Det norske forsvarets over tusenårige historie er nært knyttet både til framveksten av det norske rikskongedømet i perioden 900—1350, til nasjonal selvhevdelse etter 1814 og til unionskonflikten med Sverige i årene 1895—1905, som endte til slutt med et fredelig brudd. Den norske rikskongedømmet fikk et militært grunnlag i leidangen på 900- og 1000-tallet, og i en utviklet hirdorganisasjon og en større elitehær på 1200-tallet. Imidlertid er det først med vedtaket i 1628 og iverksettelsen i 1640-årene at det ble etablert en egen norsk hær. Under unionen med Sverige, mellom 1814 og 1905, hadde Forsvaret en sentral rolle i nasjonsbyggingen og i moderniseringen av landet. Både gjennom verneplikten og gjennom de militære skolene bidro Forsvaret til å forme forestillingen om en nasjon av nordmenn.

Med unntak av en kort periode på 35 år, mellom 1905 og 1940, da det selvstendige Norge var nøytralt, har det norske forsvaret i større eller mindre grad alltid inngått i allianse, eller vært samordnet, med andre lands forsvar: Danmark fra slutten av 1300-tallet til 1814, Sverige fra 1814 til 1905 og Storbritannia fra 1940 til 1945. Etter andre verdenskrig har det norske forsvaret vært preget av alliansen med USA i NATO, rettet mot Sovjetunionen/Russland. Det norske forsvaret har derfor ofte vært utformet i tråd med disse landenes og alliansenes militære behov og krav, i like stor eller større grad enn med Norges egne.

Forsvaret har gjennom hele sin historie langt oftere blitt satt inn i operasjoner utenlands enn i forsvaret av Norge her hjemme. De aller fleste norske fotsoldater, sjøfolk og flygere som har mistet livet under operasjoner eller øvelser, enten de bukket under for sykdom eller falt i strid, har dødd utenlands. Et stadig tilbakevendende tema i debatten om det norske forsvaret de siste 400 år, fra 1600-tallet og fram til i dag, har derfor vært avveiningen mellom forsvar hjemme og bidrag til unionens eller alliansens fellesforsvar.

Før 1600

«Strax om Høsten bød Kong Magnus Leding ud over hele Trondhjem.»
Leidangen slik Halfdan Egedius forestilte seg den da han illustrerte Magnus den godes saga i 1899-utgaven av Snorre Sturlassons Heimskringla.

Den første norske forsvarsorganisasjon, leidangen, kom i stand på 900- og 1000-tallet. Håkon den gode har i sagatradisjonen fått æren for grunnleggelsen av leidangen på Vestlandet, men flere konger har vært engasjert i utbyggingen i de ulike landsdelene og det tok tid å få ordningen innarbeidet. På Østlandet kan både danske og norske konger har stått bak. Langs hele kysten, så langt inn i landet «som laksen gikk», skulle en skipreide utruste ett skip med mannskap. Leidangen var både hær og marine. Formålet var å hindre danskekongen i å skaffe seg overhøyhet over Vestlandet og Trøndelag. På 1200-tallet var det 126 skipreider fra Sunnmøre til Agder.

Leidangen ble også brukt når kongene skulle på hærtokt utenlands, som da kong Håkon Håkonsson dro på en straffeekspedisjon langs vestkysten av Skottland i 1263.

Det norske militære systemet i middelalderen hadde solid forankring både i bøndenes tjenesteplikt og i et løsere organisert aristokratisk element med tradisjoner tilbake til kongens hird. Alt i siste del av 1100-tallet ble det vanlig utskrive skatt som svarte til proviantytelsen, isteden for å by ut leidangen. Dette er bakgrunnen for leidangsskatten, og viser at mindre profesjonelle aristokratiske hærstyrker egnet seg bedre i mange militære oppgjør i borgerkrigstiden (1130–1240) enn bondeflåten.

I hirdskråen (hirdloven) av 1273 etablerte kong Magnus og det norske aristokratiet en elitehær gjennom en overenskomst. Den bygde på hærfølgene til syslemenn og lendmenn, og kan ha bestått av 1200 mann. Lendmenn, syslemenn og andre veitslemenn tok på seg å stille hirdutrustede menn på egen kost til kongens disposisjon om landevernet trengte, men bare for tre måneder om gangen. Ellers var store deler av det aristokratiet knyttet til hirdorganisasjonen på 1200-tallet både med militære og adminstrative oppgaver. Elitehærreformen viste at leidangen med bønder som mannskap hadde klare begrensninger, selv om denne flåten ofte ble utkalt til krig mot Danmark i 1280- og 1290-årene.

Leidangen ble ikke nedlagt etter 1300. I 1393 kalte dronning Margrete ut leidangen fra enkelte østlandsbygder til forsvar mot angrep fra Hansaforbundet som på dette tidspunkt lå i krig med Danmark-Norge. I det nordlige Norge var leidangen fortsatt i bruk i lokalforsvaret kanskje helt fram til tidlig på 1600-tallet.

Borger og festninger

Sverresborg Bergen
Sverresborg i Bergen fra slutten av 1100-tallet er en av de eldste steinborgene i Norge.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Riddervesen, i form av rustningskledde krigere til hest, fikk ingen stor utbredelse i Norge. Og med unntakene i Jølster og på øya Isegran nederst i Glomma var stort sett bare kongen og biskopene som hadde ressurser til å bygge borger. Middelalderens største norske kongeborg lå på Slottsfjellet i Tønsberg. På 1200-tallet ble Bergenhus bygget, og Håkon 5. Magnusson anla i 1299 borgen Akershus på Akersneset i Oslo.

Båhus festning, fra 1208, på en øy i munningen av Göta elv på grensen mot Sverige kom til å spille en sentral militær rolle for Norge gjennom hele middelalderen og var på 1400-tallet Danmark-Norges sterkeste festningsverk. Fram til slutten av 1500-tallet fantes ingen profesjonelle soldater i fredstid i Norge. Forsvaret var preget av improvisasjon.

Militærmakten besto av det bevegelige landforsvaret – hæren, det faste landforsvaret – festningene og flåten. Det fantes ikke noe permanent utbygget bevegelig landforsvar. I de len som hadde en festning var den sete for lensherren og dermed også sentrum for den sivile forvaltningen.

Kalmarunionen og sjuårskrigen

Båhus festning
Båhus var en av Norges viktigste festninger.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Frederik II erobrer Älvsborg

Den nordiske sjuårskigen ble innledet med at danske styrker inntok Älvsborg i 1563.

Tiden etter 1389 var preget av Norges inntreden i Kalmarunionen med Danmark og Sverige, som ledet til at Norge ble underlagt den danske kongen fra 1537. Helstaten Danmark-Norge var først og fremst en sjømakt. Den dansk-norske fellesflåten ble etablert i 1510 under kong Hans. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter gjorde det nødvendig å hevde dobbeltmonarkiets interesser på sjøen. Det norske bidraget besto først og fremst av mannskaper.

Under den nordiske sjuårskrigen fra 1563 fikk landforsvaret økt betydning, noe som la grunnlag for utviklingen av et reelt norsk forsvar på 1600-tallet. I 1564 erobret Sverige Jämtland, Härjedalen og Trondheim. Lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, gjenerobret Trondheim ved hjelp av en raskt sammenkalt bondehær. Og da svenskene i 1567 angrep Østlandet, motstod en modernisert Akershus festning beleiring og kanonild, og Oslos borgere brant ned sin egen by.

Krigen tok slutt i 1570, og Norge hadde fått erfare hva krig var med plyndring, nedbrenning av bygder og byer og bruk av skytevåpen hadde gjort stor skade i flere landsdeler. Men den viste også at det var mulig å reise et effektivt invasjonsforsvar ved å kalle ut bønder og byfolk til krigstjeneste.

1600-tallet

Hannibal Sehested

Kong Christian 4s svigersønn, stattholder Hannibal Sehested (1609-1666) bygde opp og organiserte en norsk hær i 1640-årene.

Fehmarn 1644

Den svenske feltmarskalken Lennart Torstensson gikk inn i Jylland i 1643. Året etter stod et sjøslag ved øya Fehmarn (i dag tysk) rett sør for Lolland, hvor Danmark-Norge gikk på et stort nederlag.

Av .

1600-tallet var hundreåret da det norske forsvaret fikk sin reelle fødsel, både til lands og til vanns. Kong Christian 4 etablerte en norsk hær, som kom på plass i 1641, og styrket fellesflåten til å bli blant Nord-Europas sterkeste. Fra 1650 var det opprettet faste militære avdelinger med sjefer som hadde offisersstilling som levebrød.

Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for dobbeltmonarkiet. I flåten var det flere norske offiserer og mannskaper enn danske. Mellom 1600 og 1690 ble nesten 22 500 nordmenn tatt ut til tjeneste i fellesflåten. Med Christian 4s Norske Lov av 1604 ble alle våpenføre menn, i praksis bøndene, pliktige til militærtjeneste etter mønster av middelalderens leidang.

Men dette førte også til at Norge ble trukket inn i de nordeuropeiske krigene. Soldatene og offiserene fikk viktig stridserfaring, men 1600-tallet ble også århundret da Norge for godt måtte avse Bohuslän, Jämtland og Härjedalen. Selv Trondheim var en stund erobret av svenskene, noe som viste behovet for å etablere et bedre festningsverk mot øst. Disse festningene ble viktige i forsvaret mot Karl 12s felttog og Den store nordiske krig i det følgende århundret.

