okkupasjonen

Etter den norske militære kapitulasjonen i juni 1940 innførte det tyske okkupasjonsregimet med Reichskommissar Josef Terboven en rekke nye forordninger. Forordningene kunngjorde strenge straffer for handlinger, herunder også ytringer, som okkupasjonsmakten regnet for aktiv bistand til Tysklands fiender (altså de allierte).

I august 1941 kom en forordning som åpnet for unntakstilstand med bruk av tysk standrett, og i oktober 1942 ble Terbovens lovgivning ytterligere skjerpet med en forordning som kunngjorde dødsstraff for utgivelse av illegale aviser og lytting til fiendtlige radiostasjoner. Den tyske krigsretten (Reichskriegsgericht) ila strenge straffer for spionasje eller bistand til innsendte etterretningsgrupper, og allerede høsten 1940 falt de første dødsdommene mot nordmenn for etterretningsvirksomhet og organisering av «Englandsfart». En egen SS-politidomstol (SS- und Polizeigericht Nord), som kom i virksomhet i mars 1942 og sorterte under den tyske SS- og politisjefen for det okkuperte Norge (Wilhelm Rediess), skulle avlaste den militære domstolen og avsi dommer mot norske motstandsfolk for særlig alvorlige forbrytelser. I alt ble omkring 400 nordmenn henrettet for sin motstand mot den tyske okkupasjonsmakten.

Med hjelp fra Reichskommissar Terboven fikk også det norske NS-regimet anledning til å straffe sine motstandere for «politiske forbrytelser». I desember 1940 dømte den nye Folkedomstolen en rekke av Arbeiderpartiets formannskapsmedlemmer i Oslo til fengselsstraffer på mellom 12 og 18 måneder. I august 1943 ble det opprettet en egen særdomstol for Politiet, som etter tysk mønster raskt og effektivt skulle håndtere alvorlige anklager. Denne særdomstolen avsa en rekke dommer etter summariske rettsaker mot norske motstandsfolk. Dødsdommene ved særdomstolen og de tyske standrettene ble vanligvis eksekvert umiddelbart etter avslag om benådning.

Etter den tyske invasjonen gikk Gestapo og de øvrige delene av SS' politi- og sikkerhetsorganer i gang med å kartlegge grupper og personer som var definert som Det tredje rikets farligste fiender. Øverst på listene stod jøder og kommunister. I denne tidlige fasen var Gestapo og de øvrige tyske sikkerhetstjenestene avhengig av opplysninger fra norsk politi og andre statlige forvaltningsorganer. Også andre politiske grupper og religiøse minoriteter som var svartelistet i Tyskland, skulle følges med argusøyne. En rekke norske politikere, funksjonærer og organisasjonsfolk som etter 9. april hadde fulgt regjeringen nordover for å delta i forsvaret av landet, ble avhørt og pålagt meldeplikt for det tyske politiet.

Den tyske ledelsen i Norge, med Terboven og Rediess i spissen, var sterkt opptatt av å slå hardt ned på all motstand. Det var ikke nok å eliminere de kreftene som arbeidet direkte på oppdrag av britiske eller norske myndigheter for å undergrave okkupasjonsregimet. Både de som sympatiserte med Tysklands fiender, og de som kunne tenkes å gjøre det på et senere tidspunkt, måtte skremmes til lydighet. Virkemidler som henrettelser, særdomstoler og unntakstilstand innebar at harde straffer ikke bare skulle benyttes overfor de mest aktive motstandskreftene, men også ramme personer innenfor organisasjons- og samfunnslivet som etter tysk oppfatning stod bak og dirigerte. I byer og distrikter ble det utarbeidet egne «jøssinglister» for raske pågripelser.

Denne tyske jernhansken viste seg frem under unntakstilstanden i Oslo i september 1941, da fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble dømt til døden av en tysk standrett og henrettet. I april 1942 rammet den tyske terroren det lille tettstedet Telavåg på Sotra utenfor Bergen med full tyngde. Som hevn for at to gestapooffiserer var blitt drept i en trefning med to Linge-operatører, bestemte Terboven seg for å jevne hele bebyggelsen med jorden. Hele 72 menn mellom 16 og 60 år fra det lille fiskeværet ble sendt til Sachsenhausen, mens den øvrige befolkningen (nærmere 300 kvinner, barn og eldre menn) ble internert frem til våren 1944.

I oktober 1942 kom turen til Trondheim, da det tyske okkupasjonsregimet henrettet ti sivile nordmenn som hevn for sabotasje og militært motstandsarbeid (sonofrene i Trøndelag). De ti ofrene kom i tillegg til henrettelsene av 24 norske motstandsfolk fra Helgeland som hadde deltatt i det militære motstandsarbeidet omkring Mosjøen og Majavatn.

