Milorg er navnet på den militære motstandsorganisasjonen i det okkuperte norske området i årene 1940–1945, som gjennom vedtak i Forsvarsrådet den 20. november 1941 ble anerkjent av regjeringen og lagt direkte under Hærens overkommando (fra februar 1942 Forsvarets overkommando).

Alle som arbeidet med militær forberedelse til frigjøringskampen i det okkuperte området ble oppfordret til lojalt å underordne seg organisasjonen, og de skulle betrakte seg som stående under militær kommando. Milorg hadde hele tiden det samme hovedmålet; å bygge opp et militært apparat som kunne medvirke innenfra når landet ble befridd. Virksomhetens art, omfang og mer presise målsettinger måtte rette seg etter krigens gang ute og de praktiske muligheter hjemme.

Etter felttoget i 1940 ble det gjemt bort våpen en rekke steder, og isolerte grupper oppstod omkring i landet. Etter hvert som kreftene ble samordnet, tok Milorg form av en beredskapsorganisasjon med fem distrikter, som fra 1942 ble omstilt til mindre enheter (23 distrikter som var inndelt i avsnitt, områder, grupper og lag).

I den første perioden var hovedformålet å bygge opp en pålitelig styrke som kunne mobiliseres når de allierte vendte tilbake, men som ikke gikk til aksjon på egen hånd.

Tyske mottiltak førte til store opprullinger, blant annet sommeren og høsten 1941. Store deler av Milorg måtte stadig reorganiseres. Sommeren 1942 kom en ny opprullingsbølge, og tyske gjengjeldelsestiltak var meget strenge. I denne midtfasen utviklet Milorg seg i nye retninger med bedre sikkerhetstiltak og mer effektivt samarbeid med frie norske og med allierte styrker.

Britene så først med skepsis på Milorg og foretrakk å operere på egen hånd, men dette viste seg uhensiktsmessig, og i krigens sluttfase var samarbeidet meget fortrolig.

Det okkuperte Norge hadde godt samband med Storbritannia via Stockholm, luftveien, over Nordsjøen og ved hjelp av hemmelige radiosendere.

Ved kapitulasjonen var 69 hemmelige sendere i arbeid. Dette kom Milorg til gode. I annen halvdel av krigstiden, og spesielt det siste året, ble store krefter satt inn for å bringe frem våpen, utrustning, sambandsutstyr og personell med blant annet over 1100 britiske og amerikanske innflyginger med mer enn 700 vellykkede slipp.

Før jul 1944 hadde Milorg nådd en styrke på om lag 33 000 jegere. Noen var meget høyt utdannet, enkelte deltok i aksjoner sammen med kommandosoldater fra Storbritannia. Ganske mange ble etter hvert forlagt i celler, i full beredskap, og fra årsskiftet 1944-1945 også i store forlegninger.

Etter at det i løpet av 1943 ble bestemt at de allierte tok sikte på å avgjøre krigen på kontinentet, uten invasjon i Norge, fikk Milorg direktiv om å innstille seg på de oppgaver som ville melde seg ved tysk kapitulasjon i Norge. Organisasjonen skulle opprettholde ro og orden, hindre ødeleggelser av norske verdier som bedrifter og kommunikasjoner og assistere de norske og allierte styrker som kom inn.

Ved slutten av krigen var det om lag 350 000 tyske soldater i det okkuperte Norge. Milorg fikk tillatelse til å gå til aksjon mot troppetransporter, og utvidet adgang til sabotasjeaksjoner. Fra august 1944 steg aksjonsvirksomheten sterkt, med sabotasjehandlinger så godt som hver eneste dag.

Sentralledelsen hadde instruert om at Milorg, og Hjemmestyrkene i det hele, skulle opptre etter folkerettens regler, med tydelige kjennetegn, og med ordnede kommandoforhold. I 1945 ble det i prinsippet avgjort at Milorg skulle behandles som en militær enhet. Tysk politi fortsatte likevel med torturhandlinger mot jegere. I kapitulasjonsdagene mobiliserte Hjemmestyrkene om lag 48 000, for en vesentlig del fra Milorg. Milorg ble også grunnstammen i Heimevernet etter krigen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.