I 1625 gikk Christian 4 inn i trettiårskrigen, som ble en fiasko. Han godkjente opprettelsen av egen norsk hær 18. januar 1628, som regnes som den norske hærs fødselsdag. Den ble en ren norsk institusjon i dobbeltmonarkiet, og var en legdshær med 7000–8000 mann. I 1629 var trettiårskrigen over for kong Christians vedkommende, og Sverige fremgang under Gustav Adolfs gjorde Sverige til en stormakt.

Ved Bysjön i Värmland 22. desember 1644, i det som på norsk side ble kalt Hannibalfeiden (1644–1645), oppnådde den nye norske hæren sin første seier i en regulær trefning. Men ved freden i Brömsebro 1645 måtte Norge igjen avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige. Fredrik 3 forsøkte å gjenerobre disse under Krabbekrigen i 1657–1658 og Bjelkefeiden i 1658–1660, men da Carl Gustav truet København måtte Norge avstå Trondheims len og Bohuslän til Sverige ved freden i Roskilde. Norge var delt i to frem til Trondheim ble gjenvunnet ved freden i København i 1660. Tapet av Bohuslän og Halland skapte en mye større geografisk avstand mellom Norge og Danmark og bidro til at Norge etter hvert fikk en mer selvstendig stilling i unionen, særlig i krisetider.

Under den skånske krig rykket stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve med en hær på rundt 12 000 mann i 1676 inn i Bohuslän, og beleiret deretter Göteborg. Året etter beleiret han igjen Marstrand, men fredsforhandlingene i 1679 ble grensene som før. Krigen var i stor grad blitt ført utenfor Norges grenser, og Gyldenløvefeiden var første og siste gang den norske hæren deltok i angrepskrig i utlandet.

Etter tapet av Bohuslän ble Fredriksten festning den dominerende grensefestningen i sørøst. I tiden frem mot år 1700 ble så hele grenselinjen nordover mot Elverum befestet med Kongsvinger festning, Christiansfjeld festning og en rekke mindre festninger og skanser ved Blaker, Basmo og Flisa. Ved Glommas utløp dekket Fredrikstad festning både mot sjøen og på landsiden. Akershus, Bergenhus og Kristiansand festning ble forsterket, og i Stavern sto et fort ferdig i 1679. I Trondheim ble Nidelven utnyttet som et naturlig hinder og Kristiansten festning ble anlagt for å hindre en fiende å sette seg fast her oppe hvorfra han kunne beskyte byen med artilleri.

1700-tallet

Seieren ved Narva
Den store nordiske krig (1700-1721) stod mellom Sverige på den ene siden og blant andre Russland og Danmark-Norge på den andre. I starten av krigen var Sverige fortsatt en stormakt, men krigen endte med tap for svenskene. Bildet viser svenskenes seier slaget ved Narva i 1700, det første slaget i krigen, slik Gustaf Cederström forestilte seg det i 1905.
Av / Nationalmuseum Stockholm.
Tordenskjold i Dynekilen
Slaget i Dynekilen i 1716 er et av de mest berømte slagene i norsk historie. Her nedkjempet Peter Wessel Tordenskjold 29 svenske skip, til tross for at han selv bare hadde syv. Resultatet ble at Karl 12 trakk felttoget sitt tilbake. Maleri av Carl Neumann.

Den store nordiske krig førte til et svekket Sverige og russisk hegemoni over Nord-Europa og Østersjøområdet. Kommanderende general for den norske hæren, von Wedel, var ved krigsutbruddet sterkt kritisk til hærens tilstand, og i 1705 vedtok kong Fredrik 4 en kraftig opprustning. Fra 1707 var tjenestetiden ti år «og derover», og i tillegg til enkel søndagseksersis på kirkebakken skulle alle kompanier og bataljoner ha en ekserserplass til årlige øvelser. I løpet av 1703 og 1704 kom det også særskilte bestemmelser for utskrivning til sjøetaten. Kysten fra svenskegrensen til Nordland, i en avstand av en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordbunnen, ble alle menn mellom 16 og 50 år rulleført. I 1709 var 8000 mann rulleført i flåten.

Det meste av den militære aktiviteten fram til 1716 foregikk til sjøs, i form av omfattende konvoitrafikk for å sikre forsyningslinjene over Skagerrak og Nordsjøen. Det var i disse operasjonene den unge Peter Wessel, senere adlet under navnet Tordenskiold, første gang framsto som en kreativ og uredd leder til sjøs. Ved slaget i Dynekilen 8. juli 1716, mens Karl 12 forsøkte å innta Christiania, erobret Tordenskiold en hel svensk transportflåte underveis til Halden med artilleri og forsyninger. Da svenskene igjen forsøkte å innta Norge i 1718 ble Karl 12 drept av en tilfeldig kule ved Fredriksten festning, og 3000 svenske soldater døde i en snøstorm på vei tilbake fra Trøndelag.

Mellom 1758 og 1763, under den europeiske sjuårskrigen (1756–1763), ble en vaktstyrke på 24 000 mann sendt til Sleswig-Holstein. En stor del av disse var norske, og 3000 av dem døde av sykdom under beredskapstjenesten. Da Sveriges kong Gustav 3 i 1788 angrep Russland, og Danmark-Norge fulgte opp med å erklære Sverige krig i henhold til landets traktatforpliktelser, rykket en norsk styrke på 10 000 mann inn i Bohuslän. Bare åtte norske soldater mistet livet, men mellom 1500 og 3000 mann døde av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, mangelfullt utstyr og dårlige klær og sanitære forhold. Felttoget fikk den lite flatterende betegnelsen tyttebærkrigen, et uttrykk for at soldatene fikk så dårlig forpleining at de måtte livberge seg på skogens bær, men også på at samtiden betraktet felttoget mer eller mindre som en farse.

Utover på 1700-tallet ble hæren gradvis mer norsk, og i 1750 ble Krigsskolen, Den frie matematiske skole, opprettet. I 1785 ble den første norske underoffisersskole opprettet, og i 1772 ble kommandospråket norsk. Sjøoffiserer ble derimot utdannet i København under hele unionstiden.

Fra 1800 til 1814

Christian August

Etter det britiske ranet av den dansk-norske flåten i 1807 og den påfølgende britiske blokaden, ble Norge isolert fra Danmark. Det ble derfor opprettet en norsk regjeringskommisjon, en midlertidig norsk regjering, ledet av prins Christian August. Andre medlemmer var Enevold Falsen og Herman Wedel Jarlsberg. Prins Christian August ble senere valgt til svensk kronprins under navnet Carl August, men døde kort tid etter. Bildet viser Christian August/Carl August som svensk kronprins, maleri av Per Krafft, 1809.

Revolusjonskrigene fra 1792 og utover, mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner under britisk ledelse, tjente til å begynne med Danmark-Norge godt. Men etter hvert ble de krigførendes kapring og oppbringelser med tap av skip og last et økende problem, og dobbeltmonarkiet måtte til slutt oppgi nøytralitetspolitikken.

Dermed ble de første 14 årene av 1800-tallet ble dramatiske for Norge. Da Napoleonskrigene brøt ut, dannet de to nordiske land et mer omfattende væpnet nøytralitetsforbund hvor også Russland og Preussen var med. Da reagerte Storbritannia, som betraktet forbundet som en utfordring mot britisk dominans til sjøs, og det blodige slaget på Københavns red 2. april 1801 endte over 2000 døde og sårede, og mange ødelagte skip på begge sider.

Slaget på reden skapte frykt i Norge for britiske angrep på kysten. I 1801 ble det etablert et kystvern, og mellom 1801 og 1814 ble det anlagt rundt 100 kystbefestninger med tilsammen over 1000 kanoner. De aller fleste befestningene lå i Sør-Norge, men kystfort ble også anlagt i Bodø, Tromsø og Hammerfest.

I november 1806 kunngjorde Napoleon fastlandssperringen av Storbritannia, som forbød alle europeiske stater å handle med landet. Som svar forbød britene nøytrale skip å anløpe fiendtlige havner og begynte å visitere alle handelsskip de kom over. Da danskekongen avslo å gå i allianse med Storbritannia i 1807 bombarderte britene København, og 7. september kapitulerte de danske forsvarsstyrkene. Den britiske flåtestyrken seilet av gårde med 15 danske linjeskip, 15 fregatter og et stort antall mindre fartøyer, og Danmark-Norge gikk i allianse med Napoleon. Dette såkalte Flåteranet i 1807 satte punktum for Norges felles sjøkrigshistorie med Danmark. Heretter måtte Norge og Danmark sørge for sine sjøforsvar hver for seg.

Perioden fra 1807 til 1814 var preget av nærmest kontinuerlig krig. Bare i løpet av 1807 gikk 533 skip, mer enn en tredjedel av handelsflåten, tapt, og den britiske sjøblokaden førte til sult og nød i Norge. I 1812 fant Norgeshistoriens kanskje mest berømte sjøslag, slaget i Lyngør, sted, da sjøforsvarets eneste fregatt, den nybygde stolthet Najaden ble senket og 136 nordmenn mistet livet.