For å komme på sporet av de organiserte gruppene som drev etterretning, flukttrafikk (såkalt «eksportvirksomhet») og illegale aviser, rekrutterte både Gestapo og den tyske militære etterretningstjenesten (Abwehr) hundrevis av norske menn og kvinner til sin agentvirksomhet. Agentene skulle utgi seg for å være gode nordmenn og oppsøke personer eller miljøer med en antatt tilknytning til hjemmefronten. Gjennom sine nye bekjentskaper skulle de norske Gestapo- eller Abwehr-agentene infiltrere motstandsorganisasjonene og rapportere om den illegale virksomheten til tyske føringsoffiserer.

Infiltrasjonene gjorde det mulig for Gestapo å foreta omfattende opprullinger, og effekten var særlig stor i perioden fra 1941 og frem til siste halvdel av 1943. Angiverne medvirket til at nærmere 10 000 norske motstandsfolk ble arrestert, hvorav flere hundre gikk til grunne i tyske konsentrasjonsleirer og mer enn 100 ble henrettet. I den tidlige fasen synes mange av gruppene å ha vært et lett bytte, men sikkerhetskulturen og de konspirative ferdighetene innenfor motstandsbevegelsen ble gradvis bedre. Advarsler om navngitte angivere med nærmere beskrivelser av disse florerte i de illegale avisene. Regler og retningslinjer for beskyttelse og sikring av virksomheten ble stadig innskjerpet. Innenfor den organiserte motstandsbevegelsen var også de fleste enige om at de farligste og mest iherdige angiverne måtte tas av dage. Dette ble regnet som en form for nødverge – en siste utvei. En overveiende del av de omkring 90 likvidasjonene som den norske hjemmefronten foretok under okkupasjonen, falt inn under denne kategorien.

For å få fremdrift i etterforskningen av alvorlig saker og hurtig avdekke et størst mulig omfang av den statsfiendtlige virksomheten, kunne Gestapos etterforskere benytte seg av såkalt skjerpet forhør («Geschärftes Vernehmung»). Torturen skulle få fangene til å oppgi nye opplysninger om den illegale virksomheten. Ettersom de aller fleste sakene sett med tyske øyne dreide seg om alvorlige forbrytelser, ble terskelen for tortur som virkemiddel i etterforskningen svært lav. Det store omfanget av tortur resulterte trolig i at flere tusen nordmenn fikk varige fysiske og psykiske helseplager. Mellom 20 og 30 motstandsfolk døde under forhør eller i varetekt som følge av mishandlingen. For å slippe videre mishandling og unngå å avsløre større deler av det motstandsarbeidet, valgte omkring 50 motstandsfolk å ta sitt eget liv. Innenfor det norske Statspolitiet forkom det også mange tilfeller av grov fangemishandling.

Av de omkring 44 000 nordmenn som ble holdt i tysk eller tysk-alliert fangenskap under andre verdenskrig, var omkring 40 000 norske menn og kvinner blitt arrestert i det okkuperte Norge for motstandsvirksomhet, eller fordi de av andre ideologiske årsaker ble definert som fiender av Hitler-Tyskland. De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket vanligvis ikke å blande norske motstandsfolk med kriminelle fanger. Derfor sørget det tyske sikkerhetspolitiet allerede i 1940 for å få etablert egne tyske avdelinger ved alle de norske kretsfengslene. I tillegg opprettet tyskerne egne fangeleirer («Häftlingslager») i hver landsdel hvor de politiske fangene lettere kunne skjermes og isoleres; Grini (Østlandet), Ulven og Espeland (Vestlandet), Falstad (Midt-Norge), samt Sydspissen, Tromsdalen og Bardufoss (Nord-Norge).

Nordmenn som var arrestert for «alvorlige politiske forbrytelser» eller aktiv bistand til Tysklands fiender, ble sendt til tyske tukthus og konsentrasjonsleirer på Kontinentet. De 773 norske og statsløse jødene som ble deportert fra Norge til Kontinentet i perioden fra november 1942 og frem til februar 1943, hvorav de fleste endte i Auschwitz, skulle alle tilintetgjøres. Også de nærmere 1000 norske «Natt og tåke»-fangene som etter de nazistiske makthavernes oppfatning hadde mistet all rett til en fremtidig eksistens, ble utsatt for et særlig brutalt fangeregime. De skulle isoleres og gå til grunne med hardt tvangsarbeid og minimale matrasjoner.

