den enkelte rett til utdannelse.

Velferdsstaten omfatter en lang rekke offentlige ordninger:

Man kan skille mellom to typer velferdsordninger: overføringer og tjenester. Offentlige overføringer er penger som overføres fra staten til den enkelte under ulike trygdeordninger. Eksempler på offentlige tjenester er behandling på sykehus eller utdanning på offentlig skole.

Velferdsordninger er finansiert enten ved hjelp av generelle skatter eller ved ulike former for premier eller brukerbetaling.

I utgangspunktet var velferdsstaten hovedsakelig en forsikringsstat som sikret folk økonomisk mot ulike former for risiko, for eksempel tap av arbeid, sykdom eller død. Men etter hvert ble også ideen om sosiale rettigheter en viktig del av velferdsstaten.

Sosiale rettigheter er rettigheter som garanterer alle medlemmene av et samfunn muligheten til et godt liv. Velferdsstaten kan dessuten ha en utjevnende funksjon ved at den omfordeler inntekt og goder fra personer med høyere inntekter til folk med lavere inntekter.

Den norske velferdsstaten er svært omfattende og er kjennetegnet ved universelle velferdsrettigheter, noe som innebærer at alle har lik rett til velferdsgoder. Motsatsen er behovsprøvde eller selektive ordninger, som gis til de som for eksempel lever under enn fastsatt inntektsgrense.

Det må presiseres at denne universaliteten først og fremst gjelder velferdstjenester: Nordmenn med høy og lav inntekt har samme tilgang til offentlige helsetjenester, utdanning, og så videre. Offentlige overføringer utover et bestemt minstenivå er derimot som regel gradert etter inntekt, med visse unntak slik som barnetrygden.

Et viktig prinsipp i Norge er at de universelle tjenestene skal holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke ser seg nødt til å kjøpe andre tjenester i det private markedet. At de fleste benytter seg av offentlige tjenester, er en forutsetning for oppslutningen om velferdsstaten.

I Norge er velferdsstaten i stor grad finansiert gjennom allmenn beskatning, det vil si skatter på inntekt, forbruk og formue som ikke er direkte knyttet til velferdsytelser. De fleste offentlige tjenester er gratis eller kun pålagt en liten egenandel.

Ettersom de med høyest inntekt betaler mest i skatt, mens offentlige ytelser er relativt likt fordelt utover befolkningen, har den norske velferdsstaten en betydelig omfordelende effekt. En omfattende velferdsstat er en av de viktigste grunnene til at inntektsulikhetene i Norge er langt mindre enn i mange andre land.

Den norske velferdsstaten har sterke likhetstrekk med ordningene vi finner i Sverige og Danmark. Dette betegnes ofte som den skandinaviske eller sosialdemokratiske velferdsmodellen.

Den sosialdemokratiske modellen skiller seg klart fra den liberale velferdsmodellen som vi finner i USA og enkelte andre anglosaksiske land. De liberale velferdsstatene fungerer i stor grad som forsikringssystemer, der ytelsene man har rett på, avhenger av hvor mye man har betalt inn.

I disse systemene er offentlige skattebaserte ytelser svært beskjedne – både i omfang og kvalitet – og først og fremst rettet mot de aller fattigste. For eksempel har ikke USA noen offentlig helseforsikring som dekker hele befolkningen. Det fins i stedet offentlige minimumstilbud for eldre, uføre og de aller fattigste, mens resten av befolkningen må betale for helseforsikring gjennom private, bedriftsbaserte eller offentlige ordninger.

En tredje velferdsmodell er den kontinentale eller konservative modellen som praktiseres i Tyskland, Frankrike og andre land i Kontinental-Europa. I denne modellen er ytelser nært knyttet til deltakelse på arbeidsmarkedet og i større grad finansiert gjennom innbetalinger fra arbeidsgiver og arbeidstaker.

Virkelighetens velferdsstater er imidlertid komplekse byggverk som sjelden passer perfekt med disse modellene. Det er betydelig variasjon innenfor de ulike typene av velferdsstater, og mange velferdsstater kombinerer elementer fra de ulike modellene.

Mens ansvaret for sosiale problemer i tidligere tider var overlatt til familie, kirke og det enkelte sogn, begynte myndighetene på 1700- og 1800-tallet å sette i verk offentlige tiltak mot fattigdom og sosial nød i Norge. Men gjennom hele 1800-tallet var de offentlige ytelsene minimale og bruken av dem sterkt stigmatiserende (se sosiale forhold i Norge).

Selv om enkelte sosialpolitiske tiltak ble innført på begynnelsen av 1900-tallet, skjøt utviklingen av velferdsstaten først fart etter andre verdenskrig. Barnetrygd, syketrygd, arbeidsledighetstrygd og allmenn alderstrygd ble innført i rask rekkefølge og samlet i folketrygden på midten av 1960-tallet.

Utbyggingen av velferdsstaten var basert på bred politisk enighet mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene. Utvidelsen av velferdstilbudet ble betalt for gjennom en betydelig økning i skattenivået i 1960- og 70-årene.