Men også i Nord-Norge kom det til sjøslag, særlig fordi landsdelen bedrev utstrakt pomorhandel med russere for å forsyne Norge med korn. I årene 1810 til 1812 ble det derfor sendt marinestyrker nordpå for å beskytte fiskeriene, skjerme korntilførselen og forsvare befolkningen mot britisk plyndring. Under «Slaget på Pølsehavna» i Tromsø i 1812 klarte en liten norsk eskadre å hindre at britene fikk tilgang til kornlagrene i byen. Trefningen ble den siste britiske aksjonen i norsk indre farvann under Napoleonskrigene.

Etter Russlands erobring av Finland og fremrykk mot Sveriges i 1809 abdiserte kong Gustav 4 Adolf 13. mars, og den begrensede krigen mellom Norge og Sverige som brøt ut året før tok slutt. I mai 1810 etter ble en av Napoleons marskalker, Jean-Baptiste Bernadotte, valg til tronfølger i Sverige, under navnet Karl Johan. Etter Napoleons nederlag i Russland i 1812, arbeidet han målbevisst for å bringe Norge inn under svensk styre, som erstatning for Finland.

Grunnlov, løsrivelse og union

Minnestein over kampene ved Trangen
Under krigen mot Sverige i 1808-1809 greide norske styrker å stanse en svensk bataljon på vei inn i Norge ved Trangen nær Kongsvinger. Bildet viser en minnestein over slaget.
Christian Frederik
Christian Frederik ble norsk stattholder i 1813, og deretter norsk konge på Eidsvoll året etter. Maleri av Johan Ludwig Lund, 1813.

I mai 1813 hadde kong Fredrik sendt sin fetter, prins Christian Frederik, til Norge som stattholder og øverstkommanderende. I et forsøk på å forhindre avståelsen til Sverige kalte han inn til riksforsamlingen på Eidsvoll, der Grunnloven ble underskrevet og Christian Frederik lot seg velge til konge av Norge. Dette var i strid med Kieltraktaten og brudd på gjeldende folkerett. Spørsmålet var om Sverige ville gripe inn og sikre seg Norge med makt. Christian Frederik opprettet også et eget sjøkrigskommissariat ledet av kommandør Jens Schow Fabricius. 12. april 1814 regnes derfor som det norske sjøforsvarets fødselsdag.

For å sikre seg kontrollen over Norge angrep Karl Johan i sør fra Bohuslän med 45 000 mann støttet av flåteavdelinger på sin venstre flanke, kombinert med en avledningsmanøver fra Jämtland og Värmland. Den svenske flåten, med linjeskip og fregatter, skonnerter og kanonsjalupper, var overlegen i forhold til den norske sjøstyrken; de ville ikke ha noen gjentakelse av Tordenskiolds kupp i Dynekilen 1716.

De norske styrkene kom raskt i ubalanse og ble tvunget tilbake fra stilling til stilling. Bare Fredriksten holdt stand til krigens slutt. 1814-krigen hadde karakter av en jevn svensk framrykking, bare avbrutt av mindre oppholdende kamper. Karl Johan var opptatt av at krigen ikke måtte føre til så stor grad av uforsonlighet fra norsk side at det ville gjøre det vanskelig å styre Norge.

Etter forhandlinger i Moss ble det sluttet våpenstillstand 14. august, og enighet om at et ekstraordinært storting skulle tre sammen og forhandle om vilkårene for en union. Skuffelsen og raseriet over den norske militære toppledelsen var enorm. Både i hæren og sjøforsvaret var det tilløp til mytteri. Det ekstraordinære stortinget trådte sammen 7. oktober 1814, og konkluderte med at det var nytteløst å gjenoppta kampen. Stortinget var «omringet av bajonetter»: 15 000 svenske okkupasjonssoldater sto oppmarsjert nær hovedstaden under forhandlingene. Først etter at Stortinget 20. oktober vedtok å gå inn i unionen, ga Karl Johan ordre om tilbaketrekking, og 4. november ble han valgt til norsk konge.

Grunnloven av 4. november ble en modifisert Eidsvollsgrunnlov tilpasset svensk overstyre, men hvor Norge fikk beholde egne statsinstitusjoner som nasjonalforsamling, domstoler, politi og forsvar. Men unionen mellom Norge og Sverige var også en militær allianse. Norge beholdt likevel sin egen hær og marine og Stortinget vedtok forsvarsbudsjettene, og sa nei til gjensidig borgerrett og felles norsk-svensk offiserskorps. Orlogsflåten kunne derimot også benyttes av kongen i såkalt «angrepskrig» og var slik den eneste del av det norske forsvaret som uten videre kunne brukes som instrument for unionsrikenes felles aktive utenrikspolitikk.

Fra 1814 til 1880

Kongsvinger festning

I 1814 lå den norske hæren klar langs grensen. Man regnet med at svenskene ville angripe grensen ved Kongsvingerområdet, slik som i 1808, og nordmennene samlet derfor styrkene sine der. Svenskene angrep imidlertid lengre sør, og de norske styrkene ble tvunget tilbake. Slaget ved Matrand i Eidskog var en av få norske seire. Bildet viser Kongsvinger festning .

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
17. mai-grunnloven, s. 33
17. mai-grunnloven fastslo at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt. Bildet viser 17. mai-grunnlovens side 33, med flere av Eidsvoll-mennenes segl og underskrifter.

Forsvarets stilling under unionen med Sverige var preget av at Norge nå var i union med sin historisk fremste fiende. I de første 15 årene av unionen var stattholderembetet besatt av svenske aristokrater bosatt i Christiania. De hadde mye makt og brukte makten til å forme det norske forsvaret etter Sveriges behov. Landforsvaret ble nedprioritert og sjøforsvaret forsøkt styrket, men først og fremst med svenske interesser i tankene. Totalt sett skjedde imidlertid en kraftig nedrustning, i tråd med utviklingen i resten av Europa etter Napoleonskrigenes slutt. Men i tillegg til Fredriksten ble Vardøhus festning bevart, av frykt for russisk aggresjon.

Det ble en stadig dragkamp mellom svenske ønsker om et fellesforsvar av unionen, og norske ønsker om et nasjonalt forsvar av Norge.

Hæren besto i 1814 av 33 000 mann fordelt på 23 000 i linjen og drøyt 9000 i landvernet. Med vernepliktsloven av 1816 ble linjen redusert til 12 000 mann og landvernet ble nedlagt. Med hærordningen av 1817 fikk hæren en geografisk inndeling i fem brigader: To Akershusiske brigader, Trondhjemske brigade, Bergenhusiske brigade og Kristiansandske brigade.

Ved unionstidens begynnelse besto hele Norges orlogsflåte av sju brigger med en besetning på 600–700 mann, åtte skonnerter og et hundretalls rofartøyer. I tillegg lå en brigg på beddingen som ble sjøsatt i 1815 og fikk navnet Fredriksværn. Høsten 1817 var den nye norske sjøkrigsskolen blitt etablert i Stavern. Stortingets flåteplan av 1836 var beregnet på å forsvare norskekysten, og ble et offisielt norsk farvel til en unionssentrert og svenskdominert militærstrategi.

Samme år vedtok Stortinget også at landvernet med 8000 mann skulle gjenopprettes, og en sentralkommisjon utarbeidet en forsvarsplan for Norge. Innenfor Glommalinjen trakk sentralkommisjonen opp en sperrelinje mellom Akershus, Drøbaksundet/Drammensfjorden og Horten. Her foreslo den å sperre fjorden mellom Drøbak og Svelvik med et forsvarsverk. Kaholmen i Drøbaksundet hadde vært befestet med kanoner, jordvoller og palisader allerede under Napoleonskrigene.

Sentralkommisjonens innstilling av 1840 ble landets første og formativt samlende forsvarsplan, og alle festningskommisjonene som utover på 1800-tallet ble nedsatt med cirka 20 års mellomrom, hadde sentralkommisjonens innstilling som utgangspunkt. I august 1855 ble festningen i Drøbaksundet beæret med besøk av kong Oscar 2, som ga den sitt navn, Oscarsborg.

Historikeren Roald Berg viser hvordan forsvaret, i løpet av unionens første 30 år, var blitt en integrert del av samfunnet til forsvar både mot indre og ytre fiender. Offiserskorpset var blitt norsk fordi det var blitt et profesjonelt apparat for maktutøvelse, både innad og utad, for staten Norge. Forsvaret var også blitt norsk fordi offiserene, med den kompetansen de hadde tilegnet seg på de militære skolene, ble sentrale aktører i nasjonsbyggingen. Det gjaldt både i utbyggingen av kommunikasjon til lands og til sjøs, med veier, jernbane, dampskip og telegraf, men også som medlemmer av landets intellektuelle elite i arbeidet med å skape en felles nasjonal identitet.

Det norske forsvarets eneste operative erfaring utenfor landets grenser under unionstiden med Sverige var som våpenhvilevakt under Den slesvigske krig fra 1848 til 1850 og den dansk-tyske krig i 1864.

Krimkrigen brøt ut i 1853 med Russlands angrep på Donau-fyrstedømmene, for å gjøre Svartehavet til et russisk innhav og skaffe seg fri adgang til Middelhavet, og Storbritannias og Frankrikes krigserklæring mot Russland året etter. Kong Oscar 2 inngikk novembertraktaten av 1855, hvor Storbritannia og Frankrike forpliktet seg til å støtte ham med tilstrekkelige militære styrker mot russisk aggresjon, mot at kongen forpliktet seg til ikke å avstå territorium eller territorielle rettigheter til Russland. Novembertraktaten institusjonaliserte kombinasjonen av russisk «trussel» og vestlig «garanti», ble forløperen både til valget av den britiske prinsesse Maud til norsk dronning i 1905 og tilslutningen til Atlanterhavspakten i 1949, og la dermed rammen for fremtidens norske forsvars- og utenrikspolitikk, ifølge historiker Roald Berg.