Da de allierte fikk overtaket i krigen, iverksatte den tyske okkupasjonsmakten aksjoner for å hindre at nye grupper i sterkere grad ble involvert i motstandskampen. Den 16. august 1943 ble omkring 1100 norske offiserer arrestert og deportert til den tyske krigsfangeleiren Schildberg utenfor byen Ostrzeszów i det nåværende Polen. Samtidig ble vel 270 politifolk pågrepet og sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Stutthof i nærheten av Danzig. Som gruppe ble også studentene ved Universitetet i Oslo betraktet som et sikkerhetsproblem. En påsatt brann i Universitetets aula natt til 28. november 1943, utløst en storstilt aksjon to dager senere (studentdeportasjonen 1943). Omkring 1200 studenter ble pågrepet, og totalt 668 mannlige studenter ble deportert til de to tyske konsentrasjonsleirene Sennheim og Buchenwald for å «omvendes» og oppdras til «gode germanere».

Gjennom den humanitære redningsoperasjonen «hvite busser», som den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte fikk den øverste SS- og politisjefen Heinrich Himler og andre tyske nazitopper med på, klarte svenske og danske Røde Kors-frivillige i løpet av mars–april 1945 å hente ut omkring halvparten av de 8000 norske tysklandsfangene. Nordmennene ble først samlet i konsentrasjonsleiren Neuengamme sørvest for Hamburg, inntil Himler tillot videre transport til Danmark og Sverige. De nordmennene som ikke kom seg hjem med de hvite busene, ble i de fleste tilfeller tatt hånd om av allierte myndigheter. Men i kaoset som fulgte med det tyske sammenbruddet, var de fleste av dem ikke tilbake i Norge før ut på sommeren i 1945. I Norge valgte okkupasjonsmyndighetene i løpet av krigens siste måneder og uker å løslate noen tusen fanger som var blitt arrestert for mindre alvorlige forhold i allerede overfylte fengsler og fangeleirer. Men det store flertallet av de norske politiske fangene ble først frigitt under frigjøringsdagene fra 7. til 9. mai 1945.

De nærmere 1400 nordmennene (norske jøder ikke medregnet) som enten ble henrettet (1), gikk til grunne i tyske døds- og konsentrasjonsleirer (2), ble mishandlet til døde under forhør (3), begikk selvmord for å slippe videre tortur (4), eller ble drept i væpnede trefninger med okkupasjonsmaktens politi og soldater (5), betalte alle en høy pris for sin patriotisme. De utgjorde omkring 14 prosent av alle de registrerte norske krigsdødsfallene. Men deltakelsen hadde også store omkostninger for et langt større antall av motstandskampens kvinner og menn. I likhet med de overlevende aktive krigsdeltakerne på utefronten, slet mange av dem med varige fysiske og psykiske helseplager.

Traumatiske opplevelser fra møter med Gestapo eller det norske statspolitiet, vonde minner fra den nådeløse tilværelsen under et brutalt tysk fangeregime, eller den store personlige risikoen de utsatte seg for, kunne bidra til forringet livskvalitet og forkortet levealder. De sterke påkjenningene preget også de hjemlige krigsdeltakernes familier, hvor ektefeller og barn etter beste evne måtte hanskes med senskadene.

• andre verdenskrig
• etterretningsarbeid i det okkuperte Norge
• Norge under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten

• Dahl, Hans Fredrik (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Cappelen. Oslo.
• Eriksen, Knut Einar og Halvorsen, Terje (1987): Frigjøring, bind 8. i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp. Aschehoug, Oslo.
• Graver, Hans Petter (2015): Dommernes krig. Den tyske okkupasjonen 1940–1945 og den norske rettsstaten. Pax. Oslo.
• Grimnes, Ole Kristian (2018): Norge under Andre Verdenskrig 1939–1945. Aschehoug. Oslo.
• Moland, Arnfinn (1999): Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945. Orion Forlag. Oslo.
• Nøkleby, Berit (1996): Skutt blir den … Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945. Gyldendal. Oslo.
• Nøkleby, Berit (2003): Gestapo. Tysk politi i Norge. Aschehoug. Oslo.
• Nøkleby, Berit (2004): Krigsforbrytelser. Brudd på krigens lov i Norge. Pax. 2004.
• Ottosen, Kristian og Knudsen, Arne (2004): Nordmenn i fangenskap 1940–1945. Alfabetiske register. Aschehoug. Oslo.
• Ottosen, Kristian (1989): Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene. Aschehoug. Oslo.
• Pryser, Tore (2001): Hitlers hemmelig agenter. Tysk etterretning i Norge 1939–1945. Universitetsforlaget. Oslo.