Østfold (tidligere fylke)

Fastlandet i det tidligere fylket Østfold og øyene sør for dette (Hvalerøyene med flere) hører i sin helhet til grunnfjellet – granitt i de sørvestre delene og langs østbredden av Iddefjordens indre del, ellers gneis.

De vestligste av øyene i Oslofjorden består av yngre bergarter, kambrosiluriske sedimenter og permiske lavabergarter på Jeløy og konglomerater av permisk opprinnelse på øyene sør for denne, blant annet Eldøya, Sletter-øyene, Rauer, Missingene og Søstrene. Dette henger sammen med en mektig forkastning langs østbredden av Oslofjorden i permisk tid. Denne førte til en heving av landet i øst med rundt 2000 meter i forhold til områdene vest for forkastningslinjen. På denne måten er alle permiske og eventuelt yngre bergarter blitt slitt vekk øst for forkastningslinjen, mens de er bevart i det nedsunkne området i vest.

På fastlandet finner man det gamle grunnfjellspeneplanet fra førkambrisk tid. Landskapet her utgjør et skogkledd, småkupert åslandskap med strøkretning hovedsakelig nord–sør, noe som henger sammen med tidlige foldinger i grunnfjellet. Skogen er særlig utbredt i det tidligere fylkets østre deler. Åsene har ofte slakere fall mot nord med brattere kanter mot sør, et resultat av isens bevegelser mot sør og sørøst i istidene. De høyeste toppene i sørvest er 72 meter (Bankerødkollen på Vesterøya i Hvaler); de stiger til 325 meter på grensen mellom Rakkestad og Marker (Linnekleppen) og 336 meter i Rømskog helt i nordøst (Slavasshøgda, det tidligere fylkets høyeste punkt).

Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, ble mektige løsavsetninger avsatt på den havbunnen som storparten av Østfold den gangen utgjorde. Ved et opphold i isens tilbaketrekning er det avsatt et betydelig ra, det såkalte Østfoldraet, fra sørenden av Jeløy (som egentlig er en halvøy, forbundet med fastlandet av raet), over sørenden av Vansjø i Moss, Rygge og Råde, likeledes over sørenden av Vestvannet, Tunevannet, Glengshølen, Isesjøen og Tvetervann i Sarpsborg og vestenden av Femsjøen i Halden der raet deler seg i to: ett til Søndre Boksjø og ett til Nordre Kornsjø. Lenger nord, ved Mysen, er en mektig grusavsetning 208 meter over havet, Mona-raet. Denne er fra et senere opphold i isens tilbaketrekning.

Det er særlig utenfor det store Østfoldraet at man i dag har større, sammenhengende løsavsetninger. Dette skyldes ikke bare avsetningenes mektighet, men også at berggrunnen her er lavtliggende. For øvrig finnes større sammenhengende områder med løsmasser i indre Østfold, i et belte fra Trøgstad ved Øyerens sørøstre del sørover over Askim/Mysen og Rakkestad til Degernes. Dette beltet er særlig bredt mellom Rakkestad og Trøgstad kirkested; her finnes betydelige løsmasser også vest for Glomma. Generelt er imidlertid områdene i indre Østfold mer avbrutt av oppstikkende, skogkledde åspartier enn i de ytre deler av fylket.

Alle de store vassdragene i Østfold renner mot sør. I vest renner Mossevassdraget fra Oslo Østmark sørover til Vansjø, men herfra har vannet avløp vestover til Oslofjorden som følge av Østfoldraets oppdemming av Vansjø i sør. Gjennom de sentrale strøk av fylket renner Glomma fra Øyeren i nord. Glommas løp er også påvirket av morenedannelser, både ved sørenden av Øyeren og ved Sarpsborg. Disse tvinger elven ut av sitt «naturlige» løp, og Glomma danner begge steder som en følge av dette flere fosser der elva renner over terskler i grunnfjellet. Hovedløpet av elva passerer de sentrale strøkene i Sarpsborg, og begge løpene munner ut i Fredrikstad.

Helt i øst renner Haldenvassdraget fra Nes i Akershus, nokså rett sørover gjennom flere store sjøer til Asperen; herfra har det et vestlig løp til Iddefjorden i Halden. Her følger Tistas dalføre og Iddefjordens ytre del samme øst-vestlige sprekkedal i grunnfjellet. Helt i sørøst har Enningdalsvassdraget, som har det meste av sitt nedbørfelt på svensk side av grensen, utløp i sørenden av Iddefjorden. Av vassdragene i Østfold bryter bare Glomma og Haldenvassdraget gjennom det store raet mellom Moss og Femsjøen.

