Slaget ved Stamford Bridge

Slaget ved Stamford Bridge sto 25. september 1066 ved den engelske landsbyen Stamford Bridge i North Yorkshire, ca. 12 km nordøst for York. Slaget ble utkjempet etter en norsk invasjon av England under kong Harald Hardråde og den engelske jarlen Tostig Godwinson. De engelske styrkene sto under ledelse av kong Harald Godwinson og slo de norske styrkene i slaget. Både Harald Hardråde og Tostig Godwinson falt der.

Kort tid etter slaget ble England invadert fra sør av hertug Vilhelm av Normandie, og kong Harald Godwinson ble beseiret og falt i slaget ved Hastings, 14. oktober samme år.

Slaget ved Stamford Bridge har av mange blitt sett på som sluttpunktet for vikingtiden.

I 1016 ble den danske kong Knut den mektige enekonge over England, og på den måten ryddet han det gamle angelsaksiske kongehuset av veien.

Etter Knut regjerte sønnene Harald Harefot (1035–1040) og Hardeknud (1040–1042). Sistnevnte hadde også vært konge i Danmark fra 1035, og inngikk i 1038 et forlik med den norske kong Magnus den gode om at den som levde lengst av de to kongene, skulle arve den andres rike.

Etter Hardeknuds død ble dermed den norske kong Magnus konge av Danmark, men i England kom et medlem av det angelsaksiske kongehuset, Edvard Bekjenneren, tilbake på tronen. Ifølge Morkinskinna krevde Magnus også England som arv etter Hardeknud, men ga fort opp dette kravet.

Kong Edvard døde barnløs i 1066, og ser ikke ut til å ha lagt noen plan for hvem som skulle følge ham på tronen. Hans nærmeste slektning var den unge grandnevøen Edgar Ætheling, men det var i stedet kong Edvards nærmeste rådgiver Harald Godwinson som ble valgt til konge av de engelske aristokratene.

Han fikk raskt to utfordrere: Hertug Vilhelm av Normandie, og den norske kongen Harald Hardråde, som hadde alliert seg med Harald Godwinsons landsforviste bror Tostig Godwinson. Ifølge senere historikere var grunnlaget for Harald Hardrådes krav på England avtalen mellom Hardeknud og Magnus den gode fra 1038.

Den angelsaksiske krønike forteller at Harald Hardrådes 300 skip møtte Tostigs 60 skip, og at de seilte opp elva Humber i september 1066. Etter et kort slag 20. september mot jarlene Edvin og Morcar inntok norske styrkene York, og de engelske jarlene flyktet. Den engelske kong Harald handlet imidlertid raskere enn Tostig og Harald Hardråde var forberedt på, og en overlegen engelsk hær møtte nordmennene 25. september, bare fem dager etter nordmennenes seier mot Edwin og Morcar.

Slaget ved Stamford Bridge var kort og hardt. Ifølge Snorre Sturlason var den norske hæren delt, og enkelte soldater manglet brynjer og annet utstyr. Likevel ble engelskmennene gitt hard motstand.

Den angelsaksiske krønike, forelegg C, forteller at en av nordmennene forsvarte broa som skilte de to hærene slik at engelskmennene verken kunne få seier, eller krysse broa for å møte den norske hæren. Piler bet ikke på ham, men en av de engelske soldatene snek seg under broa og stakk nordmannen nedenfra så den engelske hæren kunne krysse broa trygt og slaget kunne ta til.

Snorre forteller at den norske hæren fylket seg og gikk i skjoldborg. De engelske styrkene gikk til angrep og trakk seg raskt tilbake, for slik å lokke nordmennene til å bryte skjoldborgen. Da gikk engelskmennene til angrep på nytt og gjorde lettere skade på den norske hæren. Harald Hardråde falt, ifølge Snorre, relativt tidlig etter å ha fått en pil i strupen. Tostig tok deretter opp det norske banneret og fortsatte kampen. Selv om nordmennene etter hvert mottok forsterkninger under Øystein Orre, gikk Harald Godwinson seirende ut av slaget. Der falt Tostig Godwinson og mange norske stormenn med ham.

Harald Hardrådes sønn, Olav Kyrre, var med invasjonshæren uten å ta del i selve slaget, men han fikk lov til å ta med seg farens lik tilbake til Norge. Enkelte engelske stormenn fulgte også Olav tilbake til Norge, deriblant Skule kongsfostre.

  • O‘Keeffe, K.O. (red.) (1983). The Anglo-Saxon Chronicle, MS C. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Snorre Sturlason. (1979), Heimskringla, utg. ved F. Hødnebø og H. Magerøy, bd. 1–2 i Norges kongesagaer.
  • Flokenes K. (overs.) (2001). Morkinskinna. Hafrsfjord: Erling Skjalgssonselskapet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.