I Norge kan navn på gårder deles i to hovedtyper: naturnavn og kulturnavn.

Til naturnavn hører både meget gamle og ganske unge navn. Innenfor et område er usammensatte navn ofte eldre enn sammensatte (f.eks. Berg og Ramberg), og navn i ubestemt form er ofte eldre enn de samme i bestemt form (f.eks. Vik i motsetning til Vika).

Kulturnavn gjenspeiler dyrking og samfunnsorganisasjon. Sammensetninger med gudenavn som Frøy, Odin og Tor, eller bare Gud, som forledd kan ha vært religiøse sentre, og de  er da trolig fra etter folkevandringstiden, ca. 400–ca. 600 e.Kr. Vanlige etterledd i slike sakrale stedsnavn er hov og åker (TorshovOnsåker).

Noen etterledd som vin, heim, stad, by/, land, set og rud forekommer spesielt ofte. Man snakker gjerne om De store navneklassene. Langt på vei har det lykkes å ordne navneklassene kronologisk, og det er også i stor grad enighet om hvor gamle de er. Tidfesting av stedsnavn kan likevel bli usikker på grunn av en rekke forhold, for eksempel ved at yngre navn kan være oppkalling etter eldre.

Ett av de eldste av disse etterleddene er vin, et gammelt ord for eng eller beite, brukt i ca. 1000 navn i Norge (f.eks. Hovin og Skodvin, men oftere i omdannede former på -en, -n, -e, -i og -a: Bergen, Bryn, Ullern, Høvre, Grini, Nesta).Vin finnes også ofte usammensatt, da oftest i flertallsform som Vinje, Vinjar.

Vin-navnene tilhører i all hovedsak perioden før vikingtid, og mange kan dateres til de første århundrene av vår tidsregning.

Om lag like gammelt som vin er navneleddet heim,  som også er brukt i ca. 1000 norske navn.

Heim framstår nå ofte  som -um (Bærum) eller -eim (Seim), men også som -im (Askim) eller  -em (Sem). -um formene er imidlertid falt sammen med yngre navneformer i dativ flertall som Torpum og Haugum.

Også navnene på -land og -stad tilhører i all hovedsak førkristen tid. Langt de fleste av de cirka 2000 norske land-navnene finnes på Sørlandet og Vestlandet. De om lag 2500 norske stad-navnene er derimot spredt over hele landet nord til Troms, men aller vanligst er de i de indre bygdene på Østlandet og i Trøndelag.

Navnene er vanlige også i Sverige (ca. 2000), mens det i Danmark bare er ca. 220. På Island er dette det vanligste navneleddet med ca. 1160 forekomster (-staðir). Dette viser at navneklassen var produktiv i perioden før og under vikingtida.

-set finnes i ca. 900 navn, flest fra Sunnfjord og nordover til Nordland  og på Østlandet, særlig i Mjøsbygdene. Navneleddet har vanligvis vært forklart som bosted, men nyere forskning tyder på at det opprinnelig har vist til en type slåttemark. Også disse navnene tilhører særlig vikingtida.

Det samme gjelder de om lag 950 norske navnene på -by (østnorsk form)og -bø (vestnorsk), som betyr gård, gårdpart eller dyrket del av nedlagt gård, i noen tilfeller grend eller bygd. De ca. 120 usammensatte By og er oftest langt eldre enn de sammensatte. Etterleddet -by er også utbredt i Sverige (ca. 3400 navn) og i Danmark (ca. 650), og det er et viktig kjennetegn på nordisk bosetning i Storbritannia.

Navn som viser til jorddyrking, kalles vekstnavn eller oppgangsnavn.

Langt det vanligste er Rud/-rud (og Rød/-rød), med ca. 3000 gamle navn i Norge og nesten like mange i Sverige. Med få unntak finnes de norske navnene på Østlandet, og aller flest er det i Østfold (ca. 760) og Akershus (ca. 600). Svært mange har et personnavn som forledd, mange av dem navn som kom i bruk etter trosskiftet på 1000-tallet.

De aller fleste rud-navnene stammer fra kristen høymiddelalder. Rud betyr rydning, og etter nedgangstidene som fulgte Svartedauden 1349–50,  dukker navnetypen opp igjen på 1600-tallet. Om lag 2000 nye navn kom til i løpet av de neste 250 årene.

Etter Svartedauden ble mange gårder liggende øde, og i noen tilfeller ble navnet glemt. Da disse ble tatt opp igjen, fikk de ofte navn som Ødegården, Øydgard(en), Aune(t) og lignende. Fra 1500-tallet og utover kommer en ny vekst med til dels andre vekstnavn enn det gamle -rud, for eksempel Rydningen, Rønningen. Andre kan vise til dyrkingsmåte, for eksempel svebruk (Brenna, Svea, Bråten), alder (Ny-), oppdeling av en større gård (f.eks. Øver-, Ner-, Sør- osv.) eller bosetning på deler av en gård (Hagen, Lykkja, Jordet) eller til beliggenheten (Bakken, Haugen osv.). Husmannsvesenet på 1600-, 1700- og 1800-tallet viser seg blant annet i navn på -eie, -stua med navnet på hovedgården som forledd, og -plass(en), -plasset, gjerne med et personnavn som forledd.  

  • Norske gårdsnavn er samlet i Norske Gaardnavne (19 bd., 1897–1936), som behandler om lag 70 000 bostedsnavn, derav ca. 50 000 gårdsnavn. Her følges hvert gårdsnavn historisk ned gjennom tidene og får sin språklige forklaring. Verket ble påbegynt av Oluf Rygh, ved hans død ble utgivelsen fortsatt av blant andre broren, Karl Ditlev Rygh, på grunnlag av Ryghs manuskript.
  • De enkelte avledningsendinger -vin, -heim osv. er behandlet i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder; både disse og enkeltnavn i Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.