Utenfor sørkysten ligger en omfattende skjærgård, særlig i Hvaler kommune. Mot Oslofjorden er skjærgården atskillig mindre utviklet og begrenser seg til kyststrekningen sør for Larkollen i Rygge.

Været i det tidligere fylket er preget av en viss terrengskjerming mot øst, og åpen beliggenhet mot Skagerrak og Oslofjorden i sør og vest. Herskende vind er fra nord til nordøst om vinteren, fra sør til sørvest om sommeren. Middeltemperaturen for januar er fra –3 til –5 °C, ytterst på kysten kommer den opp i ca. –1 °C. For juli er middeltemperaturen 16–17 °C.

Årsnedbøren er stort sett 700–800 millimeter, med maksimum sensommers eller om høsten. Det høyereliggende terrenget i øst gjør at det faller lite snø. Mild luft som lett trenger inn fra sjøen, gir ofte smelting. De mange fuktighetskildene innen det tidligere fylket og i dets umiddelbare nærhet forårsaker mye tåke, særlig høst og vinter.

Østfold ble tidlig bosatt. Funn på Høgnipen på grensen mellom Rakkestad og Sarpsborg (Skjeberg) er antakelig de eldste spor etter mennesker her i landet, 8000–10 000 år gamle. Funnene er gjort i ca. 160 meters høyde over havet, den tids strandkant. Fra kyststrøkene har man særlig tallrike funn fra steinalderen, på Kråkerøy i Fredrikstad således en rekke funn ca. 4000 år gamle; disse er funnet 20–25 meter over havet. Ved Hunnebunnen i Fredrikstad (Borge) har man de eldste spor av jordbrukskultur her i landet, 4000 år gamle.

Østfold var ved innføringen av regionreformen blant landets mest folkerike fylker trass i det beskjedne arealet, og i 2019 var således fylket nummer fem etter folketall mot nest minst etter areal (begge deler med unntak av Oslo). Fylket hadde dette året 5,6 prosent av landets folketall på bare 1,3 prosent av landets areal. Folkemengden var i særlig grad konsentrert til de ytre, sørvestre strøkene av fylket der en finner alle de tre største tettstedene i det tidligere fylket (regnet fra nordvest): Moss, Sarpsborg/Fredrikstad og Halden. I området mellom Halden og Moss, på og utenfor Østfoldraet (kommunene Halden, Fredrikstad, Hvaler, Sarpsborg, Rygge, Råde og Moss), bodde 77 prosent av fylkets folkemengde på 40 prosent av arealet i 2019. Bosetningen var mest spredt i øst langs Haldenvassdraget. Således hadde kommunene i grensetraktene mot Sverige (Rømskog, Marker og Aremark) med 22 prosent av arealet i Østfold bare 2 prosent av folkemengden i 2019.

I 2019 bodde 86,1 prosent av Østfolds folkemengde i tettsteder mot 82,2 prosent i landet som helhet, og Østfold er blant fylkene med høyest tettstedsandel. I 2019 hadde bare Oslo, Akershus og Rogaland en høyere tettstedsandel. Fylkets høye urbaniseringsgrad hang sammen med beliggenhet og næringsgrunnlag; dette skapte tidlig forutsetninger for industrialisering og oppkomsten av byer og tettsteder. Tidligere var særlig sagbruksvirksomhet og trelastutskipning, teglverk- og møllevirksomhet fremmende for byveksten.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det innledet en kraftig industrialisering som omfattet en rekke bransjer, men var særlig betydelig innen treforedlingssektoren, og dette førte til sterk befolkningsvekst i de sørvestre deler av fylket, særlig i Sarpsborg og Fredrikstad. Den bymessige bebyggelsen spredte seg tidlig ut i omegnskommunene, særlig langs Glomma mellom byene. Halden var fylkets største by (tettsted) frem til 1860-årene, da den ble forbigått av Fredrikstad, omkring århundreskiftet også av Sarpsborg. Moss har på 1800- og 1900-tallet hatt en relativt jevn befolkningsvekst, og var i 2019 det nest største tettstedet i fylket etter Sarpsborg/Fredrikstad, som nå er definert som ett tettsted i offisiell statistikk. Dette tettstedet har 113 622 innbyggere (2019) og er med dette landets femte største tettsted, etter Oslo, Bergen, Stavanger/Sandnes og Trondheim.