Velferdsstaten ble imidlertid utsatt for stadig sterkere kritikk utover 1970- og 80-tallet, særlig fra den politiske høyresiden. Dels var dette en ideologisk kritikk som dreide seg om forholdet mellom stat og individ. Det ble hevdet at staten hadde fått en for dominerende rolle i samfunnet, noe som begrenset enkeltindividets frihet til å gjøre egne valg.

Men kritikken var også rettet mot de praktiske virkningene – og kostnadene – knyttet til en universell velferdsstat. De sjenerøse velferdsytelser ble ikke bare anklaget for være kostbare; de svekket også motivasjonen til å arbeide og førte til trygdeavhengighet og -misbruk. Samtidig påpekte mange økonomer at høye skatter førte til vridninger i folks økonomiske beslutninger og hemmet økonomisk virksomhet.

Perioden siden 1990 har imidlertid vært preget mer av ombygging enn nedbygging av den norske velferdsstaten. Det er få eksempler på drastiske kutt i velferdsytelser. Men mange ordninger har blitt justert for å gi et sterkere insentiv til arbeid eller for å sikre økonomisk bærekraft på lengre sikt. Ett eksempel er pensjonsreformen fra 2005, som tar høyde for økt forventet levealder i beregningen av framtidige pensjoner og legger til rette for at folk kan stå lenger i arbeid.

Samtidig har det blitt tatt nye initiativ i velferdspolitikken, blant annet på barne- og familieområdet. Utbyggingen av barnehager og utvidelsen av retten til betalt foreldrepermisjon for både mor og far siden begynnelsen av 1990-tallet er sentrale eksempler på velferdsstatens fortsatte utvikling.

Internasjonalt står velferdsstaten overfor en rekke utfordringer. Den kanskje mest grunnleggende utfordringen er demografisk: Befolkningen i vestlige land blir stadig eldre, hvilket betyr at for hver pensjonist blir det færre personer i arbeidsfør alder.

Økte utgifter til pensjoner og eldreomsorg må dermed bæres av en stadig mindre gruppe av arbeidende. Dette stiller vestlige land overfor valget mellom å skjære ned på velferdsytelser, øke skattenivået eller oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid.

En annen utfordring er knyttet til økonomisk globalisering. I en stadig mer sammenknyttet verdensøkonomi beveger kapital seg friere på tvers av landegrenser. Enkelte har hevdet at dette fører til konkurranse mellom land om å tilby selskaper de laveste skattesatsene, ofte omtalt som et «kappløp mot bunnen» (race to the bottom).

Selv om de verste spådommene ikke har slått til, har det vært en markert nedgang i skattesatsene på bedrifter i de nordiske landene de seneste årene. En annen utfordring er at multinasjonale selskaper kan betale lite eller ingenting i skatt ved å utnytte forskjellene i skattesatser mellom land. Begge deler kan på sikt true finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten.

Videre har den økonomiske krisen siden 2008 rammet de europeiske velferdsstatene hardt. Land med stor statsgjeld og offentlige underskudd slik som Hellas og Spania har sett seg nødt til å kutte ned på velferdsytelser samtidig som høyere arbeidsledighet har ført til økt behov for slike ytelser.

I Kontinental-Europa har krisen også satt på spissen ulikhetene i velferdsdekning mellom en eldre generasjon av arbeidstakere med opptjente rettigheter (såkalte insidere) og en yngre generasjon uten fast jobb, stillingsbeskyttelse eller opptjening av pensjonsrettigheter (outsidere).

Økt innvandring har reist liknende spørsmål om hvem som bør dekkes av sosiale rettigheter, også i Norge. Det har blitt hevdet at økt innvandring svekker solidariteten i samfunnet og dermed også grunnlaget for en universell velferdsstat. Samtidig ser mange arbeidsinnvandring som én løsning på den demografiske utfordringen velferdsstaten står overfor.

En siste utfordring for den norske velferdsstaten er at høyere inntekter og økt individualisering fører med seg økte krav og forventninger til velferdstjenester, både når det gjelder kvaliteten på ytelsene og muligheten til å velge mellom ulike tilbud. Dette reiser spørsmål om i hvilken grad høye krav kan tilfredsstilles innenfor et offentlig system eller må dekkes i det private markedet.

Ordet velferd er av gammel nordisk opprinnelse. Man er usikker på når det først ble brukt i sammensetningen velferdsstat. Antagelig ble ordet Wohlfartsstaat brukt tidlig på 1900-tallet om Otto von Bismarcks sosiale forsikringsordninger.

I Norden ble betegnelsen i alle fall brukt under et nordisk statistikermøte i 1939, men har trolig også vært brukt før. På engelsk skal welfare state første gang være brukt i 1949, av erkebiskopen av York, i en bok der han satte velferdsstaten opp mot «maktstaten», Stalins og Hitlers stater.

  • Dølvik, Jon Erik, Tone Fløtten, Gudmund Hernes og Jon M. Hippe (red.) (2007). Hamskifte. Den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Esping-Andersen, Gøsta (1990). The three worlds of welfare capitalism. Princeton: Princeton University Press.
  • Hatland, Aksel, Stein Kuhnle og Tor Inge Romøren (2011). Den norske velferdsstaten. 4. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.