1800-tallets militærteknologiske revolusjon

Kronprins Oscar
Kronprins Oscar, senere kong Oscar 1, valgte en mer vestvendt utenrikspolitikk med Novembertraktaten i 1855. Maleri av Joseph Karl Stieler.
Av .

Siste halvdel av 1800-tallet var preget av en revolusjonerende teknologisk utvikling, først og fremst på sjøkrigsmateriellets område, men også i hæren. Seilskuter av tre med munnladningskanoner i bredside etter hvert avløst av dampdrevne stålfartøyer med riflede bakladningskanoner i roterende tårn og hvor kanonenes rekkevidde økte fra noen hundre til flere tusen meter, samtidig som skuddtakt og treffsikkerhet økte. Utvikling av torpedoen og undervannsbåten, sammen med innføring av trådløs telegrafi, bidro også til grunnleggende endringer i krigføringen til sjøs.

I hæren var den viktigste nyvinningen oppfinnelsen av tennhetten på begynnelsen av 1800-tallet. Munnladningsgevær med flintlås ble erstattet av mye mer hurtigskytende og pålitelige bakladningsgevær med perkusjonslås, som etter hvert la grunnlaget for utvikling av såkalte repetergevær. Fra midt på 1860-tallet kom de første feltartillerikanonene med riflet løp, og en bakladningskanon kom på plass i hæren i 1887.

I 1866 kom bygging av moderne monitorer i gang, og sammen med den første moderne kanonbåten, Sleipner fra 1877, markerte de overgangen til det moderne panserskipet. Marineminister Ole Jacob Broch gjorde Norge til en pionernasjon på mine- og torpedoområdet, og allerede i 1873 fikk marinen levert verdens første torpedobåt, Rap , fra England.

I 1876 ble det innført alminnelig verneplikt i Norge, noe inngikk i en bred trend i Europa. Den utløsende faktor for Norge ble Preussens seier over Frankrike, og Tysklands samling i 1871.

Fra 1880 til 1905

Citadellet 1903
De første årene av unionen med Sverige foregikk en kraftig nedrustning. Man var likevel opptatt av å ha en sterk marine. Marinebasen ble flyttet fra Fredriksvern til Horten, hvor den nye orlogsstasjonen Karljohansvern ble oppført. Bildet viser citadellet på Karljohansvern i 1903.
Av .

Forsvaret ble trukket inn i striden om innføring av parlamentarisme i 1880 fordi kongen og statsminister Christian Selmer vurderte å bruke militær makt til å begå statskupp. Venstreopposisjonen bygde på sin side opp en militsarmé av skytterlag, og borgerkrig var en reell mulighet på første halvdel av 1880-tallet. Kongen ga ordre om at det ble laget en oversikt over venstreopposisjonen i landet og en vurdering av forsvarets lojalitet, og til «geværavskruing»: å oppbevare gevær og sluttstykker hver for seg, slik at brukbare geværer ikke skulle falle i hendene på radikale soldater.

Da de fleste av regjeringens medlemmer i 1884 ble fradømt sine embeter i Riksretten var over 30 000 av armeens og marinens våpen uskadeliggjort. Men da Selmer orienterte regjeringen om planene om å begå statskupp, ble han møtt med en kald skulder, og det var særlig de militære fagstatsrådene som var avvisende. Venstres Johan Sverdrup innstiftet den nye parlamentariske statsskikken ved å danne en ren venstreregjering utgått fra Stortingets flertall.

Forsvaret var splittet i parlamentarismestriden, men toneangivende offiserer innså at framtiden lå i samarbeid med, og ikke aksjoner mot Sverdrup og Venstre. Sverdrup viste seg som en sterk og målbevisst på forsvarets vegne, og hans første store reform ble å slå sammen marine- og armédepartementene til ett forsvarsdepartement, med ham selv som forsvarsminister. Dette la grunnlag for den nasjonale konsensusen og militære opprustningen som sørget for løsrivelsen fra Sverige i 1905.

Opprusting mot Sverige og Russland

Soldater med Krag-Jørgensen-rifler
Fra 1890-årene ble det norske forsvaret kraftig rustet opp, blant annet med ny teknologi. De gamle våpnene ble byttet ut med moderne Krag-Jørgensen og Mauser repetergeværer. Bildet viser femten norske soldater med Krag-Jørgensen-rifler, ca. 1905. Bildet er antakelig tatt på Vardøhus festning.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY NC ND 3.0
Felttelegraf
Offiserer og soldater på grensevakt 1905. Moderne felttelegrafi var en av nyanskaffelsene i årene fram mot unionsoppløsningen.
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0

1890-årene ble en gjennombruddstid for Forsvaret, med sterk økning av bevilgningene. Opprustningen var del av en generell trend i Europa, i Norge forsterket av unionsstriden og frykt for Russland. Landet fikk en vernepliktslov i 1885 og ny hærordning i 1887, den første omfattende omorganisering av hæren siden 1817. I 1899 ble kystartilleriet et selvstendig våpen i hæren, og i 1902 ble grensefestningene og Kystartilleriet ført sammen i ett våpen, Festningsartilleriet.

Den svenske sabelraslingen i konsulatsaken la grunnen for ytterligere bevilgninger til forsvaret. Mellom 1894 og 1899 ble det bevilget over 20 millioner kroner til bygging av fire panserskipene, to kanonbåter av 1. klasse, ti torpedobåter av 1. klasse og ti torpedobåter av 2. klasse. Ved unionsoppløsningen i 1905 var antallet torpedobåter oppe i 26, og de fire panserskipene hadde fått radiotelegraf, og det var blitt etablert kystradiostasjoner på Tjøme og på Flekkerøy ved Kristiansand.

I 1894 fullfinansierte Stortinget utskifting av håndvåpen i hæren med innføring av moderne Krag-Jørgensen og Mauser repetergeværer. Under våpenøvelsene besto den norske hæren etter dette av rundt 25 000 mann i tillegg til rundt 2400 fastlønte offiserer. Men dette var stort sett uøvde mannskaper som bare var inne til øvelse noen dager hvert år. Fra 1899 til 1903 ble det bygget tolv batterier langs Glommalinjen, og grensefestningene, som i motsetning til Glommalinjen var ensidig rettet mot Sverige, ble anlagt fra 1903 til 1904.

I 1897 innførte Stortinget allmenn verneplikt i Nordland, Troms og Finnmark. Opprustningen i Nord-Norge var ikke primært var rettet mot Sverige, men tvert imot mot forsvarssamarbeid med svenskene og mot «den indre fare» som følge av at landsdelen var bebodd av potensielt illojale etniske minoriteter. Innføring av verneplikt ble sett på som et viktig nasjonsbyggende tiltak og fornorskning av befolkningen. Forsvarssamarbeidet med Sverige mot «den ytre fare», Russland, i nord gikk så langt at det i 1904 endte med en konkret avtale om fellesforsvar. Ofotbanen, som ble åpnet i november 1902, førte til et akutt behov for styrking av landforsvaret på Nordkalotten for å hindre russisk framrykking gjennom Sverige til Ofoten for å erobre Nord-Norge.

Unionsoppløsningen

23. mai 1905 vedtok Stortinget loven om norsk konsulatvesen, Kongen nektet å sanksjonere. Kongen avslo avskjedssøknaden fra samlingsregjeringen under Christian Michelsen. 7. juni svarte Stortinget med å fastslå at kongen med det hadde opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen var oppløst. Den svenske Riksdagen svarte at unionen ikke var å anse som oppløst før Sverige hadde sagt seg enig i det, og forhandlingene om unionsoppløsningen som ble innledet i Karlstad i september 1905, ble harde. Både det norske og det svenske forsvaret var mobilisert.

Den norske regjeringen kunne naturlig nok ikke stole på kongelige og andre svenske forsikringer om at Sverige ikke ville svare på 7. juni-beslutningen med bruk av militær makt. De første beordringene til å bemanne grensefestningene (i sivilt tøy) gikk ut i slutten av mars. For marinens vedkommende ble det bestemt at våreskadren, som normalt ble innkalt i juni, skulle innkalles allerede i mai. Det ble gitt ordre om å gjennomføre døgnkontinuerlig patruljering i farvannet utenfor Færder fyr. Den svenske marinen lå på høy beredskap i Strømstad, og 31. juli ble det lagt ut miner i Tønsbergfjorden. Elevene ved underoffisersskolen i Harstad ble sendt til Narvik for å bevokte jernbanen med skarpe skudd. Det var reell risiko for utilsiktede episoder som kunne utløse en krig ingen av partene ønsket. På svensk side ble angrepskrig planlagt, mens nordmennene forberedte seg på forsvaret av Kristiania.