Fra 1890-tallet og de følgende tiårene oppstod en rekke tettsteder i de indre deler av Østfold; det første var Ørje med 234 innbyggere i 1890. De største tettstedene i 2016 var i denne delen av fylket Askim, Mysen og Spydeberg med henholdsvis 14 137, 6 443 og 5 691 innbyggere, alle tre med atskillig oslopendling. Av disse har Askim og Mysen ved kommunale egenvedtak (i henholdsvis Askim og Eidsberg kommunestyrer) blitt tildelt bystatus.

Utenom de sju navngitte tettstedene over hadde ni andre tettsteder i fylket i 2016 over 1500 innbyggere. Av disse ligger fire i indre deler av det tidligere fylket: Rakkestad var det største med 4 590 innbyggere; de øvrige var Skjønhaug (kommunesenter i Trøgstad), Tomter (i Hobøl) og Skiptvet (Meieribyen). De øvrige fem ligger i de sørvestre delene av det tidligere fylket: Lervik (ved Oslofjorden i Fredrikstad kommune), Ryggebyen (Halmstad), Spetalen (ved Oslofjorden i Råde, på grensen til Fredrikstad), Karlshus (kommunesenter i Råde) og Larkollen (ved Oslofjorden i Moss).

I mange kommuner i Østfold hadde ved regionreformen en stor andel av de bosatte yrkesaktive arbeid utenfor fylket, særlig i Oslo-området. Denne utpendlingen økte i de siste tiårene før regionreformen og bidro til at fylket kunne opprettholde en befolkningsvekst omtrent som for landet som helhet til tross for nedgangen i den tradisjonelle industrien.

Stor utpendling gjaldt særlig kommunene i indre Østfold, i første rekke kommunene langs Østfoldbanens østre linje, og kommunene i Mosseregionen. I sju av kommunene i Østfold hadde mer enn 1/4 av de bosatte yrkestakerne arbeid utenfor fylket i 2015; høyest andel hadde Hobøl med hele 62 prosent. Når det gjaldt Oslo-pendling lå den over 10 prosent i seks kommuner; Hobøl og Spydeberg hadde høyest andel med henholdsvis 22 og 20 prosent av de bosatte yrkestakerne i 2015. I absolutte tall hadde Moss dette året størst pendling både ut av fylket (4558) og til Oslo (2171).

Sykehuset Østfold har sykehusdrift på Kalnes i Sarpsborg og i Moss, og avdelinger i Fredrikstad, Halden, og Askim.

Østfold fylke drev 11 videregående skoler (2014) og en folkehøgskole (Skjeberg). For øvrig hadde fylket to private videregående skoler, to private folkehøgskoler (i Rolvsøy og i Moss) og en privat jordbruksskole (Tomb). I Halden lå fellesadministrasjonen for Høgskolen i Østfold med blant annet lærerutdanning, avdeling for ingeniør- og realfag i Sarpsborg og avdeling for helsefag i Fredrikstad (på Kråkerøy).

Det utkommer to dagsaviser i Moss og Fredrikstad, én i Sarpsborg og én i Halden; størst er Fredriksstad Blad. I Indre Østfold utkommer tre lokalaviser, en i Askim og to i Rakkestad. NRK har distriktskontor i Fredrikstad.

Østfold hadde etter Fredrikstads og Sarpsborgs kommuneutvidelser i 1990-årene 18 kommuner. Fylket hadde i 2013 i alt 58 sogn fordelt på 5 prostier og dannet sammen med Akershus (unntatt Asker og Bærum) Borg bispedømme. Fylket utgjorde 19 lensmanns- og politistasjonsdistrikter (herunder namsfogd i Fredrikstad), fem tingrettsdistrikter og ett politidistrikt (2013) svarende til fylket, med unntak av de seks kommunene Askim, Eidsberg, Spydeberg, Hobøl, Skiptvet og Trøgstad som hørte til Follo politidistrikt.

To jernbanelinjer går gjennom Østfold: Østfoldbanens østre og vestre linje. Vestre linje går fra Oslo sørover til Moss og via Fredrikstad til Sarpsborg, der den møter østre linje. Den fortsetter sørøstover gjennom Halden kommune og inn i Sverige ved Kornsjø. Østre linje grener av fra vestre linje på Ski og kommer inn like vest for Tomter i Hobøl. Den går over Askim mot sørøst til Mysen, der den bøyer mot sør til Sarpsborg. Alle gjennomgående persontog fra Oslo til Halden og Sverige går vestre linje, dobbeltspor Moss–Oslo.

