Det norske forsvarets over tusenårige historie er nært knyttet både til framveksten av staten Norge og til landets utvikling fra stat til nasjon. Militærmakten spilte en sentral rolle i framveksten av den norske middelalderstaten gjennom leidangen fra 900-tallet og hirden fra 1200-tallet, men det er først under krigene på 1600-tallet, da det ble etablert en egen norsk hær, at vi kan snakke om et norsk militært forsvar i dagens betydning av ordet. Under unionen med Sverige, mellom 1814 og 1905, hadde Forsvaret en sentral rolle i nasjonsbyggingen og i moderniseringen av landet. Både gjennom verneplikten og gjennom de militære skolene bidro Forsvaret til å forme forestillingen om en nasjon av nordmenn.

Fram til dags dato, fra slutten av 1200-tallet, da militærmakten i økende grad ble profesjonalisert og teknologidrevet, med overgangen fra løst organiserte fotsoldater med enkel bevæpning til velorganiserte avdelinger med stadig mer effektive og langtrekkende våpen, har det norske forsvarets historie vært preget av at forsvarsoppgavene til enhver tid har vært større enn hva en liten nasjon på et stort territorium med en lang kyst kunne makte på egen hånd.

Med unntak av en kort periode på 35 år, mellom 1905 og 1940, da det selvstendige Norge var nøytralt, har det norske forsvaret i større eller mindre grad alltid inngått i allianse, eller vært samordnet, med andre lands forsvar: Danmark fra slutten av 1300-tallet til 1814, Sverige fra 1814 til 1905, Storbritannia fra 1940 til 1945.  Etter andre verdenskrig har det norske forsvaret vært preget av alliansen med USA i NATO, rettet mot Sovjetunionen/Russland. Det norske forsvaret har derfor ofte vært utformet i tråd med disse landenes og alliansenes militære behov og krav, i like stor eller større grad enn med Norges egne.

Forsvaret har gjennom hele sin historie langt oftere blitt satt inn i operasjoner utenlands enn i forsvaret av Norge her hjemme, og de aller fleste norske fotsoldater, sjøfolk og flygere som har mistet livet under operasjoner eller øvelser, enten de bukket under for sykdom eller falt i strid, har dødd utenlands. Et stadig tilbakevendende tema i debatten om det norske forsvaret de siste 400 år, fra 1600-tallet og fram til i dag, har derfor vært avveiningen mellom forsvar hjemme og bidrag til unionens eller alliansens fellesforsvar.

Leidangen slik Halfdan Egedius forestilte seg den da han illustrerte Magnus den godes saga i 1899-utgaven av Snorre Sturlassons Heimskringla.

«Strax om Høsten bød Kong Magnus Leding ud over hele Trondhjem.» av Halfdan Egedius (1877-1899)/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Den første norske forsvarsorganisasjon, leidangen, ble opprettet av Håkon den gode i år 945. Langs hele kysten, så langt inn i landet «som laksen gikk», skulle en skipreide utruste ett skip med mannskap. Leidangen var både hær og marine. Formålet var å hindre danskekongen i å skaffe seg overhøyhet over Vestlandet og Trøndelag.

På 1200-tallet var det 126 skipreider fra Sunnmøre til Agder. Det ble også etablert et varslingssystem med varder på fjelltoppene langs kysten. Budskapet om en inntrengende fiende tok en uke fra sør til nord.

Leidangen var ikke bare til forsvar mot inntrengere. Den ble også brukt når kongene skulle på hærtokt utenlands, som da kong Håkon Håkonsson dro på en straffeekspedisjon langs vestkysten av Skottland i 1263.

Det norske militære systemet i middelalderen hadde solid forankring både i bøndenes tjenesteplikt og i et løsere organisert aristokratisk element med tradisjoner tilbake til kongens hird. Men toktet til Skottland hadde vist at en slik løst organisert massehær kunne utfordres av tallmessig mindre styrker, bare disse var godt organisert, var trenet i strid og i stor grad brukte rytteravdelinger, slik det nå var blitt vanlig å organisere tropper i Europa. Det norske militære systemet var i ferd med å bli utdatert.

Med den nye landsloven fra 1273 etablerte Magnus Lagabøte en ny hærordning for å bøte på svakhetene ved det norske systemet. Han ønsket styrker med større stridsevne enn den alminnelige leidangen. Styrkene skulle ikke bare brukes til forsvar, men også til angrep i utlandet. Lendmennene og sysselmennene skulle heretter ha ansvar for å holde et antall menn, fem eller flere, med våpen og kost i tre måneder.

Denne nye styrken, som kom i tillegg til leidangen, utgjorde i størrelsesorden mellom 1200 og 1300 mann. I tillegg utarbeidet kong Magnus en egen lov for kongens livvakt, eller hird.

Sverresborg i Bergen fra slutten av 1100-tallet er en av de eldste steinborgene i Norge. 

Sverresborg Bergen Wikimedia Commons. CC BY SA 4.0

Riddervesen, i form av rustningskledde krigere til hest, fikk ingen stor utbredelse i Norge. Det var det ikke ressurser til. Riddervesenets titler ble likevel innført ved at lendmennene for eksempel fikk kalle seg baroner

Et annet typisk trekk ved militærvesenet i Europa i middelalderen, og som var nært knyttet til riddervesenet, borgbygging, fikk av samme grunn heller ikke noen stor utbredelse i Norge. Det var stort sett bare kongen og biskopene som hadde ressurser til å bygge borger. Unntakene var baron Audun Hugleiksson Hestakorn som bygde en borg i Jølster og baron Alv Erlingsson som bygde en borg på øya Isegran nederst i Glomma.

De første steinborgene vi kjenner i Norge, Sverresborg i Trondheim og i Bergen, ble bygget av Kong Sverre på slutten av 1100-tallet for å sikre ham kongemakten. Middelalderens største norske kongeborg lå på Slottsfjellet i Tønsberg. På 1200-tallet ble det bygget en stor steinborg på Holmen, i dag kjent som Bergenhus, og da Håkon 5 Magnusson overtok kongemakten i 1299 anla han borgen Akershus på Akersneset i Oslo som sin residens.

Samtidig ble Norges utenrikspolitiske interesser flyttet mot sør og øst. I 1307 anla Håkon 5 Vardøhus festning til forsvar mot karelernes plyndringstokter. Året etter, i 1308, etter strid med den svenske hertug Erik, anla kong Håkon borgen Båhus på en øy i munningen av Göta elv på grensen mot Sverige. Båhus festning kom til å spille en sentral militær rolle for Norge gjennom hele middelalderen og var på 1400-tallet Danmark-Norges sterkeste festningsverk.

Biskopenes borger hadde først og fremst funksjon som biskopens residens, men var også regnet som militære anlegg. Bispeborgen i Oslo var sentral i striden mellom Håkon Håkonsson og hertug Skules menn i 1240. Norges mektigste biskop var erkebiskopen i Nidaros. Hans borg, Erkebispegården fra 1160-tallet, står enda. På 1520-tallet bygde erkebiskopen i Nidaros også en borg på Steinviksholm litt lenger inne i Trondheimsfjorden. Han ønsket med det å styrke sin stilling som leder for det norske riksrådet og til beskyttelse mot danskekongen under reformasjonen.

Vi vet at både Magnus Eriksson og Håkon 6 kalte ut leidangen på midten av 1300-tallet, og i 1393 kalte dronning Margrete ut leidangen fra enkelte østlandsbygder til forsvar mot angrep fra Hansaforbundet som på dette tidspunkt lå i krig med Danmark-Norge.

På 1400-tallet er det mye som tyder på at bøndenes tjenesteplikt i leidangen gjerne ble erstattet av en skatt, som i krigstid ble brukt til å leie inn fartøyer med krigsvant besetning.

Siste gang vi vet at leidangen ble utkalt var i 1429 da tyske sjørøvere, vitalinerne, angrep Bergen. En leidangsflåte av ukjent størrelse, men som omfattet fire store skip bemannet av lokale stormenn, ble nedkjempet av vitalinerne og byen plyndret. Det finnes ingen kilder som forteller at leidangen ble kalt ut etter dette. Det er ikke det samme som at leidangsflåten ble borte, og vi vet at tjenesteplikten for bøndene besto utover på 1400-tallet.

Så sent som på midten av 1500-tallet kan vi lese i Olaus Magnus' historie om de nordiske folk at leidangslangskip ennå står i naustene sine enkelte steder i Norge. 

Leidangen ble gjenopplivet på 1500-tallet som grunnlag for utskriving av almuebevæpningen og pålegg om å bygge skip til kystforsvaret. I det nordlige Norge var leidangen fortsatt i bruk i lokalforsvaret kanskje helt fram til tidlig på 1600-tallet.

Fram til slutten av 1500-tallet fantes ingen profesjonelle soldater i fredstid i Norge. Ved behov var det lagt opp til at lensherrene skulle føre militær kommando innen sine len. I fredstid var det ingen som var utpekt til å ha overordnet kommando over den samlede militærmakt.

Forsvaret var preget av improvisasjon. I 1572 utnevnte kong Fredrik 2 en stattholder for å gi Norge en klar lederskikkelse. Stattholderen var vanligvis lensherren til Akershus hovedlen.

Militærmakten besto av det bevegelige landforsvaret – hæren, det faste landforsvaret – festningene og flåten. Det fantes ikke noe permanent utbygget bevegelig landforsvar. Større hæravdelinger ble bare organisert etter behov og besto da for det meste av utenlandske leiesoldater, supplert av en bonde- eller almuebevæpning av egen befolkning.

Det faste landforsvaret besto av festninger eller enklere befestninger på strategiske steder. De viktigste festningene var BåhusAkershus, Bergenhus og Vardøhus. Fordi det bare ble vervet tropper ved behov, var festningene i det daglige nesten uten bemanning. I de len som hadde en festning var den sete for lensherren og dermed også sentrum for den sivile forvaltningen.

Helstaten Danmark-Norge var først og fremst en sjømakt. Den dansk-norske fellesflåten ble etablert i 1510 under kong Hans. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter gjorde det nødvendig å hevde dobbeltmonarkiets interesser på sjøen. Flåtens oppgave i krig var å holde farvannene rundt rikene fri for fiender. Når de ikke var i bruk, lå skipene i opplag på Holmen i København. Ved Frederik 2s død i 1588 talte flåten 34 skip, men bare 17 var egentlige orlogsfartøyer med kanoner.

Det norske bidraget til fellesflåten besto først og fremst av mannskaper. Norge bidro også med eksport av skipstømmer til Danmark. Med henvisning til den gamle leidangsordningen påla Kongen også nordmennene å bygge og vedlikeholde mindre orlogsfartøyer til bruk i norske kystfarvann. Fartøyene skulle inngå i en egen norsk flåteavdeling, men ble etter en tid innlemmet i fellesflåten.

Den nordiske sjuårskigen ble innledet med at danske styrker inntok Älvsborg i 1563. 

Frederik II erobrer Älvsborg Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Sjuårskrigen mellom Danmark-Norge og Sverige brøt ut i 1563 ved at danske tropper erobret Älvsborg, det svenske støttepunktet ved munningen av Göta elv. Dermed var Sverige innestengt i Østersjøen og planla et angrep på Trøndelag for å skaffe seg tilgang til havet den veien.

Angrepet kom vinteren 1564. Fire tusen mann rykket inn i Jämtland og Härjedalen og videre inn i Trondheims len. Forsvaret i Trondheim ble raskt nedkjempet og høvedsmannen, Evert Bille, søkte tilflukt på Steinviksholm.

Da meldingen kom om at Trondheim var erobret, mobiliserte lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, byborgerne, inkludert de tyske, og vetene ble tent slik at bøndene kunne samle seg til ting i Bergen. I april møtte de innkalte bøndene med sine våpen og seilte til Trondheim, ledet av tre krigsfartøyer. Det ene var lensherrens skip. Det andre var utrustet av hansakontoret og det tredje hadde byen utrustet.

Nå var det svenskenes tur til å rømme til Steinviksholm. 8. mai ble borgen omringet av 4000 norske soldater. I juni kunne Rosenkrantz returnere til Bergen etter et vellykket felttog. Våren 1567 angrep svenskene Østlandet. Målet var å innta Akershus festning. Beleiringen gikk dårlig. Middelalderborgen var blitt modernisert på 1500-tallet for å kunne motstå kanonild. I tillegg brant Oslos borgere ned byen.

Lensherren på Akershus, Christen Munk, sendte bud til Bergen om hjelp ettersom både Hamar, Hedmark, Romerike og Ringerike var erobret av svenskene. I mai seilte vestlandsbøndene østover til et nytt felttog, som denne gang ble kort. Akershus festning hadde fått forsterkninger fra Danmark og svenskene oppga beleiringen allerede i juni.

Sjuårskrigen tok slutt i 1570. Det meste av krigshandlingene hadde foregått i Østersjøregionen, men også Norge hadde fått erfare hva krig var. Plyndring, nedbrenning av bygder og byer og bruk av skytevåpen hadde gjort stor skade i flere landsdeler.

Krigen hadde også vist at det var mulig å reise et effektivt invasjonsforsvar ved å kalle ut bønder og byfolk til krigstjeneste. Det hadde vist seg mulig i krisetid, under trussel om streng straff for de som unnlot å møte, å sette opp avdelinger av bondesoldater på grunnlag av de gamle leidangspliktene.

Christian 4s overtakelse av kronen i 1588 ble innledningen til en omorganisering av det norske forsvaret som kulminerte med en beslutning i 1628 om å etablere en norsk hær. Beslutningen ble iverksatt i 1641. Fra 1650 var det opprettet faste militære avdelinger med sjefer som hadde offisersstilling som levebrød.

Også fellesflåten ble sterkt utbygd under Christian 4, og ble blant de betydeligste i Europa. For operasjoner i den norske skjærgård ble det bygd galeier med årer og senere kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller. Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for dobbeltmonarkiet. I flåten var det flere norske offiserer og mannskaper enn danske. Mellom 1600 og 1690 ble nesten 22 500 nordmenn tatt ut til tjeneste i fellesflåten, varierende fra 100 mann i året de første årene til over 1000 mann per år på slutten av 1680-tallet.

Med Christian 4s Norske Lov av 1604 ble alle våpenføre menn, i praksis bøndene, pliktige til militærtjeneste etter mønster av middelalderens leidang. Den nye bondebevæpningen ble forsøkt iverksatt under Kalmarkrigen (1611–13), da danskekongen gikk til krig mot Sverige for å hindre svensk ekspansjon i Lappland på Norges bekostning. Resultatet av utskrivningen var dårlig, ettersom en stor andel av de innkalte deserterte. Krigen endte likevel med seier for kong Christian.

Kong Christian 4s svigersønn, stattholder Hannibal Sehested (1609-1666) bygde opp og organiserte en norsk hær i 1640-årene.

Hannibal Sehested Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I 1625 valgte Christian 4 å gå inn i trettiårskrigen. Krigen ble en fiasko. Den tysk-romerske keiserens tropper rykket inn i Jylland og flere dansker flyktet til Norge. I frykt for at keiserens tropper også skulle rykke inn i Norge, styrket stattholderen, Jens Juel, garnisonene på festningene. Juel sendte også et organisasjonsforslag på en egen norsk hær til København for godkjenning.

Forslaget ble underskrevet av Kongen 18. januar 1628, som regnes som den norske hærs fødselsdag. Hæren ble en ren norsk institusjon i dobbeltmonarkiet. Det var en legdshær med 7000–8000 mann utskrevet fra legdene. Utskrivningen omfattet bare bondebefolkningen; i tillegg kom borgervæpning i byene.

I 1629 var trettiårskrigen over for kong Christians vedkommende. Hæren ble takket av. Bare et par løytnanter ved grenseregimentene og de faste festningsgarnisonene ble beholdt, men den nye hærordningen ble ikke formelt trukket tilbake. 

Gustav Adolfs framgang i trettiårskrigen gjorde Sverige til en stormakt. Hans død i slaget ved Lützen i 1632 førte til at svenskene oppga videre ekspansjonsbestrebelser på kontinentet og i stedet rettet blikket mot Norden. Nederlaget i Keiserkrigen i 1625–29 hadde vist hvor svakt Danmark var, og nå var tiden inne for revansj etter nederlaget i Kalmarkrigen.

Den politiske uroen førte i 1641 til at hærordningen fra 1628 omsider ble besluttet iverksatt. Året etter ble kongens svigersønn, Hannibal Sehested, innsatt som stattholder i Norge, og gikk straks i gang med å bygge opp hæren.

I 1643 rykket den svenske feltmarskalk Lennart Torstensson inn i Jylland. Sehested fikk supplert den norske hæren med erfarne danske offiserer og sommeren 1644 fikk han vervet hele 272 offiserer og underoffiserer fra Nederland. Hæren var krigsklar.

Styrkene besto etter dette av felthæren med både vervede og norske soldater, samt folkeoppbudet, det gamle bondeoppbudet, som ble satt til vakt- og sikringsoppdrag og til omfattende utbedring av festninger og forsvarsanlegg langs grensen mot Sverige, under ledelse av presten og den tidligere ingeniøroffiseren Kjeld Stub.

Ved Bysjön i Värmland 22. desember 1644, i det som på norsk side ble kalt Hannibalfeiden (1644–45), oppnådde den nye norske hæren sin første seier i en regulær trefning. Felttoget fikk ingen betydning for utfallet av krigen. Ved freden i Brömsebro 1645 måtte Norge avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige.

Under Hannibalfeiden hadde bondebevæpningen vist seg så god at de militære sjefene ikke hadde betenkeligheter med å la den overta grensevaktholdet. Da felthæren ble opprettet i 1628 var det den som hadde hatt dette oppdraget. Nå kunne de regulære hærstyrkene samles bak grensevaktstyrkene i mobile utrykningsstyrker, klar til å settes inn der hvor fienden måtte rykke fram. 

Fredrik 3, som hadde overtatt som konge etter Christian 4s død i 1648, ville gjenerobre landskapene som gikk tapt etter freden i Brömsebro. I februar 1657, da svenskekongen Carl Gustavs tropper var opptatt med krig i Polen, erklærte Fredrik 3 Sverige krig. Dette ble innledningen til to korte kriger, Krabbekrigen i 1657–58 og Bjelkefeiden i 1658–60, som også går under navnet Carl Gustav-krigene. I Norge ble ni infanteriregimenter og noen rytteravdelinger satt i beredskap.

Øverstkommanderende for de norske styrkene under Krabbekrigen var stattholder Niels Trolle. Militær sjef i Trøndelag var Jørgen Bjelke og i Sør-Norge Iver Krabbe, lensherren på Båhus festning. Bjelke greide, med 2500 mann, å drive svenskene helt ut av Jämtland og Härjedalen. Krabbes operasjoner med sikte på å rykke sørover gjennom Halland for å støtte danskene i Skåne, fikk sammenbrudd i forsyningstjenesten og stanset opp, men det lyktes å holde stillingen i Bohuslän.

Den norske innsatsen fikk ingen betydning for krigens utfall. Ved krigsutbruddet rykket Carl Gustav vestover og nordover fra Polen og inn i Jylland, og vinteren 1657/58 gikk han på isen over de danske beltene og sto foran København. I februar måtte kong Fredrik gå med på fredsforhandlinger. Ved freden i Roskilde måtte Norge avstå Trondheims len og Bohuslän og levere Jämtland og Härjedalen tilbake til Sverige. Norge var delt i to. Danmark måtte avstå Skåne, Blekinge og Bornholm.

Freden i Roskilde var tvunget fram av de europeiske stormaktene, som var opptatt av å bevare maktbalansen i Norden. Carl Gustav var ikke tilfreds med det. Han ønsket å underlegge seg hele Danmark-Norge og etablere et Stor-Sverige med Göteborg som hovedstad.

I august 1658 innledet han en ny beleiring av København. På norsk side fikk Jørgen Bjelke i oppdrag å lede styrkene, derav navnet Bjelkefeiden. Strategien var å innlede en offensiv i nord for å gjenerobre Trøndelag, kombinert med forsvarskrig i sør for å stanse svensk framrykking over Halden. En svensk rytteravdeling på 500 mann, underveis for å forsterke garnisonen i Trondheim, ble avskåret og nedkjempet, og den norske beleiringen av Trondheim, under ledelse av Georg Reichwein, ble innledet 3. oktober. 17. desember kapitulerte den svenske garnisonen.

I Halden, der styrkene ble ledet av Tønne Huitfeldt, ble tre svenske angrep, i september 1658, i februar 1659 og i januar 1660, slått tilbake. Etter Carl Gustavs død i februar 1660 var Sverige innstilt på fredsforhandlinger. Ved freden i København 1660 ble Trondheims len tilbakeført til Norge, og Danmark fikk tilbake Bornholm. De øvrige landsdelene som var blitt avstått i 1658 forble en del av Sverige.

Krigen hadde vist at norske avdelinger kunne gjennomføre krevende og kompliserte operasjoner. Tapet av Bohuslän og Halland skapte en mye større geografisk avstand mellom Norge og Danmark og bidro til at Norge etter hvert fikk en mer selvstendig stilling i unionen, særlig i krisetider. 

Etter freden i 1660 ble det gjennomført flere organisasjonsendringer i den norske hæren. I 1663 ble det opprettet et nasjonalt rytterregiment på åtte kompanier hvert på 125 mann hvorav 25 vervede, fem kompanier sønnafjells og tre nordafjells. I tillegg skulle det være ett dragonkompani sønnafjells og ett nordafjells. Kravet om å holde en hest i beredskap for forsvaret til enhver tid forsvant først med nedleggelsen av hærens kløvkompani på 1980-tallet.

I 1666 og 1671 kom nye bestemmelser om utskrivning av militsen i Norge, som fastsatte rammene for hærens rekruttering og daglige virksomhet. Tjenestetiden var minst fire år, i mange tilfelle mye lengre. Om øvelsene het det at utskrevne soldater skulle eksersere på kirkebakken etter gudstjenesten. Mens utskrivningen til hæren med dette kom inn i ordnede former, var utskrivningen til flåten mer ad hoc.

I 1666 måtte stattholderen innkalle 3000 båtsmenn, og året etter ytterligere 4000. Utkommandering til flåten i fredstid var alltid mer alvorlig for lokalsamfunnene enn utkommandering til tjeneste i hæren. De som kom i flåtetjeneste ble sendt til København og sjansen for at de kom hjem igjen var langt lavere enn for de som ble utskrevet til hæren. 

I Norge kalles den skånske krig (1675-1679) for Gyldenløvefeiden, etter stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638-1704).

Ulrik Fredrik Gyldenløve av Frans van Mieris/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I 1672 angrep Frankrike Nederlandene. Sverige var alliert med Frankrike og var forpliktet til å delta. Danmark-Norge var på sin side forpliktet til å støtte Nederlandene, og Spania som var kommet med i krigen på nederlendernes side.

Etter beleiringene av København under Carl Gustav-krigene var flåten blitt kraftig rustet opp, som ledd i å beskytte hovedstaden, og talte nå 70 krigsskip. Christian 5, som hadde overtatt som konge to år tidligere, hadde en ambisjon om å gjenerobre landområdene som var gått tapt til Sverige under krigene på 1640- og 1650-tallet. Det svenske nederlaget i slaget ved Fehrbellin i juni 1675 ble den utløsende faktor. 

Den skånske krig ble innledet med et dansk-norsk angrep på Sverige. I Norge samlet stattholderen, Ulrik Fredrik Gyldenløve, en hær på rundt 12 000 mann som rykket inn i Sverige i 1676. På norsk omtales derfor denne krigen som Gyldenløvefeiden. Ulrik Fredrik Gyldenløve hadde ikke kapasitet til å angripe både i Jämtland og i Bohuslän og prioriterte fronten i sør. Bohuslän hadde vært norsk bare 15 år tidligere, så lokalbefolkningen betraktet nok felttoget mer som en frigjøringskrig enn som et angrepstokt. Fra Bohuslän rykket Gyldenløve videre sørover og beleiret Gøteborg. Da danske forsterkninger som ble sendt nordover fra Skåne for å støtte beleiringen ble avskåret og stanset, måtte Gyldenløve trekke seg tilbake nordover.

Dette var første gang taktisk samvirke mellom den danske og den norske hæren ble forsøkt. Året etter, i 1677, mønstret Gyldenløve 15 000 soldater i Norge i tillegg til 2000 garnisonstropper og mannskaper til skjærgårdsflåten, og angrep både i Jämtland og i Bohuslän, hvor han angrep Marstrand og Karlsten festning. Langs kysten kom skjærgårdsflåten til med beleiringsskyts, og det lyktes å innta byen og festningen. Beleiringen av Marstrand er et tidlig eksempel på effektivt samvirke mellom land- og sjøstridskrefter. Senere på året ble en svensk styrke nedkjempet ved Uddevalla. Den norske framgangen fikk ingen konsekvenser for krigens utfall. Den danske hærens felttog i Skåne endte med nederlag.

Til sjøs var krigen mer vellykket. Fellesflåten under admiral Niels Juel sammen med den nederlandske admiralen Cornelis Tromp slo den svenske flåten under admiral Lorentz Creutz ved Öland i 1676. Nils Juel beseiret den svenske flåten under admiral Henrik Horn ved Køge bukt i 1677, eller slaget ved Stevns, som det blir omtalt som, for å skille det fra det mer berømte slaget i Køge bukt under Den store nordiske krig i 1710. 2000 norske soldater og 650 matroser deltok i fellesflåtens operasjoner.

Fredsforhandlingene i 1679, som ble ført av stormaktene under ledelse av Frankrike, ga magert utbytte for Danmark-Norge. Grensene ble som før. Krigen var i stor grad blitt ført utenfor Norges grenser, og nordmennene ble derfor spart for materielle ødeleggelser. Men Gyldenløvefeiden var første og siste gang den norske hæren deltok i angrepskrig i utlandet. I senere kriger var krigsskueplassen på norsk territorium. 

Fra slutten av Carl Gustav-krigene, og særlig under og etter den skånske krig, foregikk en betydelig militær opprustning i Norge, med hovedvekt på festningene. Utbyggingen tok i første omgang sikte på å sikre den nye grensen i sørøst. Tapet av Bohuslän med Båhus festning i 1658 hadde skapt et militært vakuum fra Halden og nordover. Allerede før Carl Gustav-krigene var over, var arbeid blitt iverksatt for å befeste høydedraget nordøst for Halden og arbeidet fortsatte for fullt etter krigen. Fredriksten festning ble den dominerende grensefestningen i sørøst.

I tiden frem mot år 1700 ble så hele grenselinjen nordover mot Elverum befestet. Der Glomma gjør en stor sving vestover og nordover i Hedmark, var det anlagt skanser ved vadestedet. I 1680-årene ble Kongsvinger festning anlagt på høyden nord for elva, vest for vadestedet, som hovedfestning i den nordlige enden av forsvarslinjen. Nord for Kongsvinger, ved Elverum, ble Christiansfjeld festning anlagt 1683, og det ble etablert en rekke mindre festninger og skanser ved Blaker, Basmo og Flisa, samtidig som gamle befestninger ble forsterket. Alle de naturlige innfartsveiene fra Sverige var dermed dekket.

Ved Glommas utløp var Fredrikstad festning blitt etablert i årene 1663–66 og dekket både mot sjøen og på landsiden. Som annen prioritet kom utbygging av kystfestningene. Det dreide seg om forsterkning av Bergenhus og av Kristiansand festning, ved at Fredriksholm festning i Kristiansand fra 1658 ble supplert med et nytt festningsanlegg, Kristiansholm festning, som sto ferdig i 1672. I Stavern ble det bygget et fort på Karlsøy, i dag Citadelløya, som sto ferdig i 1679. Også Akershus ble forsterket.

Etter bybrannen i Trondheim 1681 ble byen befestet etter moderne retningslinjer. Nidelven ble utnyttet som et naturlig hinder og hele bykjernen ble skjermet med voller. På høydedraget øst for byen ble Kristiansten festning anlagt for å hindre en fiende å sette seg fast her oppe hvorfra han kunne beskyte byen med artilleri. Akershus, Fredriksten og befestningene i Trondheim kom til å spille en avgjørende rolle under Karl 12s felttog mot Norge i 1716 og 1718, under Den store nordiske krig

1700-tallet i norsk forsvarshistorie innledes med Den store nordiske krig (1700–21). Krigen startet med at en koalisjon av Russland, Polen og Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige for å gjenerobre tapt land fra tidligere kriger, men utviklet seg etter hvert til en strid mellom Sverige og Russland om hegemoniet i Østersjøen.

Danmark-Norge deltok i krigen i en kort periode i år 1700 og mellom 1709 og 1720. Krigen omtales derfor i Norge gjerne som elleveårskrigen med Sverige. Karl 12s to mislykte felttog mot Norge i 1716 og 1718 kom til å markere slutten på Sveriges stormaktsstatus. Ved krigens slutt i 1721 var Russland blitt den ledende stormakt i Europa.

Valg av tidspunkt for angrepet skyldtes at Sverige tre år i forveien hadde fått ny konge, Karl 12, som hittil ikke hadde gjort seg bemerket på slagmarken. Danmark-Norges oppgave var innledningsvis å angripe hertugen av Holstein-Gottorp, svoger av Karl 12 og øverstkommanderende for de svenske troppene i Tyskland. Angrepet gikk seg fast. Frederik 4 hadde forlatt København for å lede felttoget i den tro at flåten ville beskytte hovedstaden mot angrep. Det greide den ikke.

Etter den skånske krig hadde flåten hatt lav prioritet og da en styrke av britiske og nederlandske krigsskip kom svenskene til unnsetning i 1700, valgte fellesflåten å trekke seg ut av Øresund. Dermed kunne Karl 12 gå i land på Sjælland og true København, og kong Frederik måtte avbryte felttoget i Holstein-Gottorp for å lede forsvaret av hovedstaden. Om København falt, kunne det bety slutten for Danmark-Norge. Men stormaktene ønsket ikke at Sverige skulle bli enerådende i Norden og framtvang en fredsslutning der ingen av partene oppnådde noen fordeler.