7. september fikk regjeringen i Kristiania melding om at svenskene forlangte at samtlige grensefestninger ble demolert, inkludert Fredriksten og Kongsvinger festninger. Å sprenge Kongsvinger og Fredriksten festninger var uantakelig. Forhandlingene ble brutt og Michelsen reiste hjem. Her ba han om fullmakt til å godta alle eventuelle svenske krav, også demolering av grensefestningene. Dette ble akseptert, og 13. september returnerte han til Karlstad. Fem dager senere, 18. september 1905, skrev de under Karlstad-overenskomsten. Unionen var oppløst, Norge var selvstendig.

Fra 1905 til 1940

Panserskipet Norge eller Eidsvold
Panserskipet Norge eller Eidsvold en gang tidlig på 1900-tallet.
Av /Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Forsvaret kom ut av unionsstriden med betydelig prestisje. Styrken bidro til å forsvare Norges nøytralitet under første verdenskrig, og i motsetning til for handels- og fiskeflåten, ble verdenskrigen lite dramatisk for det norske forsvaret.

Mellomkrigstiden var preget av fremtidshåp og tro på fred for den internasjonale arena, men var innenrikspolitisk konfliktfylt. Den voksende arbeiderbevegelsen hadde mistro til Forsvaret, som opplevde nedbygging og forfall. Ikke før i 1936 forstod man at krig igjen kunne true, men da var det allerede for sent.

Samtidig gjorde en rivende teknologisk utvikling, den økende krigsfaren i Europa og Norges nye militærstrategiske stilling etter unionsoppløsningen, at Forsvaret måtte omorganiseres. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvåpen ble opprettet i 1914. Demoleringen av grensefestningene sommeren 1906 etterlot et større antall moderne skyts og frigjorde mannskaper som kunne disponeres til å styrke Glommalinjen.

Marinen ble opprustet i henhold til flåteplanen av 1912. Den fikk sin første undervannsbåt i 1909 og sitt første fly i 1912. Marinens flyvåpen ble etablert i 1916. Fram mot utbruddet av første verdenskrig ble det bevilget midler til en betydelig styrking av forsvaret på Østlandet og av Marinen, i tillegg til fortsatt utbygging på Sørlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge.

Første verdenskrig

Minnehallen i Stavern
Norge var nøytralt under første verdenskrig. Flere norske soldater deltok likevel i krigen. Minnehallen i Stavern ble reist i 1926 som nasjonalmonument til minne om sjøfolk som mistet livet under første verdenskrig.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Norge erklærte seg nøytralt under første verdenskrig. Store deler av det norske forsvaret ble mobilisert til nøytralitetsvakt med front mot sjøen, og var til dels under høy beredskap under hele krigen. Nøytralitetsvakten hadde front mot sjøen. Nøytraliteten ble fra første stund lagt under press av Tyskland og Storbritannia, og økte da Storbritannia høsten 1914 iverksatte blokade av Tyskland, som svarte med ubåtkrig. Norge ble tvunget til å redusere handel og politiske forbindelser med Tyskland til et minimum.

Sammenliknet med handels- og fiskeflåten som led betydelige tap som følge av krigshandlingene, opplevde Forsvaret lite dramatikk. Marinen måtte håndtere en rekke episoder som kunne ha utviklet seg til sikkerhetspolitiske kriser. Oppbringelse og visitasjon av utenlandske skip, uskadeliggjøring av drivende miner og krigshandlinger like utenfor norsk territorium ble etter hvert rutine. Høsten 1918 ble farvannet utenfor Karmøy minelagt for at ikke tyske fartøyer skulle kunne unngå minesperren i Nordsjøen ved å seile gjennom norsk territorialfarvann.

Mot slutten av krigen mottok Forsvaret betydelige mengder våpen fra Frankrike og Storbritannia som fryktet et tysk angrep på Norge og ikke hadde tillit til det norske forsvarets evne til å stå imot. Dette ble et forvarsel om hva som skulle komme 25 år senere med utbruddet av andre verdenskrig.

Mellomkrigstiden

Øvelse, Gardermoen 1919
Soldater på utmarsj på Gardermoen i 1919. Helt fram til andre verdenskrig var Gardermoen i Ullensaker Norges største ekserserplass.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 2.0

Tiden etter første verdenskrig var en forfallsperiode for Forsvaret. Marinens fartøyer ble ikke fornyet. I 1940 framsto den norske Hæren som en av Europas minst moderne, svakest utrustede og dårligst øvede. Av historiske årsaker lå Hærens tyngdepunkt fremdeles på Østlandet og i Trøndelag, med front mot Sverige.

Nedbyggingen etter verdenskrigen hadde oppslutning blant flertallet av politikerne, i arbeiderbevegelsen og i store deler av næringslivet og kulturlivet. Samfunnets menneskelige og materielle ressurser skulle brukes til annet enn soldater og våpen. Forsvaret ble også påvirket av den ideologiske splittelsen som oppsto etter revolusjonen i Russland. Bruken av militære avdelinger til ordens- og vakttjeneste under arbeidskonflikter skapte nesten uoverstigelige motsetninger mellom Forsvaret og arbeiderbevegelsen. Offiserene opplevde en intellektuell isolasjon fra resten av samfunnet.

Vendepunktet kom i 1936 med borgerkrigen i Spania. Det ble åpenbart at det var fare for internasjonal fascistisk aggresjon, og regjeringen Nygaardsvold tok initiativ til å ruste opp nøytralitetsvernet og økte bevilgningene til Forsvaret, men femten år med sviktende bevilgninger hadde resultert i et stort etterslep. Norge hadde ikke militærindustrielt grunnlag for å ruste opp på egen hånd, og det ble stadig vanskeligere å finne materiell å importere.

Den våpenteknologiske utviklingen på 1930-tallet, med utviklingen av langtrekkende bombe- og transportfly hadde bidratt til å gjøre Sør-Norge mer utsatt og militærstrategisk verdifullt. Høsten 1936 registrerte myndighetene økt tysk og sovjetisk militær aktivitet i nord, og beredskapen i Nord-Norge ble økt. En særlig utfordring var Narvik, utskipshavnen for jernmalm som tysk rustningsindustri var avhengig av.

Fra 1940 til 1945: Andre verdenskrig

Altmark
Den tyske hjelpekrysseren Altmark seilte inn i norsk farvann i februar 1940 med 300 britiske krigsfanger. Britiske styrker avskar Altmark i Jøssingfjorden, og befridde sine fanger etter en kort kamp. Seks tyskere ble drept og flere såret.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 erklærte Norge seg nøytralt, men var svært mye dårligere rustet til å verne om nøytraliteten enn sist. Hæren manglet stridsvogner og panservern og artillerioppsetningene i Nord Norge og på Vestlandet var særdeles svake. Sjøforsvaret led under en akutt mangel på kvalifiserte offiserer og mannskap, og Kystartilleriet og Marinen hadde nesten ikke hatt øvelser mellom 1918 og 1937. I tillegg var de fleste fartøyene, flyene og kystartilleriet foreldet i den grad at kampverdien var minimal, til dels ikke-eksisterende. Samtidig var Norge og Skandinavia både handels- og kommunikasjonsmessig blitt en langt viktigere region. Altmark-saken fra februar 1940, hvor det tyske hjelpeskipet Altmark med britiske fanger om bord, ble bordet av britiske marinestyrker inne på norsk territorialfarvann i Jøssingfjorden, hvor den hadde søkt tilflukt, viste hvor krevende det var blitt for norske myndigheter å håndheve nøytraliteten.

Det tyske angrepet på Norge

Operation Weserübung 9. april 1940 var krigshistoriens til da dristigste og mest omfattende strategiske overfall, og første gang siden middelalderen at Norge var blitt angrepet over sjøen. Første angrepsbølge omfattet rundt 13 000 soldater som enten ble satt i land fra skip eller kom med fly. Innen felttoget var over to måneder senere hadde det kommet 106 000 soldater over sjøen og enda 29 000 var blitt satt inn med fly.

Operasjonskonseptet var svært enkelt, men krevende å gjennomføre: Et synkronisert, overraskende og fullstendig lammende angrep mot Norges viktigste havnebyer, skulle sette tyskerne i stand til med ett slag å sette norske politiske myndigheter ut av spill, forhindre ordnet mobilisering av norske styrker og etablere kontroll med de viktigste kommunikasjonslinjene. I neste fase av angrepet skulle brohodene utvides, slik at kontakt kunne bli etablert mellom dem.

Klokken 23.00 den 8. april ble den tyske slagstyrken observert og anropt av vaktfartøyet Pol III under kommando av kapteinløytnant Leif Welding Olsen. I det påfølgende sammenstøtet med en av de tyske torpedobåtene ble Welding Olsen den første norske som falt i kamp under andre verdenskrig.

Fra Oscarsborg ble det under ledelse av oberst Birger Eriksen åpnet ild mot krysseren Blücher klokken 04.21. De to skuddene traff og slo ut fartøyets operasjonsrom og bro. Samtidig åpnet batteriene på Kopås og Husvik ild. Klokken 04.30, ble Blücher torpedert, og klokken 06.30 gikk Blücher ned i et inferno av brennende olje. Mellom 700 og 1000 tyske skipsmannskaper og soldater ble drept. Først mer enn ett døgn senere kapitulerte Oscarsborg, etter kraftig luftbombardement. Den tyske innmarsjen i Oslo var blitt rundt 30 timer forsinket og hadde gitt Norges politiske og militære ledelse tid til å evakuere hovedstaden.