De viktigste veiene i fylket er E6 fra Oslo gjennom Moss og Sarpsborg til Sverige ved Svinesund (motorveistandard gjennom hele Østfold), samt E18, som fra Oslo kommer inn i Østfold vest for Elvestad i Hobøl og går via Askim og Mysen inn i Sverige øst for Ørje (motorveistandard fra Knapstad østover til grensen; øst for Ørje med to kjørefelt). Fra E6 går sideveier til Fredrikstad og Halden, henholdsvis riksvei 110 og riksvei 21. Flere nord–sørgående riksveier binder de indre bygdene sammen med byene. Forbindelsene øst–vest i fylket er færre, noe som har sammenheng med bosetning og topografi; ikke minst danner Glomma en barriere. Fem steder går broer over Glomma: ved Fossum på E18, ved Vamma på fylkesvei 115 sør for Askim, to i Sarpsborg – den gamle broen over Sarpsfossen (nå fylkesvei 118) og den nye på E6 ved Sannesund – samt Fredrikstad bro (fylkesvei 110).

Moss har bilfergeforbindelse over Oslofjorden til Horten. Østfold har i alt seks riks- og fylkesveier til Sverige. Veinettet i fylket er tett, særlig utenfor raet, der bosetningen er tettest. Østfold hadde i 2013 4,6 prosent av det offentlige veinettet i landet mot 1,3 prosent av rikets areal og 5,6 prosent av folkemengden.

Moss Lufthavn Rygge åpnet for sivil flytrafikk oktober 2007 og nedlagt igjen november 2016.

Over Østfolds tollsteder har det tradisjonelt gått en betydelig utenrikshandel, noe som avspeiler fylkets tidligere betydelige industrivirksomhet. Denne gikk tilbake i flere tiår i takt med fylkets reduserte andel av landets industri, og i 2016 hadde Østfold 4,2 prosent av landets samlede eksport av varer, mot over 10 prosent på 1970-tallet. Andelen har stabiliserte seg de siste årene før 2020. Viktigste vareslag er kjemiske produkter og andre industriprodukter, og viktigste utførselssteder er Sarpsborg, Halden og Fredrikstad.

Østfoldmålet hører til vikværsk eller sørøstlandsk. Det viser nært slektskap med vestfoldmålet på den ene siden og med de tilgrensende svenske bygdemålene på den andre. Det er ganske stor ulikhet mellom de nordlige og de sørlige bygdene. Den viktigste forskjellen er at i nord (til og med Rakkestad) rår jamvektsloven, mens det i sør er e-mål: for eksempel infinitiv skrive – svara i nord, skrive – svare i sør (i sammenheng med Bohuslän).

I nord finnes også jamning: måså, hoso, sutu, svale. I sør har slike ord -e. Gamle diftonger er bevart i nord, men forenklet i sør, for eksempel i sten, grøt, røs. Nye diftonger er oppstått av vokal + g, mest i det sørlige området, der det heter for eksempel hæua, ‘hage’; bæua, ‘boge’; stæia, ‘stige’. I sørøst (Idd, Berg, Hvaler, Halden og til dels Borge og Skjeberg) er -(e)t bevart i bestemt form intetkjønn, for eksempel huset, og hele fylket har -(ə)t som redusert form av pronomenet det: se på't, ‘se på det’.

Substantivbøyningen i flertall kan sees av følgende eksempel: guttær – guttænə (i sør til dels guttane), jentər – jentənə (i de nordligste bygdene jentær – jentænə). Også presens av svake verber som kaste har -ær; denne endelsen er derfor karakteristisk for målet. Fortid av slike verber har -a: kasta (i motsetning til romeriksmål i nord, som har -ə her). I sør blir -a hevet til ä i utlyd: jentä, kastä. Nektingsadverbet heter entə eller ettə. Sterke sammendragninger kan gi uttrykk som jæ så‘ttə på’t, ‘jeg så ikke på det’. Av pronomener kan nevnes andre person flertall: de – dår, eiendomspronomenet dår – dårt – dårə; spørrepronomenet ikkən eller ekkən, ‘hvem, hvilken’.

Fylkesvåpenet, som ble godkjent i 1958, hadde en gull tredelt solstråle skrått opp mot en rød bakgrunn. Solstrålen stod her som symbol for soloppgangen, og motivet hentyder på fylkets navn og beliggenhet.

• Viken

• Lundeby, Einar: Østfoldmål, 1995, isbn 82-993615-0-8, Finn boken

• Pedersen, Ellen Anne m.fl.: Østfolds historie, 2003–2005, 4 b., isbn 82-91932-18-2, Finn boken