Kommanderende general for den norske hæren, von Wedel, var ved krigsutbruddet sterkt kritisk til hærens tilstand. Rekruttering av soldater var ikke tilfredsstillende, festningene hadde forfalt siden siste krig og artilleriet var lite utbygd. Offiserer og andre embetsmenn gjorde seg skyldige i overgrep mot de menige. Han regnet likevel med å kunne mønstre 23 000 mann, men bare 7000 var tilgjengelige for bevegelig krigføring i Norge, og han hadde pålegg om å sende 4000 av de beste troppene til Danmark. Elleve kompanier var allerede sendt til København som mannskaper på fellesflåten. Krigens brå avslutning stanset videre overføring av soldater sørover.

I 1704 foretok kong Frederik en reise til Norge hvor tropper og festninger ble inspisert. Inspeksjonen bekreftet general Wedels rapport. I sin forordning for landmilitsen i Norge av 1705 ble utskrivningsreglene fra 1666 og 1671 innskjerpet. Tjenestetiden ble satt til ni år, men de som ønsket det, kunne stå lenger. Fra 1707 var tjenestetiden ti år «og derover». Når det derimot gjaldt eksersis av soldatene, var forordningen av 1705 nyskapende. I tillegg til den enkle søndagseksersisen på kirkebakken skulle heretter alle kompanier og bataljoner ha en ekserserplass til årlige øvelser.

I løpet av 1703 og 1704 kom det også særskilte bestemmelser for utskrivning til sjøetaten. Kysten fra svenskegrensen til Nordland ble inndelt i seks utskrivningsdistrikter, sjømilitter, i en avstand av en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordbunnen, ble alle menn mellom 16 og 50 år rulleført. De som ble uttatt var fritatt for tjeneste i hæren og fikk også visse privilegier, som fortrinnsrett til stillinger i losvesenet. I 1709 var 8000 mann rulleført i flåten.

Etter Karl 12s nederlag i slaget ved Poltava i juli 1709 og etterfølgende eksil i Tyrkia, bestemte kong Frederik seg for å gå inn igjen i krigen for å gjenerobre Skåne. Høsten 1709 ble en hær på 15 000 mann satt over Øresund. Samtidig forventet han at den norske hæren skulle angripe over grensen til Sverige for å binde opp svenske tropper og avlaste fronten i sør. Fordi krigen var kommet for brått på, manglet den norske hæren utrusting og forsyninger, og handlingslammelse i den sivile og militære ledelsen i Norge gjorde at det ikke ble noe felttog.

I mars 1710 led den danske hær avgjørende nederlag i slaget ved Helsingborg og trakk seg etter det tilbake over sundet til Sjælland. Den norske hæren hadde sviktet og kommanderende general Hans Ernst von Tritzschler ble beskyldt for forræderi. Det var det neppe grunnlag for. Det dreide seg nok heller om udugelighet. 

Frederik hadde ikke gitt opp håpet om å gjenerobre Skåne. Med hjelp fra russiske styrker, som skulle overføres fra Danzig, ville han gjøre et nytt forsøk. Men nå var overraskelseselementet borte og den svenske flåten satt i beredskap for å hindre videre overføring av fiendtlige styrker til Sverige. Etter det uavgjorte slaget i Køge bukt i oktober 1710 vendte Frederik seg i stedet mot de svenske besittelsene i Tyskland.

I Norge valgte kongen å styrke ledelsen ved å utnevne Waldemar Løvendal til å bekle embetene både som stattholder og kommanderende general. Løvendal ledet flere operasjoner inn i Sverige. Men så lenge de ikke var koordinert med danske operasjoner mot Skåne, fikk de ingen betydning. Beredskapen i Norge ble etter hvert trappet ned, Løvendal ble frabeordret, og den norske militære ledelsen ble igjen delt mellom stattholderen og kommanderende general. 4000 norske soldater ble sendt sørover.

Det meste av den militære aktiviteten fram til 1716 foregikk til sjøs, i form av omfattende konvoitrafikk for å sikre forsyningslinjene over Skagerrak og Nordsjøen. Det var i disse operasjonene den unge Peter Wessel, senere adlet under navnet Tordenskiold, første gang framsto som en kreativ og uredd leder til sjøs.

I november 1715 hadde Karl 12 unnsluppet sitt tyrkiske fangenskap og kommet seg tilbake til Sverige, etter et mellomspill i Stralsund i 1714, hvor de svenske troppene hadde lidd nok et nederlag. Om han ikke kunne erobre Russland, kunne han i det minste gjenta bestefarens manøver fra 1658 og marsjere over isen mot København. Men mildvær brøt opp isen og flåten var ikke sterk nok til å støtte en sjølandsetting over sundet.

I stedet vendte han sin oppmerksomhet mot Norge. Tidlig i mars 1716 rykket Karl 12 over grensen med en styrke på rundt 8000 mann i tre kolonner. Kongen ledet selv kolonnen på rundt 3000 mann som hadde oppmarsjområde i Värmland og skulle marsjere mot Christiania. Fra sør rykket 4000 mann fram over Svinesund, mens en sikringsstyrke på rundt 800 mann ble holdt tilbake ved grensen.

På norsk side var rundt 10 000 mann, under kommanderende general Barthold Heinrich von Lützow, utgruppert i grensestrøkene fordelt på fire såkalte kantoner. I Halden-kantonen i sør sto 1800 mann. Lenger nord, i Høland-kantonen, sto 1300 mann og i Vinger-kantonen sto det 2000. Ytterligere 2000 mann var fordelt på festninger og skanser østafjells, og i Christiania lå en reserve på 2000. Fremdeles befant mellom 4000 og 5000 norske soldater seg i Danmark. Det militære kommandosystemet fungerte nå mer effektivt. Kommanderende general trengte ikke lenger å følge styrkene i første linje, men kunne organisere kampene fra ett sted. Den direkte stridsledelsen i felt ble utført på regimentsnivå.

21. mars nådde Karl 12 Bunnefjorden og gikk herfra over isen mot Akershus festning. Den norske hovedstyrken befant seg på dette tidspunkt i forsvarsstillingen Gjellebekk mellom Christiania og Drammen. Svenskekongen innså snart at det ville være nytteløst å innta Akershus festning, og bestemte seg i stedet for å nedkjempe den norske hovedstyrken ved Gjellebekk i Lier. Angrepet på Gjellebekk slo feil.

Karl 12 sendte også en styrke nordover gjennom Hakadal, over Harestua, Lunner og Jevnaker, for å falle nordmennene i Gjellebekk-stillingen i ryggen. Da denne ble nedkjempet ved Norderhov 28. mars, trakk Karl seg tilbake mot Halden og innledet i stedet beleiring av Fredriksten festning. Festningens soldater og borgerbevæpningen ble drevet ut av byen, men borgerne satte husene sine i brann for å hindre svenskene i å benytte seg av den.

8. juli innløp melding om at Peter Wessel Tordenskiold, ved slaget i Dynekilen, hadde erobret en svensk transportflåte underveis til Halden med artilleri og forsyninger. Da hadde svenskene fått nok. To dager senere avbrøt de beleiringen og trakk seg tilbake over Svinesund.

I 1718 var Karl 12 igjen klar til å angripe Norge. Denne gangen hadde han 48 000 mann til disposisjon. Av disse var 10 000 mann under general Carl Gustaf Armfeldt gitt i oppdrag å erobre Trondheim. Resten av styrken ble ledet av Kongen selv, som straks innledet en beleiring av Fredriksten festning. Under inspeksjon av beleiringsarbeidene 30. november 1718 ble Karl 12 drept, sannsynligvis av en tilfeldig kule. På dette tidspunkt hadde general Armfeldt allerede oppgitt angrepet på Trondheim på grunn av matmangel, og var på vei tilbake til Sverige over Tydalsfjellene i den såkalte dødsmarsjen hvor rundt 3000 soldater omkom i snøstorm.

Med det samme svenskene var ute av Norge, startet Frederik 4 en omfattende styrkeoppbygging i landet som forberedelse til et angrep på Sverige. Sommeren 1719 var bortimot 30 000 norske og danske soldater klare til angrep, og de første avdelingene hadde allerede krysset grensen. Samtidig gjennomførte Tordenskiold sin kanskje dristigste operasjon, da han erobret Marstrand og Karlsten festning. Ingen av stormaktene støttet imidlertid Frederiks planer, og han fant det mest fornuftig å trekke styrkene tilbake.

Ved fredsslutningen i Fredriksborg 3. juli 1720 måtte Sverige gi avkall på tollfrihet i Øresund og betale en skadeserstatning på 600 000 riksdaler, og måtte love aldri mer å støtte hertugen av Holstein-Gottorp. Frederik ga fra seg områdene han hadde erobret i Tyskland, men fikk beholde Slesvig-delen av hertugdømmet Holstein-Gottorp. Ved freden i Nystad 1721 mellom Russland og Sverige, framsto Russland som den sterkeste makten i Nord-Europa.

Danmark-Norge hadde nå endelig avfunnet seg med landavståelsene på 1600-tallet og Sverige og Danmark-Norge var omtrent jevnbyrdige i militær styrke. Det var ingen overhengende fare for nye angrep fra øst. I sør var situasjonen en annen. Hertugen av Holstein-Gottorp hadde ikke avfunnet seg med tapet av Slesvig og søkte blant annet støtte hos den russiske tsar Peter. Dette spørsmålet ble dermed en stadig kilde til uro.

Da den svenske dronning Ulrika Eleonora døde i 1741, ville flertallet i Riksdagen velge en tronfølger fra Holstein-Gottorp. I Danmark-Norge trodde man at det ville føre til krig og økte beredskapen. I 1742 ble alle som ikke var rulleført i linjehæren innrullert i et landvern, en hærreserve halvparten så stor som den ordinære hæren. Etter dette var antall soldater i Norge rundt 30 000 mann.

Da Adolf Fredrik av Holstein-Gottorp ble valgt til svensk tronfølger i 1743, ble krigsfaren ansett som overhengende. I Norge ble en styrke på over 31 000 mann satt opp, og i Danmark en styrke på over 36 000. I tillegg kom hele fellesflåten med 24 linjeskip og fregatter. I Norge var det uår og hungersnød, så forpleiningen av soldatene var dårlig. Det kom ikke til krig, og i 1749 ble traktater underskrevet som bidro til å avslutte krisen med Sverige for denne gang. Beredskapstjenesten i Norge i 1743 ble i ettertid omtalt som tyttebærkrigen.

Mellom 1758 og 1763, under den europeiske sjuårskrigen (1756–63), ble en vaktstyrke på 24 000 mann sendt til Slesvig-Holstein. En stor del av dem var norske soldater. Bortimot halvparten av den norske hær var engasjert i oppdraget. I 1762 kom det til randen av krig mellom Russland og Danmark-Norge om Holstein-Gottorp-spørsmålet. Når krigen ble avverget, skyltes det i stor grad at den dansk-norske fellesflåten var den russiske flåten overlegen og hindret etterforsyning av de russiske styrkene over sjøen. Da keiser Peter 3s gemalinne Katarina (den store) fikk sin gemal styrtet, var krigsfaren over. Hun var ikke interessert i å gjennomføre Peters politikk på dette området.

Mer enn 3000 norske soldater døde av sykdom under beredskapstjenesten i Slesvig-Holstein for å forsvare Kongens interesser i hertugdømmene. En annen byrde var ekstraskatten som ble ilagt i kjølvannet av utkommanderingene. I Norge var det stor motstand mot denne skatteskjerpelsen og det kom flere steder til åpent opprør. Strilekrigen i Bergen våren 1765 er ett eksempel. 

Under den andre tyttebærkrigen (1788-1789) vant norske styrker et slag ved Kvistrum i Bohuslän. Maleri av Anthon Christoffer Rüde, 1790. 

"Affæren ved Quistrumbro" av Anthon Christoffer Rüde/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I 1788 angrep den svenske kong Gustav 3 Russland, og Danmark-Norge fulgte opp med å erklære Sverige krig i henhold til landets traktatforpliktelser overfor Russland. En norsk styrke på 10 000 mann rykket inn i Bohuslän og vant et slag ved Kvistrum bro. Etter diplomatisk press fra Storbritannia og Preussen trakk Danmark-Norge seg ut av krigen og erklærte seg som nøytralt i 1789. Bare åtte norske soldater mistet livet i trefningen, mens mellom 1500 og 3000 mann døde av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, dårlige klær, mangelfullt utstyr og dårlige sanitære forhold. Også dette felttoget fikk den lite flatterende betegnelsen tyttebærkrigen, et uttrykk for at soldatene fikk så dårlig forpleining at de måtte livberge seg på skogens bær, men også på at samtiden betraktet felttoget mer eller mindre som en farse

Utover på 1700-tallet ble hæren gradvis mer norsk. I 1750 ble Krigsskolen, Den frie matematiske skole, opprettet. I 1785 ble den første norske underoffisersskole opprettet, og i 1772 ble kommandospråket norsk. Sjøoffiserer ble derimot utdannet i København under hele unionstiden. 

Revolusjonskrigene fra 1792 og utover, mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner under britisk ledelse, tjente til å begynne med Danmark-Norge godt. Men etter hvert ble de krigførendes kapring og oppbringelser med tap av skip og last et økende problem, og Danmark-Norge inngikk avtale med Sverige om felles konvoiering. Storbritannia respekterte stort sett nøytralitetsforbundet og handelsfartøyer eskortert av krigsskip fikk for det meste seile i fred.

Da Napoleonskrigene brøt ut, dannet de to nordiske land et mer omfattende væpnet nøytralitetsforbund hvor også Russland og Preussen var med. Da reagerte Storbritannia, som betraktet forbundet som en utfordring mot britisk dominans til sjøs. 2. april 1801 seilte en britisk flåtestyrke under ledelse av admiral Nelson inn på Københavns red hvor fellesflåten lå avtaklet og i opplag. Det ble et blodig slag med over 2000 døde og sårede, og mange ødelagte skip på begge sider. Det endte uavgjort, men Danmark-Norge forlot nøytralitetsforbundet.

Slaget på reden skapte frykt i Norge for britiske angrep på kysten. I 1801 ble det etablert et kystvern, etter mønster av ordningen fra 1704. Kysten ble delt inn i kystverndistrikter som igjen ble inndelt i divisjoner og seksjoner. Ordningen bygget i starten på frivillighet og skulle bare aktiveres dersom det brøt ut krig. Offiserene kom både fra hæren og marinen og flere steder måtte også sivile embetsmenn påta seg lederverv i kystvernet.

Mellom 1801 og 1814 ble det anlagt rundt 100 kystbefestninger med tilsammen over 1000 kanoner. De aller fleste befestningene lå i Sør-Norge, men kystfort ble også anlagt i Bodø, Tromsø og Hammerfest. Oppgaven var å holde utkikk og varsle, men også å gripe inn mot inntrengere. Ved Napoleonskrigenes utbrudd var varslingssystemet basert på vete- eller vardebrenning. Mer kompliserte meldinger måtte bringes rundt med ordonnans. Nå ble dette systemet modernisert. Langs de viktigste kyststrekningene ble det etablert varslingsstasjoner innen synsvidde av hverandre, som gjorde at forhåndsavtalte meldinger raskt kunne sendes ved hjelp av enkel apparatur.

Etter det britiske ranet av den dansk-norske flåten i 1807 og den påfølgende britiske blokaden, ble Norge isolert fra Danmark. Det ble derfor opprettet en norsk regjeringskommisjon, en midlertidig norsk regjering, ledet av prins Christian August. Andre medlemmer var Enevold Falsen og Herman Wedel Jarlsberg. Prins Christian August ble senere valgt til svensk kronprins under navnet Carl August, men døde kort tid etter. Bildet viser Christian August/Carl August som svensk kronprins, maleri av Per Krafft, 1809. 

Christian August av Per Krafft/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Lord Nelsons seier i slaget ved Trafalgar 21. oktober 1805 gjorde Storbritannia til enerådende på havet. Napoleon oppga planene om å invadere England. Britene skulle i stedet sultes ut ved hjelp av handelsblokade. I november 1806 kunngjorde han fastlandssperringen som forbød alle europeiske stater å handle med Storbritannia. Som svar forbød britene nøytrale skip å anløpe fiendtlige havner og begynte å visitere alle handelsskip de kom over. Sommeren 1807 ble norske handelsskip brakt opp og prisedømt i stort omfang.

Fastlandssperringen førte også til krig mellom Frankrike og Russland. Russerne ble beseiret i slaget ved Friedland. Ved freden i Tilsit 7. juli 1807 sluttet tsaren seg til Napoleons fastlandssperre. Fredsavtalen var i realiteten en allianse rettet mot Storbritannia ettersom Danmark-Norge og Sverige, som begge hadde betydelige orlogsflåter, nå skulle presses til å delta i blokaden mot britene. Tsaren hadde også sikret seg fransk støtte til en eventuell erobring av Finland.

Britene fryktet nå at også Østersjøkysten skulle bli del av fastlandssperren. En samlet opptreden av den russiske og dansk-norske flåten kunne dessuten true britisk sjøherredømme. Det var uakseptabelt. I august 1807 sendte britene en flåtestyrke til København for å forsøke å overtale Danmark-Norge til å slutte seg til Storbritannia. For den dansk-norske regjeringen var dette et umulig valg. Svarte den ja, ville Frankrike straks besette Jylland. Var svaret nei, ville konflikt med Storbritannia føre til britisk blokade og til brudd i forbindelsen mellom Norge og Danmark.

De britiske kravene ble avslått og 2. september startet britene et flere dager langt bombardement av København. Kongen og kronprinsen rømte til Kiel. 7. september kapitulerte de danske forsvarsstyrkene og den britiske flåtestyrken kunne seile av gårde med 15 danske linjeskip, 15 fregatter og et stort antall mindre fartøyer. Danmark-Norge gikk etter dette i allianse med Frankrike og Napoleon, og forpliktet seg til å erklære Sverige krig dersom Frankrike og Russland gjorde det.

Flåteranet i 1807 satte punktum for Norges felles sjøkrigshistorie med Danmark. Heretter måtte Norge og Danmark sørge for sitt sjøforsvar hver for seg. 

Perioden fra 1807 til 1814 var preget av nærmest kontinuerlig krig. Operasjonene utspilte seg hovedsakelig til lands i grenseområdene mellom Norge og Sverige og til sjøs i Kattegat og Skagerrak. Norge var ikke selvforsynt med mat, og var avhengig av import av korn fra Danmark for å unngå hungersnød. Den britiske blokaden, som i perioder også ble supplert av svenske skip, ble en katastrofe for Norge. Bare i løpet av år 1807 gikk 533 skip, mer enn en tredjedel av handelsflåten, tapt. Sult og nød herjet.

Ettersom forbindelsen mellom Norge og Danmark var så godt som brutt på grunn av den britiske blokaden, ble det i 1807 etablert en midlertidig regjering i Norge, en regjeringskommisjon, under ledelse av prins Christian August av Augustenborg, som også var øverstkommanderende for forsvaret.

Fram til høsten 1807 hadde ikke Norge hatt egen flåte eller flåteledelse. Etter flåteranet ble forsvaret til sjøs underlagt prins Christian August. Han fikk etablert en sjødefensjonskommisjon med kommandørkaptein Hans Christian Sneedorff og kaptein Jens Schow Fabricius, kommandant og sjef for orlogsverftet i Fredriksvern, som medlemmer. 26. november overtok kommandør Lorentz Fisker kommandoen over sjøforsvaret etter Sneedorff.

Kommandør Fisker gikk straks i gang med å få etablert et sjøforsvar. I tillegg til kystvernet, som var blitt etablert i 1801 og var underlagt landetaten, skulle det etableres et sjøvern, underlagt sjøetaten. Sjøvernet besto primært av rokanonbåter, men også av en fregatt, Najaden, og av et antall orlogsbrigger og skonnerter som hadde unnsluppet britene i 1807. I 1806 var fire kanonjoller blitt overført til Norge fra København, og sommeren 1807 var det blitt overført åtte kanonsjalupper. Mellom 1807 og 1812 ble det i tillegg bygget ti kanonskonnerter, over 40 kanonsjalupper og over 50 kanonjoller på verft langs kysten fra Tønsberg til Trondheim.

Som skipssjefer på kanonbåtene ble skippere og styrmenn fra handelsflåten, som i stort antall gikk ledige på grunn av den britiske blokaden, engasjert som månedsløytnanter. Kanonbåtene ble inndelt i flotiljer, eskadrer og divisjoner, hvor antall båter per enhet varierte med hvor mange som til enhver tid var til disposisjon.

I 1808 brøt det ut krig mellom Russland og Sverige. Dermed var også Danmark-Norge i krig med Sverige. Vinteren 1808/1809 planla Sverige å angripe Sør-Norge i Østfold med en styrke på 5200 mann og litt lenger nord i Hedmark med en styrke på nesten 12 000 mann. Den norske hæren sønnafjells utgjorde 15 200 mann til sammen i linje og landvern. I tillegg kom forsterkninger fra Trøndelag med omlag 1300 mann. I nord ved Elverum sto general Staffeldt med 3200 mann. Sør for ham, ved Kongsvinger, lå de Seues brigade med 2000 og i Østfold sto Hans Gram Holst med 3200 mann. Nordafjells sto en styrke på snaue 2200 mann ved Røros og en på 1200 mann i Innherred.

Alle styrkene led under store forsyningsproblemer. En av de svenske framrykkingsaksene gikk gjennom Aurskog-Høland. Den svenske framrykkingen ble stanset ved Toverud 20. april av en norsk bataljon under major Weiby, og sjefen for den svenske brigaden, grev Axel Otto Mörner og hans menn ble tatt til fange.

25. april ble en svensk bataljon under oberst Gahn, på vei mot Kongsvinger fra nord, stanset ved Trangen av oberst Staffeldt med sine trønderske grenaderer og sønnafjelske skiløpere. Ved Mobekk øst for Kongsvinger 18. mai gikk det ikke like bra. Et norsk angrep mot en svensk forpost ble stanset av svenskene med store norske tap. Den svenske hovedstyrken begynte snart etter å trekke seg tilbake uten at det kom til noe avgjørende slag. I Enningdalen ved Halden ble det norsk seier i trefninger ved Prestebakke 10. juni og ved Berby 12. september. Trefningen ved Berby ble den siste mellom norske og svenske soldater i denne omgang.

For å beskytte hærens venstre flanke ble Göteborgs skjærgårdseskadre våren 1808 sendt nordover til Strømstad. Eskadren besto av tolv kanonsjalupper, én mortersjalupp, tolv kanonjoller og kanonbarkasser og to kommandofartøyer. 14. april ga prins Christian August ordre til at en kanonbåtflotilje skulle samles ved Hvaler for å begynne operasjoner i den svenske skjærgården. Tre dager senere var ti kanonsjalupper og 17 kanonjoller på plass. Besetningen på ca. 950 mann ble innlosjert på øyene.

Flotiljen ble ledet av kaptein Frederik Christian Motzfeldt. 27. april tok kommandør Fisker selv kommandoen over flotiljen og rykket fram mot Strømstad. Den norske flotiljens ankomst ble varslet med brennende varder på svensk side. I innløpet til havna lå en svensk divisjon på fire kanonsjalupper og én mortersjalupp som åpnet ild mot den norske flotiljen. Artilleriduellen varte i halvannen time, før Fisker, til tross for stor overlegenhet i antall fartøyer og kanoner, trakk seg tilbake.

Av de 17 kanonjollene var 13 satt ut av spill fordi kanonlavettene, som ikke kunne bevege seg med rekylen fra kanonene, ikke tålte trykket. Flere av jollene var begynt å lekke, og flere årer var brukket. To av kanonsjaluppene var blitt truffet, men ingen av fartøyene var blitt senket. Til sammen 364 skudd var blitt avfyrt fra norsk side hvorav ti traff et svensk fartøy. På norsk side ble ti mann drept og fire såret. Svenskene mistet fire mann og fikk minst 16 såret. Nordmennene trakk seg nå tilbake til Hvaler, og 14. mai var de skadde fartøyene reparert og styrken fulltallig.

Den 27. mai slo svenskene til og angrep med 30 kanonfartøyer mot Gravningssund der kommandør Fisker hadde utplassert seks kanonsjalupper og fire kanonjoller. Resten av styrken ble holdt tilbake og kom aldri i kamp. Det svenske angrepet ble slått tilbake, og det kom ikke til flere trefninger så lenge krigen varte. Kanonbåtflotiljen bidro på denne måten til at den norske hæren ikke kunne omgås eller tas i ryggen av svenske amfibielandsettinger i Christianiafjorden.

I 1809 var det krise i Sverige. Russland hadde erobret Finland og rykket nå fram mot Sveriges eget territorium. 13. mars abdiserte kong Gustav 4 Adolf etter et militærkupp. Krigen mot Sverige var over.

Kuppmakerne hadde på forhånd fått prins Christian Augusts forsikringer om at de norske styrkene ikke ville utnytte situasjonen, samtidig som de antydet at han kunne være kandidat til å overta den svenske kronen. Slik gikk det ikke. Valget falt på den avsatte kongens barnløse onkel, Karl 13, men Christian August ble valgt til tronfølger. Etter at fredsavtalen var undertegnet 10. desember 1809 dro han til sitt nye fedreland, men døde allerede i mai 1810 av hjerneslag. I hans sted ble en av Napoleons marskalker, Jean-Baptiste Bernadotte, valg til tronfølger. Bernadotte takket ja, og tok navnet Karl Johan.

Bak valget lå svenske ønsker om å gjenerobre Finland. Men Karl Johan var realist og forsto snart at det ville være bedre å alliere seg med Russland. Fra 1812, etter Napoleons nederlag i Russland, arbeidet han målbevisst for å bringe Norge inn under svensk styre, som erstatning for Finland. Frederik 6 hadde ikke greid å hindre at hans fremste mann tok tjeneste hos fienden, og nå ville han ha bedre kontroll over statsstyret i Norge. Regjeringskommisjonen ble oppløst. Fredrik av Hessen avløste Christian August men ble bare visestattholder, med mindre myndighet enn forgjengeren.

Mellom Stavanger og Molde var det ikke blitt anlagt noen kystbefestninger, og særlig Bergen var utsatt. Havna ble ofte benyttet som transitthavn for franske og hollandske skip og konvoier. Krigsrådet på Bergenhus festning fryktet derfor at britiske krigsskip skulle ta seg inn på havna og kapre handelsfartøyene.

Våren 1808 var det blitt sjøsatt fire kanonsjalupper og én kanonskonnert. Sjef for flotiljen i Bergen var premierløytnant Johan C. A. Bielke. I mai hadde britene fått rapport om at den hollandske fregatten Gelderland var gått inn til Bergen for reparasjon, og sendte fregattene Tartar og Ariadne og korvetten Cygnet for å avskjære hollenderen.

Om morgenen 15. mai gikk Tartar inn Korsfjorden under hollandsk flagg. Båter med loser og fiskere var gått ut for å møte henne og ble nå presset til å vise vei innover. Lokale fiskere kunne fortelle at den hollandske fregatten hadde forlatt Bergen, men at tre kapere og flere handelsskip lå inne i havna. På veien innover ødela britene signalstasjonen på Kleppholmen sør på Sotra, før Tartar ankret opp ved Bjørøyhamn. Om kvelden rodde britene med fire bevæpnede barkasser inn mot byen for å rekognosere, men havnen var sperret av en kjetting og de ble oppdaget. Alarmen gikk på Bergenhus, og kanonbåtflotiljen rykket ut.

I morgentimene 16. mai hadde Tartar forflyttet seg nordover gjennom Vatlestraumen til sundet mellom Brattholmen og Alvøen. Her ble det helt vindstille. Da gikk kanonbåtene til angrep. I løpet av den neste timen fikk Tartar skutt flere hull i skroget, fikk skader på rigg og seil og kapteinen om bord ble drept. Idet Tartar skulle til å stryke flagget og overgi seg, blåste det opp igjen, og den britiske fregatten unnslapp nordover Hjeltefjorden, godt hjulpet av de norske losene.

Nordmennene mistet fire mann. Britenes tap var langt større. Loser, signalbestyrere, bønder og fiskere som hadde bistått Tartar ble hardt straffet. Én los ble dømt til døden, én til livsvarig straffarbeid. Etter episoden med Tartar forsøkte ingen britiske krigsskip igjen å ta seg inn til Bergen.

Den norske havgående styrken, orlogsbriggene og kanonskonnertene, gikk normalt bare til angrep mot en klart underlegen motstander. Mesteparten av tida lå de i havn. Forsvarsledelsen ville ikke risikere å miste de få havgående enhetene som fantes. Til tross for daglige passasjer av britiske konvoier i Skagerrak var det sjelden orlogsbriggene oppsøkte og erobret noen av dem. Konvoiering av handelsskip var heller ikke aktuelt så lenge britene hadde etablert sjøkontroll i de dansk-norske farvann. Men noen ganger, når de opererte alene eller sammen med kanonbåtene, hadde briggene hell med seg.

Orlogsbriggen Lougen og fire kanonsjalupper erobret 19. juni 1808 den engelske briggen Seagull utenfor Flekkerøy. I tillegg ble den britiske orlogsbriggen Allart, som var blitt erobret av britene under flåteranet i 1807, gjenerobret av åtte norske kanonbåter utenfor Fredriksvern (Stavern) 10. august 1809. Dermed disponerte den norske eskadren fire brigger. I løpet av november 1809 ble ytterligere fire danske orlogsbrigger overført til Norge.

Sommeren 1810 krysset en norsk eskadre bestående av de fem orlogsbriggene Samsøe, Seagull, Allart, Kiel og Alsen under kommando av kapteinløytnant Johannes Krieger, i Skagerrak. 19. juli oppdaget og avskar de en britisk konvoi på 47 skip, beskyttet av en enslig britisk brigg. Tre dager senere seilte de norske briggene, støttet av kanonbåter, inn til Kristiansand med prisene.

Sommeren 1812 ble den nybygde fregatten Najaden stasjonert i norske farvann med oppdrag å operere mot britisk skipsfart i Skagerrak sammen med briggene. Om kvelden 5. juli hadde den ankret opp i skjærgården utenfor Tvedestrand sammen med briggene Lolland, Kiel og Samsøe, da to brigger fra den britiske Skagerrakeskadren gikk så langt inn at de fikk øye på mastene til Najaden. De britiske briggene ble øyeblikkelig angrepet av norske kanonbåter, og fra signalstasjonen på Borøya ble det sendt signal om at det var fiendtlige fartøyer i leden. Da han ble orientert om situasjonen, besluttet kaptein James «mad» Stewart på linjeskipet Dictator å gå inn i skjærgården, sammen med tre av briggene i eskadren, og angripe de norske fartøyene.

Under denne manøveren gikk en av de britiske briggene på grunn, og en annen brigg ble igjen for å hjelpe kameraten av grunnen. Den tredje briggen, Calypso, seilte videre, tett fulgt av Dictator. Kanonsjaluppen Kiøge Bugt åpnet ild mot de to, men trakk seg tilbake etter å ha fått det glatte lag av de store britiske fartøyene. Klokken 23 om kvelden gikk kanonbåtavdelingen i Arendal, understøttet av et kanonbatteri på Borøya, til angrep på den grunnstøtte britiske fregatten og dens følgesvenn. De klarte å komme seg ut i åpen sjø, og kanonbåtene måtte gi opp forfølgelsen på grunn av vind og høy sjø.

Denne trefningen førte til at kanonbåtavdelingen fra Arendal kom for sent fram til Lyngør, hvor hovedslaget kom til å stå. Da alarmen gikk, foreslo losene om bord i Najaden å gå til Lyngør fordi det der var for trangt til at et linjeskip kunne komme inn. I all hast ble ankertauene kappet og eskadren satte seil mot Lyngør, så tett fulgt av Dictator og Calypso at det ble utvekslet skudd underveis.

Kl. 20.45 ankret Najaden og den norske eskadren opp på Lyngør østre havn, men på grunn av vindretningen ble de liggende med baugen mot innløpet slik at kanonene i bredsiden ikke kunne komme til skudd. I en dristig manøver stevnet Dictator rett inn i sundet mellom Holmen og Steinsøya fra nord, satte hekkankrene og kjørte baugen opp mot land slik at den ble liggende med bredsiden mot Najaden og den norske eskadren. Etter en halv time var Najaden skutt til vrak. Samsøe greide å trekke seg ut østover, mens Lolland og Kiel fortsatte kampen inntil de ble bordet av mannskaper fra Calypso som tok besetningene til fange.

Kl. 04 om morgenen 7. juli ble de britiske krigsskipene angrepet av kanonbåter mens de var på vei ut med de to kaprede briggene på slep. Angrepet førte til at britene kappet slepetrossene og stakk til sjøs uten krigsbyttet sitt. Tapstallene var store. Av Najadens besetning på 315 mann omkom 127. Alt i alt falt 136 mann på norsk side mens 100 ble såret. På britisk side skal det ha vært åtte drepte og 25 sårede. 

I årene 1810 til 1812 ble det også sendt marinestyrker nordpå for å beskytte fiskeriene, skjerme korntilførselen fra Russland og forsvare befolkningen mot britisk plyndring. Sommeren 1810 opererte en liten britisk eskadre ledet av fregatten Nymphen utenfor kysten av Nord-Norge hvor de forstyrret fiskeriene og handelen og beskyttet egne handelsfartøyer. En dansk-norsk eskadre som besto av briggene Lougen og Langeland og tre kanonskonnerter grep inn, og greide i løpet av sommeren å bringe opp et titalls fartøyer som ble ført sørover til Trondheim.

I august 1812 kom en dansk-norsk eskadre på fire kanonskonnerter og fire bevæpnede forsyningsskonnerter, som var sendt nordover for å forsvare Tromsø og kornforrådet der, i kamp med britiske styrker. Den britiske fregatten Horatio hadde 1. august seilt inn i Kvalsundet nord for Tromsø, hvor den var blitt beskutt av en av de norske forsyningsskonnertene, som deretter trakk seg tilbake til Tromsø. De fire norske kanonskonnertene og to av forsyningsskonnertene befant seg på dette tidspunktet på Finnmarkskysten.

Dagen etter, 2. august, sendte den en barkasse og tre slupper inn mot byen for å angripe de to kanonskonnertene som lå der. Etter hard kamp, med fem drepte og 15 sårede på norsk side, trakk britene seg tilbake og tok med seg to norske småfartøyer og en amerikansk prise som hadde ligget i byen. Men den lille norske styrken hadde greid å forhindre at britene fikk tilgang til kornlagrene i byen.

«Slaget på Pølsehavna», som trefningen kom til å bli kjent som, var medvirkende årsak til en hemmelig instruks fra det britiske admiralitetet, som nedla forbud mot dristige angrep på fremmede kyster. Trefningen ble den siste britiske aksjonen i norsk indre farvann under Napoleonskrigene.

Våren 1812 hadde Karl Johan inngått avtale med Russland hvor Sverige godkjente at Russland fikk herredømme over Finland, mot at tsaren lovde å hjelpe Sverige med å erobre Norge. Våren 1813 ble det klart at også Storbritannia ville støtte Sveriges politikk overfor Norge under forutsetning av at Sverige tok aktivt del i krigen mot Napoleon. Karl Johan rykket etter dette inn i Tyskland med 30 000 mann. Etter å ha bidratt til Napoleons nederlag i «folkeslaget ved Leipzig» i oktober 1813, rykket han videre inn i Holstein, for å sette makt bak kravet på Norge. Ved freden i Kiel 14. januar 1814 måtte kong Fredrik 6 gå med på å avstå Norge til Sverige.

Christian Frederik ble norsk stattholder i 1813, og deretter norsk konge på Eidsvoll året etter. Maleri av Johan Ludwig Lund, 1813.

Christian Frederik av J. L. Lund/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I mai 1813 hadde kong Fredrik sendt sin fetter, prins Christian Frederik, til Norge som stattholder og øverstkommanderende. Da han 24. januar fikk melding om Kieltraktaten, som innebar at Norge var avstått til Sverige og at han ikke lenger var stattholder i Norge, valgte han foreløpig å holde det for seg selv og iverksatte et sett med tiltak med sikte på å forhindre avståelsen til Sverige. Christian Frederik reiste først til Trondheim for å lodde stemningen og samle støtte blant framtredende nordmenn. I slutten av januar ga han ordre om at store deler av hæren skulle kalles inn fordi det var kommet etterretninger om svenske troppeansamlinger ved grensen.

Under notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar ble det besluttet å kalle sammen en folkevalgt forsamling som skulle vedta en grunnlov og velge en konge. Tre dager senere bekjentgjorde Christian Frederik innholdet i Kieltraktaten og erklærte seg villig til å lede kampen for Norges selvstendighet. I et eget brev til Norges biskoper ba han om at det norske folk måtte bli samlet i kirkene for å bli informert om situasjonen, velge representanter til riksforsamlingen og sverge troskap til fedrelandet.

10. april kalte Christian Frederik inn 112 valgte representanter til riksforsamling på Eidsvoll. Fra hæren og flåten møtte 33 representanter. Historikeren Jens Arup Seip hevdet at Christian Frederik kalte inn så mange militære for å sikre seg støtte fra forsvarsmakten til sin aksjon, som han visste var et brudd på Kieltraktaten. 17. mai 1814 ble Grunnloven underskrevet på Eidsvoll og Christian Frederik lot seg velge til konge av Norge. To dager senere ble dette markert med tre ganger 27 skudd fra rikets krigsskip og festninger.

Christian Frederiks opprør mot Kieltraktaten var en revolusjon og et brudd på gjeldende folkerett. Spørsmålet var om Sverige ville gripe inn og sikre seg Norge med makt. Fram til slutten av mai var hovedtyngden av den svenske hæren beskjeftiget med de avsluttende kampene mot Napoleon, så svenskene kunne uansett ikke gripe inn mot Christian Frederik med det samme.

Christian Frederiks opprør mot Kieltraktaten satte sjøforsvaret og kontreadmiral Otto Lütken, som hadde overtatt som sjef for sjøforsvaret da admiral Fisker gikk av for aldersgrensen, i en vanskelig situasjon. Kieltraktaten fastslo at alle ikke-innfødte embetsmenn skulle tilbakekalles til Danmark.

23. februar ga Fredrik 6. ordre om at alle danske sjøoffiserer skulle melde seg i Danmark innen 1. mai. Denne befalingen ble holdt tilbake av Christian Frederik fram til 29. mars. Det ble til at alle de norskfødte sjøoffiserene og de danskfødte som ville bli i Norge, søkte avskjed fra den danske sjøetaten. Etter dette utgjorde den faste norske marineoffisersstanden 35 mann.

Det var også bestemt at alle orlogsbrigger og alle dekksfartøyer skulle til Danmark. Dette var problematisk ettersom flertallet av besetningene var norske og dessuten inngikk i forsvaret av de norske kystfestningene. Christian Frederik ville også på dette punkt trosse Kieltraktatens bestemmelser og holde fartøyene tilbake i Norge, til tross for at han visste at briggene var den danske kongens personlige eiendom.

8. mars ga han ordre om at alle briggene, unntatt Kiel, skulle gå i opplag. Briggene Allart, Seagull, Alsen og Langeland ble holdt i beredskap. Lolland lå innefrosset utenfor Tønsberg mens Lougen ble liggende i opplag i Kristiansand hele året. Et fluktforsøk med briggen Allart ble forhindret. 12. april overtok kaptein Thomas Fasting som sjef for sjøforsvaret etter kontreadmiral Lütken.

Christian Frederik opprettet også et eget sjøkrigskommissariat, i realiteten et marinedepartement. Dette ble ledet av Norges eldste sjøoffiser, sjefen for Fredriksvern verft, kommandør Jens Schow Fabricius. 12. april 1814 regnes derfor som det norske sjøforsvarets fødselsdag.

For å sikre seg kontrollen over Norge hadde Karl Johan avgitt 6000 mann av reserven under kommando av feltmarskalk Hans von Essen som skulle besette de norske festningene Kongsvinger, Fredriksten, Fredrikstad og Akershus. 15. januar var disse styrkene trukket sammen langs grensen klare til å rykke inn. Forutsetningen var at nordmennene ikke ville gjøre motstand. Den norske hæren som lå klar langs grensen, hadde store mangler, men begivenhetene i 1808 hadde vist at den likevel hadde betydelig kampkraft. Den svenske styrken var derfor ikke ansett som sterk nok til å erobre Norge.

Norges situasjon var likevel vanskelig. De sto uten allierte overfor en potensielt overmektig fiende som bare hadde Norge å konsentrere seg om. Den norske planen var defensiv og tok som utgangspunkt at de svenske styrkene ville gjøre som i 1808 og rykke fram på bred front med hovedvekt på Kongsvingerområdet. De norske styrkene i Sør-Norge var derfor gruppert langs hele grensen med hovedvekt på de nordlige områdene. Dette viste seg å være feil. Karl Johan rykket ikke fram på bred front, men angrep i sør fra Bohuslän med 45 000 mann støttet av flåteavdelinger på sin venstre flanke, kombinert med en avledningsmanøver fra Jämtland og Värmland.

Den svenske flåten, med linjeskip og fregatter, skonnerter og kanonsjalupper, var overlegen i forhold til den norske sjøstyrken. Den svenske flåten skulle angripe og forstyrre den norske roflotiljen som man antok ville være utgruppert ved Hvaler. Svenskene ville ikke ha noen gjentakelse av Tordenskiolds kupp i Dynekilen 1716, da han brøt de svenske forsyningslinjene og erobret den svenske transportflåten.

Den overraskende svenske kraftsamlingen i sør hadde umiddelbar suksess. De norske styrkene kom raskt i ubalanse og ble tvunget tilbake fra stilling til stilling. Bare Fredriksten holdt stand til krigens slutt. Til sjøs var den norske kanonbåtflotiljen, som i 1808, samlet på Hvaler. Men da de svenske marinestyrkene rykket fram 26. juli, trakk nordmennene seg tilbake over til vestsiden av fjorden uten kamp.

Krigen hadde derfor karakter av en jevn svensk framrykking, bare avbrutt av mindre oppholdende kamper hver gang en elv måtte krysses. Krigen hadde også karakter av tilbakeholdenhet fra begge sider. Karl Johan var opptatt av at krigen ikke måtte føre til så stor grad av uforsonlighet fra norsk side at det ville gjøre det vanskelig å styre Norge. Han hadde også tanker om å spille en politisk rolle i Frankrike, og da passet det ikke å ha slått ned oppstanden i Norge med hård hånd rett etter at nordmennene hadde utarbeidet en grunnlov etter mønster av den franske.

På norsk side var krigføringen preget av at Christian Frederiks egentlige mål antakelig ikke var norsk selvstendighet, men at han som arving til den danske kronen kunne gjenforene de to rikene under én konge. Dersom selvstendighetskampen ble vellykket, kunne han håpe på at stormaktene ville omgjøre Kieltraktaten. Da krigen var et faktum, innså han at stormaktene ikke ville snu, og at den bare kunne ende med svensk seier. Da var det om å gjøre å komme til enighet med svenskene snarest mulig, for å oppnå best mulige fredsvilkår og spare liv og eiendom.

Bare på Kongsvingeravsnittet, hvor de to feltherrene ikke selv var i direkte kontroll, kom det til hardere, og for nordmennene mer vellykkede kamper. Seirene ved Lier, Matrand og Skotterud ble lyspunkter, men fikk ingen innvirkning på krigens utfall. Etter forhandlinger i Moss ble det sluttet våpenstillstand 14. august, og enighet om at et ekstraordinært storting skulle tre sammen og forhandle om vilkårene for en union. 

Skuffelsen og raseriet over den norske militære toppledelsen var enorm. Både i hæren og sjøforsvaret var det tilløp til mytteri. I sørøst måtte general Staffeldt rømme unna sine egne tropper. På flere av kanonsjaluppene stasjonert ved Drøbak og Son brøt det ut mytteri da våpenstillstanden ved Moss ble kjent. 2. november brøt det ut mytteri på briggene Seagull og Allart. Mannskapene ble snart brakt til orden, og mytteriene ble mildt straffet.

Det ekstraordinære stortinget trådte sammen 7. oktober 1814. Først vurderte det å gjenoppta kampen, men en nimannskomité med blant andre kaptein Peter Motzfeldt og krigsminister Diderich Hegermann som medlemmer konkluderte med at det var nytteløst.

15 000 svenske okkupasjonssoldater sto oppmarsjert nær hovedstaden under forhandlingene. Først etter at Stortinget 20. oktober vedtok å gå inn i unionen, ga Karl Johan ordre om tilbaketrekking. Men ordren ble ikke iverksatt før Stortinget hadde valgt Karl 13 (Karl 2 i Norge) til norsk konge 4. november. Og i enda fire måneder til var Fredriksten og Fredrikstad festninger okkupert av svenske styrker. Forhandlingene om å tilpasse Grunnloven til unionen foregikk under et betydelig militær press. Stortinget var «omringet av bajonetter».

17. mai-grunnloven fastslo at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt. Bildet viser 17. mai-grunnlovens side 33, med flere av Eidsvoll-mennenes segl og underskrifter.

17. mai-grunnloven, s. 33 av Stortingsarkivet/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Grunnloven av 17. mai 1814 hadde slått fast at det selvstendige Norge skulle ha en krigsmakt. Forsvarets øverstkommanderende skulle være Kongen, men han hadde ikke myndighet til å overlate norske styrker i fremmede makters tjeneste uten Stortingets samtykke. Han kunne heller ikke slippe utenlandske styrker inn i Norge, annet enn som hjelpetropper i en forsvarskrig, og i så fall bare med Stortingets samtykke. Kongen hadde rett til å sammenkalle tropper, begynne krig og slutte fred. Militære kommandosaker skulle saksbehandles for Kongen utenfor statsråd. Men ingen hadde rett til å adlyde en ordre dersom hensikten var å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet.

Forsvaret kunne heller ikke benyttes mot statens egne borgere annet enn der det var fastlagt ved lov, eller ved opprør mot den alminnelige lov og orden, men da først etter at de lovparagrafer som forbyr opprør var blitt opplest for opprørerne høyt og tydelig tre ganger. Endelig fastslo 17. mai-grunnloven at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt, uten hensyn til fødsel eller formue.

Utformingen av en konkret vernepliktsordning ble imidlertid utsatt til første ordinære storting etter innstilling fra en komité nedsatt på Eidsvoll, og som sørget for at det gamle systemet, hvor det stort sett var bondesønnene som avtjente verneplikt, ble videreført.

Verken Karl Johan eller de svenske forhandlerne var uten videre negativt innstilt til den liberale norske grunnloven. Karl Johan hadde jo en fortid som revolusjonssoldat i Frankrike. De svenske forhandlerne hadde stått i spissen for å oppheve det svenske eneveldet i 1809 og innføring av et konstitusjonelt kongedømme med likhetstrekk til den norske grunnloven. De norske og svenske forhandlerne hadde dessuten felles interesse av å unngå alle tilløp til folkeoppløp og revolusjon i en urolig politisk situasjon.

Grunnloven av 4. november ble derfor en modifisert Eidsvollsgrunnlov tilpasset svensk overstyre, men hvor Norge fikk beholde egne statsinstitusjoner som nasjonalforsamling, domstoler, politi og forsvar.

Unionen mellom Norge og Sverige var dermed også en militær allianse der begge land var forpliktet til å komme det andre til unnsetning om det ble angrepet. Norge beholdt sin egen hær og marine og Stortinget vedtok forsvarsbudsjettene. Selv om kontrollen med utenrikspolitikken var i svenske hender, kunne norske myndigheter derfor påvirke det vi i dag ville kalle unionens sikkerhetspolitikk.

Et svensk krav under forhandlingene hadde vært at Grunnloven skulle åpne for gjensidig borgerrett for nordmenn og svensker. Bare dommerembeter og prestekall i Norge skulle forbeholdes nordmenn. Det ville i så fall ha ført til et felles norsk-svensk offiserskorps, slik det hadde vært i Danmark-Norge og slik det var i Russland-Finland. Men nordmennene sa nei. De fikk også gjennomslag for at forbudet mot å overlate krigsmakten i fremmede hender uten Stortingets samtykke og at fremmede krigsmenn ikke kunne dras inn i riket uten Stortingets samtykke, skulle presiseres i forhold til svenskene. Begrunnelsen var erfaringene fra dansketiden som hadde skapt frykt for at flere tusen nordmenn kunne komme til å bli slaktet i utlandet mot nasjonens ønske.

Den norske hæren hadde fra 1742 vært organisert i to forband, linjen og landvernet. Kompromisset ble at landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Marinen var delt i orlogsflåten med sjøgående fartøyer og skjærgårdsflotiljen med små rokanonbåter. Skjærgårdsflotiljen kunne, med Stortingets godkjennelse, stilles til disposisjon for forsvar av unionen.

Orlogsflåten kunne derimot også benyttes av Kongen i såkalt «angrepskrig» og var slik den eneste del av det norske forsvaret som uten videre kunne brukes som instrument for unionsrikenes felles aktive utenrikspolitikk. Men selv orlogsflåten var avhengig av Stortingets godvilje, ettersom det var Stortinget som kontrollerte budsjettet og dermed også størrelsen på og driften av flåten.

De første årene av unionen med Sverige foregikk en kraftig nedrustning. Man var likevel opptatt av å ha en sterk marine. Marinebasen ble flyttet fra Fredriksvern til Horten, hvor den nye orlogsstasjonen Karljohansvern ble oppført. Bildet viser citadellet på Karljohansvern i 1903.

Citadellet 1903 av Anders Beer Wilse/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I de første 15 årene av unionen var stattholderembetet besatt av svenske aristokrater bosatt i Christiania. De hadde mye makt og brukte makten til å forme det norske forsvaret etter Sveriges behov. Hæren ble halvert, blant annet ble de fleste festningene nedlagt, mens marinen fikk et omfattende nybyggingsprogram, i tråd med svenske behov og prioriteringer på 1820-tallet.

Totalt sett skjedde imidlertid en kraftig nedrustning. Nedrustningen i Norge var i tråd med utviklingen i Europa for øvrig. Etter Napoleonskrigenes slutt og som et resultat av Wienerkongressens «stormaktskonsert», var vurderingen at behovet for store militære styrker stort sett var bortfalt. I Norge var nedrustningen også en konsekvens av at landet nå var alliert med den tidligere erkefienden. Trusselen var bortfalt.

Det fantes noen unntak fra den allmenne nedleggingen av festninger. Fredriksten festning ble spart. Også Vardøhus ble opprettholdt. Naboskapet med Russland gjorde en nedleggelse her umulig. Fredriksholm fort på Flekkerøy ble også bevart til forsvar av innløpet til en av Norges viktigste havner. Det samme ble festningen i Drøbaksundet, «nøkkelen til Christiania fra sjøsiden».

Hæren besto i 1814 av 33 000 mann fordelt på 23 000 i linjen og drøyt 9000 i landvernet. Med vernepliktsloven av 1816 ble linjen redusert til 12 000 mann og landvernet ble nedlagt. Med hærordningen av 1817 fikk hæren en geografisk inndeling i fem brigader:

  1. Akershusiske brigade med seks korps, hvorav ett vervet (1. akershusiske gevorbne musketerkorps) og for øvrig med korps fra Smålenene, til Romerike, Hedmark, Gudbrandsdalen og Østerdalen.
  2. Akershusiske brigade med fem korps, hvorav «det norske gevorbne jegerkorps» og fire nasjonale musketerkorps med rekrutteringsområde vest for hovedstaden.                                                
  3. Trondhjemske brigade med fire korps.
  4. Bergenhusiske brigade.
  5. Kristiansandske brigade, hver med mellom fire og seks korps, etter 1866 benevnt bataljoner.

Ved unionstidens begynnelse besto hele Norges orlogsflåte av sju brigger med en besetning på 600–700 mann, åtte skonnerter og et hundretalls rofartøyer. I tillegg lå en brigg på beddingen som ble sjøsatt i 1815 og fikk navnet Fredriksværn. Offiserskorpset talte 34 offiserer og 124 månedsløytnanter. Offiserene ble gående ledige de første årene etter krigen i 1814, månedsløytnantene ble dimittert. De sju briggene var siste rest av fellesflåten. I henhold til Kieltraktaten skulle de vært returnert til Danmark. Nå utgjorde de ryggraden i den nye norske marinen.

I 1816 oppnevnte svenskekongen en flåtekomité som skulle utrede det framtidige behovet for flåtestyrker i lys av den geopolitiske situasjonen etter Napoleonskrigene. Komiteen konkluderte med at de to rikene måtte ha en sterk marine fordi de var omgitt av hav både i øst og vest. Dobbeltmonarkiets flåte måtte kunne avbalansere den russiske Østersjøflåten.

Stattholderen i Norge, Hans Henrik von Essen, hadde allerede høsten 1814 gitt ordre om å utrede nedleggelse av marinebasen Fredriksvern i Stavern fordi den hadde for liten opplagskapasitet, og finne en erstatning for basen et annet sted. Han satte også ned en norsk flåtekomité, som i sin innstilling i 1816 foreslo at den norske marine skulle bestå av åtte linjeskip og ytterligere tolv, så snart konjunkturene tillot det.

I 1818 vedtok Kongen at den nye basen skulle legges til Hortenstangen (Karljohansvern), uten at saken var blitt forelagt Stortinget. Samtidig ble byggeprogrammet for marinen sendt Stortinget for budsjettmessig oppfølging. I tillegg til de 20 linjeskipene skulle marinen i framtiden ha 16 fregatter, 32 brigger og en skjærgårdsflåte på 36 kanonsjalupper og 10 bombesjalupper. Stortinget nektet å bevilge penger til så vel den nye flåtebasen som til flåteprogrammet. Landets økonomiske situasjon tillot heller ikke en så stor investering. Ti år senere, i 1828, omarbeidet Marinedepartementet flåteplanen fra 1818 og reduserte den til fire linjeskip. Heller ikke disse ble bygd.

I 1836 vedtok Stortinget en ny flåteplan etter innstilling fra marinekommisjonen av 1833. Planen omfattet et byggeprogram over 15 år av fire fregatter, seks korvetter og brigger, 20 skonnerter, åtte dampskip og 170 kanonbåter. Stortinget hadde med det bestemt at det norske sjøvernet skulle være et kystforsvar som var beregnet på operasjoner langs norskekysten, opp til og med Finnmark, og ikke på sjømilitære felttog i Østersjøen. Særlig fregattene var ansett som spesielt egnet til fiskerioppsyn på Finnmarkskysten.

Flåteplanen av 1836 var slik sett et offisielt norsk farvel til en unionssentrert og svenskdominert militærstrategi. I motsetning til de tidligere flåteplanene, ble denne til en viss grad gjennomført. Ved femtenårsperiodens utløp var det bygget fire fregatter, fem korvetter og fem dampskip, men ikke flere enn fire skonnerter og rundt 120 kanonbåter. 

I 1836 vedtok Stortinget også at landvernet skulle gjenopprettes. Den bakenforliggende årsaken var behovet for en nasjonal forsvarsstyrke som var unndratt kongens kontroll. Hensikten var å beskytte landet, og Stortinget mot kongen og Sverige. Dette gjorde Karl Johan så irritert at han besluttet å oppløse Stortinget. Men det skjedde ikke før det var blitt vedtatt å opprette et landvern på 8000 mann med egne bataljons- og divisjonssjefer.

I 1836 ble det nedsatt en sentralkommisjon med oppdrag å utarbeide en forsvarsplan for Norge. Sentralkommisjonen tok utgangspunkt i det politisk korrekte standpunkt at «de forente riker måtte betraktes som én militærstat», og gjennomførte en omfattende militærgeografisk analyse av hele landet som konkluderte med at Skandinavia, rent militærgeografisk, er delt i to.

De svenske og norske nordområdene er delt av en fjellkjede fra Senja til Røros. Sør for Røros skiller de store vassdragene som renner ut i Kattegat og Skagerrak de to rikenes sentrale strøk. Det sønnafjelske forsvarsavsnitt er strukturert som en trekant hvis hjørner er Røros, Fredrikshald (Halden) og Kristiansand. Alle vassdrag i denne trekanten, med unntak av Femunden, har sitt utløp i Skagerrak. Dermed hadde Sentralkommisjonen på en elegant måte, uten å utfordre den offisielle unionsforsvarstilnærmingen, påpekt at Norge hadde egne nasjonale forsvarsbehov og måtte betraktes som et eget forsvarssystem, også på Østlandet.

Sentralkommisjonen kunne derfor også uten videre slutte seg til flåteplanen av 1836. Inngangsveiene til hovedstaden måtte sperres av en rekke fort og støttepunkter i konvekse linjer. Glommavassdraget var som naturhindring landets sentrale taktisk-operative område, som det var avgjørende viktig å forsvare både av hensyn til forsvaret av hovedstaden, og for å hindre at en fiende kunne falle de svenske armeer i ryggen ved en landgangsoperasjon fra vest.

Innenfor Glommalinjen trakk Sentralkommisjonen opp en sperrelinje mellom Akershus, Drøbaksundet/Drammensfjorden og Horten. Her foreslo den å sperre fjorden mellom Drøbak og Svelvik med et forsvarsverk. Tanken om befestninger ved fjordens smaleste punkt var ikke ny. Kaholmen hadde vært befestet med kanoner, jordvoller og palisader under Napoleonskrigene.

Sentralkommisjonens innstilling ble vedtatt av Stortinget i 1840. Den ble landets første og formativt samlende forsvarsplan. Alle festningskommisjonene som utover på 1800-tallet ble nedsatt med ca. 20 års mellomrom, hadde Sentralkommisjonens innstilling som utgangspunkt. Det eneste av kommisjonens utallige forslag som ble iverksatt, var bygging av en festning i Drøbaksundet som ble vedtatt i 1846. Flagget ble heist over den nye festningen da første byggetrinn på Søndre Kaholmen var fullført i 1848. I 1853 var hovedfortet ferdig. I august 1855 ble festningen beæret med besøk av kong Oscar 2, som ga den sitt navn, Oscarsborg. Festningens ellevte og siste strandbatteri kom på plass i 1859.

Historikeren Roald Berg viser hvordan forsvaret, i løpet av unionens første 30 år, var blitt en integrert del av samfunnet til forsvar både mot indre og ytre fiender. Offiserskorpset var blitt norsk fordi det var blitt et profesjonelt apparat for maktutøvelse, både innad og utad, for staten Norge. Forsvaret var også blitt norsk fordi offiserene, med den kompetansen de hadde tilegnet seg på de militære skolene, ble sentrale aktører i nasjonsbyggingen. Det gjaldt både i utbyggingen av kommunikasjon til lands og til sjøs, med veier, jernbane, dampskip og telegraf, men også som medlemmer av landets intellektuelle elite i arbeidet med å skape en felles nasjonal identitet.

Det norske forsvarets eneste operative erfaring utenfor landets grenser under unionstiden med Sverige var som våpenhvilevakt under de dansk-tyske krigene. På hjemmebane ble hovedoppgaven å forsvare den indre ro og orden mot sosial uro.

Mellom 1816 og 1818 og igjen i 1831 og 1832 gjennomførte marinen tokt til Finnmark, Norges første spede forsøk på fiskerioppsyn. Høsten 1817 var den nye norske sjøkrigsskolen blitt etablert i Stavern. Fra 1818 ble det hver sommer gjennomført kadettokt. Havnene som ble besøkt kunne variere fra Arkhangelsk i Russland i nord til Tanger i Marokko i sør.

I 1841 krysset norske kadetter Atlanterhavet for første gang, da korvetten Ørnen besøkte Brasil. Fram til 1845 sendte Sverige og Norge av og til krigsfartøyer til Middelhavet for å beskytte skandinaviske handelsskip mot pirater. De første årene var det kun svenske skip som deltok, men med flere norske offiserer om bord. Briggen Fredriksværns 14 måneder lange tokt til Middelhavet i 1821–22, som del av en svensk eskadre, var første gang et norsk krigsfartøy deltok.

Den slesvigske krig, 1848 til 1850, utløste beredskapstiltak i Norge. Festninger og sjøbatterier ble satt opp, og fregatten Freja, korvetten Nordstjernen og briggen Fredriksværn ble utrustet og bemannet. Forsvaret var også forberedt på at deler av felthæren kunne bli mobilisert. I midten av juni ble 3500 mann og 290 hester med full feltutrustning sendt sjøveien til Malmö og Karlskrona. Fra marinen deltok 12 kanonbåter og et innleid hospitalskip, sammen med hjuldamperne Nordcap og Constitutionen, som tauet kanonbåtene. Dette var siste gang den norske marinen utrustet og deployerte rofartøyer. Kongen ville sende soldatene videre til Fyn, men ble stoppet av et diplomatisk framstøt fra Russland.

26. august ble det våpenhvile uten at en eneste norsk soldat var blitt sendt i krigen. En svensk-norsk eskadre på ti fregatter og korvetter opererte i Øresund og fra tid til annen også i farvannene utenfor krigssonen. Fra Norge deltok fregatten Freja, korvetten Nordstjernen og briggen Fredriksværn. Året etter rykket tyske tropper inn i Jylland.

En ny våpenhvile kom i stand i juli. Demarkasjonslinjen løp omtrent der hvor grensen mellom Danmark og Tyskland går i dag. Den del av Slesvig som lå sør for demarkasjonslinjen skulle besettes av prøyssiske soldater. Området nord for linjen skulle besettes av dansker, sammen med 2000 nøytrale soldater.

Danmark ba kong Oscar om å skaffe til veie de nøytrale soldatene, og 13. august 1849 ble det inngått avtale om at et norsk-svensk armékorps på 4000 soldater skulle påta seg oppdraget, hvorav de norske skulle bidra med rundt 1200 mann. Korpset skulle ikke under noen omstendigheter delta i kamp mellom Danmark og Preussen, men bidra til å sørge for ro og orden blant sivilbefolkningen.

Da Danmark og Tyskland sluttet fred 2. juli 1850, kunne de norske soldatene etter et felttog på ti måneder reise hjem. Sammenliknet med tidligere tiders erfaringer var tapstallene lave. Bare tre norske soldater døde på grunn av sykdom.

Under krisen i 1849 opererte fregatten Freja, korvetten Ellida og skonnerten Sleipner i danske farvann. Året etter deltok de tre korvettene Nordstjernen, Ørnen og Ellida en tid som del av en svensk-norsk eskadre under kommando av viseadmiral prins Oscar, den senere kong Oscar 2.

I 1853, under Krimkrigen (1853–56), sluttet Nordstjernen og Sleipner seg til en svensk eskadre som anløp Karlskrona og Stockholm, og året etter opererte fregattene Desideria og Freja, dampkorvetten Nidaros og seilkorvetten Nordstjernen i Østersjøen som del av en svensk-norsk baltisk skvadron.

Under den dansk-tyske krig i 1864 gjennomførte Sverige og Norge en stor felles beredskapsøvelse med deltakelse av åtte svenske og åtte norske krigsskip. Det norske bidraget besto utelukkende av dampdrevne fartøyer: dampfregattene St. Olaf og Kong Sverre, dampkorvetten Nidaros og de fire dampkanonbåtene Rjukan, Sarpen, Lougen og Glommen. De sistnevnte formet, sammen med to svenske kanonbåter, skvadronens «lette divisjon». Nok en gang under kommando av prins Oscar.

Kronprins Oscar, senere kong Oscar 1, valgte en mer vestvendt utenrikspolitikk med Novembertraktaten i 1855. Maleri av Joseph Karl Stieler. 

Kronprins Oscar av Joseph Karl Stieler/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Da Krimkrigen brøt ut i 1853 med Russlands angrep på Donau-fyrstedømmene, for å gjøre Svartehavet til et russisk innhav og skaffe seg fri adgang til Middelhavet, og Storbritannias og Frankrikes krigserklæring mot Russland året etter, erklærte Sverige-Norge og Danmark seg nøytrale. Kongehuset ville gjerne inn i krigen på britisk side for å gjenerobre Finland. Men under dekke av nøytraliteten steg verdien av svensk eksport i årene mellom 1853 og 1855 til nesten det dobbelte. Næringslivet var sterkt imot krig. Også forsvaret var imot, både i Norge og Sverige. Verken det svenske eller det norske forsvaret var i krigsklar stand og i Norge var holdningen at landets krigsmakt verken kunne eller skulle brukes i angrepskrig.

Kong Oscar fikk dermed ikke den krigen han ønsket. Derimot fikk han novembertraktaten av 1855, hvor Storbritannia og Frankrike forpliktet seg til å støtte kongen av Norge og Sverige med tilstrekkelige militære styrker mot russisk aggresjon, mot at Kongen forpliktet seg til ikke å avstå territorium eller territorielle rettigheter til Russland, eller la Russland få besette noe av sitt territorium. Foranledningen var forestillinger om russiske planer om ekspansjon vestover langs norskekysten, spesielt i Finnmark, for å sikre seg isfrie havner med adgang til Atlanterhavet.

Historikeren Roald Berg påpeker hvordan novembertraktaten, ved å institusjonalisere kombinasjonen av russisk «trussel» og vestlig «garanti», ble forløperen både til valget av den britiske prinsesse Maud til norsk dronning i 1905 og tilslutningen til Atlanterhavspakten i 1949. Novembertraktaten konstituerte med det rammen for norsk forsvars- og utenrikspolitikk i over 100 år etter Krimkrigen – ja langt på vei helt til slutten av Den kalde krigen, mener Berg.

Siste halvdel av 1800-tallet var preget av en revolusjonerende teknologisk utvikling, først og fremst på sjøkrigsmateriellets område. Men også innenfor hæren skjedde en betydelig teknologisk utvikling. Til sjøs ble seilskuter av tre med munnladningskanoner i bredside etter hvert avløst av dampdrevne stålfartøyer med riflede bakladningskanoner i roterende tårn og hvor kanonenes rekkevidde økte fra noen hundre til flere tusen meter, samtidig som skuddtakt og treffsikkerhet økte. Utvikling av torpedoen og undervannsbåten, sammen med innføring av trådløs telegrafi, bidro også til grunnleggende endringer i krigføringen til sjøs.

I hæren var den viktigste nyvinningen oppfinnelsen av tennhetten på begynnelsen av 1800-tallet. Munnladningsgevær med flintlås ble erstattet av mye mer hurtigskytende og pålitelige bakladningsgevær med perkusjonslås, som etter hvert la grunnlaget for utvikling av såkalte repetergevær. Mot slutten av århundret ble maskingeværet utviklet, men dette kom ikke i bruk i den norske hæren før rundt første verdenskrig.

Også feltartilleriet undergikk en utvikling med lettere, mer hurtigskytende og treffsikre kanoner. Fra midt på 1860-tallet kom de første feltartillerikanonene med riflet løp, men de var fortsatt forladere. En bakladningskanon kom først på plass i hæren i 1887. Men helt fram til ut på 1890-tallet manglet kanonene et system for å fange opp rekylen. Ved hvert skudd ble hele kanonen kastet bakover og måtte bringes fram igjen i skuddstilling med håndkraft. Feltkanonene måtte også trekkes av hester helt fram til forbrenningsmotoren kom i alminnelig bruk etter første verdenskrig.

I Armédepartementet ble det arbeidet for å videreføre konsekvensen av stortingsvedtaket fra 1836 om å gjenopprette landvernet, ved å reversere den unionstilpassede hærordningen av 1817 som hadde halvert hæren. I 1846 foreslo det å øke oppsetningene fra rundt 21 000 mann (12 000 i linjen og 9000 i landvernet) til vel 48 000 (12 000 i linjen, 12 600 i «reserven» og 23 650 i landvernet). Statsråd for det nyopprettede Indredepartementet og regjeringens mektigste mann, Frederik Stang, sa nei. Initiativet for å utarbeide et selvstendig forsvarskonsept for Norge var stanset.

Det ble likevel nedsatt en vernepliktskommisjon som avga sin innstilling i 1850. Den tok til orde for en liten, men øvet, hær og var et brudd med den vernepliktsbaserte hæren som grunnlovsfedrene hadde fastsatt. Resultatet ble et forslag til vernepliktslov nærmest etter engelsk forbilde, en vervet linjearmé støttet av en milits eller nasjonalgarde. Lovforslaget ble avvist av Stortinget som i stedet vedtok allmenn verneplikt, en lov regjeringen nektet å sanksjonere.

Også til sjøs fikk unionsforsvarstanken en renessanse på denne tiden. I 1855 ble det opprettet en marinekommisjon for å se på moderniseringen av marinen, som i årevis hadde gått for lut og kaldt vann. Mandatet var å anordne forsvaret med hensyn til unionens felles interesser og ikke slik at hvert land ble betraktet for seg.

Kommisjonens mandat var et brudd med marinekommisjonen av 1836 som hadde fastsatt at den norske marinen skulle være en skjærgårdsmarine tilpasset rene norske behov og krav. Fregattene som var foreslått i 1836-kommisjonens innstilling skulle brukes langs kysten til og med Finnmark. De havgående fartøyene som kommisjonen av 1855 foreslo skulle derimot brukes til konvoiering av handelsflåten.

Nybyggingsprogrammet, som blant annet omfattet 12 dampkanonbåter, skulle være et bidrag til det felles forsvaret av unionen, og kanonbåtene måtte ha små dampmaskiner, fordi store dampmaskiner ville gjøre at de stakk for dypt til å kunne overføres til Østersjøen via Göta kanal. Hovedoppgaven for den havgående del av orlogsflåten var å forsvare handelen til sjøs.

I den unionelle forsvarskommisjon av 1856, hvor kronprins Karl, senere kong Karl 15, var formann, ble dette stadfestet enda tydeligere. Norges krigsmakt skulle en gang for alle tilpasses de svenske behov som opprinnelig lå til grunn for unionen. Økningen i forsvarsbevilgningene og bestrebelsene på å få etablert et felles unionsforsvar på 1850-tallet må ses i sammenheng med novembertraktaten og frykten for Russland.

Medlemmene av marinekommisjonen var for øvrig splittet i synet på den nye dampteknologien. En fløy var motstandere av å innføre damp fordi det ville gjøre Norge avhengig av å importere kull, og dermed gjøre landet mer sårbart for økonomisk krigføring. En annen fløy ønsket å skifte ut alle seilskip med dampfartøyer straks. Mellom disse ytterfløyene sto en moderat gruppe som gikk inn for en forsiktig og gradvis fornyelse. Og slik ble det.

På 1850- og 1860-tallet ble det bygget flere havgående seilskip med damp hjelpemaskin, to dampfregatter, tre dampkorvetter og en dampskonnert, som alle mer eller mindre var blitt innhentet av den teknologiske utviklingen og var utdatert idet de ble sjøsatt. På 1860-tallet ble det også bygget fire dampkanonbåter med seil, men der dampmaskinen var hovedframdriftsmiddel. I 1866 kom bygging av moderne monitorer i gang. I løpet av de neste ti år kom fire slike i tjeneste. Sammen med den første moderne kanonbåten, Sleipner fra 1877, markerte de overgangen til det moderne panserskipet.

I 1870 hadde marineminister Ole Jacob Broch opprettet marinens torpedovesen, et initiativ som gjorde Norge til en pionernasjon på mine- og torpedoområdet. Og allerede i 1873 fikk marinen levert verdens første torpedobåt, Rap, fra Thornycroft i England.  

I 1876 ble det innført alminnelig verneplikt i Norge. Impulsen til innføringen kom fra inntrykkene etter Preussens vernepliktsbaserte armeers suksess på slagmarken mot Danmark i 1864 og mot Østerrike i 1866. Norge var ikke alene, men inngikk i en bred trend i Europa. De nordtyske statene hadde innført verneplikt i 1867, Østerrike og Bayern hadde innført verneplikt i 1868, Danmark i 1869 og Frankrike i 1872. Den utløsende faktor for Norge ble Preussens seier over Frankrike, og Tysklands samling i 1871.

I 1877 vedtok Stortinget marineminister Jakob Lerche Johansens kystforsvarsplan. Det var en anskaffelsesplan for marinen som representerte en definitiv retur til kystforsvarsprofilen fra 1836, og et endelig farvel til den unionelle innretningen av forsvaret. Planen anbefalte for det første at det ikke ble bygget flere monitorer. Utviklingen hadde allerede løpt fra disse fartøyene som var blitt redusert fra relativt sterke kampfartøyer til flytende kystbatterier.

For det andre slo planen fast at rokanonbåtene omsider hadde utspilt sin rolle og måtte erstattes av tre klasser dampdrevne kanonbåter, én til kamp utaskjærs, én til fjordforsvar og én til havneforsvar. Og det skulle bygges mange av dem: minst 12 kanonbåter av 1. klasse, 24 av 2. klasse og 46 av 3. klasse.

Lerche Johansen hadde i realiteten begynt å iverksette planen sin allerede før den var vedtatt. Samme år som Stortinget fattet sitt vedtak lå den første kanonbåten av 1. klasse, Sleipner, ved kai i Horten. Bare to år senere var to nye kanonbåter av 2. klasse gått av stabelen. Planen skulle vært gjennomført i løpet av 15 år. Det sprakk. I løpet av 13 år ble det bygd 11 kanonbåter, langt færre enn planlagt.

Årsaken var finanskrisen mellom 1878 og 1880 og bortfall av bevilgninger som følge av den konstitusjonelle krisen mellom 1880 og 1884 i forbindelse med innføring av parlamentarismen. Med Lerche Johansens kystforsvarsplan var likevel grunnlaget lagt for opprustningen av marinen på 1890-tallet og fram mot unionsoppløsningen.

I 1872 vedtok Stortinget første gang at statsrådene skulle ha adgang til Stortinget. Striden om innføring av parlamentarisme var innledet. Striden sto mellom høyreregjeringen, som i tre påfølgende storting hadde lagt ned veto mot lovforslaget, og venstreopposisjonen, som hadde flertall i Stortinget og hver gang vedtok å fremme det. Striden handlet om hvem som skulle ha makten i landet, Kongen og embetsstanden eller det folkevalgte Stortinget og en regjering som utgikk fra stortingsflertallet.

Det toppet seg da Stortinget i juni 1880 for tredje gang vedtok at statsrådene hadde adgang til nasjonalforsamlingen, og kunngjorde at dette nå var grunnlov i Norge, selv om regjeringen og kongen nektet sanksjon. Striden ble avsluttet med at de fleste av regjeringens medlemmer i 1884 ble fradømt sine embeter i Riksretten, og at Venstres Johan Sverdrup innstiftet den nye parlamentariske statsskikken ved å danne en ren venstreregjering utgått fra Stortingets flertall.

Forsvaret ble trukket inn i striden fordi Kongen og statsminister Christian Selmer vurderte å bruke militær makt til å begå statskupp. Venstreopposisjonen bygde på sin side opp en militsarmé av skytterlag utenfor Kongens og regjeringens kontroll, som forsterket faren for innbyrdes maktbruk, fordi den skremte makthaverne til mottiltak. Borgerkrig var derfor en reell mulighet på første halvdel av 1880-tallet.

Etter Venstres valgseier i 1882 henvendte kong Oscar 2 seg til statsministeren om råd, og Selmer oppmuntret Kongen til å bruke makt dersom regjeringen skulle bli dømt. Høsten 1883 planla Kongen og statsministeren å ignorere en eventuell riksrettsdom ved at regjeringen bare ble sittende. Dersom Stortinget etter dette nektet å samarbeide med regjeringen, ved for eksempel å nekte å vedta et budsjett, skulle tinget sendes hjem, om nødvendig med våpenmakt. Kongen ga også ordre om at det ble laget en oversikt over venstreopposisjonen i landet og en vurdering av forsvarets lojalitet.

Arméminister og kommanderende general Adolph Munthe rapporterte at avdelingene nok ville følge ordre, men han var ikke sikker på om de vernepliktige ville la seg mobilisere. Munthes rapport og rykter om at flere av armeens bataljoner, under ledelse av venstrelojale offiserer, planla å marsjere mot hovedstaden dersom regjeringen ikke respekterte riksrettens dom, gjorde at Kongen ga ordre til «geværavskruing», til å oppbevare gevær og sluttstykker hver for seg, slik at brukbare geværer ikke skulle falle i hendene på radikale soldater.

Deler av offiserskorpset nektet å etterkomme ordren, men da riksrettens dom falt, var over 30 000 av armeens og marinens våpen uskadeliggjort. Sjefen for armeens generalstab utarbeidet en oppsetningsplan for kupp. Men da Selmer orienterte regjeringen om planene om å begå statskupp, ble han møtt med en kald skulder, og det var særlig de militære fagstatsrådene som var avvisende.

Etter en kort periode med voldsom indignasjon gikk regjeringen av. General Munthes vurdering av forsvarets lojalitet gjorde at den hadde mistet troen på at den rådde over de fysiske maktmidler som måtte til for å kunne sette seg ut over riksrettsdommen. Mens samfunnets sivile toppsjikt; universitetet og kirken sto på Kongens side mot Sverdrup, var forsvaret splittet. Toneangivende offiserer innså at framtiden lå i samarbeid med, og ikke aksjoner mot Sverdrup og Venstre.

Og da Sverdrup overtok som statsminister ble det slutt på å kutte bevilgningene til forsvaret og han ble i stedet en sterk og målbevisst viderefører av effektiviseringen og moderniseringen som Lerche Johansen hadde lagt grunnen til i 1866/67. Hans første store reform ble å slå sammen marine- og armédepartementene til ett forsvarsdepartement, med ham selv som forsvarsminister. Dermed ble det skapt grunnlag for en bred samling om forsvaret som i sin tur ble fundamentet for 1890-årenes militære opprustning og den nasjonale konsensus som var forutsetningen for løsrivelsen fra Sverige i 1905.

1890-årene ble en gjennombruddstid for Forsvaret, med sterk økning av bevilgningene. Budsjettene økte fra mellom åtte og ni millioner i året i perioden 1876–90 (bortsett fra under striden om parlamentarismen tidlig på 1880-tallet da Stortinget ved flere anledninger nektet bevilgninger til forsvaret), til mellom ti og femten millioner per år i perioden 1890–94, eller mellom 18 og 27 prosent av et statsbudsjett på rundt 54 millioner kroner. Mellom 1896 og 1903 fikk Forsvaret årlig mellom 16 og 22 millioner kroner. I 1895, 1897 og 1899 ble dette supplert med kraftige ekstrabevilgninger. Opprustningen var ikke ensidig rettet mot Sverige, men må også ses på som del av en generell trend i Europa på denne tiden, i Norge forsterket av unionsstriden og av frykt for Russland. Med vernepliktsloven av 1885 ble vernepliktsmassen omorganisert. Heretter besto Hæren av tre organiserte oppbud mot tidligere to: linjen, landvernet og et nytt oppbud, landstormen. Dermed ble det landvernet som på papiret hadde blitt opprettet nesten femti år tidligere, nå iverksatt. Begge de bakre oppbudene, landvernet og landstormen, skulle reserveres for territorialforsvaret. Bare linjen skulle, som før, kunne benyttes til krigstjeneste utenfor landet, eller med andre ord til forsvar av unionen.

Vernepliktsloven av 1885 ble fulgt opp av en ny hærordning, vedtatt av Stortinget i 1887, den første omfattende omorganisering av hæren siden 1817. De vervede avdelingene, rundt 2000 mann, ble, med unntak av Det norske jegerkorps' to gardeavdelinger, avskaffet. Resten av infanteriet skulle fortsatt være inndelt i fem brigader, hver med fire korps. Alle de tre oppbudene fikk kavaleri, skjønt det dreide seg i realiteten bare om ridende infanterister. Artilleriet ble organisert i tre feltartillerikorps, med hver sin linje-, landverns-, og landstormsbataljon, og et festnings- og bergartillerikorps som også var inndelt i oppbud. Festnings- og bergartillerikorpset fikk standkvarter på Oscarsborg.

I 1899 ble det bestemt at bergartilleriet skulle overføres til feltartilleriet og at kystartilleriet skulle settes opp som et selvstendig våpen i hæren. Kystartilleriet bestod av Oscarsborg festning, Tønsbergfjordens befestninger, Odderøens og Topdalsfjordens befestninger, Bergens befestninger, Agdenes befestninger, Vardøhus festning og Fredrikstad og Fredrikshald mineforsvar. I 1902 ble grensefestningene og Kystartilleriet ført sammen i ett våpen, Festningsartilleriet.

Det viktigste ved hærordningen av 1887 var etablering av fast oppsatte spesialvåpen. Ingeniørvåpenet og sanitetstjenesten ble organisert i faste korps i hvert oppbud. Tren og intendantur ble fellesvåpen.

Under våpenøvelsene besto den norske hæren etter dette av rundt 25 000 mann i tillegg til rundt 2400 fastlønte offiserer. Men dette var stort sett uøvde mannskaper som bare var inne til øvelse noen dager hvert år. Mellom de årlige våpenøvelsene var det bare garden, skoleavdelingene, feltartilleriet og sikkerhetsbesetning på festningene, totalt 2281 mann i år 1900, hvorav 1800 menige, 69 offiserer, 134 underoffiserer og et par hundre korporaler og musikanter, som var oppsatt. I 1894 fullfinansierte Stortinget utskifting av håndvåpen i hæren med innføring av moderne Krag-Jørgensen og Mauser repetergeværer.

Den svenske sabelraslingen i konsulatsaken 1895 la grunnen for ytterligere bevilgninger til forsvaret. 12 millioner kroner ble bevilget til to panserskip til Marinen og til kystartillerianlegg i Tønsberg, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Opprustningen av kystforsvaret med marine og festninger ble fullført etter at Stortinget i 1898 og 1899 bevilget penger til ytterligere to panserskip. Mellom 1894 og 1899 var det med dette blitt bevilget over 20 millioner kroner til bygging av krigsfartøyer. I tillegg til de fire panserskipene, Tordenskiold og Harald Haarfagre, Norge og Eidsvold, ble det anskaffet to kanonbåter av 1. klasse, Frithjof og Viking, ti torpedobåter av 1. klasse og ti torpedobåter av 2. klasse.

Etter innføringen av den første torpedobåten Rap i 1873, som for øvrig hadde blitt utrangert etter ti år, ble det bygget seks torpedobåter av 2. klasse, slik at antall torpedobåter ved unionsoppløsningen i 1905 var oppe i 26. I 1896 fikk marinen også tilført en torpedodivisjonsbåt, en liten jager, Valkyrjen, for midler samlet inn blant kvinnene i Norges forsvarsforening. Kommandofartøyet Heimdal ble anskaffet i 1892. I 1896 hadde Marconi gjort de første forsøk med radiotelegrafi, og allerede i 1901 fikk to av panserskipene radiotelegrafiutstyr om bord. I 1905 hadde alle fire fått installert slikt utstyr og det var blitt etablert kystradiostasjoner på Tjøme og på Flekkerøy ved Kristiansand.

Mellom 1897 og 1899 anla marinen en opplagshavn i Melsomvik, med kulldepot og verksteder, som også skulle tjene som et framskutt replipunkt i krisetider, som flåten skulle operere ut fra, og hvor den kunne trekke seg tilbake. Karljohansvern i Horten var blitt for sårbar og vanskelig å forsvare mot moderne artilleri, og ville bli evakuert i tilfelle krig. For å beskytte innseilingen til Melsomvik opp Tønsbergfjorden ble Håøya fort og Sundås batteri anlagt, med tilhørende minesperringer.

Til å planlegge og lede mobilisering og klargjøring av fartøyer og kystartillerifort, ble det fra 1901 opprettet tre sjømilitære distriktskommandoer med sete henholdsvis på Karljohansvern, i Kristiansand (Marvika) og Bergen (Marineholmen). Distriktskommandoene skulle også ha ansvar for overvåking og rapportering og kunne for det formål få seg underlagt bevoktningsfartøyer.

Hvordan man mest effektivt kunne utnytte kombinasjonen av maskindrevne fartøyer og radiotelegrafi i krig til sjøs var ikke kommet særlig langt verken i Norge eller i de fleste andre land. De første spede forsøk med mobile kystforsvarsavdelinger i Norge kom i gang sommeren 1887. Øvelsene den gang varte bare noen måneder hver sommer og bare noen få fartøyer var utrustet. Nødvendig realisme og kompleksitet i øvelsene kom neppe på plass før etter anskaffelsen av de to første panserskipene i 1897. Panserskipene og torpedobåtene av 1. klasse ble organisert i en eskadre, Skagerrakeskadren. Fra og med 1898 ble det holdt eskadreøvelser én gang hver sommer. Først i 1902, 1903 og 1904 var det eskadreøvelser to ganger årlig, vår- og høsteskadren.

Etter 1899 var turen kommet til opprustning av landartilleriet og av Glommalinjen. Fordi spørsmålet om å behandle befestning av Glommalinjen kom samtidig som unionskonflikten kulminerte etter århundreskiftet, er det nærliggende å anta at den var rettet mot trusselen fra Sverige. Så enkelt er det ikke. Behovet for å anlegge sperrepunkter for å hindre en fiende i å krysse Glomma gikk i alle fall tilbake til sentralkommisjonen av 1836s forsvarsplanlegging.

Glommalinjen var en naturlig forsvarslinje uansett hvilken fiende man hadde i tankene, fordi den som kontrollerte Glomma kontrollerte hovedstaden. I årene fra 1899 til 1903 ble det bygget tolv batterier langs Glommalinjen, konsentrert til Fossumavsnittet, for å hindre kryssing av elva ved det viktige fergeleiet Grønsund. Hovedvekten ble imidlertid lagt på de såkalte grensefestningene, som i motsetning til Glommalinjen var ensidig rettet mot Sverige.

Festningene ble anlagt i tidsrommet 1903–04 etter initiativ fra forsvarsminister Georg Stang, som hadde en klokkertro på faste sperremidler. De omfattet Hjelmkollen fort ved Svinesund, en utbygget Fredriksten festning, Ørjefortene, Aurskog fort og Kongsvinger befestning. Hæren var sterkt splittet i sitt syn på grensefestningene. Kritikerne mente at taktiske festningsanlegg var ubrukelige i moderne krig. Det var infanteri til hest som burde bygges ut, ikke faste festningsanlegg. Stangs festninger ville bare låse felthæren fast mot én fiende, nemlig Sverige. 

I 1897 innførte Stortinget allmenn verneplikt i Nordland, Troms og Finnmark. Tromsø stifts forsvar, med standkvarter i Harstad, ble etablert. Det var organisert i Nordland og Tromsø kretsbataljoner, hver med fire kretskompanier og i Finnmark med to selvstendige kretskompanier, Alta, med standkvarter på Altagård og Varanger med standkvarter på Nyborgmoen. Opprustningen i Nord-Norge på slutten av 1890-tallet skilte seg fra opprustningen i Sør-Norge ved at den ikke primært var rettet mot Sverige, den var tvert imot innrettet mot forsvarssamarbeid med Sverige.

Det nordnorske forsvaret ble organisert som et lokalvern av landsdelen, og ikke som del av det nasjonale territorialforsvaret. Det var for det første innrettet mot «den indre fare» som følge av at landsdelen var bebodd av potensielt illojale etniske minoriteter. Innføring av verneplikt ble sett på som et viktig nasjonsbyggende tiltak, som et bidrag til at den etnisk mangfoldige befolkningen i Nord-Norge kunne gjøres norsk.

For det andre var forsvaret i Nord-Norge rettet inn mot «den ytre fare» som var Russland, ikke Sverige. Det tilsa et samarbeid med Sverige som ikke, på samme måte som i sør, var hemmet av Norges behov for å hegne om sin selvråderett. Samarbeidet i nord gikk så langt at det i 1904 endte med en konkret avtale om fellesforsvar. Offiserene som hadde framforhandlet generalstabsavtalen i nord, var de samme som hadde stått bak utbyggingen av grensefestningene mot Sverige i sør. 

Den utløsende faktor for etableringen av forsvaret i Nord-Norge var utbyggingen av jernbanenettverket på Nordkalotten. Det var opplest og vedtatt blant de militære at Preussens seier over Frankrike i 1871 i stor grad skyldtes jernbanen og den økte mobilitet og evne til raske troppekonsentrasjoner den åpnet opp for.

I 1893 var jernbanen på svensk side ført fram til Gällivare og det forelå konkrete planer om videreutbygging fram til Atlanterhavskysten i Ofoten for å sikre helårseksport av malm fra Kiruna. På russisk/finsk side var det etablert direkte jernbaneforbindelse fra Moskva via St. Petersburg til Oulu, med konkrete planer om videre utbygging over Rovaniemi til Petsamo på Barentshavskysten.

Ofotbanen, som ble åpnet i november 1902, førte til et akutt behov for styrking av landforsvaret på Nordkalotten for å hindre russisk framrykking gjennom Sverige til Ofoten for å erobre Nord-Norge. På svensk side ble Boden festning anlagt fra 1900. Det norske bidraget, i henhold til generalstabsavtalen fra 1904, var tropper fra den trondhjemske brigade som så snart Ofotbanen sto ferdig, skulle transporteres på kjøl til Narvik, videre med jernbane til Luleå, for derfra å marsjere den siste biten til grensen. 

Forhandlingene som hadde ledet fram til generalstabsavtalen i 1904 fant sted i et gunstig unionspolitisk klima. I mars 1903 hadde Sverige gått med på det gamle norske kravet om nasjonalt konsulatvesen. Forliket skulle nå omsettes i lovs form. Overgangen til bitter strid skjedde nærmest over natten.

I desember 1904 la den svenske regjeringen fram sitt utkast til likelydende konsulatlover, som inneholdt en bestemmelse om at konsulene, også de norske, skulle være underlagt den svenske utenriksministeren i Stockholm. Reaksjonen på norsk side mot disse «lydrikepunktene» var øyeblikkelig og kraftig. I februar 1905 ble konsulatforhandlingene formelt brutt, regjeringen Hagerup innleverte sin avskjedssøknad og en samlingsregjering under Christian Michelsen overtok, med oppløsning av unionen som eneste mål.

Stortinget vedtok lov om norsk konsulatvesen 23. mai. Kongen nektet å sanksjonere den. Regjeringen gikk av, og ingen norsk politiker ville påta seg å danne noen ny. Kongen avslo deretter regjeringens avskjedssøknad fordi han ikke hadde greid å skaffe noen ny regjering. Stortinget svarte 7. juni med å fastslå at kongen med det hadde opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen med Sverige under én konge dermed var oppløst.

Den svenske Riksdagen svarte at unionen ikke var å anse som oppløst før Sverige hadde sagt seg enig i det, og stilte opp en lang rekke vilkår Stortinget måtte akseptere før Sverige kunne anerkjenne Norge som selvstendig stat. Implisitt i Riksdagens svar lå muligheten for at Sverige ville gripe til militære tvangstiltak om Stortinget ikke aksepterte de svenske vilkårene. Det viktigste vilkåret var at Georg Stangs grensefestninger måtte rives.

Forhandlingene om unionsoppløsningen som ble innledet i Karlstad i september 1905, ble harde. Både det norske og det svenske forsvaret var mobilisert. Hæravdelinger var oppmarsjert på begge sider av grensen. Den svenske marinen lå på høy beredskap i Strømstad og den norske marinen patruljerte Ytre Kristianiafjord. Det var reell risiko for utilsiktede episoder som kunne utløse en krig ingen av partene ønsket.

Risikoen for at en av dem med overlegg ville gå til angrep på motparten var derimot liten. På norsk side var det ingen med innflytelse som i fullt alvor mente at Norge burde angripe Sverige. På svensk side hadde Kronprinsen, i et møte i Riksdagens hemmelige unionskomité i mars, erklært at den overveiende del av det svenske folk var imot at unionen skulle opprettholdes med militærmakt. Derfor verken kunne eller ville han foreslå at Sverige skulle gå til krig mot Norge. Krigsfaren lå likevel som en skygge over forhandlerne i Karlstad. Den understreket alvoret i situasjonen og synliggjorde de mulige konsekvensene av ikke å komme til enighet.

Den norske regjeringen kunne naturlig nok ikke stole på kongelige og andre svenske forsikringer om at Sverige ikke ville svare på 7. juni-beslutningen med bruk av militær makt. De første beordringene til å bemanne grensefestningene (i sivilt tøy) gikk ut i slutten av mars. For marinens vedkommende ble det bestemt at våreskadren, som normalt ble innkalt i juni, skulle innkalles allerede i mai. Det ble gitt ordre om å gjennomføre døgnkontinuerlig patruljering i farvannet utenfor Færder fyr.

15. mai ble Horten beordret rømt og Melsomvik tatt i bruk som hovedbase. Årets rekrutter ble holdt tilbake på øvelsesplassene ut over tjenestetiden. I slutten av juni ble bevoktningsstyrker sendt mot grensen. Ved grensefestningene og ved Skagerrakeskadren ble det holdt øvelser. Elevene ved underoffisersskolen i Harstad ble sendt til Narvik for å bevokte jernbanen med skarpe skudd.

31. juli, dagen etter at det ble rapportert at svenske sjøstridskrefter var avgått til Göteborg, ble det lagt ut miner i Tønsbergfjorden. I begynnelsen av august ble det foretatt en viss nedtrapping på begge sider i forbindelse med at Riksdagen hadde kunngjort hvilke krav Stortinget måtte godta for at Sverige skulle kunne gå med på oppløsning av unionen. Svenskene var åpenbart villige til å forhandle. 30. august rykket imidlertid 50 000 mann inn til ordinære repetisjonsøvelser i Sverige. Dermed var Norges krigsberedskap drastisk svekket, nettopp da forhandlingene skulle ta til.

Dersom krigen skulle bryte ut, var planene for hvordan den skulle gjennomføres klare på begge sider. På svensk side var det lagt opp til et hovedangrep mot Kongsvingeravsnittet med tre arméfordelinger, som hver besto av to brigader og støttevåpen, til sammen mellom 15 000 og 16 000 mann. Mot Ørje skulle det settes inn en redusert arméfordeling. I sør skulle tre regimenter av Bohusdetasjementet, en forsterket arméfordeling, landsettes på Nøtterøy/Tjøme og forberede et angrep på Melsomvik, mens resten av detasjementet skulle foreta demonstrasjonsframstøt mot Fredriksten og sikre Nordre Bohuslän mot et norsk angrep.

Den svenske marinen skulle holde farvannet i Ytre Kristianiafjord rent for norske sjøstridskrefter og hindre forsterkninger utenfra, sikre landsettingen av tropper på vestsiden av Kristianiafjorden og gi dem ildstøtte, bombardere Horten og landsette mindre styrker ved Moss og andre steder langs østsiden av fjorden som villedning. Oscarsborg festning var ansett som for sterk til at et angrep direkte opp fjorden mot Kristiania ville være mulig så lenge festningen var intakt. I tillegg til felttoget i sør skulle det settes inn et angrep mot Stjørdal for å binde opp de norske styrkene i Trøndelag.

Målet med det svenske felttoget var å erobre hovedstaden Kristiania. Sverige kunne dra fordel av at det for en gangs skyld ikke forelå noen trussel fra Russland, slik at det kunne konsentrere seg fullt og helt om felttoget mot Norge uten å risikere noen tofrontskrig. Etter nederlaget ved Tsushima i Den russisk-japanske krig hadde Russland tapt så godt som hele sin flåte.

På norsk side var det ikke utarbeidet noen angrepsplan mot Sverige, men man hadde en forsvarsplan mot et angrep mot hovedstaden østfra. Nordmennene delte svenskenes vurdering at kampen ville stå om kontroll med den norske hovedstaden. Lengst framme langs svenskegrensen skulle det føres oppholdende strid med geriljastyrker av landstormen. Neste forsvarslinje, grensefestningene, var basert på marinestyrker og faste befestninger og gikk fra Melsomvik i vest, over Kristianiafjorden til Fredriksten, deretter nordover langs Tistedalsvassdraget til Ørje og videre til Aurskog og Kongsvinger.

Tredje forsvarslinje var Glommalinjen, fra Horten over fjorden langs Glommas vestbredd opp til Kongsvinger. Den var bare delvis utbygd, når vi ser bort fra batteriene på Fossumavsnittet og enkelte andre skanser og stillinger. Den innerste forsvarslinjen gikk fra Drammen over Svelvik til Oscarsborg. I tillegg til Oscarsborg festning var Svelvik befestninger blitt anlagt mellom 1897 og 1900 for å sperre innseilingen til Drammen. Alt i alt kunne feltarmeen stille 76 000 mann mot svenskenes 170 000. Også utstyrsmessig var styrkeforholdet til lands i Sveriges favør.

På norsk side spilte marinen en viktig rolle i forsvaret av hovedstaden. Ved mobiliseringen 17. september var i alt 59 fartøyer utrustet, bemannet med nærmere 2800 mann. På vestsiden av fjorden lå marinens hovedstyrke, Skagerrakeskadren, med fire panserskip, 11 torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. Også underlagt eskadresjefen var de to monitorene i Tønsbergdistriktet, Thor og Trudvang og en rekke eldre enheter av liten stridsverdi, men brukbare som bevoktningsbåter.

På østsiden av fjorden lå en avdeling bestående av kommandofartøyene Rjukan og Sarpen, tre kanonbåter av 2. klasse og fem torpedobåter. De skulle patruljere Hvalerskjærgården og om mulig utføre torpedoangrep mot svenske panserskip på vei nordover fra Göteborg. Fire torpedobåter var avgitt til forsvaret av Indre Oslofjord. Den svenske eskadren som var deployert til vestkysten talte åtte panserskip, fire torpedokryssere, to jagere, 24 torpedobåter og én undervannsbåt, en betydelig tallmessig overlegenhet sammenliknet med Skagerrakeskadren.

7. september fikk regjeringen i Kristiania melding om at svenskene forlangte at samtlige grensefestninger ble demolert, inkludert Fredriksten og Kongsvinger festninger. Å sprenge Kongsvinger og Fredriksten festninger var uantakelig. Forhandlingene ble brutt og Michelsen reiste hjem. Her ba han om fullmakt til å godta alle eventuelle svenske krav, også demolering av grensefestningene. Dette ble akseptert, og 13. september returnerte han til Karlstad.

Samme dag mobiliserte Norge, etter at det var kommet inn en rekke meldinger om troppeforflytninger på svensk side. Den norske mobiliseringen vakte bestyrtelse på svensk side. Avisene i Karlstad meldte om de første svenske tap. Det viste seg å være falske rykter. Arméminister Lars Tingsten kunngjorde at den norske mobiliseringen var blitt gjennomført for å presse fram svenske mottrekk. Tingstens bevisste lekkasje fikk de to statsministrene i Karlstad til å sette på bremsene. De stanset alle mobiliseringstiltak og ga forbud mot at styrkene på begge sider rykket nærmere grensen enn én kilometer. Fem dager senere, 18. september 1905, skrev de under Karlstad-overenskomsten.

Forsvaret kom ut av unionsstriden med betydelig prestisje. Samtidig gjorde en rivende teknologisk utvikling, den økende krigsfaren i Europa og Norges nye militærstrategiske stilling etter unionsoppløsningen, at Forsvaret måtte omorganiseres. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvåpen ble opprettet i 1914.

I overenskomsten i Karlstad hadde Norge forpliktet seg til å demolere grensefestningene. Av pietetsgrunner ble det enighet om at de historiske festningene Fredriksten og Kongsvinger skulle bestå. Demoleringene skulle her begrense seg til moderne våpen og installasjoner. Sommeren 1906 var demoleringene gjennomført. I Karlstad ble det også besluttet å opprette en nøytral sone rundt 20 kilometer bred på hver side av grensen, som skulle strekke seg fra kysten ved Hvaler til 61. breddegrad, på norsk side ville det si litt nord for Elverum. Demoleringen av grensefestningene etterlot et større antall moderne skyts og frigjorde mannskaper som kunne disponeres til å styrke Glommalinjen.

Marinen ble opprustet i henhold til flåteplanen av 1912. Den fikk sin første undervannsbåt i 1909 og sitt første fly i 1912. Marinens flyvåpen ble etablert i 1916. Fram mot utbruddet av første verdenskrig ble det bevilget midler til en betydelig styrking av forsvaret på Østlandet og av Marinen, i tillegg til fortsatt utbygging på Sørlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. 

Norge erklærte seg nøytralt under første verdenskrig. Store deler av det norske forsvaret ble mobilisert til nøytralitetsvakt, og var til dels under høy beredskap under hele krigen. Nøytralitetsvakten hadde front mot sjøen. I tillegg til Marinen og festningsartilleriet var det mobilisert dekningsstyrker for fort og baser og forsynings- og vedlikeholdsenheter. Få av tiltakene for å forsterke forsvaret var blitt iverksatt da krigen brøt ut i august 1914. Marinen og festningsartilleriet hadde derfor stort sett samme oppsetning i 1914 som i 1905.

Den norske nøytraliteten ble fra første stund lagt under press av Tyskland og Storbritannia. Presset økte da Storbritannia høsten 1914 iverksatte blokade av Tyskland, som svarte med ubåtkrig. Norge ble tvunget til å redusere handel og politiske forbindelser med Tyskland til et minimum.

 Sammenliknet med handels- og fiskeflåten som led betydelige tap som følge av krigshandlingene, opplevde Forsvaret lite dramatikk. Marinen måtte håndtere en rekke episoder som kunne ha utviklet seg til sikkerhetspolitiske kriser. 

En slik episode inntraff høsten 1914 da det tyske hjelpekrysseren Berlin passerte grensen for Trondheim krigshavn med slukte lanterner uten å bli oppdaget av den norske nøytralitetesvernet. Norske myndigheter reagerte først da den inne på Trondheim havn avga salutt for Kristiansten festning. Skipet ble tatt i arrest og lå oppankret med militær vakt resten av krigen. Berlin-affæren førte til at bevoktningen ble styrket og effektivisert. 

Oppbringelse og visitasjon av utenlandske skip, uskadeliggjøring av drivende miner og krigshandlinger like utenfor norsk territorium ble etter hvert rutine. 

Da USA og Storbritannia sommeren og høsten 1918 sperret passasjen mellom Orknøyene og Norskekysten med miner, fulgte Norge opp med å minelegge farvannet utenfor Karmøy for at ikke tyske fartøyer skulle kunne unngå minesperren i Nordsjøen ved å seile gjennom norsk territorialfarvann. Norge var blitt det historikeren Olav Riste har kalt "en nøytral alliert".

Mot slutten av krigen mottok Forsvaret betydelige mengder våpen fra vestmaktene, Frankrike og Storbritannia, som fryktet et tysk angrep på Norge og ikke hadde tillit til det norske forsvarets evne til å stå imot. Våpenleveransene var et vitnesbyrd om Norges økende betydning i de europeiske stormaktenes krigsplanlegging og var slik sett et forvarsel om hva som skulle komme 25 år senere med utbruddet av andre verdenskrig.

Tiden etter første verdenskrig var en forfallsperiode for Forsvaret. Marinens fartøyer ble ikke fornyet; de fleste av fartøyene Marinen hadde i 1940, var bygd mellom 1874 og 1918. Ved hærordningen av 1933 ble Hæren redusert til et lavmål. I 1940 framsto den norske hæren som en av Europas minst moderne, svakest utrustede og dårligst øvede. Hovedvåpenet var fotsoldatene, infanteriet. Stridsvogner og panservern fantes bare på forsøksstadiet og artilleriet, de tyngre kanonene som skulle støtte infanteriet med ild, var særdeles svakt. Mannskapene hadde bare rekruttskole og det ble ikke avholdt større øvelser. Av historiske årsaker lå Hærens tyngdepunkt fremdeles på Østlandet og i Trøndelag, med front mot Sverige. 

Nedbyggingen av Forsvaret på 1920- og 1930-tallet hadde oppslutning blant flertallet av politikerne, i arbeiderbevegelsen og i store deler av næringslivet og kulturlivet.  Verdenskrigen hadde demonstrert at militær makt ikke lenger var egnet til å løse konflikter uten at kostnadene ble uakseptabelt høye. Samfunnets menneskelige og materielle ressurser skulle brukes til annet enn soldater og våpen.

Forsvaret ble også påvirket av den ideologiske splittelsen som oppsto etter revolusjonen i Russland. Bruken av militære avdelinger til ordens- og vakttjeneste under arbeidskonflikter skapte nesten uoverstigelige motsetninger mellom Forsvaret og arbeiderbevegelsen. I Norge som i andre land i Vesten opplevde offiserene en intellektuell isolasjon fra resten av samfunnet. Mange offiserer rendyrket forestillingen om den profesjonelle soldat, hevet over politikken. Andre reagerte med å bli politisk aktive på høyresiden med et ønske om å beskytte nasjonen mot revolusjon, og Forsvaret mot nedbygging. 

Vendepunktet kom i 1936 med borgerkrigen i Spania. Det ble åpenbart at det var fare for internasjonal fascistisk aggresjon, og Vestmaktenes ikke-intervensjonspolitikk svekket troen på Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem. Høsten 1936 tok regjeringen Nygaardsvold initiativ til å ruste opp nøytralitetsvernet og inngikk et samarbeid med opposisjonen på Stortinget om å øke bevilgningene til Forsvaret.

Femten år med sviktende bevilgninger hadde resultert i et stort etterslep. Materiell som Stortinget hadde vedtatt å anskaffe og anlegg det hadde vedtatt å bygge, var ikke blitt fulgt opp med bevilgninger. Nedskjæringer i øvelsestiden hadde dertil svekket Forsvarets operative kompetanse i avgjørende grad. I tillegg kom at svakhetene i Forsvaret skulle rettes opp i en tid med internasjonal opprustning. Norge hadde ikke militærindustrielt grunnlag for å ruste opp på egen hånd, men var avhengig av import. Det ble stadig vanskeligere å finne materiell å importere.

Den våpenteknologiske utviklingen på 1930-tallet, med utviklingen av langtrekkende bombe- og transportfly hadde bidratt til å gjøre Sør Norge  mer utsatt, men hadde også økt landsdelens militærstrategiske verdi for de krigførende parter i tilfelle en ny krig mellom Tyskland og Storbritannia. Åpningen av flyplassene Sola, ved Stavanger i 1937 og Kjevik ved Kristiansand i 1939 understreket poenget. Herfra kunne moderne bombefly kontrollere viktige havområder og nå mål både i Tyskland og Storbritannia. Det økte risikoen for at en av stormaktene ville forsøke å sikre seg flyplassen gjennom et overraskende angrep med luftbårne tropper. Også hele Nord-Norge kunne nås av sovjetiske fly. Men ingen forutså muligheten av et strategisk angrep på hele landet etterfulgt av okkupasjon. 

Høsten 1936 registrerte myndighetene økt militær aktivitet i nord. Tyske og sovjetiske fartøyer opererte utenfor kysten av Finnmark, og det ble observert flyaktivitet. For å verne landets nøytralitet i tilfelle krig mellom Sovjetunionen og Tyskland ble det nå truffet tiltak for å øke beredskapen i Nord-Norge. Et ensidig sovjetisk angrep på Norge ble ikke ansett som sannsynlig, i alle fall ikke før Sovjetunionens angrep på Finland i november 1939 og den etterfølgende vinterkrigen.

I 1938 vedtok Stortinget å etablere Hålogaland flyavdeling og en egen luftvernavdeling for Nord-Norge. En særlig utfordring var Narvik. Tysk rustningsindustri var avhengig av malmen fra Kiruna som ble skipet ut derfra. En stormakt i krig med Tyskland ville kunne forsøke å stanse malmtransporten ved å ødelegge Ofotbanen eller Narvik havn.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 erklærte Norge seg nøytralt. Nordmennene måtte også denne gang være forberedt på å forsvare sin nøytralitet med militære midler. Samtidig var Norge svært mye dårligere rustet til oppgaven enn sist. Hæren manglet stridsvogner og panservern og artillerioppsetningene i Nord Norge og på Vestlandet var særdeles svake. Sjøforsvaret led under en akutt mangel på kvalifiserte offiserer og mannskap, og Kystartilleriet og Marinen hadde nesten ikke hatt øvelser mellom 1918 og 1937. I tillegg var de fleste fartøyene, flyene og kystartilleriet foreldet i den grad at kampverdien var minimal, til dels ikke-eksisterende. 

Norges forhold til de krigførende var betydelig vanskeligere nå enn under forrige krig. Regjeringen og flertallet av befolkningen hadde sympati med Storbritannia og betraktet Tyskland som den aggressive part. Samtidig hadde Storbritannia, som dominerende flåtemakt, interesse av kontroll med norsk sjøområde, mens Tyskland, som den underlegne flåtemakten, hadde interesse av streng norsk overholdelse av nøytraliteten. Norge, med sine ressurser og sin beliggenhet, ville neppe ha mindre betydning for stormaktene nå enn forrige gang. Snarere det motsatte. Norge og Skandinavia var både handels- og kommunikasjonsmessig blitt en langt viktigere region. Et eksempel på hvor krevende det var blitt for norske myndigheter å håndheve nøytraliteten er Altmark-saken fra februar 1940, hvor det tyske hjelpeskipet Altmark med britiske fanger ombord, ble bordet av britiske marinestyrker inne på norsk territorialfarvann i Jøssingfjorden, hvor den hadde søkt tilflukt. 

Det tyske angrepet på Norge og Danmark 9. april 1940, Operation Weserübung, var krigshistoriens til da dristigste og mest omfattende strategiske overfall. Foruten overraskelsesmomentet og styrken i angrepet, var det første gang at enheter fra hær, marine og flyvåpen under felles ledelse av den nyopprettede militære felleskommandoen, Oberkommando der Wehrmacht, som også hadde hatt ansvaret for planleggingen av operasjonen, ble satt inn i en operasjon av et slikt omfang. 

Det var første gang siden middelalderen at Norge var blitt angrepet over sjøen. Første angrepsbølge omfattet rundt 13 000 soldater som enten ble satt i land fra skip eller kom med fly. Innen felttoget var over to måneder senere hadde det kommet 106 000 soldater over sjøen og enda 29 000 var blitt satt inn med fly. 

Den tyske angrepsstyrken var organisert i seks forskjellige marinestyrker med soldater ombord, som hadde som oppgave å sikre brohoder i de åtte byene Oslo, Kristiansand og Arendal, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Stavanger med Sola flyplass skulle tas fra lufta. Operasjonen omfattet til sammen ett tusen fly, hvorav halvparten var transportfly. Tyngre materiell og forsyninger ble transportert i sivile lasteskip, som skulle ligge klar i sine respektive ankomsthavner idet angrepsstyrken ankom. Operasjonskonseptet var svært enkelt, men krevende å gjennomføre: Et synkronisert, overraskende og fullstendig lammende angrep mot Norges viktigste havnebyer, skulle sette tyskerne i stand til med ett slag å sette norske politiske myndigheter ut av spill, forhindre ordnet mobilisering av norske styrker og etablere kontroll med de viktigste kommunikasjonslinjene. I neste fase av angrepet skulle brohodene utvides, slik at kontakt kunne bli etablert mellom dem. 

Oppgaven med å erobre hovedstaden Oslo var tildelt en slagstyrke som besto av slagkrysseren Lützow, den tunge krysseren Blücher, den lette krysseren Emden og et antall motortorpedobåter og minesveipere.  Ved ellevetiden om kvelden den 8. april ble styrken observert og anropt av vaktfartøyet Pol III under kommando av kapteinløytnant Leif Welding Olsen. I det påfølgende sammenstøtet med en av de tyske torpedobåtene ble Welding Olsen den første norske falne i kamp under andre verdenskrig. Før den ble satt ut av spill, hadde Pol III rukket å varsle om at fiendtlige krigsskip var på vei inn fjorden.

Da de tyske fartøyene fortsatte innover ble det avfyrt varselskudd fra kystartillerifortene på Rauøy og Bolærne, men på grunn av mørke, tåke og dårlig sikt kunne fartøyene fortsette inn fjorden uten at det kom til videre skuddveksling. Slagstyrken nærmet seg nå det smale Drøbaksundet med Oscarsborg festning i enkel kolonne anført av Blücher. Valg av formasjon var tydelig tegn på at tyskerne ikke ventet å møte motstand. Men kommandanten på Oscarsborg, oberst Birger Eriksen, hadde mottatt melding om at fortene i ytre Oslofjord var i kamp, og gjorde nå klar festningens torpedobatteri og ladet to av festningens tre gamle 28 cm Krupp-kanoner, de to han hadde folk til å bemanne, med skarpe skudd.

Idet Blücher var på skuddhold, kl. 0421, åpnet oberst Eriksen ild. Begge skudd traff og slo ut fartøyets operasjonsrom og bro. Samtidig åpnet batteriene på Kopås og Husvik ild.  Få minutter senere, kl. 0430, seg Blücher inn i torpedobatteriets siktefelt og to torpedoer ble avfyrt. Begge traff. Kl. 0630 gikk Blücher ned i et inferno av brennende olje. Mellom 700 og 1000 tyske skipsmannskaper og soldater ble drept. 

Kamphandlingene ved Oscarsborg fortsatte utover formiddagen. Lützow bombarderte fortet fra avstand og i morgentimene ble det utsatt for kraftig flybombardement. Kl. 0900 den 10. april kapitulerte fortet. Den tyske innmarsjen i Oslo var blitt rundt 30 timer forsinket og hadde gitt Norges politiske og militære ledelse tid til å evakuere hovedstaden. 

På Sør- og Sørvestlandet ble byene Arendal, Egersund Kristiansand og Stavanger angrepet, sistnevnte ved hjelp av soldater som ble fløyet inn til flyplassen på Sola som var nærmest helt uten forsvar. De øvrige tre med krigsfartøyer med soldater ombord, med støtte av jagerfly fra det nordlige Tyskland og Danmark.  Arendal og Egersund ble inntatt uten kamp.

I Kristiansand ble angrepsstyrken flere ganger slått tilbake av kystartilleriet, før den kl. 10 om formiddagen den 9. april, ved en misforståelse på norsk side, fikk seile inn på havna uten at det ble åpnet ild.

Den lokale hæravdelingen på Sola var ikke i stand til å hindre at flyplassen ble okkupert. Heller ikke jageren Æger, som lå i Stavanger kunne hindre det. Dagen før hadde et tysk handelsskip, Roda, med forsyninger til angriperne ankret opp i Hundvåg. Kapteinen ombord nektet å la skipet sitt visitere, samtidig som det begynte å innløpe meldinger om utviklingen andre steder i Norge, så Æger valgte til slutt å senke Roda med kanonild. Æger ble deretter angrepet av tyske bombefly og så skadet at den måtte settes på grunn.

Slagstyrken som skulle innta Bergen besto av de lette krysserne Köln og Köningsberg, de to forsyningsskipene Bremse og Carl Peters, et antall torpedobåter og noen armerte trålere. Sjøforsvarsdistriktssjefen på Vestlandet, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, var overbevist om at et tysk angrep var nært forestående. Han hadde hevet beredskapen, beordret fyr og lykter slukket og hadde varslet sjefen for kystartilleriet i Bergen og alle marinens fartøysjefer underlagt ham, om at Norge kunne bli angrepet i løpet av natten.

Kl. 1 natt til 9. april ble de tyske fartøyene observert i innløpet til Korsfjorden sør for Bergen. Observasjonen førte til at Vatlestraumen straks ble minelagt. Da den tyske slagstyrken nærmet seg  Lerøyosen, ble den tatt under ild fra Lerøy fort. En av de armerte trålerne ble lettere skadet. Resten av styrken passerte uskadd. Eskadren ble også angrepet av en norsk torpedobåt, men torpedoen bommet. Deretter passerte den Vatlestraumen uten at noen av minene gikk av.

Nord for Vatlestraumen stanset Köningsberg opp for å sette i land en avdeling soldater. Resten av eskadren, med de to armerte trålerne i spissen, fortsatte innover mot Bergen. Da eskadren kom til syne fra Kvarven fort nølte festningen med å åpne ild mot det festningskommandanten først vurderte som sivile fartøyer slik at krigsfartøyene i eskadren kom seg uskadet forbi, mens de to forsyningsfartøyene som gikk sist i kolonnen, Bremse og Carl Peters, ble sterkt skadet. Av de to kanonbatteriene nord for Bergen havn, Hellen og Sandviken, var bare Hellen bemannet. Batteriet åpnet ild idet den tyske eskadren kom til syne utenfor Kvarven, men på grunn av dårlig sikt og tekniske problemer fikk ilden ingen virkning. De tyske krigsfartøyene kunne fortsette inn til Bergen havn, hvor okkupasjonsstyrken straks begynte ilandstigningen.

Klokken halv fem hadde Köningsberg landsatt soldatene sine, og fortsatte transitten inn mot Bergen. Jageren Garm forsøkte et halvhjertet angrep på krysseren, men avstanden var for stor og angrepet ble avbrutt. Klokken kvart på fem ble krysseren observert fra Kvarven som åpnet ild. Köningsberg ble truffet flere ganger, men greide, sterkt skadet, å ta seg inn til Bergen hvor resten av soldatene ombord ble landsatt. Men krysseren var ikke lenger i sjødyktig stand, og dagen etter ble den senket av britiske bombefly.

Gruppen som skulle angripe Trondheim  besto av den tunge krysseren Admiral Hipper og seks store jagere. Kl. 0300 om morgenen ankom fartøyene innløpet til Trondheimsfjorden og ble observert av vaktfartøyet Fosen som ga beskjed om at de måtte stanse. Admiral Hipper svarte at de hadde ordre om å gå til Trondheim og var ute i fredelig ærend, hvorpå Fosen skjøt opp to røde signallys som indikerte at fiendtlige fartøyer trengte inn fjorden. Sjefen på Agdenes festning, Brettingen og Hysnes åpnet ild, men uten at det lyktes å treffe noen av fartøyene. Admiral Hipper og en av jagerne fortsatte inn til Trondheim, mens de andre jagerne ble igjen for å innta Brettingen og Hysnes. Agdenes festning ble inntatt i løpet av dagen med tap av en av de tyske jagerne, mens bare en ble drept og to såret på norsk side.

Slaget om Narvik fra 8. til 13. april var det mest omfattende sjøslaget som noen gang har funnet sted i norske farvann. Nord Norge hadde faktisk aldri før i historien vært åsted for krigshandlinger av noe omfang og militært forsvar i landsdelen var, som vi har sett, først blitt etablert rett etter århundreskiftet. Det fantes verken fortifikasjoner i landsdelen eller marinebaser verdt betegnelsen. Den viktigste enheten i området var Ofoten-avdelingen, som besto av de to panserskipene Norge og Eidsvold, ubåtene B-1 og B-3, og noen få patruljefartøyer. Avdelingssjef var kommandørkaptein Per Askim ombord i Norge. Sjef på Eidsvold var kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch. Den 8. april var befant skvadronen seg i Narvik, sammen med 26 handelsfartøyer, inkludert ti tyske. En av disse var flåtetankeren Jan Wellem, som hadde ankommet fra den tyske Basis Nord i Sovjetunionen samme dag. 

Den tyske slagstyrken som skulle innta Narvik besto av ti store jagere og de to slagkrysserne Gneisenau og Scharnhorst som dekningsstyrke. I dagene forut for 9. april var store flåtestyrker underveis mot nord.  I forbindelse med en mineleggingsoperasjon i Vestfjorden ved innløpet til Ofotfjorden og Narvik, hadde den britiske marinen sendt slagskipet HMS Renown, den lette krysseren HMS Birmingham og fjorten jagere til området. Store deler av den britiske hjemmeflåten var også blitt sendt ut for å avskjære den tyske slagstyrken. Men britene trodde at den ville trenge ut i Atlanterhavet, og ikke at den var på vei til Narvik.

Om kvelden den 8. april mottok kommandørkaptein Askim melding om at tyske fartøyer var observert på vei nordover, og ga ordre om å doble vaktholdet og gjøre klar til strid. Norge forble til ankers på indre havn, mens Eidsvold ble lagt til ankers ute i innseilingen. De to ubåtene ble sendt til Bogen, på nordsiden og litt lenger ute i Ofotfjorden, mens patruljefartøyene ble sent ut til munningen av fjorden.  

Kl. 0300 rapporterte patruljefartøyene at en tysk skvadron på enkel kolonne var på vei inn fjorden med 30 knops fart. Det var jagerne som var observert. Dekningsstyrken, de to slagkrysserne, hadde satt kursen vestover for å avlede britenes oppmerksomhet fra Narvik, og skulle returnere til Tyskland sammen med jagerne så snart byen var inntatt. 

Inne i Ofotfjorden stanset de tyske jagerne opp for å sette i land soldater som skulle erobre kystartillerifortene på Ramnes og og Hamnes, men fant bare noen betongfundamenter. Fortene som var beskrevet i de tyske etterretningsrapportene var ikke blitt fullført. En annen hæravdeling ble landsatt i Herjangen for å innta mobiliseringslagrene og hærforlegningen på Elvegårdsmoen. Samtidig stevnet tre av de tyske jagerne for full fart mellom tette snøbyger mot Narvik havn. Mellom kl. 0400 og 0430 ble de observert fra Eidsvold og fikk beskjed om å stanse. Da de ikke etterkom ordren fyrte Eidsvold et skarpt varselskudd, og tyskerne signaliserte at de ville sette en båt på vannet. Like etter entret en tysk offiser Eidsvold og anmodet Willoch om å overgi seg. Etter å ha konferert med sin sjef Askim, svarte Willoch at nordmennene heller ville slåss. Tyskeren fyrte da av et rødt signallys som tegn på at forhandlingene var mislykket, og før Eidsvold fikk åpnet ild ble hun truffet av to torpedoer fra den tyske jageren Wilhelm Heidekamp, brakk i to og sank. Av besetningen på 183 menn omkom 175, inkludert skipssjefen, kommandørkaptein Willoch.

Ombord i Norge hadde de hørt braket fra eksplosjonen da torpedoene traff Eidsvold.  Gjennom snøbygene fikk Norge et glimt av de tyske jagerne og åpnet ild. Jageren Bernd von Arnim gikk til motangrep med torpedoer og etter kort tid gikk også Norge ned med 102 mann, mens 90 klarte seg, deriblant kommandørkaptein Askim.

De tyske jagerne skulle returnere til Tyskland så snart de hadde landsatt general Eduard Dietels  2000 alpejegere. Først måtte de bunkre drivstoff. Men bare en av de to flåtetankerne som skulle vært i Narvik hadde ankommet. Det førte til at bunkringen tok lengre tid enn planlagt og at avreisen ble forsinket.

Tidlig om morgenen den 10. april stevnet fem britiske jagere inn Ofotfjorden, og innen dagen var omme hadde tyskerne og britene mistet  to jagere hver, før britene trakk seg tilbake ut fjorden. De gjenværende tyske jagerne var så skadet at de verken maktet å forfølge britene ut fjorden eller å returnere til Tyskland.

Om kvelden 12. april var den britiske hjemmeflåten ankommet farvannet utenfor Lofoten, og fly fra hangarskipet HMS Furious gjennomførte et mislykket angrep på Narvik havn. Neste morgen, den 13. april, stevnet slagskipet HMS Warspite og ni jagere, støttet av fly, inn Ofotfjorden og senket de gjenværende åtte tyske jagerne. 

Tyske styrker hadde nå etablert brohoder på sju forskjellige steder langs kysten fra Oslo til Narvik. Regjeringen hadde allerede tidlig om morgenen den 9. april besluttet å ta kampen opp, og sendte deretter forespørsel til London om alliert hjelp. Britene svarte at de ville gi Norge full støtte og slåss i samarbeid med norske styrker. 

Det overraskende angrepet på landets viktigste administrative sentra førte til nærmest totalt sammenbrudd i norsk myndighetsutøvelse. Den øverste politiske og militære ledelse ble satt ut av spill fordi de måtte flykte fra hovedstaden. Ordnet mobilisering var umulig fordi flere viktige hovedkvarter og mobiliseringsdepoter var tatt. Kampen måtte i stor grad baseres på improviserte avdelinger og forsvarsplaner. Forsvaret kom likevel til å spille en avgjørende rolle i å bevare et visst handlingsrom for regjeringen i perioden fra 9. april og fram til evakueringen til England 7. juni.

De første møtene mellom representanter for regjeringen og hærledelsen fant sted om ettermiddagen den 9. april på Eidsvoll og igjen på Rena den 10. april. Budskapet var at situasjonen var nærmest håpløs, dersom man ikke straks fikk omfattende hjelp utenfra. Samtidig kom hærledelsen med kritikk av regjeringens passivitet og mangel på forutseenhet, noe som i situasjonen som rådet vakte sterk irritasjon. Dersom det skulle komme  kraft og initiativ inn i forsvaret måtte hærledelsen skiftes ut. Den 11. april ble oberst Otto Ruge utnevnt til generalmajor og sjef for Hæren.  

Kamphandlingene var først konsentrert til Sør Norge. Ruges plan var å forsvare de store dalførene på Østlandet med  oppholdende strid inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Han så det som avgjørende at norske avdelinger kunne delta sammen med allierte tropper, slik at felttoget ikke framsto som en ren utenlandsk unnsetningsoperasjon. 

Britenes plan var å gjenerobre Trondheim. Angrepet skulle skje ved en norsk-alliert knipetangsoperasjon fra nord og sør. Britiske og franske styrker skulle landsettes i Namsos med veiforbindelse til Trondheim nordfra via Steinkjer, og i  Åndalsnes med vei og jernbaneforbindelse til Trondheim sørfra via Dombås.  Ruge ville derfor i første omgang forsøke å hindre eller forsinke tyskerne i å etablere forbindelser mellom Oslo og Trondheim og mellom Oslo og Bergen, slik at norske og allierte styrker kunne utnytte kysten nord for Bergen med Åndalsnes, som utgangspunkt for angrepet mot Trondheim fra sør. 

Landsettingen i Namsos startet 14. april og i Åndalsnes tre dager senere. Infanteriregiment nr. 11 på Setnesmoen ved Åndalsnes var blitt mobilisert og hadde greid å forhindre at et tysk fallskjermkompani som var blitt sluppet ned over Dombås tok kontroll over dette viktige trafikknutepunktet. Ett av de få tyske tilbakeslagene under felttoget. 

I dagene etter 9. april hadde tyskerne styrket sin luftmilitære stilling ved å ta i bruk flyplasser i Danmark og ved Oslo, og etablerte etter hvert fullstendig luftherredømme over Sør Norge. Samtidig var norske og allierte avdelinger så godt som ubeskyttet mot luftangrep.

Kraften og mobiliteten i det tyske angrepet var slik at det ikke lyktes de uforberedte og lite øvete norske og britiske avdelingene å holde fronten. Mangelen på våpen og ammunisjon - spesielt feltartilleri, luftvern og panservern, var katastrofal. Så lenge motstanderen bare hadde infanterivåpen hadde tyske stridsvogner med støtte fra artilleri og fly stor gjennomslagskraft.

Nå utviklet situasjonen for de norske styrkene nord for Lillehammer seg  slik at Ruge forlangte at britiske avdelinger i Åndalsnes måtte omdirigeres for å støtte fronten i Sør-Gudbrandsdalen, før de rykket nordover mot Trondheim. Men bare en uke senere, den 23. april, falt de norske stillingene ved inngangen til Gudbrandsdalen og den tyske framrykkingen skjøt fart. 

Da Trondheim ble erobret 9. april, hadde mesteparten av 5. divisjons materiell falt i tyskernes hender. To av divisjonens brigader hadde dessuten avgitt hver sin feltbataljon til nøytralitetsvakt i Nord Norge. Bare i Steinkjer-distriktet og på Rinnleiret  var enkelte avdelinger blitt oppsatt etter planen. De allierte og norske styrkene startet framrykkingen sørover så snart de var marsjklare. Men den 21. april innledet tyskerne sin offensiv nordover og greide å slå tilbake de norske og allierte avdelingene. 

Den 28. april falt Otta etter harde kamper ved Kvam. Veien lå åpen for tyskerne både til Dovre og Vestlandet. De allierte besluttet nå at de ville evakuere Sør Norge. Ruge ønsket å fortsette krigen i Nord Norge og regjeringen sa seg enig. Den 3. mai ankom general Ruge og Hærens overkommando Tromsø, og den 18. mai ble Ruge utnevnt til forsvarssjef med samlet kommando over alle norske styrker. 

Felttoget i Sør Norge hadde vært en sammenhengende retrett under fiendtlig ild. I Nord Norge var situasjonen en annen. I motsetning til sine kolleger i sør, fikk sjefen for 6. divisjon, general Carl Gustav Fleischer,  tid til å forberede sine avdelinger. Selv om Narvik og mobiliseringsdepotet på Elvegårdsmoen var falt allerede 9. april, hadde han de fleste depoter og forråd i landsdelen i god behold.

Kampen sto nå om gjenerobringen av Narvik. Den norske hovedstyrken ble organisert i to feltbrigader, 6. brigade under oberst Wilhelm Faye og 7. brigade under oberst Kristian Løken og senere under oberstløytnant Ole Berg.

Fram til rundt 25. april hadde tyskerne stort sett initiativet. Men i begynnelsen av mai ankom britiske, franske og polske avdelinger, i alt rundt 24 000 mann, i tillegg til Fleischers rundt 10 000 mordmenn. General Dietls styrker var opprinnelig på rundt 2000 mann. De ble forsterket av gastene fra de senkede tyske jagerne og av noen luftlandestyrker, men oversteg aldri 6000 mann. Dietl var i en vanskelig situasjon. På grunn av de store avstandene var forsyningssituasjonen prekær, og den britiske marinen behersket havet utenfor. Dessuten manglet han fly, panser, feltartilleri og transportavdelinger, som hadde vært nøkkelen til den tyske suksessen i Sør Norge. Han var derfor henvist til ren forsvarskamp. Det ga norske og allierte styrker en helt annen handlefrihet enn de hadde hatt i sør. Fleischer kunne selv bestemme tempoet i operasjonene fordi fienden var etablert i en front rundt Narvik. 

Innledningen til hovedangrepet skjedde 13. mai. Den britiske marinen innledet med et kraftig bombeangrep mot Bjerkvik, før den franske fremmedlegionen landsatte to bataljoner, én i Bjerkvik og en lenger ute i Herjangen. Samtidig rykket Faye sørover fra Gratangen mot Bjerkvik med brigade 6 mens Dahl, og senere Berg rykket sørover oppe i fjellet fra Lapphaugen mot Storebalak og Kuberget.

Den 10. mai angrep Tyskland Nederland og Belgia, og den 23. mai var situasjonen på kontinentet i Europa blitt så alvorlig at de allierte styrkene i Norge ble varslet om at de måtte være forberedt på å evakuere. Men først skulle Narvik gjenerobres. Det ville bidra til å sikre evakueringen av de allierte styrkene. Nye franske styrker gikk i land ved Bjerkvik, og den 24. mai startet framstøtet mot Narvik under ledelse av den franske brigaderen Antoine Béthouart. Det siste framstøtet mot byen ble innledet den 28. mai med artilleribombardement fra britiske fartøyer og fransk-norsk feltartilleri. Deretter angrep norske og franske styrker byen fra nord over Rombaken, samtidig som en polsk styrke rykket fram fra sør over Ankenes og Beisfjorden. Narvik falt etter noen få timer. Det var første gang under andre verdenskrig at de allierte hadde gjenerobret en by og slått den tyske hær i et regulært slag. 

Tyskerne trakk seg østover langs Ofotbanen til  Bjørnfjell og svenskegrensen. Den 1. juni innledet norske styrker et angrep mot de tyske stillingene der. Samtidig var evakueringen av den allierte hovedstyrken i full gang. Den 6. juni forlot den første allierte konvoien Norge. Dagen etter, den 7. juni,  holdt regjeringen  sitt siste møte i Tromsø og besluttet å gå i eksil i Storbritannia. Samtidig satte nordmennene inn et siste angrep mot de tyske stillingene ved Bjørnfjell og reide å erobre noe terreng. Natten til 8. juni hadde de siste allierte troppene og den norske marine og flyvåpen forlatt Norge, mens Hæren fortsatte å slåss. Klokken 0545 om morgenen den 8. juni kom ordren om våpenhvile. Den trådte i kraft klokken 2400 den 9. juni. General Ruge informerte styrkene om at Kongen og regjeringen hadde bestemt at motstanden skulle opphøre for å spare landsdelen for ytterligere ødeleggelser. Kampen skulle fortsette utenfor landets grenser. General Fleischer fulgte med regjeringen til England, mens general Ruge valgte å gå i tysk krigsfangenskap. 

Arbeidet med å etablere en norsk regjering og norske væpnede styrker i eksil startet straks etter ankomsten til England. Regjeringens målsetting, som ble definert i et memorandum til den britiske regjeringen av 10. juli 1940, var å fortsette kampen sammen med de allierte, i den utstrekning midlene tillot det, inntil den endelige seieren var vunnet. Til tross for landets tradisjon som nøytral, inntok norske myndigheter rollen som alliert uten vesentlige forbehold. Det innebar at Norges væpnede styrker måtte tilpasse seg vestmaktenes krigsstrategi, samtidig som de bidro til å ivareta grunnleggende norske interesser.

Regjeringens hovedlinje når det gjaldt Forsvarets innsats var å gi Marinen, handelsflåten og flyvåpenet første prioritet på bekostning av Hæren. Det var slik Norge mest effektivt kunne bidra til krigen, og det var også på denne måten Norge kunne yte substansielle bidrag til de alliertes krigsinnsats fra dag én. Driftskostnadene til Marinen og flyvåpenet skulle dekkes av inntektene fra handelsflåten. 

Høsten 1941 avløste Oscar Torp en politisk svekket Birger Ljungberg som forsvarsminister. For å styrke samarbeidet med britene og bedre samordningen og styringen av den norske forsvarsinnsatsen, gikk Torp inn for å gjenopprette Forsvarets overkommando under en felles forsvarssjef. Ordningen fra mai 1940, med Otto Ruge som forsvarssjef, var blitt avviklet etter kapitulasjonen i Norge i juni. Forsvarets overkommando ble gjenopprettet i februar 1942, med major Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef, med grad av generalmajor. 

Sjøforsvarets overkommando ble opprettet i London den 20. juni 1940, med kontreadmiral Henry Diesen, og fra 1941, kontreadmiral Elias Corneliussen, som sjef. Samme sommer ble det opprettet en norsk marinestasjon i Port Edgar i Skottland og etter hvert  også norske marinestasjoner i Canada, på Island og i USA. 13 fartøyer og 400 mann var blitt med over til Storbritannia etter at kampene i Norge var over. Etter hvert ble styrken økt. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945 og ved fredsslutningen var personellstyrken oppe i 7427 personer.

Den norske marinens mest omfattende tjeneste var deltakelsen med eskortefartøyer, korvetter og fregatter, i konvoitjeneste i slaget om Atlanterhavet og konvoiene til Murmansk.  Formålet var å sikre overføring av tropper, våpen ammunisjon, drivstoff og andre forsyninger fra Nord Amerika til fronten i Europa.

Jageren Stord, med orlogskaptein Skule Storheill som sjef, deltok i senkingen av den tyske slagkrysseren Scharnhorst under slaget ved Nordkapp i desember 1943. Under invasjonen i Normandie den 6. juni 1944 deltok de tre norske jagerne Svenner, Stord og Glaisdale. Svenner ble senket med tap av 34 mann. 

En annen hovedvirksomhet var operasjoner i Nordsjøen, Den engelske kanal og på Norskekysten med motortorpedobåter, MTBer. Fra juni 1942 og ut krigen var MTBene organisert i 30. (N) MTB Flotilla, re-nummerert til 54. (N) MTB Flotilla fra august 1943, med base i Lerwick på Shetland og hvor operasjonene primært foregikk på Norskekysten. Operasjonene var rettet mot tysk kystskipsfart og MTBene ble også benyttet til å sette inn og hente ut sabotører og agenter til og fra det okkuperte Norge. Hovedtyngden av denne virksomheten ble derimot utført av Shetlandsgjengen  som opererte med rekvirerte fiskefartøyer, og mot slutten av krigen med tre små amerikanske ubåtjagere, Hitra, Hessa og Vigra, basert i Scalloway på Shetland.

Marinen mottok tre undervannsbåter fra den britiske marinen som i krigens tre siste år opererte i norske kystfarvann. 

I desember 1940 overtok Marinen fire  Motorlauncher, og og i april 1941, ytterligere fire, som ble organisert i 4. motorlaunchflotilje. De utførte for det meste patruljetjeneste i den engelske kanal, avbrutt av en periode på Island sommeren og høsten 1941. I 1942 ble fire av fartøyene utrustet som mineleggere og organisert i 52. motorlaunchflotilje, mens 4. motorlaunchflotilje ble nedlagt og mannskapene overført til MTB-tjeneste.   

Norske minesveipere opererte både på kysten av Storbritannia og i fjerne farvann som Persiabukta, Suez og i Middelhavet.

Marinen utdannet også skyttere for tjeneste ombord i handelsskip. I alt 2240 mann ble utdannet til slik tjeneste og deltok ombord i handelsskip over hele verden, inkludert i Stillehavet hvor krigen varte helt til Japan kapitulerte i september 1945.  

Marinen hadde store tap. I tillegg til 300 som falt under kampene i Norge i 1940, mistet 605 marinefolk, eller hver sjette person i sjøtjeneste ombord, livet under perioden i eksil.

Hærens og Marinens flyvåpen fikk bare med seg til sammen fire moderne fly av tysk fabrikat og noen få speiderfly over til Storbritannia. Men flere flygere var kommet over, og Norge hadde moderne amerikanske fly i bestilling. I november 1940 åpnet Flyvåpnenes treningsleir Little Norway ved Toronto i Canada, felles for begge flyvåpen. Etter hvert som norske flystyrker ble klare for aktiv tjeneste ble det behov for en overordnet luftmilitær ledelse i London. I november 1941 ble kommandørkaptein Hjalmar Riiser-Larsen utnevnt til sjef for en ny Flyvåpnenes felleskommando, med grad som kontreadmiral. I november 1944 ble så de to flyvåpnene slått sammen til en ny forsvarsgren, Luftforsvaret. 

I april 1941 ble 330 skvadronen, som den første norske operative flyavdelingen i eksil, opprettet på Island. Oppgavene var ubåtjakt, eskorte, rekognosering og forsvar av islandsk luftrom. Skvadronen ble satt opp med Northrop patruljebombere som Norge hadde bestilt før krigen. Disse ble etter hvert supplert med Catalina flybåter. I januar 1943 ble skvadronen flyttet til Skottland og oppsatt med store firemotors flybåter av typen Short Sunderland. Senere samme år ble skvadronen flyttet til Shetland. 

I februar 1942 fikk Norge nok en sjøflyavdeling med Catalina-fly, underlagt 210 skvadron RAF, og våren 1943 ble det opprettet en avdeling med lette bombefly av typen Mosquito. I mai 1943 ble disse to avdelingene samlet i en felles skvadron, 333 skvadronen basert i Woodhaven i Skottland. Operasjonsområdet var NordsjøenNorskehavet og langs Norskekysten. Oppdraget  var ubåtjakt, rekognosering, angrep mot tyske skip og spesialoppdrag som ilandsetting av agenter og å hente utsatte hjemmefrontmenn. Mosquitoene og skvadronens hovedkvarter flyttet snart til Leuchars ved St. Andrews i Skottland.

I juli 1941 og i januar 1942 ble det opprettet to jagerflyskvadroner, henholdsvis 331 skvadronen, sjef Helge Mehre, som først ble oppsatt med Hawker Hurricane jagerfly, siden med Supermarine Spitfire, og 332 skvadronen, sjef Wilhelm Mohr,  som ble satt opp med Spitfire. Fra sommeren 1942 ble begge skvadroner forlagt til North Wield i Essex, hvor de resten av krigen, med få unntak, opererte sammen i Norwegian Fighter Wing, som skiftet navn til 132 (N) Airfield, og til slutt 132 (N) Wing. Oppdraget var offensive tokt langs kysten av kontinentet og over Nederland, Belgia og Frankrike. Toktene kunne omfatte rekognosering, angrep mot bakkemål, eskorte av bombefly, eller å engasjere tyske jagerfly i luftkamp. De norske jagerflyene deltok også i forsvaret av England mot fiendtlige luftangrep. 

De norske jagerskvadronene hevdet seg godt i strid. De deltok under raidet mot Dieppe i august 1942 med meget gode resultater. I 1943 ble de norske skvadronene rangert som nummer én og seks av 69 skvadroner som opererte fra Sør-England. I juni 1944 deltok skvadronene i landgangen i Normandie, men ikke på selve D-dagen den 6. juni. Den 19 august flyttet skvadronene til en feltflyplass i nærheten av Caen og fulgte deretter framrykkingen mot Tyskland med suksessive forflytninger gjennom Frankrike, Belgia og Nederland. 

Norske flygere tjenestegjorde også ved britiske avdelinger. Blant annet tjenestegjorde rundt 60 norske flygere ved den britiske Bomber Command hvor de deltok i bombingen av Tyskland. 

Etter ankomsten til Storbritannia ble de norske hærstyrkene forlagt ulike steder i Skottland. Og i motsetning til Marinen og flyvåpenet ble Hæren for det meste stående uvirksom i beredskap under hele krigen, klar til å delta i frigjøringen av Norge, når den tiden kom. 

Generalmajor Fleischer, som var blitt utnevnt til sjef for Hærens overkommando, da denne ble etablert i juni 1940, gikk inn for at hærstyrkene skulle organiseres innenfor en tradisjonell brigaderamme, med tre infanteribataljoner på hver rundt 800 mann som kjernen. Den norske brigade, Brig N, ble etablert. Men fordi Marinen og Flyvåpenet hadde prioritet når det gjaldt tildeling av mannskaper, besto brigaden våren 1941 av bare én bataljon.

Høsten 1940 hadde Kaptein Martin Linge fått ansvar for å rekruttere til og bygge opp et norsk nettverk i tilknytning til det nyopprettede britiske SOE, Special Operations Executive – med sikte på å drive sabotasje, obstruksjon, gerilja og undergraving bak fiendens linjer. Fra mars 1941 fikk gruppen status som selvstendig kommandoavdeling under navnet Norwegian Independent Company no. 1, til daglig omtalt som "Norisen", bedre kjent som Kompani Linge, med raid som hovedoppgave. 

Etter opprettelsen av Forsvarets overkommando i februar 1942, ble Fleischers organisasjonsmodell for Hæren forkastet til fordel for en organisasjon som var bedre tilpasset oppgavene i et frigjøringsfelttog, hvor allierte styrker ville være i overveldende flertall. For å sikre at det fantes norske avdelinger som hver for seg kunne knyttes til allierte avdelinger på ulike steder i Norge, ble bataljonen brutt opp i tre bergkompanier. I tillegg ble det opprettet spesialavdelinger. Våren 1942 ble det organisert et fallskjermjegerkompani, og samme høst ble en avdeling kommandosoldater, No. 5 Troop, No 10 (Inter-allied) Commando, opprettet og avgitt til en felles-alliert kommandoenhet. Sommeren 1944 ble det opprettet en mekanisert oppklaringseskadron og en avdeling med transportkjøretøyer for å bedre styrkenes mobilitet. 

Selv om hovedtyngden av Hæren i eksil ble holdt i beredskap, deltok norske styrker i flere aktive oppdrag. I mars 1941 ledet Linge en gruppe som gjennomførte raid i Lofoten sammen med britiske tropper. Ved juletider samme år gjennomførte styrker fra kompaniet aksjoner mot Vågsøy og mot Måløy, hvor kaptein Linge falt. På grunn av raidenes konsekvenser med represalier mot sivilbefolkningen, opphørte de etter dette. Kompaniets personell ble i stedet benyttet til sabotasjeaksjoner og illegalt arbeid i det okkuperte Norge. 

Den norske kommandoavdelingen, No.- 5 Troop, No 10 (Inter-allied) Commando,  deltok også i flere operasjoner på Norskekysten. Og under felttoget i Vest Europa deltok avdelingen blant annet i harde kamper på Walcheren i Nederland. 

Norske hærstyrker var også stasjonert på Island, Jan Mayen, Svalbard og Syd Georgia. 

Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark, den 18. oktober 1944, ble 2. bergkompani, noe over 200 mann under ledelse av oberst Arne Dagfin Dahl, transportert til Murmansk på krysseren HMS Berwick for å bli satt inn i Finnmark, underlagt den sovjetiske 114. infanteridivisjon. Mellom den 9. og 11. november krysset de norske soldatene grensen inn i Sør-Varanger og ble forlagt i Kirkenes. Oppdraget var rekognosering, ta og forhøre fanger og angripe baktroppen til de tyske avdelingene som var i ferd med å trekke seg ut av Finnmark. Mellom november og februar opererte kompaniet i stadig kontakt med fienden og mistet fire mann. Bergkompaniet var den eneste norske hærstyrken som deltok i frigjøringen av Norge.

Den 6. februar 1945 ble 2. bergkompani i Finnmark overført til norsk kommando underlagt Distriktskommando Finnmark under oberst Dahl. Han utvidet etter hvert den norske styrken med ytterligere soldater fra Skottland, 1300 mann fra de norske Polititroppene i Sverige og norske kompanier som var satt opp i de befridde områdene. En ny bataljon ble satt opp, bestående av mannskaper fra 2. bergkompani, 1. og 2. rikspolitikompani, 2. kompani av Varanger bataljon og frivillige fra Alta bataljon. I slutten av april kunne Dahl melde at at hele Finnmark var besatt av norske tropper. Samarbeidet med sjefen for de sovjetiske styrkene som ble stående i Sør-Varanger fram til 25. september 1945 var hele tiden godt. 

Flere norske offiserer og soldater deltok i kampene på Vestfronten. Nesten femti norske forbindelsesoffiserer fulgte sine avdelinger i kamp. Femten offiserer fra Krigsskolen deltok også som regulære offiserer innrullert i britiske avdelinger.   

Den største personellbrønnen for militære styrker utenfor Norge, var det stadig voksende antall flyktninger i Sverige. Oppsetning av norske styrker på svensk jord ville imidlertid være et brudd på svensk nøytralitet. Men fra og med 1943, da krigslykken definitivt var snudd i de alliertes favør skjedde det en gradvis vektforskyvning i svensk nøytralitetspolitikk.  Fra sommeren 1943 startet utdanningen av norske politimenn i Sverige, en styrke som senere fikk betegnelsen Rikspoliti. Polititroppene fikk fra første stund trening i våpenbruk som gjorde at de fikk mer preg av paramilitære ordensstyrker enn av tradisjonelt politi. Den 3. desember 1943 godkjente den svenske regjeringen at det kunne utdannes et Rikspoliti på 1500 mann, underlagt justisdepartementet,  og et Reservepoliti på 8000 underlagt Forsvarsdepartementet. Reservepolitiet ble oppsatt som lett bevæpnede infanteribataljoner med panservernkanon og lett bombekaster som de tyngste våpnene. Høsten 1944 ble det opprettet en Politistab med oberst Olaf Helset som sjef og i februar 1945 ble alle enheter av Riks- og Reservepolitiet langt under hans kommando. Svenske myndigheter hadde i mellomtiden hevet personellrammen for Reservepolitiet til 12000 mann. Polititropper deltok i frigjøringen av Finnmark vinteren 1944-45. Resten av styrken rykket inn i Norge få dager etter kapitulasjonen. På dette tidspunkt utgjorde polititroppene omlag 13000 mann, mer enn tre ganger så mange som brigaden i Skottland. Polititroppene var dermed den desidert største militære oppsetning utenfor Norges grenser. Men treningsnivå og bevæpning var svakere enn de regulære norske avdelingene i Storbritannia.

I det okkuperte Norge begynte enkelte offiserer allerede høsten 1940 å organisere militære motstandsmiljøer, det som etter hvert skulle bli til Milorg.  Den første distriktsmessige organiseringen av Milorg var basert på Hærens struktur fra før krigen. Det ble etablert fem kampgrupper med geografiske ansvarsområder som tilsvarte den gamle divisjonsinndelingen i Sør- og Midt-Norge. I mai 1941 ble det etablert et øverste ledelsesorgan kalt Rådet. Under seg fikk Rådet en utøvende ledelse, som etter hvert skulle få betegnelsen Milorgs Sentralledelse SL. 

Milorgs første distriktsorganisasjon ble relativt raskt rullet opp av okkupasjonsmakten, med arrestasjoner, tortur og henrettelser til følge. Vinteren 1940-41 ble derfor organisasjonen med fem kampgrupper forlatt til fordel for en mer sentralisert organisasjonsform basert på celleprinsippet, med mindre enheter og strengt avgrenset kontakt mellom dem. Fra høsten 1943 framsto Jens Chr. Hauge i økende grad som Milorgs øverste leder, selv om det aldri ble formalisert. 

Milorg var ikke like godt etablert over hele landet. Organisasjonen sto sterkest på Østlandet, sto svakere på Vestlandet og i Trøndelag, og i Nord Norge var den lite utbygd. 

Det siste krigsåret hadde Milorgs ledelse en sabotasjegruppe, "Oslogjengen", under direkte kommando. Den besto av personell fra Kompani Linge og ble ledet av Gunnar Sønsteby, "Kjakan". 

Sommeren 1944 akselererte oppbyggingen av Milorgs styrker. Våpen og materiell fra England ble sluppet ned fra fly eller transportert over sjøen. Det var først det siste halvåret før fredsslutningen at Milorg kunne mobilisere styrker av noe omfang rundt om i landet.

Den 30. juni 1944 ble kronprins Olav utnevnt til norsk forsvarssjef, med generalmajor Hansteen som sin nestkommanderende. Formålet var at det ville bidra til å markere utefrontens bidrag til frigjøringen. Med kronprinsen som leder av en frigjøringsstyrke, ville det dempe inntrykket av alliert okkupasjon. I forhold til de allierte kunne kronprinsen gi økt prestisje og redusere muligheten for at norske interesser ble overkjørt. Det kunne også bidra til å forebygge splittelse og politisk strid i overgangsfasen fram til regjeringen og Kongen hadde vendt hjem. For Oscar Torp var det også et poeng at med kronprinsen som forsvarssjef kunne samarbeidet mellom forsvarsgrenene bli bedre. Hansteen hadde ikke lykkes i fullt ut å sikre seg forsvarsgrenenes samarbeid. Selv ikke i sin egen forsvarsgren, Hæren, hadde han full oppslutning.

Finnmark var kommet under norsk militær kontroll fra slutten av april 1945, selv om sovjetiske styrker ble værende i landsdelen fram til slutten av september. Nå gjensto planleggingen for frigjøringen av resten av Norge. Om kvelden den 7. mai fikk sjefen for de tyske styrkene i Norge, general Hans Böhme, ordre om å overgi seg.  En ordre han etterkom. Den 8. mai ankom en alliert militærdelegasjon med britiske og amerikanske militære med sjøfly til Fornebu ved Oslo. Samme kveld mottok de tyskernes formelle kapitulasjon. Dagen etter, den 9. mai, kom de første Polititroppene inn fra Sverige og samme dag kom det første norske fallskjermkompaniet sammen med britiske kolleger til Oslo. Den 11. mai overleverte den tyske kommandanten på Akershus festningen til Milorg-mannen Terje Rollem. 

Den 13. mai ankom de alliertes øverstkommanderende i Norge, sjefen for den britiske Skottlands-kommandoen, general sir Andrew Thorne, i den britiske krysseren HMS Devonshire, sammen med den norske forsvarssjefen kronprins Olav.  Med seg hadde han en liten styrke, en tiendedel av de 340 000 tyske soldatene som befant seg i Norge, og som ennå ikke var avvæpnet, selv om de formelt hadde kapitulert. Han var helt avhengig av bistanden fra Milorg og samarbeidet tett med Jens Chr. Hauge.

De siste avdelingene fra brigaden i Skottland kom hjem til Norge den 26. mai. I juni kom de to siste norske flyskvadronene 330 og 333 skvadronen tilbake til et fritt Norge, mens de siste av Marinens fartøyer og personell først var tilbake i landet i midten av august.  

Fram til Kong Haakon 7. ankomst til Oslo den 7. juni 1945, da det allierte militærstyret i Norge formelt ble avviklet, var general Thorne de facto statsoverhode i Norge. Thorne ble værende fram til 31. oktober, med hovedansvar for å avvikle det tyske militære nærværet i Norge, men nå formelt underordnet den norske regjeringen.

  • Militære styrker ved krigens slutt: 13 000 polititropper i Sverige og 15 500 andre steder i utlandet, i alt snaut 30 000 mann. Tap 1100.
  • Milorg: Den militære motstandsorganisasjonen besto av om lag 40 000 personer ved krigens slutt.totalt 2000 militære tap, hvorav
  • i Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
  • i utlandet: 1 123

Norges inntreden i krigen på alliert side etter Tysklands angrep 9. april 1940, var et brudd med norsk nøytralitetspolitikk. I 1945 søkte Norge tilbake til nøytralitetstradisjonen og gikk inn i etterkrigstiden med en politikk basert på alliansefrihet kombinert med kollektiv sikkerhet gjennom den nye verdensorganisasjonen De forente nasjoner, FN.  Fra 1946 ble det internasjonale klimaet kjøligere og krigens allianse mellom Sovjetunionen og de vestallierte ble etterhvert avløst av to blokker som sto mot hverandre. Norge gikk de første årene inn for å ha et  vennskapelig forhold til alle stormakter gjennom brobyggingspolitikk mellom Øst og Vest. Begivenhetene i Europa første halvår 1948, med kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens blokade av Berlin, gjorde at Norge valgte å oppgi den alliansefrie politikken og slutte seg til Atlanterhavspakten i 1949. 

For Forsvaret var de første etterkrigsårene preget av demobilisering og opprydding etter fem års okkupasjon. Fra 1947 til 1953 deltok Norge i okkupasjonen av Tyskland med Tysklandsbrigaden. Etableringen av Atlanterhavspaktens organisasjon, NATO, i 1951 ble innledningen til oppbyggingen av et forsvar som var mye mer omfattende enn i noen annen periode i Norges historie: 13 brigader, mer enn 80 kampfartøyer, over 50 kystartillerianlegg og flere enn 100 jagerfly. Med etableringen av totalforsvaret var mellom 20 og 30 prosent av befolkningen engasjert i militære og sivile forberedelser for et mulig angrep fra Sovjetunionen. Forsvarsplanleggingen tok utgangspunkt i erfaringene fra 1940 og tok sikte på å skulle forhindre et overraskende strategisk angrep på hele landet samtidig. 

Oppbyggingen av Forsvaret ble gjort mulig gjennom omfattende våpenhjelp, i hovedsak fra USA, og gjennom tildelinger fra NATOs infrastrukturfond til etablering av flyplasser, kaianlegg, kommandosentraler, sambandsinstallasjoner, drivstoff- og ammunisjonslagre. 

Det forsvaret som kom hjem etter fem år i eksil var et ganske annet enn det som dro ut i 1940. Forsvarets personell brakte med seg omfattende stridserfaring og kompetanse i det å operere sammen med allierte. Men materiellet de brakte med seg hjem sto ikke i stil. Forsvaret lå i realiteten med brukket rygg, og det var heller ikke grunn til å tro at det var militærvesenet som ville ha første prioritet når landet skulle gjenreises etter krigen. De første etterkrigsårene var preget av demobilisering og opprydning etter fem år okkupasjon. 

I samlingsregjeringen som ble utnevnt sommeren 1945, fortsatte Oscar Torp som forsvarsminister, mens generalløytnant Otto Ruge gjeninntok sin gamle stilling fra 1940 som forsvarssjef. Som nestkommanderende fikk han oberst Halvor Hansson, som i likhet Ruge var kommet tilbake fra tysk fangenskap. Begge de to ledende offiserene fra London, generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen og hans nestkommanderende, oberst Bjørn Christoffersen, ble stilt til disposisjon.  I november 1945 overtok Jens Chr. Hauge som forsvarsminister i Einar Gerhardsens rene arbeiderpartiregjering. Forsvarets øverste ledelse utgjorde dermed et brudd med det norske vestvendte forsvaret som var blitt etablert i Storbritannia under krigen.

Det nære samarbeidet med britene fra krigstiden ble likevel videreført de første etterkrigsårene. Det fantes ingen formelle avtaler om militær hjelp i krig, men på det praktiske plan var bindingene mellom det britiske og det norske forsvaret mange. Norge kjøpte britisk militært materiell og norsk personell fikk opplæring i Storbritannia. 

Den første tiden etter fredsslutningen var det norske trusselbildet dominert av frykten for tyske revansjisme. Men allerede i november 1945 hadde Sovjetunionen inntatt plassen som den eneste stormakt som kunne true Norge. I motsetning til i mellomkrigstiden fantes det heller ikke lenger noen tro på at Norge kunne bli stående utenfor en ny storkrig. Til det var Norges strategiske betydning for stormaktene for stor.

Størst innflytelse på trusselbildet og forsvarsforberedelsene hadde erfaringene fra 9. april og felttoget våren 1940. Det var spesielt frykten for et plutselig og uvarslet strategisk angrep, som ville lamme regjering og forsvarsledelse allerede i den innledende fasen, som dominerte. Det var bred enighet om at etterkrigsforsvaret måtte dekke hele landet. 

Erfaringen fra motstandsbevegelsen under krigen gjorde at det også ble etablert en strengt hemmelig beredskap med henblikk på militær virksomhet på okkupert område, såkalt "Stay behind".

En annen erfaring fra 9. april tilsa at det var nødvendig allerede i utgangspunktet å fjerne enhver tvil om at ethvert angrep skulle møtes med militær motstand. Dette ble gjenstand for et eget ”Direktiv for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge”, gjerne omtalt som ”plakaten på veggen”, fastsatt ved Kongelig resolusjon av 10. juni 1949.

Krigen hadde vist at introduksjonen av fly og fallskjermtropper hadde gjort det mulig på kort varsel å sette inn angrep langt bak fronten. Det beste motmiddelet mot slike angrep var lokalforsvar, et heimevern, som kunne holde angriperen stangen inntil regulære stridskrefter kunne bli satt inn. Allerede under eksilperioden i London var det blitt klart for de som arbeidet med planene for gjenreisingen av Forsvaret etter krigen, at et veltrent heimevern måtte bli en av grunnpilarene i et framtidig norsk forsvar. Etter frigjøringen sto rundt 40 000 bevæpnede Milorgsoldater i landet. Mange av dem manglet tillit til at politikerne ville ha evne og vilje til å bygge opp et godt nok forsvar, og gikk inn for at Milorg måtte fortsette i en eller annen form etter krigen. For å forhindre at det på denne måten oppsto en privat forsvarsorganisasjon på siden av det offisielle forsvaret, var det nødvendig å kanalisere patriotismen og forsvarsviljen og videreføre kameratskapet i Milorg inn i det regulære forsvaret. Til dette var et heimevern en utmerket løsning. I desember 1945 vedtok Stortinget å opprette Heimevernet. Innen utgangen av 1948 var det registrert over 90 000 HV-soldater.  

En siste planforutsetning var erkjennelsen av at et norsk forsvar i tilfelle krig, alltid ville ha behov for militær assistanse utenfra, og at slik assistanse måtte være forberedt i fredstid. Dette var den kanskje viktigste årsaken til at Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten i 1949. 

Det norske etterkrigsforsvaret var fra første stund basert på verneplikt og mobilisering. Spesielt Hæren var, både av økonomiske og politiske grunner, vernepliktsbasert. Stående styrker i fredstid besto av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. I Luftforsvaret var derimot alle flygerne, og etterhvert også de fleste bakkemannskapene, profesjonelle. Også i Marinen var en stor del av personellet yrkestilsatt.

Forsvarsminister Hauge ønsket å plassere årsklassene 1940-44 inn i Heimevernet uten rekruttskole. Rekruttutdanningen skulle starte med årsklasse 1946 og førstegangstjenesten skulle vare i ett år. Hauge ønsket en gradvis oppbygging av godt utdannede soldater til en mobiliseringsstyrke. Det innebar at mobiliseringsoppsetningene i flere år ville være svært tynne, og at Norge imens ville være uten reell kuppberedskap. Men Hauge anså at faren for snarlig krig var svært liten. Han tvilte dessuten på om tre måneders rekruttskole ville gi noen særlig stridsevne, og de samfunnsmessige konsekvensene av å kalle inn de tre krigsårsårsklassene var for store. Disse var nå voksne menn i sin beste alder som trengtes til gjenreisningen. 

Da London-regjeringen mot slutten av krigen ba om britisk våpenhjelp var tilbudet knyttet til en forpliktelse fra norsk side til å la norske styrker ta del i okkupasjonen av Tyskland etter krigen. Det gikk nordmennene med på. Da Hauge overtok som forsvarsminister  i november 1945 forserte han arbeidet med å få satt opp en norsk okkupasjonsstyrke til Tyskland, og brukte det norske bidraget til å skaffe Norge forsvarsmateriell til gunstige betingelser. Men Hauge hadde også et sikkerhetspolitisk motiv. Han ønsket å videreføre alliansepolitikken fra krigens dager. Den norske brigaden ble plassert i britisk okkupasjonssone og inngikk administrativt som del av de britiske styrkene. Det militære samarbeidet med britene fikk dermed et institusjonelt preg. Tysklandsbrigaden inngikk også i Hauges plan for å modernisere den norske hæren.

General Ruge var sterkt kritisk til deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland. Det innebar at hovedtyngden av den norske hæren ville bli stående i utlandet i flere år framover. Ruge ville prioritere nasjonalt beredskap framfor alliert samarbeid. Det ble som forsvarsministeren ville. I desember 1945, en måned etter at Hauge hadde tiltrådt som forsvarsminister, søkte Ruge avskjed som forsvarssjef. Sommeren 1946 avskaffet Hauge forsvarsjefstillingen og avviklet Forsvarets overkommando. Han beholdt en forsvarsstab som et koordinerende organ mellom forsvarsgrenene, og etablerte en sentral sjefsnemnd hvor sjefen for forsvarsstaben og forsvarsgrensjefene møttes for å etablere felles syn  på sentrale saker. 

I september 1946 la Hauge fram en treårsplan for gjenreisingen av Forsvaret. På sikkerhetspolitisk nivå la treårsplanen til grunn at Norge hadde en viktig strategisk beliggenhet mellom Øst og Vest, men ville ikke makte å stå imot et militært angrep fra en stormakt på egen hånd. Forsvaret måtte kunne holde ut til Norge fikk effektiv alliert hjelp. Et mål med gjenreisingen var derfor et forsvar som var i stand til å samarbeide med framtidige allierte.

De første årene etter krigen førte den norske regjeringen en utenrikspolitikk basert på alliansefrihet kombinert med kollektiv sikkerhet gjennom FN.

Fra 1946 og utover i 1947 ble det gradvis klarere at alliansen fra krigens dager var i ferd med å bli avløst av to blokker som sto mot hverandre. Første halvår 1948 var preget av økt internasjonal spenning. I februar overtok kommunistene makten i Tsjekkoslovakia ved et kupp. Det ble klart at Sovjetunionen ønsket en militærpakt med Finland og at også Norge kunne komme under press for å inngå en liknende avtale. Sommeren 1948 innledet Sovjetunionen blokade av Berlin.

Disse begivenhetene førte til at regjeringen forlot den alliansefrie politikken og søkte etter et nytt sikkerhetspolitisk ankerfeste. Valget sto mellom et nordisk forsvarsforbund med Sverige og Danmark, eller alliansetilknytning vestover. I januar 1949 ble det klart at forhandlingene om et nordisk forsvarsforbund hadde strandet, og den 4. april 1949 sluttet Norge og Danmark seg til Atlanterhavspakten. Den sentrale bestemmelsen i pakten er artikkel 5, hvor det heter at et væpnet angrep på en eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep på dem alle. 

Idet forhandlingene om et nordisk forsvarsforbund var i ferd med å strande, mottok norske myndigheter en note fra Sovjetunionen med spørsmål om de ville anlegge fremmede fly- og flåtebaser i landet dersom Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten. Det norske svaret kom i form av  Baseerklæringen, som kom til å bli det første av et sett med såkalte selvpålagte begrensninger på norsk alliansepolitikk. De to andre var atompolitikken og begrensningene på allierte øvelser i Norge. 

Etter at Koreakrigen brøt ut sommeren 1950 vedtok medlemslandene at Atlanterhavspakten skulle bygges ut til en tett integrert allianseorganisasjon med et felles kommandosystem. Sovjetunionen hadde ikke rustet ned etter annen verdenskrig i samme grad som de vestallierte. Alliansen iverksatte tiltak for å samordne medlemslandenes forsvarsplanlegging og for å standardisere våpensystemer og installasjoner, og etablerte et fellesfinansiert infrastrukturprogram for utbygging av hovedkvarter, drivstoff- og ammunisjonslagre, sambandssystemer flybaser mm. i medlemslandene. Alliansen gikk fra å være en pakt til å bli en organisasjon - The North Atlantic Treaty organisation - NATO.  I 1951 ble NATOs Nordkommando, AFNORTH, etablert i Norge, underlagt NATOs europakommando, ACE og dens sjef SACEUR. I 1952 vedtok NATO planer om omfattende opprusting

NATOs første strategiske konsept fra 1950 knesatte to viktige doktriner: en om kollektivt avbalanserte styrker og en annen om avskrekking med atomvåpen. Doktrinen om kollektivt avbalanserte styrker innebar at forsvarsstrukturen i de enkelte medlemsland skulle bygges ut sik at alliansen samlet sett oppnådde en hensiktsmessig balanse mellom sjø- luft- og bakkestyrker. NATO utarbeidet styrkemål som anga ønsket størrelse og sammensetning for medlemslandenes styrker. De allierte retningslinjene la sterke føringer på utbyggingen av det norske forsvaret. Norske myndigheter viste stor vilje og evne til å tilpasse utbyggingen av Forsvaret til alliansens felles mål og behov.

Doktrinen om avskrekking med atomvåpen innebar at alliansens medlemsland heretter var dekket av amerikanske atomvåpen. Da det viste seg at det ikke var politisk mulig å oppfylle NATOs konvensjonelle styrkemål, valgte alliansen i stedet å øke sin avhengighet av atomvåpen. Høsten 1954 adopterte NATO doktrinen om massiv gjengjeldelse. Enhver militær aggresjon skulle heretter besvares med et omfattende angrep med atomvåpen mot mål i hele den kommunistiske verden, samtidig som taktiske atomvåpen ville bli tatt i bruk på slagmarken. NATOs militære kommandoer ble tildelt atomvåpen, og utarbeidet detaljerte planer for bruken av dem. I 1957 ble det bestemt at atomvåpen skulle integreres i de enkelte europeiske medlemslands styrker, og oppbevares desentralisert i lagre ved de enkelte enhetene. Men våpnene skulle forbli under amerikansk kontroll, og kunne bare tas i bruk etter å ha vært frigitt av USAs president.

Norske myndigheter støttet  i utgangspunktet NATOs atomstrategi fordi den ville øke avskrekkingeffekten og gjøre sikkerhetsgarantien i Atlanterhavspaktens artikkel 5 mer troverdig. På norsk side var det samtidig en bekymring for at  NATO ikke hadde tilstrekkelig konvensjonell kapasitet til å håndtere mindre kriser og begrensede angrep for å forebygge at atomvåpen måtte settes inn på et tidlig stadium i en konflikt. For norske myndigheter framsto Nord-Norge og særlig Finnmark som et mulig mål for sovjetisk aggresjon. Bekymringen ble til skepsis da NATO vedtok å utplassere atomvåpen i de europeiske NATO-landene. På NATOs toppmøte i Paris i desember 1957 erklærte statsminister Einar Gerhardsen at Norge ikke ville lagre atomladninger på norsk jord i fredstid. Gerhardsens erklæring ble stående som en nasjonal selvpålagt begrensning og kom til å danne kjernen i norsk atompolitikk under den kalde krigen.

Koreakrigen utløste en av de største opprustningperiodene i Norge i fredstid. Forsvarsbudsjettet for budsjettåret 1949-50, som hadde vært på 322 millioner kroner, ble i løpet av de neste fem årene nesten tredoblet og hadde i 1955 stabilisert seg på rundt 900 millioner kroner. I tillegg til bevilgningene over statsbudsjettet kom store tilskudd fra USA i form av våpenhjelp og gjennom NATOs infrastrukturfond. Mellom 1951 og 1956 ble det brukt rundt 8,4 milliarder til forsvarsformål i Norge. Bare litt over halvparten, rundt 4,3 milliarder, var bevilget over norske budsjetter. Resten kom fra amerikansk våpenhjelp og fra NATOs infrastrukturfond. Fra og med 1957 og fram til den kalde krigens slutt i 1991 hadde forsvarsbudsjettet en gjennomsnittlig årlig vekst på 3 prosent. Forsvarsbudsjettet utgjorde i samme tidsrom i overkant av 3 prosent av bruttonasjonalprodukt, BNP. Fram til 1969, da inntektene fra oljebransjen begynte å gjøre seg gjeldende, utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 15 prosent av statsbudsjettet. Den sterke veksten i forsvarsbevilgningene var i samsvar med allierte tilrådinger. For en småstat som Norge ble det ansett som nødvendig å følge alliansens retningslinjer, som et bidrag til at sikkerhetsgarantien i artikkel 5 skulle bli mest mulig troverdig.

Som i den første etterkrigstiden var det erfaringene fra det tyske angrepet 9. april 1940 som preget forsvarsplanleggingen og fikk avgjørende betydning for utformingen av Forsvaret. Målsettingen var å etablere et mobiliseringsbasert landsdekkende landmilitært forsvar, støttet av marine- og flystyrker, og hvor Heimevernets  hovedoppgave var å beskytte mobiliseringslagre og depoter. Hæren måtte være i stand til å møte et kuppartet strategisk overfall som kunne komme på en rekke steder samtidig. De første årene etter krigen var det forsvaret av Sør-Norge som hadde prioritet. Men fra tidlig på 1950-tallet og for resten av den kalde krigen var Nord- Norge ansett som den mest utsatte landsdelen. Mens Sør-Norge var skjermet i øst og sør av det sterke svenske forsvaret og av NATOs styrker i Danmark og Tyskland, kunne sovjetiske styrker marsjere direkte inn i Nord-Norge over grensen i Finnmark, eller inn i Nord-Troms gjennom Finland, som var knyttet til Sovjetunionen gjennom en avtale om vennskap, samarbeid og bistand, den såkalte VSB-pakten. 

Kjernen i det nye forsvaret skulle være Hæren. Som ledd i gjenoppbyggingen av Forsvaret etter Norges inntreden i NATO i 1949 ble det vedtatt å etablere seks mobiliseringsbrigader. I 1951 kom ytterligere to mobiliseringsbrigader på plass, og da Tysklandsbrigaden returnerte til Norge i 1953, ble den sendt direkte opp til indre Troms hvor den dannet grunnlag for etablering av 6. divisjon og en stående brigade, Brigaden i Nord Norge, Brig-N. Deretter økte antall mobiliseringsbrigader jevnt og trutt inntil 1986, da Hæren besto av 12 mobiliserings- og en stående brigade, i tillegg til et stort antall uavhengige infanteribataljoner, feltartilleribataljoner og lokalvernkompanier.

Etter at Nord-Norge fikk første prioritet i forsvaret av Norge, ble det utarbeidet planer for rask overføring av nasjonale forsterkninger fra Sør-Norge, og det ble forhåndslagret tungt materiell for en sør-norsk infanteribataljon i indre Troms. Hovedforsvarslinjen, hvor de sovjetiske styrkene skulle stanses og oppholdes inntil allierte forsterkninger kunne ankomme, var den såkalte Lyngen-linjen, området Signaldalen, Otertind og Storfjorden. Det var ikke ansett at Finnmark ville la seg forsvare. Planen var å evakuere sivilbefolkningen og føre oppholdende strid kombinert med den brente jords taktikk mens man trakk seg tilbake til Lyngen-linjen.

Sjøforsvarets viktigste oppgave i tilfelle krig var støtte til Hæren. Sjøinvasjonsforsvaret, som besto av kystartilleri, missiltorpedobåter, MTBer og  undervannsbåter, skulle hindre at Hæren ble utmanøvrert av styrker som ble ført fram over sjøen, slik som 9. april 1940. I Nord Norge var alle de store fjordene som leder inn i Hærens nøkkelområde i Indre Troms, fra Lyngenfjorden i nord, til Ofotfjorden i sør, forsvart av kystartilleri i form av kanon- og torpedobatterier og forhåndsutlagte kontrollerbare minefelt. I Sør Norge var innseilingen til de største byene: Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og byene langs Oslofjorden, forsvart av kystartilleri. Eskortefartøyer og minemottiltaksstyrker skulle sikre skipsleden langs kysten mellom Sør- og Nord-Norge for framføring av forsterkninger og forsyninger til Hæren. Det var anskaffet et stort antall sjøminer og lagt detaljerte planer for minefelt langs kysten for å sperre fiendtlig fartøystrafikk og beskytte egen. 

Luftforsvaret bidro både med transportstøtte, rekognosering, elektronisk krigføring og angrep på sjømål. Kampflyvåpenets  viktigste oppgave i tilfelle krig var de første årene å støtte alliansens planlagte kjernefysiske luftoffensiv mot øst som ledd i strategien om massiv gjengjeldelse. Norske jagerbombefly skulle angripe fiendtlige luftkontroll- og varslingsradarer med konvensjonelle våpen for å bane vei for allierte atomangrep, mens rekognoseringsjagere skulle samle inn etterretninger før og etter atomangrep. Fra siste halvdel av 1960-tallet, med NATOs overgang til fleksibel respons-strategien og økt vekt på konvensjonell bakkekrig, ble Luftforsvarets hovedoppgave direkte støtte til Hærens operasjoner. Fra 1960 og fram til 1991 opererte Luftforsvaret et bakkebasert luftforsvarssystem, Nike, til forsvar av hovedstaden. FFIs kampflyanalyse fra 1975 i tilknytning til anskaffelsen av jagerflyet F-16, konkluderte med at kampflyvåpenets viktigste bidrag tilfelle i krig ville være luftforsvar, å etablere luftoverlegenhet i luftrommet over Hærens og Marinens enheter for å sikre at de kunne manøvrere uten å bli angrepet fra lufta. Fra tidlig på 1980-tallet, da de første F-16 flyene kom i operativ tjeneste, og for resten av den kalde krigen, forble dette kampflyvåpenets hovedoppgave.

I 1970 ble Forsvarets overkommando med den sentrale militære ledelse etablert som en enhetskommando for alle forsvarsgrenene, under ledelse av en forsvarssjef. Samtidig bleForsvarskommando Sør-Norge (FKS) og Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) etablert som operative enhetskommandoer på landsdelsnivå under hver sin øverstkommanderende, ØK. 

I fredstid var de to ØKene, ØKN i Nord-Norge og ØKS i Sør-Norge, underlagt forsvarssjefen. I krise og krig, etter at kommandooverføring av norske styrker til NATO hadde funnet sted, var de underlagt sjefen for NATOs nordkommando på Kolsås med betegnelsene Commander North-Norway, COMNON, og Commander South-Norway, COMSONOR. FKN og FKS var med det regionale hovedkvarterer, såkalte Principle Subordinate Commands, PSCer,  i NATOs kommandokjede. Formålet med denne ordningen var at både norske og allierte enheter og avdelinger som var satt inn i forsvaret av Norge skulle være underlagt samme kommandomyndighet, og at operasjoner på norsk område, til sjøs, til lands og i lufta, skulle ledes av en norsk offiser i NATOs kommandokjede. 

Forsvarstiltakene under den kalde krigen var mye mer omfattende enn i noen annen periode i moderne norsk historie. På det meste disponerte Forsvaret nesten en halv million mann. Regner vi med totalforsvaret, er det anslått at mellom 20 og 30 prosent av befolkningen var mer eller mindre direkte engasjert i forsvaret av Norge. 

Forsvaret drev også fire rene fredstidsaktiviteter på vegne av Justisdepartementet. Kystvakt, redningstjeneste, grensevakttjeneste på grensen mot Russland, og støtte til Politiet i terrorbekjempelse.

Fram til opprettelsen av Kystvakten i 1977, som del av Sjøforsvaret, ble det sjømilitære fiskerioppsynet utført av Marinen. I 1984 fikk Kystvakten en egen base på Sortland. 

Den helikopterbaserte sjøredningstjenesten er drevet av Luftforsvarets 330 skvadron. Den ble opprettet i 1973 med 12 Sea King helikoptre spredt på fem baser. 

Fra 1959 har oppsynet med  grensen mot Sovjetunionen, og etter 1991, Russland, blitt utført av grensevaktstyrken ved Garnisonen i Sør-Varanger. 

I 1981 ble det opprettet en spesialstyrke, Forsvarets spesialkommando, FSK, på 38 befal og vervede mannskaper fra Hærens jegerskole og Marinejegerlaget ved FKN og Vestlandet sjøforsvarsdistrikt, som skulle bistå Politiet med å bekjempe terrortrusselen, særlig mot oljeinstallasjonene på kontinentalsokkelen. 

Styrkene på sovjetisk side var ansett for å være langt overlegne noe forsvar Norge alene ville være istand til å etablere. Det norske forsvarskonseptet var derfor basert på tidlig alliert hjelp i form av både bakkestyrker, fly- og marinestyrker.

I løpet av den kalde krigen ble forsvaret av Norge styrket gjennom forhåndslagring av store mengder alliert materiell, utbygging av NATO-infrastrukturanlegg og øremerking av allierte styrker. På det mest omfattende på 1980-tallet kunne, i henhold til allierte planer,  over 700 allierte jagerfly, hvorav 200 opererte fra hangarskip utenfor kysten, bli satt inn i forsvaret av Norge. Over 50 000 allierte soldater, inkludert 35 000 amerikanske og 5000 nederlandske og britiske marinesoldater, hadde Norge som et høyt prioritert innsatsalternativ. 

De viktigste allierte bakke- og amfibiestyrkene som var øremerket, eller hadde Norge som et høyt prioritert innsatsalternativ, var:

  • Canadian Air-Sea-Transported Brigade, CAST Brigade, som hadde Nord-Norge som innsatsalternativ fra 1967 til 1988
  • U.S. 9th Infantry divison, en amerikansk infanteridivisjon som var stasjonert i Tacoma, Washington på USAs vestkyst og som skulle transporteres på kjøl gjennom Panamakanalen til Europa hvor den hadde Sør-Norge, Lista området, som ett av innsatsalternativene
  • Norwegian Air Lifted Marine Expeditionary Brigade, NAL MEB, en amerikansk marineinfanteribrigade som fra 1982 hadde sitt tunge materiell forhåndslagret i Trøndelag, og som i tilfelle krig ville bli flydd inn til Trøndelag og deretter transportert opp til Nord-Norge på kjøl.
  • UK/Nl Amphibious Brigade som fra 1960-tallet hadde Tromsø som prioritert innsatsområde

I tillegg til bakkestyrkene var på det meste opp til 19 kampflyskvadroner øremerket for innsats i Norge og det ble anlagt en lang rekke militære flyplasser for å kunne ta imot alle flyene, fra Rygge, Torp og Gardermoen i sør, Kjevik, Lista, Sola og Flesland i vest, Ørland  og Værnes i Trøndelag og Bodø, Evenes, Andøya, Bardufoss og Banak i Nord-Norge. Mot slutten av den kalde krigen var det også konkrete planer om å etablere en militær flystasjon i Brønnøysund. De viktigste flyforsterkningene var amerikanske jagerfly som fra 1974 hadde forhåndslagret materiell på en rekke flyplasser i Sør- og Nord-Norge i henhold til den såkalte COB-avtalen. På det meste, i 1986, besto COB-programmet i Norge av 170 kampfly fordelt på ni flyplasser.  Fra 1978 hadde NATOs flybårne kontroll og varslingssystem, AWACS, Ørlandet hovedflystasjon som framskutt støttepunkt. 

NATO hadde ingen øremerkede maritime forsterkninger. Men Atlanterhavskommandoens, SACLANTs, slagflåte opererte i havområdene utenfor Norskekysten. Den omfattet både hangarskip som var aktuelle for innsetting i Norskehavet og amerikanske og britiske amfibiestyrker som kunne settes inn  i Norge. Om tre amerikanske hangarskip opererte utenfor kysten av Nord-Norge, ville det kunne bidra til å doble antall jagerfly og tredoble antall jagerbombefly som var tilgjengelig i området.  

For å understøtte Atlanterhavsflåtens operasjoner i norske og tilstøtende farvann ble allerede i 1960 Invictus-avtalen med USA om å etablere forhåndslagre i Norge inngått. Avtalen omfattet et stort drivstofflager i Namsen i Trøndelag samt logistikk-støtte til maritime fly på Værnes, Ørlandet, Bodø og Andøya. I tillegg kom to mobile sykehus hver med kapasitet til 500 pasienter lagret i Trøndelag og i Ofoten. 

Frykten for begrensede angrep på kort varsel gjorde at NATO etablerte styrker med rask reaksjonsevne som hurtig kunne settes inn på NATOs flanker i Norge eller i Tyrkia ved en mindre lokal krise. Allied Command Europe (ACE) Mobile Force, AMF, i Norge gjerne kalt NATOs brannkorps, ble etablert i 1960, med et bakkeelement, AMF (L) og et luftelement AMF (A). Styrken , tilsvarende en brigade, hadde ingen stor stridsevne i seg selv, men skulle være et symbol på medlemslandenes evne og vilje til å stå sammen i krise og krig. Ved innsats i Norge ville AMF(L) bestå av avdelinger fra USA, Storbritannia, Canada, Italia, Belgia og Luxembourg, og fra slutten av 1970-tallet også fra Tyskland.

1967 ble marinestyrken Standing Naval Force Atlantic, STANAVFORLANT, etablert for samme formål, som en stående styrke av seks til åtte fregatter fra NATO-medlemsland med kyst mot Atlanterhavet. Norge deltok med en fregatt hvert år fra 1968. I 1973 opprettet NATO også en stående minemottiltaksstyrke av minesveipere og minejaktfartøyer, for operasjoner i Den engelske kanal, Nordsjøen og i danske farvann, hvor Norge med ujevne mellomrom deltok med med en minesveiper eller et minejaktfartøy. 

Som en konsekvens av Norges atom- og basepolitikk ble alliert øvingsvirksomhet et spesielt viktig bidrag til å gjøre NATOs sikkerhetsgaranti troverdig. Nordkommandoen på Kolsås og de to PSCene COMNON og COMSONOR utarbeidet operative planer som regulerte innsats av allierte styrker side om side med de norske. Planene ble øvet regelmessig i store NATO-øvelser og øremerkede allierte styrker drev rutinemessig trening i Norge. Da øvings- og treningsvirksomheten var på sitt høyeste på 1980-tallet kunne alliert militær tilstedeværelse i  Norge i løpet av ett år komme opp i rundt 30 tusen soldater og flybesetninger, mange hundre militære fly og flere titalls militære fartøyer. 

For å ha kontroll på alliert trenings- og øvingsvirksomhet innførte norske myndigheter begrensninger på antall allierte soldater og fly som kunne befinne seg på norsk jord til enhver tid, og forbud mot  enheter og avdelinger som normalt ville være utrustet med atomvåpen eller var sertifisert for bruk av av slike våpen.  

Basepolitikken og atompolitikken og de selvpålagte øvingsbegrensningene illustrerer en tvetydighet i Norges forhold til NATO-alliansen som vedvarte under hele den kalde krigen, og som historikeren Rolf Tamnes beskriver gjennom begrepsparet integrasjon og avskjerming. Han vil med det vise hvordan norske myndigheter balanserte tiltak som integrerte Norge i NATOs fellesforsvar med tiltak som begrenset hvor langt denne integreringen fikk gå. Hensikten var både å sikre troverdig avskrekking i fredstid og styrke forsvarsevnen i krig, og samtidig . sikre politisk lavspenning i forhold til Sovjetunionen. Avskrekking av Sovjetunionen, i den forstand at Moskva måtte bringes til å tro at et angrep på Norge ville utløse krig med USA, skulle balanseres med beroligelse. Moskva måtte ikke få anledning til å frykte at norsk territorium ble benyttet til å forberede et angrep østover, slik det hadde skjedd da Tyskland innledet operasjoner mot Murmansk fra norsk og finsk territorium som ledd i Hitlers angrep på Sovjetunionen i juni 1941, Operasjon Barbarossa. 

Forsvaret har deltatt i en lang rekke operasjoner utenfor landets grenser i samarbeid med allierte enheter og avdelinger etter andre verdenskrig, som med en samlebetegnelse gjerne omtales som internasjonale operasjoner. Under den kalde krigen var hovedvekten på fredsbevarende operasjoner i regi av FN. Siden 1949 og fram til årtusenskiftet hadde mer enn 40 000 norske kvinner og menn vært i FN-tjeneste. Etter den kalde krigen var hovedvekten på skarpe fredsopprettende operasjoner i regi av NATO, EU, eller i koalisjoner av villige under amerikansk ledelse.

I januar 1947 sendte Norge en okkupasjonsstyrke til Tyskland, Tysklandsbrigaden. Det første året ble styrken forlagt til Harz i det sørøstlige hjørnet av den britiske okkupasjonssonen, underlagt britenes 5. divisjon. Fra 1948 og fram til styrken returnerte til Norge i 1953, var styrken forlagt i Schleswig-Holstein, mot grensen til Danmark. Flyttingen kom istand på norsk initiativ for at brigaden skulle være nærmere hjemlandet, slik at den lettere kunne trekkes hjem i en krisesituasjon. Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 og etableringen av NATO, inngikk brigaden i en felles britisk-dansk-norsk dekningsstyrke, the South Jutland Covering Force, og utgjorde et framskutt forsvar av Sør-Norge. Jo lenger Schleswig-Holstein og Jylland kunne holdes, jo mer tid ville det være til å forberede forsvaret av Sør-Norge. Styrken ble trukket ut i 1953 og sendt til Nord-Norge, dels fordi Tyskland var i ferd med å bygge opp egne militære styrker, dels fordi den norske trusselvurderingen nå tilsa at det var Nord-Norge og ikke Sør-Norge som var Norges mest utsatte landsdel . I løpet av Tysklandsbrigadens seks år tjenestegjorde rundt 50 000 norske soldater i okkupasjonen av Tyskland. 

Norske styrker deltok i flere større FN-operasjoner under den kalde krigen: til sammen rundt 600 personer deltok i  NORMASH i Korea fra 1950 til 1954; til sammen over 10 000 soldater tjenestegjorde i UNEF I i Egypt/Gaza fra 1956 til 1957; til sammen rundt 1 200 soldater tjenestegjorde i ONUC i Kongo fra 1960 til 1964; totalt over 21 000 soldater tjenestegjorde i  UNIFIL Libanon fra 1978 til 1999.   

Ved den kalde krigens slutt, med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, sto Norge med et forsvar som var mye større enn det var økonomisk og politisk mulig å opprettholde på egen hånd, og med store grupper hovedmateriell: fartøyer; fly; stridsvogner og artilleri, som var nedslitt og modne for utskifting omtrent samtidig. Trusselen fra Sovjetunionen var borte. De fleste europeiske NATO-land, inkludert Norge, reduserte forsvarsbudsjettene.Våpenhjelpen fra USA hadde opphørt og NATOs infrastrukturfond fikk andre prioriteringer enn alliansens nordflanke. 

Med programmet Partnerskap for fred inviterte alliansen tidligere motstandere til å bli samarbeidspartnere. Formålet var at de tidligere medlemmene i Warszawapakten etter hvert skulle kvalifisere seg for medlemskap i NATO. Det førte til at alliansen etter hvert utvidet medlemstallet fra 16, ved slutten av den kalde krigen, til det i 2017 var oppe i 29. Medlemslandene var ikke lenger bundet sammen av den felles trussel fra Sovjetunionen, men hadde forskjellige trusselvurderinger og sikkerhetsinteresser, avhengig av geografisk beliggenhet og historiske erfaringer. NATO utviklet seg fra å være en kollektiv forsvarsorganisasjon til å bli en organisasjon for kollektiv sikkerhet.

I 1991 fikk NATO et nytt strategisk konsept som åpnet for at alliansen også kunne engasjere seg i konfliktløsning med militær makt utenfor sitt geografiske mandatområde. NATOs innsats i Det tidligere Jugoslavia fra 1993, som kulminerte med Kosovo-krigen i 1999, og operasjonene i kjølvannet i etterkant av terrorangrepet på USA 11. september 2001, da NATO for første gang i sin historie aktiverte Atlanterhavspaktens artikkel 5, viste at skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet nå var blitt en hovedoppgave for NATO. Forsvar av medlemslandenes territorier var kommet i annen rekke. Mens Norge under den kalde krigen, med unntak for deltakelsen i NATOs stående marinestyrker, hadde vært netto mottaker av allierte forsterkninger, var forutsetningen med dette at norske styrker heretter måtte være forberedt på å kunne bli satt inn i operasjoner utenfor NATOs mandatområde, såvel som i forsvaret av andre medlemsland.  

Fredsoperasjoner utenfor mandatområdet stilte andre krav til NATOs kommandoapparat enn utkjemping av en storkrig med Russland og Warszawapakten hadde gjort. NATO foretok derfor på 1990- og 2000-tallet en omfattende reduksjon og omlegging av alliansens kommandostruktur. Nordkommandoen på Kolsås ble nedlagt i 1994, og erstattet av et nytt regionalt hovedkvarter AFNORTHWEST i High Wycombe i England. NATO-forsvaret av Norge ble lagt til et nytt alliert hovedkvarter, PSC North, i FKS gamle lokaler på Jåttå i Stavanger, samlokalisert med Forsvarets nye fellesoperative hovedkvarter og underlagt Nordvestkommandoen i High Wycombe. 

I 2003 kom en ny runde med reduksjon og omorganiseringer i NATOs kommandostruktur. For det første ble NATOs Atlanterhavskommando, ACLANT, i Norfolk Virginia, USA, omdannet til en transformasjonskommando, Allied Command Transformation, ACT. Etter dette var det bare en kommando for stridsledelse på strategisk nivå igjen i NATO, nemlig SHAPE, som nå ble benevnt Allied Command Operations, ACO. AFNORTHWEST, og med den PSC North, forsvant. Ansvar for fellesoperasjoner i Nord Europa under ACO, ble Allied Joint Force Command, JFC, i Brunssum i Nederland. Til erstatning for PSC North etablerte NATO et senter for fellesoperasjoner, Joint Warfare Center, JWC, på Jåttå, underlagt ACT i Norfolk Va.  

Skarpe fredsoperasjoner utenfor mandatområdet stilte andre krav til de mindre medlemslandenes styrker med hensyn til strategisk mobilitet, feltetterretning, logistikkstøtte i felt, kvalitet på våpen og utrustning, og ferdigheter i stridsledelse og feltmessig opptreden, enn tilfellet hadde vært under den kalde krigen. NATOs nye strategiske konsept bidro på den måten til å profesjonalisere Norges og de andre små og mellomstore medlemslandenes militære styrker og gjøre dem til et mer egnet og tilgjengelig politisk instrument. 

Under omleggingen av NATOs strategiske konsept på 1990-tallet hadde Russlands naboland Polen og Norge understreket betydningen av at NATO ikke slapp taket i alliansens tradisjonelle oppgave, territorielt forsvar, men uten å bli hørt. Da forholdet til Russland ble mer anstrengt utover på 2000-tallet fikk de gjennomslag. Fra 2010 ble oppgavene internasjonale operasjoner og territorielt forsvar av medlemslandene likestilt, og etter Russlands anneksjon av Krim-halvøya i 2014 var alliansens fokus igjen tilbake på territorielt forsvar. 

Også det norske forsvaret endret seg grunnleggende etter den kalde krigen. Mens Forsvarets hovedoppgave til nå hadde vært eksistensforsvar av Norge, ble oppgaven heretter i større grad å være et redskap for den løpende utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den kalde krigens avslutning ble derfor innledningen til avvikling av totalforsvaret og en omfattende nedbygging og omorganisering av Forsvaret fra landsdekkende mobiliseringsforsvar til et lite, mer profesjonelt og mobilt, innsatsforsvar. Endringene i NATOs kommandostruktur fikk også betydelige konsekvenser for organiseringen av det norske forsvaret. 

Mot slutten av den kalde krigen, hvor forsvarsbudsjettet hvert år hadde økt med rundt 3 prosent, flatet budsjettveksten ut, og fra 1991 til 2000 sank budsjettet med ca. 1 prosent hvert år, mens det fra 2000 til 2015 økte med ca. 1,5 prosent årlig. I perioden etter 1970 var det en kraftig vekst i verdiskapningen i Norge, blant annet som følge av økte oljeinntekter. Forsvarssektorens andel av brutto nasjonalprodukt, BNP, var likevel svakt økende, fram til 1990 da økningen snudde til markant nedgang. I løpet av de 25 årene fra den kalde krigens slutt til 2015 ble forsvarssektorens andel av landets samlede ressurser mer enn halvvert, fra ca. 3 prosent i 1990 til 1,29 prosent i 2015. 

Sammen med en helt ny geopolitisk situasjon etter Sovjetunionens sammenbrudd, behov for å skifte ut store grupper av Forsvarets hovedmateriell: fartøyer; fly; artillerisystemer; m.m., som var i ferd med å bli foreldet, endringer i NATOs kommandoapparat, kombinert med nye styrkemål fra NATO, gjorde de trangere budsjettrammene etter den kalde krigen at det ble nødvendig med en drastisk reduksjon og omlegging av Forsvarets organisasjon og struktur.

Forsvarets svar på den stramme budsjettsituasjonen var å redusere antallet enheter og avdelinger og legge om organisasjonen slik at den ble bedre tilpasset en slankere materiell- og avdelingsstruktur. NATOs nye strategi og styrkemål tilsa at Forsvaret nå i større grad måtte gjøres mobilt og profesjonaliseres.  Verneplikten ble beholdt, men det mobiliseringsbaserte invasjonsforsvaret ble avviklet.

I Hæren ble alle de 12 mobiliseringsbrigadene nedlagt over en periode på 12 år fra 1995 til 2007. Hæren hadde etter det bare én stående brigade, Brigade Nord, med standkvarter i indre Troms, men med en av brigadens tre manøverbataljoner, Telemark bataljon, forlagt til Rena leir i Sør-Norge. Hærens regionale organisasjon, infanteriregimentene som fungerte som Landforsvar i Nord-Norge og Distriktskommandoer i Sør-Norge, ble også lagt ned i 1995. I en overgangsperiode ble Hærens territorielle ansvar ivaretatt av 14 territorielle regimenter og 6. divisjon. I 2002 ble også de territorielle regimentene nedlagt og i 2009 forsvant 6. divisjon. Det territorielle ansvaret ble gitt til Heimevernet. Fra å være en territoriell organisasjon var Hæren blitt en ren felthær. Mannskapsstyrken var blitt redusert fra en krigsstyrke på rundt 130 000 soldater på 1970-tallet til rundt 15 000 i 2009, og Hæren hadde forlatt den territorielle tilknytningen som den hadde hatt siden den ble etablert i 1628. 

På begynnelsen av 1990-tallet ble det etablert utrykningsstyrker i Heimevernet, for å kunne reagere mer fleksibelt på fiendtlige styrkers operasjoner bak egne linjer. Utrykningsstyrkene kunne  operere på tvers av HVs administrative grenser, skulle samarbeide tett med Politiet i fredstid, og fikk begrenset politimyndighet. I 2005 ble antall HV-distrikter redusert og HV fikk en tredelt struktur med innsatsstyrkerforsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker, hver med forskjellig grad av utstyr, trening og beredskapsgrad. Antall HV-soldater ble i tidsrommet 1991 til 2017 redusert fra 83 000 til 38 000 soldater. 

Forsvaret hadde helt siden midt på 1960-tallet hatt et lite antall spesialstyrker i form av Hærens jegerkommando, opprettet 1962, og Marinejegerkommandoen, opprettet 1968. I 1981 ble et antall marine- og fallskjermjegere organisert i en egen Forsvarets spesialkommando, FSK, spesielt innrettet mot støtte til Politiet ved terroranslag primært mot oljeinstallasjoner til sjøs. Forsvarets nye oppgaver som en konsekvens av NATOs nye strategi, kombinert med den økende terrortrusselen i Europa, førte til økt fokus på spesialstyrker i hele NATO. Også de norske spesialstyrkene opplevde en sterk økning i antall og en betydelig oppgradering av våpen og utrustning. I januar 2014 ble marine-  og fallskjermjegerkommandoene flyttet fra sine respektive forsvarsgrener og sammen med FSK organisert i en egen organisasjon ledet fra Forsvarets spesialstyrker stab i Oslo, med NATO-betegnelsen Norwegian Special Forces Staff, NORSOC.

Over en periode fra 1995 til 2004 ble også Sjøforsvarets regionale organisasjon, sjøforsvarsdistriktene, nedlagt. I tidsrommet 1991 til 2004 ble alle Kystartilleriets 48 kanon- og torpedobatterier og minefelt avviklet.  Kystartilleriet opphørte som eget våpen i Sjøforsvaret i 2001, og ble formelt lagt ned  i 2007, 108 år etter grunnleggelsen som eget våpen. I Kystartilleriets sted ble det i 2001 etablert en Kystjegerkommando, KJK, på rundt 90 soldater med hovedkvarter på Trondenes ved Harstad. Utrustet med båter av typen Stridsbåt 90 og anti-overflate-missilet Hellfire, kunne KJK rykke ut og etablere seg i skjærgården for å bekjempe fiendtlige fartøyer. I Marinen ble antall kampfartøyer sterkt redusert. De femten ubåtene av Kobben-klassen ble erstattet av seks nye ubåter av Ula-klassen. Mellom 1992 og 2006 ble 36 missil- torpedo- og kanon-båter, MTB-er, av Storm-, Snøgg- og Hauk-klassen kondemnert og etter hvert erstattet av seks kystkorvetter av Skjold-klassen. To Sleipner-klasse korvetter ble kondemnert i 1992, mens fire gjenværende fregatter av Oslo-klassen ble erstattet av fem nye fregatter av Fridtjof Nansen-klassen mellom 2006 og 2011. Minevåpenet ble avviklet i 2006 og med det Marinens to mineleggere av Vidar-klassen. De fire gamle minesveiperne av Sauda-klassen ble erstattet av fire minejakt-fartøyer av Oksøy-klassen og fem minesveipere av Alta-klassen  mellom 1993 og 1997. Fem landgangsfartøyer av Reinøysund-klassen, som hadde som oppgave å gi Hæren taktisk mobilitet over sjø, ble avhendet i 2003. I 2011 besto Marinen dermed av 18 kampfartøyer - ubåter, MTBer og fregatter - en reduksjon på over 30 prosent fra høydepunktet på 58 kampfartøyer på 1980-tallet. I 2009 ble Marinens base for MTBer og ubåter i Nord-Norge, Olavsvern orlogsstasjon sør for Tromsø, nedlagt. 

Samtidig som Kystartilleriet ble avviklet og Marinen sterkt redusert ble Kystvakten bygget ut og modernisert. Kystvaktens flåte av innleide tidligere fiskefartøyer ble erstattet av seks moderne spesialbygde fartøyer. I 1996 ble Kystvakten utvidet til også å omfatte en Indre Kystvakt som ble utrustet med seks moderne fartøyer fordelt på seks soner langs kysten fra Halden til Kirkenes. Indre kystvakt utfører kontrollvirksomhet i indre kystfarvann mens ytre kystvakt har ansvar for ressursforvaltning og kontroll i territorialfarvannet og i norsk økonomisk sone og vernesonen rundt Svalbard

Under den kalde krigen, for å kunne motta allierte flyforsterkninger, hadde Luftforsvaret bygget opp en stor organisasjon med flere flyplasser enn hva forsvarsgrenen selv trengte. Nå ble antallet øremerkede allierte forsterkningsskvadroner først sterkt redusert, for så helt å forsvinne. På 1990-tallet ble derfor forsterkningsflyplassene Evenes, Sola, Torp og Flesland overdratt til sivil drift. Luftforsvaret konsentrerte sine kampflyoperasjoner til Ørland og Bodø hovedflystasjoner. Nike-batteriene, som hadde ivaretatt område-luftforsvar av Oslo siden 1960-tallet, ble avviklet i 1991. Det øvrige bakkebaserte luftvernet ble sterkt redusert i antall. Fra 1991 til 2015 ble antall luftvernbatterier redusert fra 30 til 1. I 2000 ble 336 skvadron på Rygge, som var oppsatt med F-5 jagerfly, nedlagt uten at flyene ble erstattet av nye. I 2012 ble det vedtatt at Bodø hovedflystasjon skulle legges ned og kampflyproduksjonen i framtiden konsentreres på Ørlandet. For å ivareta behovet for overvåking og suverenitetshevdelse i luftrommet i Nord Norge ble det samtidig vedtatt å etablere en framskutt base for kampfly på Evenes. 

Forsvarets overkommando ble avviklet i 2003. Forsvarsstaben ble opprettet som Forsvarssjefens ledelseselement, samtidig som en stor del av Forsvarets militære ledelse ble integrert med Forsvarsdepartementet. Forsvarskommando Nord-Norge ble nedlagt og hovedkvarteret på Reitan omdannet til en landsdelskommando for Nord-Norge, LDKN, samtidig som Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå i Stavanger fikk kommandomessig ansvar for styrkene i hele landet. I 2009 ble det fellesoperative hovedkvarteret i Stavanger nedlagt og Forsvarets operative hovedkvarter, FOH, ble etablert på Reitan.

Til tross for de store nedskjæringene i Forsvaret, dels fordi det nye materiellet som var blitt anskaffet var mye dyrere i drift enn materiellet det erstattet - og dyrere i drift en beregnet, og dels fordi utgiftene til krevende internasjonale operasjoner ble høyere enn forutsatt, ble det etter hvert klart at Forsvaret ikke lot seg finansiere innenfor gjeldende budsjettrammer. Strukturen måtte enten videre ned eller budsjettene økes. På NATOs toppmøte i Wales i september 2014, som en reaksjon på Russlands annektering av Krim i mars samme år, ble medlemslandene enige om å øke forsvarsbudsjettenes andel av BNP til 2 prosent innen 2024. Etter 2015 har det derfor skjedd en markant økning både av forsvarsbudsjettet og av forsvarssektorens andel av BNP.    

Forskerne Olaf Bogen og Magnus Håkenstad deler Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner etter den kalde krigen inn i tre kategorier. Kategori I betegner deltakelse i forsvaret av NATOs territorium utenfor Norge. Kategori II betegner deltakelse i flernasjonale operasjoner utenfor Atlanterhavspaktens mandatområde. Kategori III betegner deltakelse i operasjoner i regi av FN. 

Under kategori I deltok Norge med personell i NATOs felles luftbårne luftovervåkings- og kontrollstyrke AWACS. AWACS-fly med norske besetningsmedlemmer opererte blant annet over USA etter terrorangrepet 11. september 2001, i Afghanistan regelmessig fra 2002, over Libya i 2011 og Mali i 2013.  Norske krigsfartøyer deltok i embargooperasjonene i Adriaterhavet, Operation Sharp Guard fra 1993 til 1995 og i Operation Active Endeavour i Middelhavet som ledd i kampen mot terror fra 2001 til 2016. Norge har ved fem anledninger etter den kalde krigen stilt med flaggskip og styrkesjef for NATOs stående marinestyrker. Fra 2006 har Norge bidratt med kampfly i luftovervåking i Baltikum og over Island. Høsten 2014, som en reaksjon på Russlands anneksjon av Krim, ble et mekanisert infanterikompani fra Telemark bataljon, 190 mann med CV-90 stormpanservogner, satt inn i Latvia. 

Under kategori II deltok Norge med et feltsykehus med 350 soldater i den første Golf-krigen, Operation Desert Storm, fra 1991 til 1992. Norge deltok i IFOR i Bosnia Herzegovina med 3600 soldater fra 1995 til 1996 og i SFOR samme sted med 1800 soldater fra 1996 til 1998. I 1999 deltok norske kampfly i Operation Allied Force  over Kosovo og Serbia, fra baser i Italia med deltakelse av 250 piloter og bakkemannskaper. Norge deltok også i  KFOR i Kosovo fra 1999 til 2004, med til sammen rundt 7000 soldater. I 2001 ble styrken ledet av den norske generalløytnanten Thorstein Skiaker. Det norske bidraget utgjorde på det meste i 2001 rundt 1400 soldater. Norske styrker var aktive i Kosovo og Makedonia fram til 2006. Fra 2001 deltok norske styrker i Operation Enduring Freedom og senere i ISAFi Afghanistan. Norge deltok i anti-piratoperasjoner i Aden-bukta i to perioder, i den EU-ledete Operation Atalanta fra august til desember 2009 med en fregatt og i den NATO ledete Operation Ocean Shield med et P-3 Orion maritimt patruljefly i 2011 og med flaggkommandør Henning Amundsen som leder av operasjonen med fregatten KNM Fridtjof Nansen som flaggskip fra juni til desember i 2013. I 2013 og 2014 deltok Norge med en fregatt og siden et kystvaktfartøy i Operasjon RECSYR for transport av kjemiske våpen fra Syria. Fra 2015 deltok Norge med 50 soldater i den internasjonale koalisjonen mot IS i Irak. 

Under kategori III deltok Norge i UNOSOM i Somalia fra 1991 til 1995 med tilsammen 260 personer. Norge deltok i UNPROFOR i Kroatia og Bosnia Herzegovina med 4 400 soldater fra 1992 til 1995, og i UNPREDEP i Makedonia med 800 soldater fra 1995 til 1999. Fra 1991 til 1994 deltok Norge med i alt 170 personer i UNIKOM i Irak og Kuwait. Det norske engasjementet i UNIFIL i Libanon ble avsluttet i 1999. I tillegg til disse større operasjonene deltok norske observatører i en lang rekke FN-operasjoner i Europa, Afrika og Asia. Men stort sett trappet Norge ned Forsvarets bidrag til FN-ledete operasjoner etter den kalde krigen, til fordel for operasjoner under ledelse av NATO eller USA. 

  • Berg, Roald: Norsk forsvarshistorie, b. 2: Profesjon, union, nasjon, 1814–1905, 2001, isbn 82-514-0619-6, Finn boken
  • Bjerga, Kjell Inge: Forsvarspolitikk og forvaltningspolitikk? Organisering, reformer og militæreksepsjonalisme i Forsvarets sentrale ledelse mellom 1940 og 2003. Doktoravhandling ved Universitetet i Bergen, 2014, isbn 978-82-308-2773-4
  • Bogen, Olav og Magnus Håkenstad: Balansegang - Forsvarets omstilling etter den kalde krigen, 2015, isbn 978-82-8265-136-3
  • Breidlid, Olav m.fl.: Hæren etter annen verdenskrig, 1945–1990, 1990, isbn 82-90545-18-5, Finn boken
  • Brox, Karl H: Heimevernet 50 år 1946-1996, 1996, isbn 82-02-14055-2
  • Børresen, Jacob m.fl.: Norsk forsvarshistorie, b. 5: Allianseforsvar i endring, 1970–2000, 2004, isbn 82-514-0622-6, Finn boken
  • Børresen, Jacob og Tom Kristiansen: Levende breve fra de dødes rige - Admiral U.J.R. Børresens dagbokopptegnelser 1896–1910, 2005,isbn: 82-514-0683-4
  • Ersland, Geir Atle & Terje H. Holm: Norsk forsvarshistorie, b. 1: Krigsmakt og kongemakt, 900–1814, 2000, isbn 82-514-0558-0, Finn boken
  • Fjeld, Odd T., red.: Klar til strid: Kystartilleriet gjennom århundrene, 1999, isbn 82-995208-0-0, Finn boken
  • Henriksen, Vera & Svein Duvsete: Luftforsvarets historie, 1994–2004, 3 b., isbn 82-03-22067-3, Finn boken
  • Gjeseth, Gullow: Hæren i omveltning 1990-2005, 2008, ISBN 978-82419-0458-5
  • Gjeseth, Gullow: Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, 2011, isbn 978-82-450-1099-2
  • Hobson, Rolf & Tom Kristiansen: Norsk forsvarshistorie, b. 3: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse, 1905–1940, 2001, 2001, isbn 82-514-0618-8, Finn boken
  • Harald Høiback: "Norsk forsvarspolitikk og militære doktriner" i Gunnar Ferman (red): Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering, 2013, isbn 978-82-02-37869-1
  • Jensen, Åke F.: Kavaleriet i Norge 1200–1994, 1995, isbn 82-90545-43-6, Finn boken
  • Johnsen, Arne Odd & Gunnar Christie Wasberg, red.: Norsk militærhistorisk bibliografi, 1969 (Tillegg nr.1, av H. Sandvik, 1977)
  • Mellegaard, Nils: Ingeniørtroppene 1888–1988, 2. utg., 2001, isbn 82-90545-96-7, Finn boken
  • Njølstad, Olav & Olav Wicken: Kunnskap som våpen: Forsvarets forskningsinstitutt 1946–1975, 1997, isbn 82-518-3582-8, Finn boken
  • Nåvik, Ørnulf: Vernepliktens historie 950–1996, 1996, isbn 82-90545-60-6, Finn boken
  • Riste, Olav & Arnfinn Moland: «Strengt hemmelig»: norsk etterretningsteneste 1945–1970, 1997, isbn 82-00-12769-9, Finn boken
  • Skogrand, Kjetil: Norsk forsvarshistorie, b. 4: Alliert i krig og fred, 1940–1970, 2004, isbn 82-514-0621-8, Finn boken
  • Tamnes, Rolf: "The United States and the Cold War in the High North", ad Notam Forlag AS, 1991, isbn 82-417-0109-8
  • Terjesen, Bjørn m.fl.: Sjøforsvaret i krig og fred langs kysten og på havet gjennom 200 år, isbn 978-82-450-1014-5
  • Zeiner-Gundersen, H.F., red.: Norsk artilleri gjennom 300 år, 1986, isbn 82-7360-003-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.