På Sør- og Sør-Vestlandet ble byene Arendal, Egersund og Stavanger angrepet og inntatt, det samme ble Kristiansand etter kort tids kamp. En annen slagstyrke inntok Bergen uten store vanskeligheter, til tross for at distriktssjefen for sjøforsvaret på Vestlandet, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, hadde hevet beredskapen. I Trondheimsfjorden møtte gruppen ledet av den tunge krysseren Admiral Hipper moderat motstand, og inntok byen etter få timer med tap av én av de tysk jager, én drept og to såret på norsk side.

Slaget om Narvik fra 8. til 13. april ble det mest omfattende sjøslaget som noen gang har funnet sted i norske farvann. Nord-Norge hadde aldri før i historien vært åsted for krigshandlinger av noe omfang. Det fantes verken fortifikasjoner i landsdelen eller marinebaser verdt betegnelsen. Den viktigste enheten i området var Ofoten-avdelingen, som besto av de to panserskipene Norge og Eidsvold, ubåtene B-1 og B-3, og noen få patruljefartøyer. Den tyske slagstyrken som inntok Narvik besto av ti store jagere og to slagkrysserne, og senket raskt både Norge og Eidsvoll, i alt 277 nordmenn mistet livet. 10. og 13. april gjengjeldte britiske jagere og slagskipet HMS Warspite, støttet av fly, ved å senke alle de tyske jagerne i Narvik havn.

Felttoget i Norge april–juni 1940

Det overraskende tyske angrepet på Norge førte til nærmest totalt sammenbrudd i norsk myndighetsutøvelse. Den øverste politiske og militære ledelse ble satt ut av spill fordi de måtte flykte fra hovedstaden. Ordnet mobilisering var umulig fordi flere viktige hovedkvarter og mobiliseringsdepoter var tatt. Kampen mot tyskerne ble i stor grad basert på improvisasjon og lokale initiativer. Forsvaret spilte likevel en avgjørende rolle i å bevare et visst handlingsrom for regjeringen i perioden fra 9. april og fram til evakueringen til England 7. juni.

Allerede 11. april ble oberst Otto Ruge utnevnt til generalmajor og sjef for Hæren, og 18. mai til forsvarssjef med samlet kommando over alle norske styrker. Ruges plan var å forsvare de store dalførene på Østlandet med oppholdende strid inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Norge ble lovet full støtte fra Storbritannia, og britenes plan var å gjenerobre Trondheim. Landsettingen i Namsos startet 14. april og i Åndalsnes tre dager senere. Men de uforberedte og lite trente norske og britiske avdelingene lyktes ikke å holde fronten mot godt utrustede, organiserte og mobile tyske styrker med støtte fra artilleri og fly. Mangelen på våpen og ammunisjon var katastrofal.

Allerede 23. april falt de norske stillingene ved inngangen til Gudbrandsdalen og den tyske framrykkingen skjøt fart. 28. april falt Otta, og de allierte besluttet å evakuere Sør-Norge. Ruge ønsket å fortsette krigen i Nord-Norge og regjeringen sa seg enig. Kampen sto nå om gjenerobringen av Narvik, og i begynnelsen av mai ankom rundt 24 000 britiske, franske og polske avdelinger soldater for å bistå general Carl Gustav Fleischer rundt 10 000 mordmenn, i kampen mot oppunder 6000 tyskere.

28. mai ble Narvik gjenerobret etter få timers kamp. Dette var første gang under andre verdenskrig at de allierte hadde gjenerobret en by og slått den tyske hær i et regulært slag. Men fra 6. juni begynte de allierte styrkene å evakuere Norge for å bistå i å stoppe den tyske fremmarsjen på kontinentet. 7. juni forlot regjeringen Tromsø med kurs for Storbritannia, og natten til 8. juni hadde de siste allierte troppene og den norske marine og flyvåpen også forlatt Norge, mens Hæren fortsatte å slåss. Klokken 05.45 om morgenen den 8. juni kom ordren om våpenhvile for å spare landsdelen for ytterligere ødeleggelser. Kampen skulle fortsette utenfor landets grenser. General Fleischer fulgte med regjeringen til England, mens general Ruge valgte å gå i tysk krigsfangenskap.

Forsvaret i eksil

MTB
Norsk motortorpedobåt på tokt i Nordsjøen under 2. verdenskrig.
MTB
Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY 2.0

I eksil inntok norske myndigheter rollen som alliert uten vesentlige forbehold, noe som innebar at Norges væpnede styrker måtte tilpasse seg vestmaktenes krigsstrategi. Dette ga Marinen, handelsflåten og flyvåpenet første prioritet på bekostning av Hæren.

Høsten 1941 tok Oscar Torp over som forsvarsminister, og gjenopprettet Forsvarets overkommando i februar 1942 med major Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef. Allerede sommeren 1940 ble det opprettet en norsk marinestasjon i Skottland og etter hvert også i Canada, på Island og i USA. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945 og ved fredsslutningen var personellstyrken oppe i 7427 personer. Den norske marinens mest omfattende tjeneste var deltakelsen med eskortefartøyer, korvetter og fregatter, i konvoitjeneste i slaget om Atlanterhavet og konvoiene til Murmansk. En annen hovedvirksomhet var operasjoner i Nordsjøen, Den engelske kanal og på Norskekysten med motortorpedobåter, MTBer, fra juni 1942 basert i Lerwick på Shetland. Transport av sabotører og agenter til og fra det okkuperte Norge ble gjort av Shetlandsgjengen fra Galloway med rekvirerte fiskefartøyer og etter hvert tre små amerikanske ubåtjagere.

Marinen hadde store tap. I tillegg til 300 som falt under kampene i Norge i 1940, mistet 605 marinefolk, eller hver sjette person i sjøtjeneste om bord, livet under perioden i eksil.

I november 1940 åpnet Flyvåpnenes treningsleir Little Norway ved Toronto i Canada, felles for Hærens og Marinens flyvåpen. I november 1944 ble så de to flyvåpnene slått sammen til en ny forsvarsgren, Luftforsvaret. I april 1941 ble 330-skvadronen, som den første norske operative flyavdelingen i eksil, opprettet på Island, senere flyttet til Skottland og Shetland. Oppgavene var ubåtjakt, eskorte, rekognosering og forsvar av islandsk luftrom. Norske flygere tjenestegjorde også ved britiske avdelinger.

Hæren ble for det meste stående uvirksom i beredskap under hele krigen, klar til å delta i frigjøringen av Norge, når den tiden kom. Kaptein Martin Linge fikk ansvar for å rekruttere til og bygge opp et norsk nettverk i tilknytning til det nyopprettede britiske SOE, Special Operations Executive – med sikte på å drive sabotasje, obstruksjon, gerilja og undergraving bak fiendens linjer. Fra mars 1941 fikk gruppen status som selvstendig kommandoavdeling under navnet Norwegian Independent Company no. 1, til daglig omtalt som «Norisen», bedre kjent som Kompani Linge, med raid som hovedoppgave. Linge ble drept under et raid mot Måløy sent i 1941. På grunn av raidenes konsekvenser med represalier mot sivilbefolkningen, opphørte de etter dette. Kompaniets personell ble i stedet benyttet til sabotasjeaksjoner og illegalt arbeid i det okkuperte Norge. Den eneste norske hærstyrken som deltok i frigjøringen av Norge var 2. bergkompani, noe over 200 mann under ledelse av oberst Arne Dagfin Dahl, som gikk inn i Sør-Varanger fra Murmansk i november 1944. I Sverige ble det bygget opp en norsk politistyrke på til slutt omlag 13000 mann, som rykket inn i Norge like etter kapitulasjonen.

Hjemmefronten: Milorg

I det okkuperte Norge begynte enkelte offiserer allerede høsten 1940 å organisere militære motstandsmiljøer, det som etter hvert skulle bli til Milorg. Den første distriktsmessige organiseringen av Milorg var basert på Hærens struktur fra før krigen, men etter en brutal opprulling vinteren 1940–1941 ble denne forlatt til fordel for en mer sentralisert organisasjonsform basert på celleprinsippet. I mai 1941 ble det etablert et øverste ledelsesorgan kalt Rådet. Under seg fikk Rådet en utøvende ledelse, som etter hvert skulle få betegnelsen Milorgs Sentralledelse SL.

Fra høsten 1943 framsto Jens Christian Hauge i økende grad som Milorgs øverste leder, selv om det aldri ble formalisert. Organisasjonen sto sterkest på Østlandet, svakere på Vestlandet og i Trøndelag, og i Nord-Norge var den lite utbygd. Fra mai 1944 hadde Milorgs ledelse en sabotasjegruppe, «Oslogjengen», til disposisjon. Den besto av personell fra Kompani Linge og sabotasjeaksjonene ble koordinert av Gunnar Sønsteby, «Kjakan». Høsten 1944 fikk Milorg sin egen sabotasjegruppe Aks 13 000 under ledelse av Svein Blindheim, og fra januar 1945 av William Houlder, begge fra Kompani Linge. Også kommunistiske motstandsgrupper kjempet mot okkupasjonen, den mest kjente av disse var Osvald-gruppa. Sommeren 1944 akselererte oppbyggingen av Milorgs styrker. Våpen og materiell fra England ble sluppet ned fra fly eller transportert over sjøen. Det var først det siste halvåret før fredsslutningen at Milorg kunne mobilisere styrker av noe omfang rundt om i landet.

Frigjøringen

7. juni 1945
7. juni 1945 kom kong Haakon 7 hjem til Norge etter fem år i eksil. Kongen paraderte gjennom Oslos gate i en bilkortesje, her gjennom Torggata.
Forsvaret.

Den 30. juni 1944 ble kronprins Olav utnevnt til norsk forsvarssjef, med generalmajor Hansteen som sin nestkommanderende. Hansteen hadde ikke lykkes i fullt ut å sikre seg forsvarsgrenenes samarbeid. Finnmark kom under norsk militær kontroll fra slutten av april 1945, selv om sovjetiske styrker ble værende i landsdelen fram til slutten av september. Om kvelden 7. mai fikk sjefen for de tyske styrkene i Norge, general Hans Böhme, ordre om å overgi seg, en ordre han etterkom dagen etter. 11. mai overleverte den tyske kommandanten på Akershus festningen til Milorg-mannen Terje Rollem. 13. mai ankom de alliertes øverstkommanderende i Norge, general Andrew Thorne, sammen med kronprins Olav. Han var helt avhengig av bistanden fra Milorg og samarbeidet tett med Jens Christian Hauge for å avvæpne de 340 000 tyske soldatene som befant seg i Norge.

De siste avdelingene fra brigaden i Skottland kom hjem til Norge den 26. mai. I juni kom de to siste norske flyskvadronene; 330- og 333-skvadronen tilbake til et fritt Norge, mens de siste av Marinens fartøyer og personell først var tilbake i landet i midten av august. Da Kong Haakon 7 ankom Oslo 7. juni 1945, ble det allierte militærstyret i Norge formelt avviklet.

Fra 1945 til 1991: Den kalde krigen

For Forsvaret var de første etterkrigsårene preget av demobilisering og opprydding etter fem års okkupasjon. Fra 1947 til 1953 deltok Norge i okkupasjonen av Tyskland med Tysklandsbrigaden, med i alt rundt 50 000 norske soldater over seks år. I november 1945 overtok Jens Christian Hauge som forsvarsminister i Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering.

Etter krigen søkte Norge tilbake til nøytralitetstradisjonen med en politikk basert på alliansefrihet kombinert med kollektiv sikkerhet gjennom den nye verdensorganisasjonen De forente nasjoner – FN. Men særlig etter Sovjetunionens blokade av Berlin og kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 valgte Norge å oppgi den alliansefrie politikken og slutte seg til Atlanterhavspakten i 1949. NATO-medlemskapet førte til den mest omfattende oppbyggingen av Forsvaret i Norges historie: 13 brigader, mer enn 80 kampfartøyer, over 50 kystartillerianlegg og flere enn 100 jagerfly. Med etableringen av totalforsvaret var mellom 20 og 30 prosent av befolkningen engasjert i militære og sivile forberedelser for et mulig angrep fra Sovjetunionen.

Erfaringen fra motstandsbevegelsen under krigen gjorde at det også ble etablert en strengt hemmelig beredskap med henblikk på militær virksomhet på okkupert område, såkalt «Stay behind». Som en forlengelse av Milorg vedtok Stortinget i desember 1945 å opprette Heimevernet. Innen utgangen av 1948 var det registrert over 90 000 HV-soldater. Det norske etterkrigsforsvaret, og særlig Hæren, var fra første stund basert på verneplikt og mobilisering. Stående styrker i fredstid besto av vernepliktige inne til førstegangstjeneste.

NATOs første strategiske konsept fra 1950 knesatte to viktige doktriner: en om kollektivt avbalanserte styrker og en annen om avskrekking med atomvåpen. De allierte retningslinjene la sterke føringer på utbyggingen av det norske forsvaret. For norske myndigheter framsto Nord-Norge og særlig Finnmark som et mulig mål for sovjetisk aggresjon. På NATOs toppmøte i Paris i desember 1957 erklærte statsminister Einar Gerhardsen at Norge ikke ville lagre atomladninger på norsk jord i fredstid. Gerhardsens erklæring ble stående som en nasjonal selvpålagt begrensning og kom til å danne kjernen i norsk atompolitikk under den kalde krigen.

Basepolitikken og atompolitikken og de selvpålagte øvingsbegrensningene illustrerer en tvetydighet i Norges forhold til NATO-alliansen som vedvarte under hele den kalde krigen, og som historikeren Rolf Tamnes beskriver gjennom begrepsparet integrasjon og avskjerming. Avskrekking av Sovjetunionen, i den forstand at Moskva måtte bringes til å tro at et angrep på Norge ville utløse krig med USA, skulle balanseres med beroligelse.

Mellom 1951 og 1956 ble det brukt rundt 8,4 milliarder til forsvarsformål i Norge. Bare litt over halvparten, rundt 4,3 milliarder, var bevilget over norske budsjetter. Resten kom fra amerikansk våpenhjelp og fra NATOs infrastrukturfond. Fra og med 1957 og fram til den kalde krigens slutt i 1991 hadde forsvarsbudsjettet en gjennomsnittlig årlig vekst på tre prosent. Forsvarsbudsjettet utgjorde i samme tidsrom i overkant av tre prosent av bruttonasjonalprodukt, BNP. Fram til 1969, da inntektene fra oljebransjen begynte å gjøre seg gjeldende, utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 15 prosent av statsbudsjettet.

Kjernen i det nye forsvaret skulle være Hæren. Som ledd i gjenoppbyggingen av Forsvaret etter Norges inntreden i NATO i 1949 ble det vedtatt å etablere seks mobiliseringsbrigader. I 1951 kom ytterligere to mobiliseringsbrigader på plass, og da Tysklandsbrigaden returnerte til Norge i 1953, ble den sendt direkte opp til Indre Troms hvor den dannet grunnlag for etablering av sjette divisjon og én stående brigade, Brigaden i Nord Norge. Deretter økte antall mobiliseringsbrigader jevnt og trutt inntil 1986, da Hæren besto av tolv mobiliserings- og én stående brigade, i tillegg til et stort antall uavhengige infanteribataljoner, feltartilleribataljoner og lokalvernkompanier.

Etter at Nord-Norge fikk første prioritet i forsvaret av Norge, ble det utarbeidet planer for rask overføring av nasjonale forsterkninger fra Sør-Norge, og det ble forhåndslagret tungt materiell for en sørnorsk infanteribataljon i Indre Troms. Hovedforsvarslinjen, hvor de sovjetiske styrkene skulle stanses og oppholdes inntil allierte forsterkninger kunne ankomme, var den såkalte Lyngen-linjen, området Signaldalen, Otertind og Storfjorden. Det var ikke ansett at Finnmark ville la seg forsvare. Planen var å evakuere sivilbefolkningen og føre oppholdende strid kombinert med den brente jords taktikk mens man trakk seg tilbake til Lyngen-linjen.

Sjøforsvarets viktigste oppgave i tilfelle krig var støtte til Hæren. Sjøinvasjonsforsvaret, som besto av kystartilleri, missiltorpedobåter, MTBer og undervannsbåter, skulle hindre at Hæren ble utmanøvrert av styrker som ble ført fram over sjøen, slik som 9. april 1940. Fram til opprettelsen av Kystvakten i 1977, som del av Sjøforsvaret, ble det sjømilitære fiskerioppsynet utført av Marinen. I 1984 fikk Kystvakten en egen base på Sortland.

Luftforsvaret bidro både med transportstøtte, rekognosering, elektronisk krigføring og angrep på sjømål. Kampflyvåpenets viktigste oppgave i tilfelle krig var de første årene å støtte alliansens planlagte kjernefysiske luftoffensiv mot øst som ledd i strategien om massiv gjengjeldelse. Fra tidlig på 1980-tallet, da de første F-16 flyene kom i operativ tjeneste, var kampflyvåpenets hovedoppgave luftforsvar, altså å etablere overlegenhet i luftrommet over Hærens og Marinens enheter for å sikre at de kunne manøvrere uten å bli angrepet fra lufta.

I 1981 ble Forsvarets spesialkommando opprettet, og skulle bistå Politiet med å bekjempe terrortrusselen, særlig mot oljeinstallasjonene på kontinentalsokkelen.

Internasjonale operasjoner

Forsvaret har deltatt i en lang rekke operasjoner utenfor landets grenser i samarbeid med allierte enheter og avdelinger etter andre verdenskrig, som med en samlebetegnelse gjerne omtales som internasjonale operasjoner. Under den kalde krigen var hovedvekten på fredsbevarende operasjoner i regi av FN. Siden 1949 og fram til årtusenskiftet hadde mer enn 40 000 norske kvinner og menn vært i FN-tjeneste. Etter den kalde krigen var hovedvekten på skarpe fredsopprettende operasjoner i regi av NATO, EU, eller i koalisjoner av villige under amerikansk ledelse.

Norske styrker deltok i flere større FN-operasjoner under den kalde krigen: til sammen rundt 600 personer deltok i NORMASH i Korea fra 1950 til 1954; til sammen over 10 000 soldater tjenestegjorde i UNEF I i Egypt/Gaza fra 1956 til 1957; til sammen rundt 1 200 soldater tjenestegjorde i ONUC i Kongo fra 1960 til 1964; totalt over 21 000 soldater tjenestegjorde i UNIFIL Libanon fra 1978 til 1999.

Etter 1991: Etterkaldkrigstid

Ved den kalde krigens slutt, med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, sto Norge med et forsvar som var mye større enn det var økonomisk og politisk mulig å opprettholde på egen hånd. Den nye verdensordenen førte til stor omorganisering og nedbygging av det norske forsvaret. NATO ble utvidet til å inkluder flere tidligere medlemmer av Warszawapakten, og utviklet seg fra å være en kollektiv forsvarsorganisasjon til å bli en organisasjon for kollektiv sikkerhet og konfliktløsning med militær makt også utenfor sitt geografiske mandatområde. NATOs innsats i Det tidligere Jugoslavia fra 1993, som kulminerte med Kosovo-krigen i 1999, og operasjonene i kjølvannet i etterkant av terrorangrepet på USA 11. september 2001, da NATO for første gang i sin historie aktiverte Atlanterhavspaktens artikkel 5, viste at skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet nå var blitt en hovedoppgave for NATO. Forsvar av medlemslandenes territorier var kommet i annen rekke.

NATOs nye strategiske konsept bidro sterkt til å profesjonalisere Norges militære styrker og gjøre dem til et mer egnet og tilgjengelig politisk instrument, og det norske totalforsvaret ble avviklet. I Hæren ble alle de 12 mobiliseringsbrigadene nedlagt over en periode på 12 år fra 1995 til 2007. Hæren ble redusert fra en krigsstyrke på rundt 130 000 soldater på 1970-tallet til rundt 15 000 i 2009, og forlot den territorielle tilknytningen som den hadde hatt siden etableringen i 1628. Antall HV-soldater ble i tidsrommet 1991 til 2017 redusert fra 83 000 til 38 000. Over en periode fra 1995 til 2004 ble også Sjøforsvarets regionale organisasjon, sjøforsvarsdistriktene, nedlagt. I tidsrommet 1991 til 2004 ble alle Kystartilleriets 48 kanon- og torpedobatterier og minefelt avviklet. Kystartilleriet opphørte som eget våpen i Sjøforsvaret i 2001, og ble formelt lagt ned i 2007, 108 år etter grunnleggelsen som eget våpen. I Kystartilleriets sted ble det i 2001 etablert en Kystjegerkommando på rundt 90 soldater. Samtidig som Kystartilleriet ble avviklet og Marinen sterkt redusert ble Kystvakten bygget ut og modernisert. Luftforsvaret konsentrerte sine kampflyoperasjoner til Ørland og Bodø hovedflystasjoner. Fra 1991 til 2015 ble antall luftvernbatterier redusert fra 30 til 1.

I løpet av de 25 årene fra den kalde krigens slutt til 2015 ble forsvarssektorens andel av landets samlede ressurser mer enn halvert, fra cirka tre prosent i 1990 til 1,29 prosent i 2015.

Under omleggingen av NATOs strategiske konsept på 1990-tallet hadde Russlands naboland Polen og Norge understreket betydningen av at NATO ikke slapp taket i alliansens tradisjonelle oppgave, territorielt forsvar, men uten å bli hørt. Da forholdet til Russland ble mer anstrengt utover på 2000-tallet fikk de gjennomslag. Fra 2010 ble oppgavene internasjonale operasjoner og territorielt forsvar av medlemslandene likestilt, og etter Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 var alliansens fokus igjen tilbake på territorielt forsvar. Som en reaksjon på annekteringen ble NATO-landene enige om å øke forsvarsbudsjettenes andel av BNP til to prosent innen 2024. Etter 2015 har det derfor skjedd en markant økning både av forsvarsbudsjettet og av forsvarssektorens andel av BNP.

Internasjonale operasjoner

Etter den kalde krigen har Norge deltatt med personell i NATOs felles luftbårne luftovervåkings- og kontrollstyrke AWACS, blant annet over USA etter terrorangrepet 11. september 2001, i Afghanistan regelmessig fra 2002, over Libya i 2011 og Mali i 2013. Norske krigsfartøyer deltok i embargooperasjonene i Adriaterhavet fra 1993 til 1995 og i Middelhavet som ledd i kampen mot terror fra 2001 til 2016, og ved fem anledninger etter den kalde krigen stilt med flaggskip og styrkesjef for NATOs stående marinestyrker. Fra 2006 har Norge bidratt med kampfly i luftovervåking i Baltikum og over Island, og høsten 2014 ble et mekanisert infanterikompani fra Telemark bataljon satt inn i Latvia.

I tillegg har Norge deltatt i flernasjonale operasjoner utenfor Atlanterhavspaktens mandatområde, blant annet under Golfkrigen fra 1991 til 1992, med til sammen over 5000 soldater i Bosnia-Hercegovina fra 1995 til 1998, med kampfly i Operation Allied Force over Kosovo og Serbia i 1999 og med til sammen rundt 7000 soldater i KFOR i Kosovo fra 1999 til 2004. Fra 2001 deltok norske styrker i Operation Enduring Freedom og senere i ISAF i Afghanistan, og fra 2015 med 50 soldater i den internasjonale koalisjonen mot IS i Irak.

Norge har deltatt i flere FN-operasjoner etter den kalde krigens slutt, blant annet UNOSOM i Somalia fra 1991 til 1995 og UNIKOM i Irak og Kuwait fra 1991 til 1994. Det norske engasjementet i UNIFIL i Libanon ble avsluttet i 1999. Men stort sett trappet Norge ned Forsvarets bidrag til FN-ledede operasjoner etter den kalde krigen, til fordel for operasjoner under ledelse av NATO eller USA.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Barstad, Tor A.: Sabotasjen i Oslo-området 1944-45, 1975, isbn 82-00-07030-1
  • Berg, Roald: Norsk forsvarshistorie, b. 2: Profesjon, union, nasjon, 1814–1905, 2001, isbn 82-514-0619-6
  • Bjerga, Kjell Inge: Forsvarspolitikk og forvaltningspolitikk? Organisering, reformer og militæreksepsjonalisme i Forsvarets sentrale ledelse mellom 1940 og 2003. Doktoravhandling ved Universitetet i Bergen, 2014, isbn 978-82-308-2773-4
  • Bogen, Olav og Magnus Håkenstad: Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, 2015, isbn 978-82-8265-136-3
  • Breidlid, Olav m.fl.: Hæren etter annen verdenskrig, 1945–1990, 1990, isbn 82-90545-18-5
  • Brox, Karl H: Heimevernet 50 år 1946-1996, 1996, isbn 82-02-14055-2
  • Børresen, Jacob m.fl.: Norsk forsvarshistorie, b. 5: Allianseforsvar i endring, 1970–2000, 2004, isbn 82-514-0622-6
  • Børresen, Jacob og Tom Kristiansen: Levende breve fra de dødes rige – Admiral U.J.R. Børresens dagbokopptegnelser 1896–1910, 2005, isbn: 82-514-0683-4
  • Ersland, Geir Atle & Terje H. Holm: Norsk forsvarshistorie, b. 1: Krigsmakt og kongemakt, 900–1814, 2000, isbn 82-514-0558-0
  • Fjeld, Odd T., red.: Klar til strid: Kystartilleriet gjennom århundrene, 1999, isbn 82-995208-0-0
  • Henriksen, Vera & Svein Duvsete: Luftforsvarets historie, 1994–2004, 3 b., isbn 82-03-22067-3
  • Gjeseth, Gullow: Hæren i omveltning 1990-2005, 2008,ISBN 978-82419-0458-5
  • Gjeseth, Gullow: Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, 2011, isbn 978-82-450-1099-2
  • Hobson, Rolf & Tom Kristiansen: Norsk forsvarshistorie, b. 3: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse, 1905–1940, 2001, 2001, isbn 82-514-0618-8
  • Harald Høiback: «Norsk forsvarspolitikk og militære doktriner» i Gunnar Ferman (red): Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering, 2013, isbn 978-82-02-37869-1
  • Jensen, Åke F.: Kavaleriet i Norge 1200–1994, 1995, isbn 82-90545-43-6
  • Johnsen, Arne Odd & Gunnar Christie Wasberg, red.: Norsk militærhistorisk bibliografi, 1969 (Tillegg nr.1, av H. Sandvik, 1977)
  • Mehre, Helge: Spitfire – en beretning om den 132. norske jagerwing i den 2. verdenskrig, 1983, isbn 82-00-06284-8
  • Mellegaard, Nils: Ingeniørtroppene 1888–1988, 2. utg., 2001, isbn 82-90545-96-7
  • Njølstad, Olav & Olav Wicken: Kunnskap som våpen: Forsvarets forskningsinstitutt 1946–1975, 1997, isbn 82-518-3582-8
  • Nåvik, Ørnulf: Vernepliktens historie 950–1996, 1996, isbn 82-90545-60-6
  • Riste, Olav & Arnfinn Moland: «Strengt hemmelig»: norsk etterretningsteneste 1945–1970, 1997, isbn 82-00-12769-9
  • Skogrand, Kjetil: Norsk forsvarshistorie, b. 4: Alliert i krig og fred, 1940–1970, 2004, isbn 82-514-0621-8
  • Tamnes, Rolf: «The United States and the Cold War in the High North», ad Notam Forlag AS, 1991, isbn 82-417-0109-8
  • Terjesen, Bjørn med flere: Sjøforsvaret i krig og fred langs kysten og på havet gjennom 200 år, isbn 978-82-450-1014-5
  • Zeiner-Gundersen, Herman Fredrik, red.: Norsk artilleri gjennom 300 år, 1986, isbn 82-7360-003-3

Kommentarer (1)

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg